Hvalarter

Mange tenker Blåhval og hvalfangst, men det ble også fanget andre arter hval også. Disse skal vi se litt nærmere på:

Blåhval:

Blåhvalen er et sjøpattedyr som kan bli inntil 30 meter lang og veie opp mot 200 tonn (rapporter på 34 meter eksisterer men disse er uverifiserte). Arten blir generelt noe større på den sørlige halvkule, enn den nordlige. Hunnene blir størst. Hannene kalles okser, hunnene kuer og avkommet kalver. Det er hittil ikke funnet bevis (fullstendig skjelett) for at seismosaurus var større enn blåhval, men funn gjort i New Mexico kan tyde på at denne var større og tyngre (39-50m lang og vekt på 20-30, muligens 100 tonn. Siden det bare ble funnet enkelte bein og ingen fullstendig skjelett er særlig antatt vekt spekulativt).
Blåhvalen har en strømlinjeformet kropp og er mørk gråblå i fargen (skinnet fra havet gjør den mer blå enn den egentlig er), men kan ha spragler. Av og til kan også blåhvalen få et gulaktig skjær i fargen, noe som skyldes kiselalger som vokser på kroppen. Som hos andre bardehvaler er hodet stort, men ikke like dominerende som hos noen av slektningene. På undersiden av hodet og bakover mot brystregionen har den mellom 55 og 88 strupefurer. I munnen har den 540-790 sorte barder som blir inntil 1 meter lange og henger ned fra overkjeven i to rader. Bardene er bakoverbøyde og ender omkring 50 cm lenger bak i munnen enn utgangspunktet. Langt bak på ryggen sitter en, i forhold til kroppsstørrelsen, ubetydelig ryggfinne, ca. 30–40 cm høy. Ryggfinnen blir bare synlig et kort øyeblikk når hvalen ruller framover i havoverflaten for å dykke.
Kuene blir gjennomsnittlig noe større enn oksene. Vanligvis blir blåhvalen ca. 25-26,5 meter lang og veier i snitt omkring 95 (okse)-110 (ku) tonn. Spekklaget utgjør omkring 27 prosent av kroppsvekten.

Fysiske fakta
Ei 27,12 meter lang og 136 353 kg tung blåhvalku som i 1947 ble tatt ombord i det japanske fabrikkskipet «Hashidate Muru» og grundig målt og registrert, ga følgende data:
Hjertet: 457 kg
Blodet: 8 128 kg
Lungene: 1 270 kg
Tungen: 3 048 kg
Spekket: 19 812 kg
Kjøttet: 60 962 kg
Skjelettet: 18 288 kg
Skallen: 4 572 kg
Kjevebeinet: 1 524 kg
Livvidde: 13,35 m
Kjevebeinslengde: 6,96 m

Bottlenose:

Nebbhval (Hyperoodon ampullatus), også kalt andehval og nordnebbhval, er en tannhval (Odontoceti) i slekten Hyperoodon som tilhører nebbhvalfamilien (Ziphiidae). Arten opptrer i det nordlige Atlanterhavet og er vanlig på dypt vann langs Norskekysten, inkludert i Norskerenna.
Nebbhvalen er en dyp-dykkende art, som normalt blir 6–9 meter lang og kan veie opp mot 7 500 kg. Hannene kan bli opp mot 25 prosent større enn hunnene. Nebbhvalen har høy melonformet panne og ei karakteristisk flaskehalslignende snute, kalt et nebb eller hvalnebb. Hannens panne er firskåren og mer volumiøs enn hunnens, og den blir nærmest hvit i fargen da dyret når kjønnsmoden alder. Kroppsfargen er fra brun til gulbrun, med lysere flanker og ennå lysere buk. Forskere tror at den spesielle fargen kan skyldes fytoplankton (planteplankton). Hannene utvikler et enkelt par med konisk formede tenner ytterst i underkjeven, men de er sjelden synlige hos levende dyr.
Det finnes flere måter å dele inn nebbhvalene på. En måte er å dele artene inn etter formen på nebbet, som nebbhvaler og spissnebbhvaler. En annen måte er å dele de inn etter sine biologiske slekter, slik det er gjort nedenfor.
Det har hersket en viss usikkerhet omkring hvorvidt slekten kjempenebbhvaler (Berardius) består av én, to eller tre arter. Her listes slekten i henhold til CTDs klassifisering som to ulike arter i samme slekt. Det har dessuten vært knyttet stor usikkerhet til om den svært sjeldne longmanspisshvalen skal klassifiseres som i sin egen slakt, som Indopacetus pacificus, eller i slekten Mesoplodon. Nyere forskning viser imidlertid nå at denne hvalen bør klassifiseres i en egen slekt.

