Det var et under at hun holdt seg flytende. Hun hadde dobbelt midtskip og var bygget i 1905. Innredningen var også meget slitt og sparsom. Selv på dette «flytende museet» var det 5 messer inkludert salongen, som lå rett under broen, og ved siden av skipperens indre gemakker. Der satt skipperen i sin ensomhet og spiste. Standarden var bra etter forholdene. Dekketøy og bestikk var av porselen og sølv. Det kunne hende hvis «gamlingen» var i godlaget at overstyrmannen ble invitert.

Maskinsjefen skulle etter overenskomsten også ha adgang til salongen, men den regelen gjaldt ikke der om bord. De andre messene var offisersmessen, underoffisersmessen, mannskapsmessen og kokkemessen. De lå alle i det doble midtskipet. Standarden på innredningen i disse messene varierte, og ble dårligere i samsvar med stillingen til de som hørte til der.

I offisersmessen var det vanlig med hvite linduker på bordene. Pletter og skåler var av porselen, men bestikket var i stål. I underoffisersmessen var dukene av rutet seilduk. Dekketøy og bestikk var av simpel kvalitet. For eksempel måtte man drikke av store krus uten hank. Mannskapsmessen var svært enkel utstyrt. Ingen duker på bordene. Pletter og kar var i rustfritt og bulket stål. Rustfritt bestikk.

Kopper var erstattet med bokser i stål. Ofte hjemmelaget av Viking melkebokser. Kokkemessen besto av en bred treplanke som var støttet ned i dørken med rør og skruet fast. Stolene var likeså av tre som var festet på samme måten i dekket. Denne messen lignet mest av alt på en gammel kinesisk tesjappe. Nå var det ikke ofte at denne messen ble brukt. Byssefolkene spiste som regel stående i byssa. Byssa var kullfyrt, og vi kalte den derfor for «smia.»

Toalettene om bord var en historie for seg selv. Det var bare totalt 5 stykker av dem. Ingen dusj eller varmt vann var installert i den meget sparsomme innredningen. De underordnede mannskaper bodde på 4 manns lugarer.

Det krydde av kakerlakker om bord. De var så svære og feite at du kunne kjenne blåsten av dem når de trampet forbi. På fyrdørken var det en hjemmelaget dusj som maskinfolka brukte. Den var i de senere årene rigget til ved kjelene, bak en presenning, så vi holdt oss ganske rene. Dekksoffiserene dusjet på båtdekket. Der var det laget trekasser innredet som bad på styrbord og babord side.

Den på styrbord side var rett utenfor lugaren til kapteinen, og var kun for han. Avløpsvannet rant rett ned i rennesteinene og over bord. Disse kassene som var satt opp i de senere årene var ikke noe pent syn, men det var ingenting på denne båten som var det. De underordnede dekksfolkene måtte holde seg rene med et vaskefat og «etasjevask», men det hendte de fikk komme ned og dusje på fyrdørken, hvis de var greie, og ikke for store i kjeften.

Kapteinen som var en sur gammel mann fra langt sør i landet, og var en av «himmelens utvalgte», prøvde å protestere på denne «kroppsvaskesentralen» på fyrdørken, og mente det ikke skulle være noe slikt der. Han var misunnelig på maskinfolka som hadde ordnet seg bra, i motsetning til hans trekkfulle dekksbad hvor det var iskaldt om vinteren.

Maskinsjefen slo i bordet, og sa at han faen ikke hadde noe med det som foregikk innenfor dørene til kjelerommet.  Men hvis det var slik at «kapteinen ville komme ned på fyrdørken for å vaske seg bak, uten å fryse av seg steinene, så kunne det sikkert la seg ordne.»

Dette skipet gikk som regel alene i denne livsfarlige farten. Det var flere minefelt samt mange tyske fly og ubåter langs med hele strekningen. Særlig ille var de tyske torpedobåtene som var veldig aktive i den Engelske Kanal. Merkelig nok var vi aldri utsatt for noen angrep. Vi pleide å spøke med at tyskerne kanskje syntes at det ikke var verdt hverken strevet eller ammunisjonen å senke oss, fordi vi sikkert snart ville søkke av oss selv.

Det var derimot et alliert skip som satte en stopper for oss.

Vi hadde unngått all fiendtlig virksomhet, og var på vei oppover «The River Tees» til byen Middlesbrough.  Fallende sjø på utsiden gjorde at strømmen var ganske sterk i begynnelsen av elva. Tåkebankene lå tett som grøt nedover da det plutselig dukket opp et engelsk lasteskip med god fart, på skrå mot oss.

Kollisjon var ikke til å unngå, og engelskmannen traff oss slik at hele baugen vår ble revet av. Dampføyken fra avrevne rør freste ut over fordekket og blandet seg med tåken. Det ble jo brå stopp på propellen, for maskinen ble slått skeiv på fundamentet på grunn av støtet, og kunne ikke brukes. Men vi holdt oss flytene, begge skipene. De vanntette skottene var heldigvis ikke skadet. Ankrene våre kunne ikke droppes for de og ankervinsjene samt kjetting kassene var forsvunnet med baugen.

