Hvalfangstbestyrer Hans Andresen

År: 1950
Fra , Emblem” til , Kosmos, Lancing«” hadde tre sesonger over en baug,
og krigerske argentinere bordet skuta og beslagla alle hvalbåtene
Bestyrer Hans Andresen forteller dette og hint fra et langt fangstliv

Jeg skal hilse og si det var liv og røre på havna Sandefjord i gamle dager og. Seilskutene lå tett i tett så det var som en eneste stor
skau av master bortetter. Og når skutenes avgang nærmet seg, mysset byen av fremmede folk; de kom fra Hamar og Haparanda og gud vet
hvor. Hyreagentene basket og ropte og skrek og kauket, og det var komplett umulig å skritte over torvet uten å bli anholdt en 10—12 ganger av
dem. Men til slutt var da alt i orden, og så dro de avgårde til Wedelhavet, «Jason» med C. A. Larsen, «Castor» med Pedersen, «Hertha» med
Evensen. Vi guttunger var de siste som gikk fra borde, og det eneste vi ønsket, var at vi kunde ha fulgt med dem på ferden. All vår hug sto til
sjøen; og den dagen kom da også da vi kunne pakke kista og sjøsekken og legge fra land.

Hvalfangstbestyrer Hans Andresen tender en «Philip Morris» og
setter seg godt til rette I en av de mange behagelige stoler i et av de
mange vakkert utstyrte værelser i hans prektige hjem på Vera.

Men har det i grunnen noen interesse, dette som jeg kan fortelle ? fortsetter han. — Jeg synes det
måtte være mye bedre å la hvalfangst være hvalfangst, og avis avis, og så heller ta oss en dyktig prat
om Ballklubben og fotball og Ragnar Hvidsten og….

Jeg kan være tilbøyelig til å være enig Andresen, men jeg tror det er best å ha den praten til gode
til en annen gang. La oss nu begynne med begynnelsen, og så se hvordan det utvikler seg.

Deres første berøring med hvalfangsten?

I mine guttedager drev de svær hvalfangst rett uti fjorden her. Jada, i Sandefjordsfjorden, ja. Der
hvor Jahre nu har lager i Ranvik var det opphalingsslipp. Og mange fine finnhval — sildehval som de
kalte dem — fant veien opp der.

I 1895 da var jeg 15 år gammel — gikk jeg til sjøs for førstegang, med barken «Emblem» av Sandefjord. Senere var jeg ombord
i «Botnia», «Telephon» og «Apollo». Et år var jeg også med transportskipet «Familjen» som gikk til Grøn`s hvalstasjon på Færøyene.
På sett og vis hadde jeg da en viss befatning med hvalfangst, men min rolle her var jo så ubetydelig at den ikke fortjener å regnes med.
Hvalkloa ble oppfunnet av hvalfangstbestyrer Hans Andresen og fabrikkeier Anton Gjelstad
Den ble prøvet for første gang ombord på Kosmos sesongen 1993/33
At den innfridde selv de dristige forventninger, vitner dette telegrammet fra Andresen om:
Opphalingskloa utmerket i alle heseender. Følgen var at allesamtidig og senere kokerier
naturligvisanskaffet seg hvalklo og idag kan man ikke forestille seg hvordan man skulle klare seg på feltet uten den.

Første gang på
hvalfangst

Verneplikten min avtjente jeg i marinen på Horten i 1902, og så dro jeg til Amerika. Det var dårlige ti-
der her hjemme dengang og Amerika-feberen herjet bare verre. Så hvorfor skulle ikke jeg også bli an-
grepet. Etter noen år vendte jeg nesa hjemover, og i 1908 tok jeg hyre på hvalbåten «Erling». Vi drev
hvalfangst på vestkysten av Irland, og jeg tør vel regne dette som min!
første skikkelige befatning med hval og hvalfangst.

Men det skulle såvisst ikke bli Deres siste !

Nei, det er jamenn blitt noensesonger ut av det I årenes løp, og jeg kan ikke si annet enn at det har
vært forferdelig morsomt og interessant å følge utviklingen innen
hvalfangstnæringen på nært hold, i bokstavelig forstand stått med begge bena midt oppe i det og levd med.

Min første tur sørover til feltet i Antarktis fant sted i 1913. Da var jeg styrmann med Larvikskokeriet
«Solstreif», tilhørende Chr. Nielsen. Gamle Rove, Bugården, var skipper
og bestyrer. Vi 1å i havner på Syd Shetland og gjorde så godt vi kunne, med utabords flensing og slikt
noe, vet De. Hele 10 sesonger på rappen sto jeg ombord i den skuta.

«Lancing»

Gamle, gode som vel tør være mer enn godt kjent — var det neste kokeriet jeg dro sørover med. Fangstleder var
Petter Sørlie, jeg styrmann og arbeidsleder, som det kaltes. «Lancing» var det første kokeri som ble
utstyrt med opphalingsslipp, og den første sesongen, I 1925, var den lengste jeg har opplevd.

Først dro vi til Kongo for å fange knøl og for å forsøke redskapen. Det var ikke så få problemer med den
dette første året, og før vi gikk til isen fikk vi rettet på en del ting i Cape Town. I Antarktis fanget vi
langsmed Iskanten og utenfor Syd Georgia og mange viderverdigheter møtte oss på veien. (I parentes kan
jeg bemerke at landstasjonene ikke likte oss som kunde drive på i åpen sjø, ja, jeg hadde inntrykk av at de
betraktet oss som rene sjørøverne !)
Fra isen gikk vi til Patagonia-kysten for å fange seihval. Her blir historien om sjørøverne ytterligere
styrket, idet argentinerne beslagla hvalbåtene våre og kom ombord til
oss rikelig utstyrt med geværer og med krigerske uttrykk i ansiktene.
Det ble mye parlamentering frem og tilbake før hvalbåtene ble utlevert og vi kunde fortsette fangsten.