Finhvalen:

Finhvalen (Balaenoptera physalus) er en hvalart indenfor familien af finhvaler under bardehvalerne. En voksen finhval bliver typisk 18–24 meter lang og vejer 80-90 ton. En finhval på knap 27 meters længde er blevet observeret på den sydlige halvkugle, og hvalen er det næststørste nulevende dyr på jorden, idet kun blåhvalen overgår den. Finhvalen er en at de hurtigst svømmende hvaler og svømmer op til 32 km/t og nogle helt op til 40 km/t.
Den kaldtes på dansk tidligere sildehval, da dens fødeemmner er sild og brisling.
Finhvaler findes over hele kloden og er almindelige blandt andet i Nordatlanten. De træffes af og til i Skagerrak og indre danske farvande. Det ses ofte at en eller to finhvaler opholder sig flere måneder i danske farvande hen over sommeren, hvor de søger føde i blandt andet de østjydske fjorde.

Grønlandshvalen:

Grønlandshvalen (Balaena mysticetus) er en bardehval i retthvalfamilien (Balaenidae) og eneste art i grønlandshvalslekten (Balaena).
Grønlandshvalen blir typisk inntil 19 meter lang og veier normalt opptil 60 metriske tonn, men forskere har anslått at den trolig kan over 20 meter lang og veie mer enn 100 tonn på sitt største. Dette gjør denne hvalen til den nest tyngste av alle hvaler, i vekt bare slått av blåhvalen. Hunnene blir gjerne 1-2 meter lengre og endel tyngre enn hannene.
Grønlandshvalen ligner de andre retthvalene og har en kompakt, nærmest rumpetroll-lignende kropp. Kroppen er dekket av et inntil 61 cm tykt spekklag. Hodet er enormt i forhold til størrelsen og kan utgjøre nærere en tredjedel av den totale kroppslengden. Grønlandshvalen har korte runde sveiver. Fargen er sort med et hvitt eller kremfarget felt på den fremre delen av underkjeven. Den lyse fargen kan ha sorte prikker. Den har inntil 600-700 barder som henger ned fra to rader i overkjeven. Bardene kan bli inntil 430 cm lange.
Utbredelse og bestand:
Grønlandshvalen er utbredt i en sirkumpolar omkrets på den nordlige halvkule, både i Nord-Atlanteren og i det nordlige Stillehavet (Beringstredet). Den trives i kalde arktiske farvann og migrerer med iskanten og drivisen, nordover om sommeren og sørover om vinteren. Den forekommer ofte i områder med meget tett is og ofte på grundt vann (dybder inntil 100 meter).
Totalbestanden er usikker, men det har blitt anslått at det finnes omkring 9 000-12 000 dyr totalt.[2] Av disse finnes trolig nærmere 8 000 dyr i stillehavsområdene, flesteparten i Beringstredet utenfor Alaska og Canada. Estimatene varierer imidlertid noe. Inuittene i Alaska driver fortsatt lovlig fangst av grønlandshval, selv om fangsten er kvoteregulert. Bestandsanslagene for Nord-Atlanteren varier fra 700 (R. Nowak, 1999) til 4 000 dyr (Eugen Gravningen Sørmo, 2003).
Sammenligning av størrelse – menneske og grønlandshval
Når grønlandshvalen migrerer etter iskanten om våren og høsten deler arten seg i tre mindre grupper, etter alder og størrelse; ungdyr, halvgamle dyr og fullt utvokste dyr. Hver av gruppene viser distinkte migreringsmønstre, avhengig av tilgangen på mat og i hvilken retning iskanten beveger seg.
Reproduksjon og levetid:
Grønlandshvalen når kjønnsmoden alder først når de er omkring 20 år gamle. På denne tiden er de omkring 12,3-14,2 meter lange hunnene alt da omkring 1-2 meter lenger enn hannene). Paringen foregår sent på vinteren eller tidlig på våren. Ku går drektig i 12-16 måneder (13-14 måneder i snitt), hvoretter hun føder en kalv på omkring 4,25-5,25 meter i lengde. Kalven dier til den blir mellom 9 og 15 måneder gammel og vokser gjerne ca. 1,5 cm i døgnet i denne perioden. Etter at den blir avvendt reduseres vekstraten.
Gjennomsnittlig levetid for grønlandshvaler er omkring 60-70 år, men funn av eldgamle harpuner av elfenben og steinharpuner i dyr som har blitt fanget kan tyde på at grønlandshvalen kan leve til den blir nærmere 200 år gammel.
Etter fødselen deler hvalene seg i grupper og begynner migreringen mot sommerbeitet, ledet av kuer med kalver.
Matvaner:
Grønlandshvalen spiser zooplankton, særlig hoppekreps og krill. Den fanger helst maten ved å svømme sakte (2-7 km/t) med åpen munn helt i overflaten, men det hender også at de dykker ned til dypere vannlag med rike planktonforekomster.

