Hvalfangstbestyrer Hans Andreasen

 Jeg skal hilse og si det var liv og røre på havna I Sandefjord i
gamle dager og. Seilakutene Lå tett I tett så det var som en eneste stor
skau av master bortetter. Og når skutenes avgang nærmet seg, mysset
byen av fremmede folk; de kom fra Hamar og Haparanda og gud vet
hvor. Hyreagentene basket og ropte og skrek og kauket. og det var kom-
plett umulig å skritte over torvet uten å bli anholdt en 10—12 ganger av
dem. Men til slutt var da alt i orden, og så dro de avgårde til Wedelha-
vet, «Jason» med C. A. Larsen. «Castor» med Pedersen. «Hertha» med
Evensen. Vi guttunger var de siste som gikk fra borde, eg det eneste vi
ønsket, var at vi kunde ha fulgt med dem på ferden. All vår hug sto til
sjøen; og den dagen kom da også da vi kunne pakke kista og sjøsekken
og legge fra land.

Hvalfangstbestyrer Hans Andreasen tender en «Philip Morris» og setter seg godt til rette I en av de mange behagelige stoler i et av de mange vakkert utstyrte værelser i hans prektige hjem på Vera.

— Men har det i grunnen noen interesse, dette som jeg kan fortelle ? fortsetter han. — Jeg synes det
måtte være mye bedre å la være , Og avis avis, og så heller ta oss en dyktig prat
om Ballklubben og fotball og Ragnar Hvidsten og….
— Jeg kan være tilbøyelig til å være enig. Andresen, men jeg tror det er best å ha den praten til gode
til en annen gang. La oss nu begynne med begynnelsen, og så se hvordan det utvikler seg.

Deres første berøring med hvalfangsten ? –
— I mine guttedager drev de svær hvalfangst rett uti fjorden her. Jada, i Sandefjordsfjorden ja.

Før hvalkloa

Dette bilde gir et meget godt inntrykk av hvordan man måtte bære seg ad for å få hvalen halt opp på
Planen før hvalkloa så dagens lys. Folkene måtte helt nød i brekken
og legge stropper rundt hvalrumpa, et livsfarlig arbeide når sjøen var høy.

Der hvor Jahre nu har lager i Ranvik var det opphalingsslipp. Og mange fine finnhval — sildehval som de
kalte dem — fant veien opp der.

I 1895 — da var jeg 15 år gammel — gikk jeg ut sjøs for første gang. med barken «Emblem» av Sandefjord. Senere var jeg ombord
i «Botnia». «Telephon» og «Apollo». Et år var jeg også med transportskipet «Familjen» som gikk til Grøn’s hvalstasjon på Færøyane.
På sett og vis hadde jeg de en viss befatning med hvalfangst men min rolle her var jo så ubetydelig at den ikke fortjener å regnes med.

Første gang på hvalfangst

Verneplikten min avtjente jeg i marinen på Horten i 1902, og så dro jeg til Amerika. Det var dårlige tider her hjemme den gang og Amerika-feberen herjet bare verre. Så hvorfor skulle ikke jeg også bli angrepet. Etter noen år vendte jeg nesa hjemover, og i 1908 tok jeg hyre på hvalbåten «Erling». Vi drev på vestkysten av Irland, og jeg tør vel regne dette som min første skikkelige befatning med hval og hvalfangst. Men det skulle så visst ikke bli Deres siste ! Nei, det er jamenn blitt noen sesonger ut av det I årenes løp, og jeg kan Ikke si annet enn at det har vært forferdelig morsomt og interessant å følge utviklingen innen hvalfangstnæringen på nært hold, i bokstavelig forstand stått med begge bena midt oppe i det og levd med.

HVB.1908 Erling

Min første tur sørover til feltet i Antarktis fant sted i 1913. Da var jeg styrmann med Larvikskokeriet «Solstreif». tilhørende Chr. Nielsen.
Gamle Rove, Bugården, var skipper og bestyrer. Vi lå i havner på Syd Shetland og gjorde så godt vi kunde, med utabords flensing og slikt noe vet De. Hele 10 sesonger på rappen sto jeg ombord i den skuta.

«Lancing»

Gamle, gode som vel tør være mer enn godt kjent — var det neste kokeriet jeg dro sørover med. Fangstleder var Petter Sørlie,
jeg styrmann og arbeidsleder, som det kaltes. «Lancing» var det første kokeri som ble utstyrt med opphalingsslipp, og den første sesongen,
I 1925, var den lengste jeg har opplevd. Først dro vi til Kongo for å fange knøl og for å forsøke redskapen. Det var ikke så få problemer med den
dette første året, og før vi gikk vil isen, fikk vi rettet på en del ting i Cape Town. I Antarktis fanget vi langsmed iskanten rett utenfor Syd Georgia og mange viderverdigheter møtte oss på veien. (I parentes kan jeg bemerke at landstasjonene ikke likte oss som kunde drive på
i åpen sjø, ja, jeg hadde inntrykk av at de betraktet oss som rene sjørøverne !)

Fra isen gikk vi til Patagonia – kysten for å fange seihval. Her blir historien om sjørøverne ytterligere styrket, idet argentinerne beslagla hvalbåtene våre og kom ombord til oss rikelig utstyrt med geværer og med krigerske uttrykk i ansiktene. Det ble mye parlamentering frem og tilbake før hvalbåtene ble utlevert og vi kunde fortsette fangsten.

