Eneste overlevende var en liten jente

Arnhild Karlsen, styrmannnens 11 årige
datter, var eneste overlevende da emi-
grantbåten «Thalassa» forliste i storm på
spanskekysten nyttårsaften 1949. Hun
mistet sine foreldre og to yngre brødre.
Her forteller fru Arnhild Utheim, som hun
heter i dag, om de dramatiske timene før
og etter forliset som kostet 15 livet.

Mandag 3. januar 1949, den første hverdag i det nye år. Avisenes rotasjonspresser buldrer igjen. Her hjemme har helgen vært rolig, men fra havet kommer ulykkesmeldingene. Uvær har herjet båter og mannskap.

En emigrantskute fra Stavanger er kastet mot klippene utenfor Vigo på spanskekysten. Båten ble knust til pinneved, og eneste overlevende av de 16 ombord er 11 år gamle Arnhild Karlsen, datter av styrmann Arne Karlsen, Asker ved Oslo. Hun lå bevisstløs mellom sine foreldre da folk fant henne. Resten av mannskapet og Arnhilds to brødre er ennå ikke funnet. I dag arbeider Arnhild Karlsen på et sakførerkontor i Oslo. Vi kjenner henne igjen fra et bilde i en avis, tatt før avreisen i Stavanger i 1948.

— Jeg heter Utheim nå, sier hun. — Jeg giftet meg for fem år siden.

Om hun husker det som skjedde?

Fru Utheim ser seg omkring. Det er ikke så lett å fortelle om det. Vi foreslår å komme igjen i middagspausen.

— Jeg har visst ikke smakket om det til noen før, begynner hun da vi setter oss i en stille krok på nærmeste restaurant.

— Jeg var jo ikke mer enn 11 år den gangen og mye har jeg nok glemt. Men den natten ombord på «Thalassa» glemmer jeg aldri. Jeg husker også hjemreisen.
Vi bilte gjennom store hager med bugnende appelsintrær og alle var så snille. Jeg kom med fly til København og derfra med tog til Oslo.
På veien fikk jeg en stor koffert med flotte klær, og i Oslo møtte tante meg med sjokolade. Ingen spurte, alt skulle gå som før. Men på skolen ble jeg nok tatt hensyn
til. Litt for mye kanskje, for jeg fikk gjøre som jeg ville. De sier jeg ble bortskjemt i den tiden.

Fru Utheim smiler litt. Først etterat hun ble voksen har hun fullt ut forstått hvor omtenksomme og velmenende alle var. Etter hvert har hun også fått vite hvorfor
hele hennes nærmeste familie dro til sjøs med «Thalassa»

Målet for turen var Santa Cruz, en liten øy i Galapagos-gruppen. Faren, Arne Karlsen, hadde hørt at det skulle være gode muligheter for fiske og fangst der nede. Han
var spesielt interessert i skilpadde-jakt som han trodde kunne bli en innbringende forretning.

Våren

Våren 1948 kjøpte han en 100 tonn yacht av en norsk-amerikaner. Yachten hadde vært brukt av den amerikanske marinen under krigen og var utstyrt med to motorer. Den
kunne gjøre 16 knops fart og var god i sjøen. Karlsen solgte huset sitt i Asker for å skaffe penger til båten og reisen, og utpå sommeren 1948 kom han i kontakt med en
Sandefjordsmann, Edvard Stampa, som hadde oppholdt seg på Galagapos i 20 år. Han bekreftet mulighetene for å gjøre god forretning der nede, og sa seg villig til å
bli med ombord på «Thalassa».

Flere interesserte kom med etter hvert, og da båten lå ferdig utrustet i Stavanger var det dannet et konsortium bestående av 15 personer, blant dem to kvinner og fem
barn. Alle hadde bidratt med penger til turen, Kærlsen mest, og selv fortalte han i et intervju med bladet «Stavangeren» at ekspedisjonen hadde kostet ham 135000 kr.

England

29. november stevnet «Thalassa» ut fra norskekysten med kurs for England. Etter få timer måtte den imidlertid gjøre vendereis da det ble oppdaget lekkasje i en
lensepumpe. Så fulgte en tid med innviklede ,forhandlinger med myndighetene. For det første ble det gjort innsigelser mot at de brukte norsk flagg i akterstavnen. Båten
var amerikansk, mente skipskontoret. Den kan bare seile under amerikansk flagg. Deretter fikk Karlsen vanskeligheter med skipskontrollen som hadde betenkeligheter
med å godkjenne en så liten båt for en så lang tur. Men omsider var alle problemer overvunnet, og «Thalassa» kunne legge i vei ,på ny frisk mot England. Tidlig om mor-
genen den 16. desember dro den avsted.