Dermed drev skipet med god fart midt i elvestrømmen, nedover til en sving som vi ikke kunne følge. Ut av tåka kom vi, og det bar rett mot land. Noen trekaier ble flådd vekk, last og lastebiler samt to store kraner som sto der havnet i elva. Folk sprang for livet. Skipet fortsatte nedover og skrapte langs den steinsatte elvebredden hvor vi også sopte med oss et par mindre båter.

Skipperen gikk fra vettet. Han galopperte rundt oppe på broen, viftet med armene, og brølte ut en rekke med ordrer som det var umulig å utføre uten ankere og maskinkraft. Hans sterke kristelige tro var skjøvet til side for øyeblikket, og han skrek ut: «Hardt babord ror! Hardt babord ror for helvede og Saddan!» Men det hjalp ikke mye siden skipet hadde samme fart som elvestrømmen. Han fikk heller ikke mye hjelp ovenfra. Losen, rormannen og vakthavende styrmann, hadde krøpet sammen i en krok for ikke å bli skadet av den panikkslagne føreren.  Endelig kom det et par taubåter ilende til, og fikk stoppet oss ved å få skipet klemt inn mot elvebredden.

Nå fikk kapteinen roet seg litt ned. Han begynte å få dårlig samvittighet ovenfor sin gudstro for å ha brukt så mange ukristelige ord. Han så skyldsbevist opp mot himmelen og regnet nok med å måtte gjøre bot for å ha bannet tre ganger, og lurte nå på hva som ville komme ovenfra.

Joda, straffen kom. Han slapp å vente lenge – for ut av tåkebanken kom sannelig det engelske skipet på nytt igjen. Det hadde øyensynlig også feil med motorkraften, og klarte heller ikke svingen. Dermed rev det ned de siste restene av kaiene. Så kom det mot oss med samme fart som strømmen i elva hadde.

Taubåtene som holdt på å rigge til slepetrosser for oss, måtte bakke unna det forteste de klarte, for ikke å bli rent i senk. «Den helsikes djevelen! Er de på fylla alle sammen der borte?» skrek kapteinen ut. «Djevelen» unngikk så vidt å treffe oss i bruddstedet hvor baugen hadde vært.

Istedenfor klinte hun seg inntil skutesiden vår mens hun skrapte nedover langs hele skipets lengde, og skrellet vekk mesteparten av babord skansekledning med et forferdelig spetakkel. Brovingene på begge skipene passerte så nært at kapteinene kunne ha «shaked hands» med hverandre, hvis de hadde vært i humør til det. Det var de imidlertid ikke.

Et stykke lenger nedover huket engelskmannen seg fast i noe på elvebredden, og fikk noen tau i land slik at den ville ferden stoppet. Taubåtene kom tilbake og fikk slepetrosser om bord til vraket vårt. Tingene kom under noenlunde kontroll igjen.

Det ble mye spetakkel etter dette uhellet. Begge skipene ble tauet til en dokk for reparasjon. Det stolte skipet D/S «Plimsoller» så nokså ribbet ut, og reparasjonene ville bli en omfattende affære som kom til å ta lang tid.

Det var ikke behov for fullt mannskap om bord under verkstedoppholdet, så jeg ble mønstret av. Det ble ikke mange dager fri. Representanten for Nortraship sto klar med nye oppgaver. Vi som ble overflødig fra «vraket» ble sendt over til Liverpool. Der var det stor trafikk og flere båter trengte folk. Helst ville jeg ha jobb på et skip med dieselmotorer, for å få motorfartstid til å løse ut maskinist sertifikatene. Representanten for «Nortraskip» mente at det ikke var noe problem.

Mersey havnene Liverpool og Manchester var av de travleste for importen til England når det gjaldt varer fra Canada og USA under krigen. Konvoiene kom inn på «løpende bånd.» Fra disse byene ble lastene fraktet videre med jernbane, biler og mindre skip for distribuering til resten av landet. Spesielt i Liverpool var det mye aktivitet over hele byen, og da særlig i havnestrøkene.

Til enhver tid var der mange sjøfolk fra flere forskjellige land, og pubene ble mye besøkt av slitne karer som var kommet til havn etter farefulle ferder over Nord-Atlanteren. De hadde sterke opplevelser å fortelle om. Den Norske Sjømannskirken ble også mye besøkt av nordmennene. Der var det mange som fikk trøst i denne vanskelige tiden, men det var ikke alltid det første stedet sjøfolkene dro til under landloven.

Det tok ikke lang tid gikk før jeg mønstret på en motortanker som motormann. Skipet hadde nettopp kommet inn fra Halifax etter turen over Nord-atlanteren, og losset nå bensinlasten i oljehavnen. Hun skulle returnere til Halifax når en vestgående konvoi var klar.

Jeg var oppe hos kapteinen med mønstringspapirene så snart jeg kom om bord. «Velkommen til oss. Dette er et bra skip å være på selv om fartsområdet er tøft. Men vi har vært heldig til nå. Senere, ut i neste år, blir det kanskje noen turer ned til Karibien. Du fikk motormannsjobben. Selv om erfaringen er liten, så teller det mye å ha maskinistskolene. Jeg håper du finner deg til rette. Guttene er greie. Få en av dem til å vise deg lugaren og så stiller du i maskinrommet etterpå. Lykke til.»