Hvalfangstbestyrer Hans Andresen har et utall av sesonger i Antarktis bak seg, Det er nok ikke så svært
mange som kan sies å ha noe bedre kjennskap til forholdene under Sydpolkalotten enn han,

Det var i sannhet litt av en sesong, både på den ene og den annen måte ! Men selvfølgelig var det å
dra avsted igjen neste år og?

Det ble til det, ja. Igjen med «Lancing». Denne sesongen hadde vi ombord 3—4 separatorer, som
første kokeri, og de svarte til langt mer enn forventningene. Da vi etter endt sesong losset oljelasten i
Rotterdam, ble all oljen notert som nummer 1, med andre ord oppsiktsvekkende strålende. Og så var selv-
følgelig separatorer et faktum.

I 1927 fikk jeg stillingen som skipper og bestyrer på «Alonso», og med henne var jeg to turer i Rosshavet.
Vi passerte ispakkene i løpet av 5—6 dager, og da vi vel var inne, var det nok av fin feit blåhval å
gå løs på. I løpet av et par måneder var skuta full-lastet og kunde stikke hjemover.

— Men nu kommer vel «Kosmos» inn i bildet snart ?

«Kosmos»
Så sant som det er sagt, unge mann. I 1929 ble «Kosmos» bygd i Belfast. Jeg ble tilbudt skipper- og
bestyrerjobben og slo til — noe jeg aldri har angret et øyeblikk på. «Kosmos», hun var virkelig ei sku-
te, og uten å fornærme noen kan det vel trygt sies at hun var det første virkelig skikkelige flytende
hvalkokeri, som senere bygde kokerier har halt som mønster. Og det ble bra sesonger, omkring 200000
fat hadde vi med oss hjem enkelte ganger.

Hvalkloa

Den første sesongen etter oppleggsåret, det vil med andre ord si sesongen 1932/33, ble hvalfangsten
tilført et nytt teknisk hjelpemiddel som skulle bli av langt større betydning for driften omberd enn vi
faktisk hadde tordet håpe på. Det var hval-kloa, som Anton Gjelstad og undertegnede i fellesskap pønsket ut
i ledige stunder. Jeg hadde i lange tider spekulert på om det ikke kunne gjøres noe for at folkene skulle
kunne slippe å sette livet på spill ved å gå ned I brekken og leg «troppene rundt hvalrumpa for å få
dratt krabaten opp på planen. I dårlig vær var det jo uråd å få utført denne livsfarlige operasjon, og pro-
duksjonen ble utsatt for mange og ofte langvarige avbrekk.

Under oppleggsåret, som nevnt, fikk Gjelstad og jeg rikelig anledning til å fundere videre, og våre
eksperimenter og felles spekuleringer resulterte så i hvalkloa. Corneliussen laget den, og den ble for
første gang prøvet ombord I «Kosmos» under sesongen 1932/33. Og si om den besto prøven med glans!
Det ble mer enn himmelvid forskjell sammenlignet med tidligere. Nu måtte hvalen til pers selv å stygge-
vær, og folkene kunde holde seg på trygg avstand fra den lumske brekken.

Og så var det bare «Kosmos» til krigen gjorde en brå slutt på hele herligheten ?

— Ja, på vel til Vest-India i 1940 for å få losset oljen og så dra ut på hvalfangst igjen ble vi kapret av
en tysker, Vi ble brakt ombord, «Kosmos» senket. Det var hårdt og trist. Til slutt ble vi satt I land i
Bordeaux og internert, senere over ført til fangeleir I Tyskland, Og våren 1941 ble vi sendt hjem.

Men selv krigen fikk en ende.

I 1945 ble gamle «Vikingen» satt I noenlunde farbar stand, etter
at den var overtatt av det engelske Ministry of Food, og jeg dro ut med
den som bestyrer sesongen 1945/48. Vi kom sent av gårde det året, men
det lyktes oss da å skrape sammen en tålig last.

Høsten 48 var jeg så igjen ombord i en av Jahre selskapets båter, «Kosmos IV» (ex. «Walther Rau»).
Tre turer gjorde jeg med den, inntil jeg la årene inn i fjor høst. Da
var jeg kommet såvidt til skjels år og alder, nesten 70 år, skal jeg si
Dem, at jeg syntes det fikk være nok med hvalfangst.

Det går kanskje an å spørre hva en veteran mener om hvalfangstens fremtid ?

Jeg er på ingen målte pessimistisk. Ett er sikkert, Det er bra med den begrensning som
foretas, og jeg er av den bestemte mening at mer enn 16000 blåhvalenheter må det ikke un-
der noen omstendigheter gis tillatelse til å fange pr. sesong. Allerede lenge før krigen hendte
det at en eller flere ekspedisjoner gjorde bomtur. Og da ble det
straks til at «nu er det snart slutt på hvalfangsten». Jeg er imidlertid helt overbevist om at man
aldri greier å utrydde hvalen i. Antarktis. Om man greier å beskatte bestanden så kraftig at
det en gang i fremtiden ikke lenger vil lønne seg for selskapene å drive, ja, se det er en annen
sak som jeg helst ikke vil uttale meg om.

Kilde: Sandefjords Blad 1950

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

code

The maximum upload file size: 20 MB. You can upload: image. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.