Hvalkloa

har et utall av sesonger i Antarktis bak seg, Det er nok ikke så svært mange som kan sies å ha noe bedre kjennskap til forholdene under Sydpolkalotten enn han.

Det var I sannhet litt av en sesong, både på den ene og den annen måte! Men selvfølgelig var det å dra avsted igjen neste år og ?
— Det ble til det, ja. Igjen med «Lancing». Denne sesongen hadde vi ombord 3—4 separstorer, som første kokeri, og de svarte til langt mer enn forventningene. Da vi etter endt sesong losset oljelasten i Rotterdam, ble all oljen notert som nummer 1, med andre ord oppsiktsvekkende strålende. Og så var selvfølgelig separatorer et faktum.

I 1927 fikk jeg stillingen som skipper og bestyrer på «Alonso», og med henne var jeg to turer i Rosshavet. Vi passerte ispakkene i løpet
av 5—6 dager, og da vi vel var inne, var det nok av fine feit blåhval å gå løs på. I løpet av et par måneder var skuta full-lastet og
kunde stikke hjemover.

— Men nu kommer vel «Kosmos» inn å bildet snart ?

«Kosmos»

— Så «sant som det er sagt, unge mann. I 1920 ble «Kosmos» bygd i Belfast. Jeg ble tilbudt skipper- og bestyrerjobben og sjø til — noe jeg
aldri har angret et øyeblikk på. «Kosmos», hun var virkelig skikkelig skute, og uten å fornærme noen kan det vel trygt sies at hun var det
første virkelig skikkelige flytende hvalkokeri, som senere bygde kokerier har hatt som mønster. Og det ble bra sesonger. omkring 200 000 fat hadde vi med oss hjem enkelte ganger.

— Hvalkloa

Den første sesongen etter oppleggsåret, det vil med andre ord si sesongen 1932/33, ble hvalfangsten tilført et nytt teknisk hjelpemiddel som skulle bli av langt større betydning for driften ombord enn vi faktisk hadde tordet håpe på. Det var
hvalkloen, som Anton Gjelsted og undertegnede i fellesskap pønsket ut i ledige stunder. Jeg hadde I lange tider spekulert på om det ikke
kunde gjøres noe for at folkene skulle kunne slippe å sette livet på spill ved å gå sed I brekken og legge
«stroppene rundt hvalrumpa for å få dratt krabaten opp på planet.

I dårlig vær var det jo uråd å få utført denne livsfarlige operasjon, og produksjonen ble utsatt for mange og ofte langvarige avbrekk.

Under oppleggsåret, som nevnt, fikk Gjelstad og jeg rikelig anledning til å fundere videre, og våre eksperimenter og felles spekuleringer resulterte så å hvalkloa. Corneliusen laget den, og den ble for første gang prøvet ombord I «Kosmos» under sesongen 1932/33. Og
den besto prøven med glans. Det ble mer enn himmelvid forskjell sammenlignet med tidligere. Nu måtte hvalen til pers selv I styggevær, og folkene kunde holde seg på trygg avstand fra den lumske brekken.

— Og så var det bare «Kosmos» til krigen gjorde en brå slutt på hele herligheten ?
— Ja. på vel til Vest-India i 1940 for å få losset oljen og så dra ut på hvalfangst igjen ble vi kapret av
en tysker. Vi ble brakt ombord. «Kosmos» senket. Det var hårdt og trist. Til slutt ble vi satt I land i Borderux og internert. senere over ført til fangeleir I Tyskland. Og våren 1941 ble vi sendt hjem.

— Men selv krigen fikk en ende. — I 1945 ble gamle «Vikingen» satt I noenlunde farbar stand, etter at den var overtatt av det engelske Ministry of Food, og jeg dro ut med den som bestyrer sesongen 1945/46. Vi kom sent av gårde det året. men det lyktes oss da å skrape sammen en tålig last.

Høsten 46 var jeg så igjen ombord I en av Jahre-selskapets båter, «Kosmos IV» (ex. «Walther Rau»). Tre turer gjorde jeg med den, inn-
til jeg la årene inn i fjor høst. Da var jeg kommet såvidt til skjels år og alder, nesten 70 år, skal jeg si Dem, at jeg syntes det fikk være
nok med hvalfangst.

— Det går kanskje an å spørre hva en veteran menter om hvalfangstens fremtid ?
— Jeg er på ingen måle pessmistisk, Ett er sikkert : Det er bra med den begrensning som foretas. og jeg er av den
bestemte mening at mer enn 16000 blåhvalenheter må det ikke under noen omstendigheter gis tillateise til å fange pr. sesong.

Allerede lenge før krigen hendte det at en eller flere ekspedisjoner gjorde bomtur. Og da ble det straks til at «nu er det snart slutt
på hvalfangsten».
Jeg er imidtertid helt overbevist om at man aldri greier å utrydde hvalen i Antarktis. Om man greier å beskatte bestanden så kraftig at
det en gang i fremtiden ikke lønner seg for selskapene å drive, Ja, se det er en annen sak som jeg heist ikke vil uttale meg om.

Sa hvalfangstbestyrer Andresen, og tendte sin 10. «Philip Morris» under vår samtale.
Pierre.
1950 SB

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.