Båten vår, en midtskips stykkgodsbåt het M/S Breim, og var på vei fra Hamburg til Panama. Denne morgenen var vi midt i Florida stredet. Været var pent, helt speilblankt hav, og temperaturen var over tretti grader i luften.

Midt under frokosten begynte båten å svinge og hovedmotoren slakket ned for så å stoppe helt. Alle gikk ut på dekket for å se hva som var på gang. Det er ikke vanlig at en båt på langfart slakker på farten midt i turen. Da er det enten maskinskade eller noe mer spennende som foregår ute på havet.

Skipperen sto ved rekka og så ned til de elendige. «Hva i helvete skal jeg gjøre?» Han slo hjelpeløst ut med armene, og tenkte nok på forsinkelse i seilingsplanen og andre ubehageligheter. «Ja, du kan vel ikke forlate dem her ute kaptein», svarte tømmermannen som var eldste mann om bord, og som hadde vært sjømann under den andre verdenskrigen.

Han hadde overlevd både forlis og verre ting den gang. Den værbitte hamarøyværingen var kvass i blikket og stemmen.

«Dere får rigge til fallrepet, og låre det ned til vannlinjen. Så tar vi dem ombord.  Og så henger dere et nett over rekka og ned i sjøen som en sikkerhet. Få opp farta.»  Skipperen hadde bestemt seg. Det er en uskreven lov på havet at mennesker i nød skal hjelpes uansett.

Det ble mye plunder med å få alle fra den lille båten om bord til oss. De var utmattet av mangel på det meste. Han som hadde lagt i bunnen, og som vi trodde var død, var så vidt i live, men meget svak.  Etter at vi hadde fått båret og slept dem opp på dekket våres ble det bestemt at vi også skulle ta om bord den lille båten.  Vi rigget til bommene på femmerluka og klarte å strekke det nettet vi hadde hengt over rekka under båten og dermed heiset vi hele greiene om bord.

De kom fra Cuba, og var flyktninger fra Fidel Castro. Høyt utdannede folk som sto på en liste over fiender av revolusjonen. Militæret hadde jaktet på dem i lang tid før de hadde klart å få tak i den lille båten for å flykte over til Florida i USA. De var desperate.

Det sto vel om livet deres både på den ene eller andre måten. Midt på natten for tre døgn siden, hadde de lagt ut fra et sted rett øst for Havanna. Derfra var det den korteste strekningen over til Key West i Florida. Militæret hadde vært rett i hælene og hadde skutt etter dem. Noen kuler traff båten og en av dem i overarmen. Den hang bare og dinglet.

Det var han med den blodige fillen. Utrolig nok var ingen andre truffet. Flyktningene kom seg unna i mørket. Patruljebåter hadde også lett etter dem, men de ble ikke oppdaget. Etter hvert hadde båten blitt fanget av den sterke nordøst gående havstrømmen som følger Floridas østkyst, og så havnet de oppover i Floridastredet. Bensinen til motoren tok slutt, og senere vannet og maten. Alle var amatører på havet.

Vi tok oss av dem som best vi kunne. De fikk vann og mat. Så fikk de dusje. De luktet ikke helt godt. Vi hadde innsamling for å gi dem klær fordi det lille de hadde med seg var skittent og temmelig slitt. Det ble også foretatt en rask innsamling av penger til dem.

Det ble noen dollar. Den lille babyen og moren ble tatt ekstra godt vare på. Vi hadde en kvinnelig telegrafist og to messepiker om bord og de puslet rundt dem og visste nesten ikke hva godt de skulle finne på for å hjelpe. Det var verst for han som hadde fått et skudd i overarmen.

Det så ut som om benet var knust, og det så forferdelig ut. Han likbleke i bunnen av båten hadde sterke smerter i brystet så vi trodde det var noe med hjertet. Det ble utført førstehjelp på dem etter beste evne, men det var ikke så mye vi kunne gjøre.

Etter å ha vært i kontakt med US Coast Guard over radio ble vi dirigert inn til Miami da det var den nærmeste havnen. Det trengtes hurtig hjelp til de to som var skadet, og vi var ikke så langt unna.  På kaien var en stor «velkomst komite» med ambulanser, politi, immigrasjons myndigheter og etablerte representanter fra den Cubanske befolkning i Miami.

Flyktningene ble tatt i land under streng bevoktning fordi det jo kunne være kriminelle blant dem, men det betydde imidlertid ingenting for oss hvem de var. Vi hadde gjort vår plikt ovenfor folk i nød på havet, og det var de meget takknemlig for. De gråt av glede når de takket oss.

Den lille båten ble også tatt i land. Men påhengsmotoren som så ut til å være en av de første eksemplarer som var laget noen gang, fikk maskinsjefen overta. Han skrudde på den i ledige stunder etterpå.

M/S «Breim» hadde noen turer rundt til forskjellige steder i Sør Amerika, og tre måneder senere havnet vi tilbake til Miami på en ordinær lastetur. Dagen etter ankomst dukket det opp en stor delegasjon av cubanere om bord.

Det var flyktningene og en del slektninger av dem som kom om bord for å takke for livet. De så mye bedre ut enn sist vi så dem. Han med skuddsåret hadde fått amputert armen. Han var likevel fornøyd. Dødens alternativ hadde vært verre. Den likbleke fra bunnen av båten var operert for hjerteproblemer og var helt frisk.

Det ble en høytidelig stund og vi var kanskje ikke tørre i øynene noen av oss.  Flyktningene hadde med en gave til båten.  Den var en gedigen lysestake i sølv med inngravering av navnet på skipet og kapteinen, samt flyktningenes navn og datoen de ble berget.

De ville vi skulle komme på land om kvelden, og være gjester i et party. Men vi skulle seile om ettermiddagen, så det kunne vi dessverre ikke. De håpte vi kom tilbake snart, og da kunne vi møtes. Vi måtte i alle fall ta kontakt hvis vi noen gang trengte hjelp til noe i Miami.

Vi kom ikke tilbake dit så lenge jeg sto ombord i «Breim», og jeg tror ikke båten noen gang senere var der. Jeg har vært i Miami flere ganger etterpå at dette hendte, men da med andre båter.  Jeg hadde ikke adresser til noen av flyktningene, og så derfor ingen av dem igjen.

I dag lever det kanskje en 60 år gammel kvinne i Miami som har flettet inn «Breim» i navnet sitt. Det ble sagt at det lille barnet ble oppkalt etter båten vår.