Gråhvalen:

Gråhvalen (Eschrichtius robustus) er en bardehval. Det er den eneste art i slægten Eschrichtius, der tillige er den eneste slægt i familien af gråhvaler. Den rejser årligt over store afstande: 8.000-11.000 km, da dyrenes føde findes mod nord langs den amerikanske vestkyst, mens dyrene mødes og formerer sig i kystvandene omkring den Californiske Halvø. Turen tager omkring 2-3 måneder. Når kalvene er født nogle uger efter hvalernes ankomst, vender de alle tilbage til fødeområderne nordpå.
Gråhvalen bliver op til 15 meter lang og vejer omkring 36 tons. Den bliver omkring 50-60 år gammel. Hunhvalen får en unge ca. hvert andet år. Kalven bliver i modsætning til hos de fleste andre hvaler født med hovedet først. Man mener, at en af grundene til, at dyrene rejser så langt for at formere sig, er, at det lave kystnære vand beskytter de nyfødte kalve mod hajer.
Før i tiden blev gråhvalen jaget. Da blev den kaldt «devil fish», da den var kendt for at kæmpe for sit liv. Den nordatlantiske population blev derved for 300 år siden udslettet.
Gråhvalens føde består af bundlevende krebsdyr, som den fanger ved at svømme sidelæns langs bunden med munden åben. Under den årlige migration lever hvalen dog hovedsagelig af fedtreserver.
Gråhvalens udseende er meget karakteristisk. Dyrets hoved er fyldt med gråhvide plamager; det er ar fra parasitter.
Gråhvalens eneste fjender er mennesker og spækhuggere. Siden 1946 har hvalerne været beskyttet af internationale aftaler, der satte en stopper for gråhvalfangsten. Siden da er antallet af gråhvaler langsomt steget.

Knølhvalen:

Knølhvalen (Megaptera novaeangliae) er et pattedyr som tilhører finnhvalfamilien under bardehvalene. Arten, som tilhører Jordens megafauna, er eneste art i knølhvalslekten (Megaptera). Den er kjent for sine spektakulære hopp, karakteristiske sveiver, og sin komplekse hvalsang. Knølhvalen finnes i alle hav, opp mot iskanten.
Beskrivelse:
Her kan man se de «vortene» som finnes i stort antall rundt underkjeven og munnen, samt de store sveivene.
Knølhvalen har 12-36 strupefurer. Kroppen er stømlinjeformet (om enn noe mindre strømlinjeformet en de andre artene), kraftig og tykk, svart på oversiden og med en tydelig pukkel på ryggen. Den pukkelformede ryggen har gitt navn til denne hvalen på flere språk (engelsk humpback, dansk pukkelhval). Det norske navnet kommer derimot av de store vortelignende knølene som finnes spredt omkring på hodet og underkjeven. Disse utvekstene, som også finnes på de enorme sveivene (brystfinnene), har vist seg å ha hydrodynamiske egenskaper. Halefinnen har en ujevn, bølgete bakre kant.
Halen og halefinnen utgjør nesten en tredjedel av kroppslengden og er akkurat som sveivene mørke med svarte og hvite mønstre som er unikt fra individ til individ. Størrelsen på sveivene har forbløffet forskerne og ulike forklaringer har blitt foreslått, blant annet manøvreringsformål og temperaturregulering. Sveivene kan bli opptil 5-6 meter lange (ca. 1/3 av kroppslengden).
Antallet barder varierer mellom 270 og 400 på hver side og er gjennomsnittlig 0,6 meter lange og 0,3 meter brede. Bardene er mørke, og fra underkjeven løper 16–20 dype furer langs halve kroppen. Disse er mer synlige hos nært beslektede arter.
Den lille ryggfinnen er synlig rett etter at hvalen har kommet opp for å puste, men er forsvunnet under overflaten når halen løftes over vannflaten. Blåsestrålen er vid og omkring tre meter lang.
Kalven er ved fødselen 4–4,5 meter lang og veier ca. 700 kg. Den dier i seks måneder innen den begynner å oppsøke egen føde, men slutter ikke helt å die før den er omtrent ett år gammel. Innen da har kalven rukket å bli nærmere 9 meter lang. Kjønnsmodenhet oppnås ved femårsalderen. Noen år senere er hvalen fullt utvokst. Hunnene er ofte noen meter større enn hannene, og den maksimale størrelsen er omkring 19 meter og 40 tonn. Normalen er 12-14 meter og 25-30 tonn.
Takket være en synlig flik, omtrent 15 cm i diameter i genitalregionen hos hanner, kan kjønnet fastslås om undersiden er synlig. Hannens penis er likevel så godt som alltid skjult. Hunner forplanter seg som oftest annethvert år. Graviditeten varer i elleve måneder, men til tross for dette forekommer det at hunner forplanter seg to år på rad.
Arten er svært akrobatisk og er i stand til å hoppe fri av vannet. Knølhvaler lever i opptil 50 år.
Atferd:
Halefinnens ujevne bakre kant og de svarte og hvite mønstrene på hale- og brystfinnene gjør at forskere enkelt kan identifisere hver enkelt knølhval.
Knølhvalens sosiale struktur er en løst sammensatt flokk. Hvalen svømmer ensom eller i små mer eller mindre tilfeldige grupper. Under sommerhalvåret holder de seg noen ganger i større grupper for å jakte og spise sammen. Visse grupper og visse par holder sammen i lengre tid, fra noen måneder til flere år. Knølhvalens utbredelsesområde overlapper med mange andre hvaler og delfiners områder men samkvem med andre arter er uvanlig.
Parringsakten finner sted om vinteren. En innviklet kamp om hunnens gunst utspiller seg mellom 2–20 hanner som bruker en rekke ulike midler for å etablere dominans. Sangen (se nedenfor) antas å spille en viktig rolle selv om den eksakte funksjonen ikke er kjent. Alle manøvre og lyder som blir brukt i parringskampen har også blitt observert hos ensomme hvaler, noe som kan tyde på at det kan være mer generelle kommunikasjonssignaler.
Ernæring:
En gruppe på 15 knølhvaler jakter med boblenettmetoden.
Knølhvalen er en klassisk «gulping feeder» som utviser en rekke ulike fangstteknikker. En teknikk er å svømme gjennom fiskestimen med åpen munn, et angrep som gjerne utføres fra undersiden av stimen og opp. En mer avansert metoden kalles boblenettfisking og minner om ei ringnot av luftbobler. Hvalen svømmer sakte rundt i stigende sirkler under fiskestimen mens den blåser ut luft gjennom pustehullet. Boblene danner en visuell barriere som gjør at fisken samler seg på et stadig mer begrenset område nær overflaten. Hvalen angriper så plutselig gjennom senter av boblenota, med vidåpent gap, og fanger tusenvis av fisk i en munnfull – av og til hele stimen. Nota kan bli opptil 30 meter i diameter og, avhengig av fiskemengden i stimen, avstedkomme et samarbeid mellom et dusin hvaler på én gang. Disse vil vekselvis blåse nye boblenett og angripe stimen. Angrepsformen regnes som en av de mest spektakulære man finner blant havlevende pattedyr.
Knølhval spiser helst krill i perioden mai-september, men i perioden september-januar inkluderer den også lodde i dietten (spesielt i Barentshavet). Også sild og småsei kan inngå på denne tiden. Det er kjent at bestanden i Nord-Atlanteren kan ha en diett som består av opptil 95 % fisk.
Knølhvaler blir jaktet på av spekkhoggere. Angrep på voksne dyr fører sjelden til noe mer alvorlig enn småsader og arr, men kalver blir av og til drept.