Kokken ombord, Hans Hansen, fra Grøtsund ved Skien, fortalte i et brev til sin gode venn, redaksjonssekretær Arvid Sandvik I «Stavangeren», at alt hadde gått fint,
trass i temmelig høy sjø enkelte ganger. Brevet sendte Hansen frå Vigo i Spania den 24. desember. Om turen over Biskaya skrev Hansen: «Vi startet på Biskaya i ganske hard kuling. Vi hadde vinden aktenfor ,tvers. Det ble en fantastisk hiving, og få ,av de ombordværende var det nok som sov den første natten over bukta. Men dagen etter bedret været seg og ble forholdsvis fint. Ved 21-tiden i går (23. desember) kom vi inn til Vigo og blusset etter los som ikke kom. Vi måtte ligge utenfor i dag
morges. Da fikk vi høre at losene hadde ,hatt fest og ingen var våkne nok til å gjøre jobben.»

«Thalassa»s besetning feiret julaften på havna i Vigo til stor fornøyelse for innbyggerne som flokket seg rundt dem.

— Jeg husker godt den julaften, sier fru Utheim. — Vi måtte sette opp et stort seil mot land for ikke å bli nedrent av nysgjerrige. Og så hadde vi ekte norsk juletre.
Det satte vi foran på dekket, og vi barna fikk pakker og hadde det veldig fint. Jeg fikk en stor pose med bananer, husker jeg. De var grønne og harde, men smakte så
godt at hele posen gikk ned i løpet av et par timer.

— Vi 1å i Vigo til nyttårsaften. Da hadde vi ikke tid til å ligge stille lenger, for jeg tror det var noe med en årstid vi skulle rekke lenger sørover.

Som forklaring på den merkelige kurs «Thalassa» hadde da den forliste, ble det antydet i avisene at navigasjonsutstyret ikke var i orden. Enkelte hevdet også at Karl-
sen måtte ha bestemt seg for å gjøre vendereis til Vigo på grunn av uværet.

Hans Hansen skrev i brevet til «Stavanger» at det mange ganger så nifst ut når sjøen gikk høy. Blant annet sier han: «Det har vært en spennende tur, men jeg vil ikke råde noen til å gjøre den etter. Det er for store hav for en 100-tonns båt.» Fru Utheim var sjøsyk. — Jeg tror ikke jeg var kvitt det en eneste dag, sier hun.

Nyttårsaften

— Jeg gikk til køys nyttårsaften. Far sa det ville bli stor sjø da vi dro fra Vigo. Klokken ett om natten våknet jeg. Det var vekkerklokken som ringte. Far skulle ha ror-vakt. Jeg lå sammen med de to brødrene mine, Skjalg og Erling, på den ene siden av lugaren. På den andre siden lå far og mor. Det som skjedde etter at vekkerklokken ringte er som et eneste stort mareritt.

Først kom det et forferdelig brak, og alt som sto på bordet deiset i gulvet. Båten ble slått fram og tilbake. Mor og far ble kastet over til oss, etterpå havnet vi alle sammen på gulvet på motsatt side. Vi krabbet opp og greidde etter mye strev å komme på dekk. Jeg så ingen andre enn mor og far og brødrene mine. Vi var gjennomvåte alle sammen, for det eneste vi hadde på oss var nattøyet. Jeg husker det dukket opp en mann til. Har tok på meg en redningsvest.

Bølgene gikk skyhøye. Vi så frådende vannmasser overalt. Da oppdaget vi at båten var gått tvert av. Forpartiet, der de andre lå og sov. var borte.
Jeg vet ikke hvor lenge vi sto på dekk, men etter hvert ble det så mye vann omkring oss at far måtte holde meg i redningsvesten for at jeg ikke skulle flyte bort.

Plutselig var alle borte. Jeg husker ikke hvor jeg var og hva jeg gjorde, men jeg satt fast på en måte, jeg kunne ikke komme løs.

Jeg måtte vel ha svimt av en stund, for da jeg våknet var det såpass lyst at jeg skimtet et hus et stykke unna. Det var et stein- hus, og jeg husker jeg ble redd.
Alt var så mystisk, nesten som i et eventyr. Jeg tror ikke jeg gråt, men da jeg omsider våget å gå opp til huset var jeg glad at det var folk der. Jeg kunne nok ikke
gjøre stort rede for meg, for de ba meg skrive navnet mitt i en bok.

Fru Utheim sitter taus et øyeblikk. Så sier hun med et smil, Jeg måtte nok være flau og forlegen da jeg kom, for jeg var jo helt naken. Og folkene i huset var
marinesoldater.

*

Avismeldingene den 3. januar 1949 inneholdt nok mange unøyaktigheter, som senere er blitt korrigert. Blant annet fant man ut at det var maskinisten, Ansgar
Brevik fra Oslo. og fru Svanhild Karlsen som ble funnet på den klippen der «Thalassa» ble slått i stykker. De er gravlagt i en liten fiskerby i nærheten av Vigo, der
innbyggerne har satt opp en minneplate om det dramatiske forliset natter ti 1. nyttårsdag 1949.

Kilde: Aktuell 1961
Tekst: Arnfinn B. Storkaas
Foto: Ivar Aaserud

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.