De norske skolebarna fikk imidlertid anledning til å stå på samme plattform som OL-deltagerne, og det var jo ekstra stas. Autografblokkene ble flittig benyttet.

Det var den norske OL-komitéen som fikk i oppdrag å utpeke gudmor. Rederiet, Wilh. Wilhelmsen, satset på dette som et tegn på anerkjennelse av norsk vinteridrett og den betydning topp-idretten
har for å motivere gamle og unge til å holde seg i form.

Karianne demonstrerte som gudmor at hun kan mer enn å rase utfor fjellsidene på ski. Ikke bare begeistret hun alle de tilstedeværende japanerne ved å uttrykke seg på deres sprog, snoren
som holdt sake-flasken ble kappet over kontant, men allikevel grasiøst — og mens sirener ulte og de tilstedeværende applauderte, stiftet «Takasago» bekjentskap med sitt rette element.

Opprinnelig var et halvt hundre norske Sapporo-deltagere invitert til å overvære stabelavløpningen og de mottagelser som ble arrangert i forbindelse med denne. På grunn av snestorm avreiseda-
gen fra Sapporo, ble imidlertid troppen sterkt forsinket og ved ankomsten til Tokvo var deltagerne så slitne at de fleste foretrakk å bli i den japanske hovedstaden og hvile.

Med det anstrengende programmet OL-deltagerne hadde bak seg — og foran seg — var jo ikke det så rart. De som fortsatte til Kobe, fikk imidlertid en opplevelse som de trolig aldri vil glemme. Fra flyplassen bar det rett til middag i restauranten Kotobuki — et av de få steder der urgamle japanske tradisjoner fremdeles holdes i hevd.

Enkelte av rettene kunne utvilsomt virke noe spesielle for norske ganer — mest
egenartet var kanskje den rå hummeren som var så fersk at den fremdeles slo med halen når spisepinnene ble festet rundt den! Maten ble servert av spesialutdannede geishaer i farverike kostymer — geishaer underholdt også med sang og dans mens de forskjellige spiser ble skyllet ned med øl ,og sake.

Etter middagen ble ,OL-deltagerne invitert til norske hjem i Kobe — flere av de
fastboende nordmenn var invitert til rederiets middag i Kotobuki.

Den største opplevelsen som ,ble OL-deltagerne til del, var imidlertid selve stabelavløpningen. Det vil alltid være et fantastisk syn å overvære møtet mellom skip og sjø — og
ved Mitsubishi-verftet i Kobe klaffet alt. Elegant og verdig gled skipet nedover, og idet skroget møtte vannet, steg kaskader av ballonger opp fra bakken, kranset av rekordlange girlandere i alle
regnbuens farver.

En sprakende farvesymfoni i den skarpe vårsolen. Filmkameraer og fotografiapparater surret og klikket — og det var nesten vanskelig å få OL-deltagerne til å ta plass i bussen igjen for
å begi seg til den tredje hovedbegivenhet i forbindelse med denne sjøsettingen — verftets lunsj i Sorakuen. Denne restauranten er omgitt av en praktfull have i japansk stil.

Maleriske små broer knyttet de forskjellige deler av haven til hverandre, og ute i vannet duvet svaner i majestetisk ro — like elegant som «Takasago» i Osaka-bukten. Litt av en
overgang fra Sapporos snestorm til den deiligste våropplevelse i Kobe — der det ikke var nødvendig å benytte overtøy i det hele tatt, selv om kalenderen gjorde det klart at vi fortsatt befant oss i midten
av februar.

Før selve lunsjen var det anledning for gjestene til å dekorere keramikk-krukker og andre gjenstander, for å sikre seg et varig minne om begivenheten. Disse ble så brent mens måltidet ble inn-
tatt, og sto ferdige til avhenting etterpå.

Ved lunsjen holdt Karianne Christiansen en tale der hun takket for vervet som gudmor. Hun fremholdt i den forbindelse at hun betraktet seg ikke bare som representant for OL-troppen, men for norsk
vinteridrett i sin helhet.

Og som gudmor for «Takasago» anså Karianne seg dermed som bindeledd mellom de to felter der Norge har maktet å hevde seg i internasjonal sammenheng og har utviklet
seg til stormaktstatus — vinteridretten og skipsfarten.

Til slutt i talen påpekte Karianne at «Takasago» har en  dobbelt betydning. For det første er det navnet på en «lykkens by» dit japanere reiser  når de har noe å feire — blant mannet brylluper. For det andre
er «Takasago» navnet på en av de tradisjonelle japanske dansene som ble demonstrert av geishaene på Kotobukis scene kvelden i forveien.

Gudmoren mente at navnets dobbelte betydning lovet det beste for nybygningens fremtid. For det første at det skulle bli et lykkelig skip, til ære for verftet og til glede for såvel rederiet som besetningen. For det annet regnet hun med at «Takasago», med den ekspertise som ligger til grunn for skipet, både fra verftets, rederiets og mannskapets side, vil kunne bevege seg like grasiøst over verdenshavenes bølger som de japanske danserinnene på
scenen.

Skipsreder Wilhelm Wilhelmsen, som representerte rederiets ledelse ved sjøsettingen, understreket i sin tale de nære bånd som er knyttet mellom rederiet Wilh. Wilhelmsen og japansk verfts-
industri.

Når rederiet har valgt — og fremdeles velger — å bygge sine skip i Japan, så er  det fordi kvaliteten ved japanske verft er uovertruffen,fremholdt skipsreder Wilhelmsen, som også minnet om konsekvensen i norske rederes innstilling:

På samme måte som det må være opp til en avskiper å benytte det rederi han ser seg best tjent med, uten innblanding fra nasjonale myndigheter eller andre instanser, bør rederen kontrahere ved de verksteder som etter hans mening gir den beste service og det beste produkt.

Rederiet Wilh. Wilhelmsen har i løpet av de senere år fått levert 11 skip fra japanske verft, mens man i øyeblikket har fem under bygging. Blant de skip som bygges i Japan, er et fullblods containerskip på ca. 29 000 tonn d.w.. som er kontrahert ved Mitsui-verftet i Tamano.

Kilde : Magasine NÅ 1957