Nordkaper:

Nordkaper (Eubalaena glacialis)
Vitenskapelig(e) navn:Eubalaena glacialis Müller, 1776 Balaena glacialis
Norsk(e) navn: nordkaper, nordatlantisk retthval
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Hvaler
Familie: Retthvaler
Slekt: Eubalaena
EN — Sterkt truet
Nasjonal rødliste (Norge):
RE — Regionalt utdødd
Habitat: marint

Nordkaper (Eubalaena glacialis) eller nordatlantisk retthval er en av to bardehvaler i retthvalslekten, som hører til i den biologiske familien av retthvaler. Den er en relativt stor hval, der hunnene kan nå 18 meters lengde og veie opp mot 100 tonn. Hannene er gjerne noe mindre. Kroppen er bred og huden er gråsvart med distinkte hvite utvekster på hodet. Hovedføden er små krepsdyr.
Som de andre retthvalartene vil nordkaperen flyte hvis den drepes, og denne egenskapen gjorde den til et yndet mål for hvalfangst. Bestanden ble sterkt desimert på begynnelsen av 1900-tallet. I dag er denne arten en av de mest populære artene for hvalsafari.
Utbredelse[rediger | rediger kilde]
Nordkaper holdt tradisjonelt til i tempererte havområder langs kystene av Europa, fra Biscayabukta til Nordland, unntatt i Nordsjøen og Østersjøen, men den nordøstatlantiske bestanden er trolig utryddet. I 1999 ble det observert en nordkaper i Kvænangen i Troms (fastslått med fotoidentifikasjon), men dette var trolig et dyr på vandring fra den nordvestlige bestanden langs kysten Nord-Amerika.
I vest strekker utbredelsen seg langs Nord-Amerikas østkyst, fra Florida til Newfoundland. Bestanden teller trolig omkring 300 dyr totalt.

Spermacethvalen:

