Hvalfangst i Sørishavet på 1950-tallet

Med tillatelse i fra Sannidal Historielag

Vi kunne partere opptil 12 hvaler på skiftet
En samtale med Reidar Marcussen om hvalfangst i Sørishavet på 1950-tallet.

Som de fleste vet, deltok norske rederier på 1900-tallet i en storstilt fangst av større hval i Sørishavet. En av de få sannidøler som ennå kan fortelle om denne hvalfangsten, er 75 år gamle Reidar Marcussen. Han ble født i Kil i 1935 og gikk på Kil skole under og etter krigen, for de ikke ukjente sannidalslærerne Karen Dobbe og Halvor Gjerde. Fra 1953 til 1959 var Marcussen fem sesonger på hvalfangst i Sørishavet (avbrutt av militærtjeneste 16 måneder 1955-56); hver sesong dro de hjemmefra rundt 1. oktober og kom tilbake ca. 1. mai. Turen fra Sandefjord til Cape Town tok en drøy måned. Dette var siste bunkringssted før turen videre sørover til omkring 70 grader der skutene oppholdt seg i ca. 4 måneder. – Hvordan hadde det seg at du begynte med hvalfangst?
– Det var helt tilfeldig. Jeg så en annonse i avisa og reiste til Sandefjord, for øvrig sammen med Alfred Hovet. Utlysningen gjaldt jobb i Anders Jahres rederi, og jeg fikk hyre på dagen. Ikke så lang tid etterpå dro jeg ut med hvalkokeriet «Kosmos IV». – Hva slags jobb hadde du om bord? – Den første sesongen var jeg byssegutt, noe som betydde at jeg hjalp kokkene. Sesongen deretter var jeg lettmatros, som innebar å holde utkikk på brua. Bl.a. var isfjell en fare på så sydlige breddegrader. De tre siste sesongene var jeg såkalt «2. lemmer». Det var et utearbeid der vi skar opp og parterte hvalene, som hvalbåter i området hadde skutt og slept til kokeriet jeg var på. Dette var hardt arbeid, og vi brukte langskafta kniver. Arbeidet gikk hele døgnet, og vi var delt opp i to puljer, som hver hadde 12 timers skift, fra kl. 6 til 18 og fra kl. 18 til 6. Hvalkokeriet var en slags flytende fabrikk som var organisert for full produksjon over et begrenset tidsrom. Alle arbeidsoperasjonene var nøye gjennomtenkt og bygde på team-arbeid med hard innsats og lange økter for alle. Marcussen fortalte at båten ikke ankret opp; den gikk med styringsfart for at hvalene som hang på slep, skulle holde seg på «rett kjøl». Hvalkjøttet ble lagret ferdig kokt i tanker, og spekket ble også kokt. Bare innvollene ble hivd over bord. Hvalolja ble hentet av Jahres tankbåter. – Hvilke andre jobber var det på kokeriet? – Det var altså «1. og 2. lemmer». Så var det «1. og 2. flenser»; og dessuten «beinskjærere», som skar opp ryggraden på hvalen. Andre arbeidere fylte kjøtt og bein ned i kokene. Hvalene var store dyr; de veide mange tonn og kunne bli over 30 meter lange. Opptil 10 – 12 hvaler kunne vi partere i løpet av ett skift!
– Var det noen gang ulykker om bord i kokeriet? – Det var sjelden alvorlige ulykker, men jeg husker at ved èn anledning datt en av flenserne oppi koka – der var det flere tusen grader – og blei drept. Det var forøvrig en lege om bord i båten for å ta seg av skader og sykdom. Han blei forresten kalt for «Pluto», uten at jeg vet grunnen til det. Marcussen fortalte om slit, men også om godt kameratskap om bord. Det var et fi nt miljø til tross for at alle bodde svært tett på hverandre. – Jeg kan aldri huske annet enn at det var gode forhold mellom offi serene og mannskapet. Særlig minnes jeg kapteinene Thomas Hansen og Kjell Tholfsen, som begge var veldig kjekke folk. – Hvordan var dagliglivet ellers? – Vi sov på 2- og 4-mannslugarer. Jeg hadde tverrskips køy og sov alltid godt. Det var flinke kokker om bord, så maten var god. På tross av skiftende vær med både sludd, sol og vind, var jeg sjelden sjøsyk; jeg kan faktisk bare huske sjøsyke på vei nedover på første turen. Det var spesielt urolig vær på omtrent 40 grader syd.
I jula jobba vi ikke. Da var det feiring med julemat, juletre og ellers det som hørte til. Men alkohol var forbudt, og aldri i bruk. Vi sendte også bestandig telegram hjem til jul. Det var det telegrafi sten som gjorde, og det gikk via rederiet. Jeg husker også 4. styrmannen om bord. Det var en bonde fra Lærdal, som røyka sur pipe og som alltid var «moromann» og satte godt humør i oss alle. Marcussen husket også at på vei til og fra feltet var de i land fl ere steder i Karibien, på Kanariøyene og i Cape Town, der det bl.a. var et kjøpesenter – Hvordan var lønningene for dette arbeidet? – Arbeidet var godt betalt, og etter fem sesonger hadde jeg nesten betalt huset mitt. Dessuten jobba jeg på Kammerfoss Brug om sommeren. I 1959 giftet Reidar Marcussen seg og begynte å jobbe på Tangen Verft, der han var ansatt i 40 år. Og som vi vet, hvalkokerier fra mange land var i aksjon over lang tid, og hvalen forsvant etter hvert.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.