Hvalfangerne drar ut

Vestfoldbyene puster lettet ut etter jaget med å få hvalfangerne av gårde. Det var ekstraordinært mye mas i år med den knappe tid etter frigjøringen og mangelen på utstyr.
Heller ikke var det lett å få tak i folkene som har vært spredt i årene siden siste ekspedisjon gikk ut fra Sandefjord — det er 6 år siden. Mange har tjenestegjort ute. En skal ikke glemme
at grunnstammen i den norske hæren i Storbritannia var hvalfangere, andre ble tatt av tyskerne og satt i lang tid i fangenskap. For mange ble det bare noen få uker sammen med familien
i Vestfold før de påny måtte trekke i arbeidsklærne og bli borte for et halvt år. Det sier seg selv at dette ikke lettet forberedelsene, verken på den ene eller den annen måte. Det er mange
bitre hvalfangere i år — og det er enda flere sorgfulle familier. 5 norske kokerier er gått ut, og selskapene samarbeider om driften. Ved siden av de norske ekspedisjonene deltar bare to
engelske i jakten på hvalen. Både Tyskland og Japan er av lettforståelige grunner utenfor. De 7 ekspedisjonene teller 2400 mann, (dertil kommer landstasjonene) mot 6—7000 i normale tider.
Ved forhandlingene om arbeidsvilkårene ble det oppnådd enighet om et tillegg på 50 prosent i fortjenesten basert på overenskomsten for 1939—40.

Det siste norske kokeriet som gikk var «Sir James Clark Ross», som forlot Sandefjord forrige lørdag. Dette kokeriet går via New York for å komplettere utstyret og beholdningene. De øvrige kokerier tar seg også en tripp innom engelske eller amerikanske havner for å få med seg mat nok. Det er ikke så lett å ordne det her hjemme med de kvanta det dreier seg om. Til en middag  ombord på et kokeri som «Thorshammer» går det for eksempel med halvannen tønne poteter. Og ekspedisjonene skal være på feltet til slutten av mars neste år.

I mai ventes de hjem igjen.

Ett kokeri er det på det uvisse med. «C. A. Larsen» kommer muligens til å dra, men i det øyeblikk dette skrives er det ikke kommet lenger enn til forhandlingsstadiet. Så det spørs vel om man blir tidsnok ferdig til å begynne på feltet i slutten av november som forutsatt.

De fleste av hvalbåtene er utenlands, opplagt i fremmede havner eller disponert på annen måte. De vil bli «fisket opp» underveis. Oljeforsyningene har også måttet improviseres. «Nortraship» i London ordner med tankskip som bringer oljen direkte til fangstfeltet. Det nye kokeriet «Nordhval» som ligger ved verksted utenfor Newcastle, vil få sine forsyninger der. De tankbåtene som går til feltet med brenselsolje, vil samtidig ta med seg en del av hvaloljen tilbake.

Og så gjelder det bare at hvalen er tilstede i tilstrekkelige mengder slik at ekspedisjonene får maksimum last med hjem. Det vil bety mye for Norge.

Kilde: Aktuell 1945
Foto: Ørnelund

Trykk på bilde for å få stort bilde.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.