Spermhvalen (Physeter macrocephalus), også kalt kaskelott, er den største av tannhvalene og eneste art i spermhvalfamilien (Physeteridae), som kun inneholder spermhvalslekten (Physeter). Den finnes i alle verdens hav, unntatt i Arktis, og er en toppkonsument i sitt økosystem.
Beskrivelse:
Blåsehullet sitter på venstre siden av snuten
Spermhvalen er den største av tannhvalene og har kun tenner i underkjeven (ref. betydningen av det vitenskapelige navnet P. catodon). Hannene blir normalt 15–20 meter lange og veier normalt 45–57 metriske tonn som fullvoksne. Hunnene blir vanligvis 11–13 meter lange og kan veie inntil 20 tonn som fullvoksne. Et særtrekk med spermhval er den skrukkede huden. Kroppen er kompakt og fargen varierer normalt fra brun eller mørk grå overside til en lysere bukside. Albinisme er også kjent blant spermhval. Sveivene foran er korte og kantete, mens halefinnen er stor og kraftig og omkring 4–5 m bred.
Hodet utgjør mer enn en tredjedel (ref. betydningen av det vitenskapelige navnet P. macrocephalus) av kroppen og har en firkantet profil, og hjernen er den største blant alle pattedyr. Underkjeven er meget smal og har 18–30 kjegleformede tenner i hver kjevehalvdel. Hver tann veier omkring 1 kg. Blåsehullet sitter langt fremme på venstre side av «snuten», noe som gjør denne hvalen unik og lett gjenkjennelig.
Bindevevsmassen i hodet inneholder en olje som når hvalen er død, stivner (blir voksaktig) til hvalrav eller spermasett, en melkeaktig voks som ligner mannlige kjønnssekret (derav navnet spermhval). Man trodde tidligere at denne oljen var sentral i reproduksjonen hos denne arten, men nå vet man at så ikke er tilfellet. Derimot tror man at oljen kan ha med hvalens evne til å regulere egen flyteevne eller oppdrift å gjøre. Dette skjer ved at de respiratoriske kanalene i organet kan benyttes til enten å varme opp eller å avkjøle oljen. Spermolje har et smeltepunkt på 29 °C, og når spermhvalen dykker lar den kjøligere vann strømme gjennom sine respiratoriske ganger slik at oljen blir stivere. Dette kan også være forklaringen på at spermhvalens respiratoriske ganger går på skrått fra svelget til blåsehullet, som altså sitter langt fram på «snuten» hos dette dyret. Plasseringen gjør imidlertid at det store organet kan avkjøles og oljen stivner (og krymper), slik at hvalens (hodets) tetthet øker. Dette reduserer flyteevnen og gir negativ oppdrift. Når hvalen så stiger mot overflaten igjen, reverseres det hele gjennom oppvarming av stadig varmere vann som gir økt flyteevne.
Habitat:
Spermhvalen finnes i alle verdens havområder, typisk der dybden er minst 1 000 m. Hannene finner man fra iskanten i polare strøk til tropiske farvann, mens hunner og unger helst er å finne i milde farvann, der overflatetemperaturen i vannet typisk ligger på omkring 15 grader celsius eller mer. I norske farvann er det derfor stort sett kun hanner som finnes, og den er mest tallrik i Norskehavet utenfor Eggakanten.
Atferd:
Spermhvalen lever for det meste i flokk. Som regel danner hunnene såkalte mødreflokker, som består av voksne hunner og deres avkom. Når hannene blir kjønnsmodne forlater de flokken til fordel for såkalte ungkarsflokker, mens unge hunner blir i mødreflokken. Ungkarsflokken består som regel av hanner i alderen 7–27 år. Etter dette forlater de eldre hannene ungkarsflokken og danner mindre flokker. Noen blir også solitære.
Spermhvalen orienterer seg ved hjelp av ekkolokalisering, slik alle tannhvaler kan. Den er også kjent for å kunne dykke til enorme havdyp, og mange har antydet at arten kan dykke til omkring 3 000 meter under havoverflaten. Dette ville isåfall vært dypere enn noe annet pattedyr da hypotesen ble framsatt, men dykk til slike dybder hadde fram til 2011 aldri latt seg dokumentere. Faktisk er et dykk til 1 501 m det dypeste dykket som har blitt registrert (så langt kjent) hos denne arten. Typiske dypdykk er imidlertid gjerne omkring 400–800 meter dype. Spermhvaler har dessuten evnen til å gjøre gjentatte dype dykk etter kort tid (bare noen minutter), noe andre dypt dykkende hvaler (nebbhvalene) ikke kan.
I 2011 ble den offisielle rekorden for dyphavsdykk blant pattedyr ettertrykkelig knust, men ikke av en spermhval. Den nye rekorden lyder på 2 992 meter og innehas av en gåsenebbhval, som også hadde den gamle på 1 899 m.
Dype dykk varer som regel omkring 60 minutter, men spermhvalen kan trolig være neddykket i opp mot to timer (noen hevder opp mot 190 minutter). Spermhvalen har også evnen til å gjøre gjentatte nye dype dykk umiddelbart, noe som ikke er registrert blant nebbhvalene. Under slike dykk fanger den og spiser blekksprut og fisk.
Taksonomi:
Spermhval er kjent under to ulike vitenskapelige navn; P. macrocephalus og P. catodon. Det første tar imidlertid presedens over det andre på grunn av prinsippet om «først publisert», som bestemt i ICZN Code Article 24. P. macrocephalus betyr «hval med stort hode», mens P. catodon betyr «hval med tenner kun i underkjeven».
Annet:
Det er blitt drevet jakt på spermhval siden slutten av 1600-tallet, spermhval, både på grunn av spekket, spermoljen og en svart tarmolje som er kjent som ambra. Også de store tennene var verdifulle på grunn av stigende etterspørsel av elfenben. Spermoljen var ettertraktet fordi den var ren og overlegen de fleste andre naturoljer som smøremiddel. Ambra ble brukt i produksjonen av såpe, stearinlys, kosmetikk og rensemidler. Senere på 1900-tallet utgjorde spermhval og finnhval de to viktigste artene i senere norsk hvalfangsthistorie, men i 1987 ble den totalfredet. Japan startet i 2001 imidlertid med en forsiktig forskningsfangst på spermhval, nord i Stillehavet.

Tekst: Wikipedia

 

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.