Hvalfangsteventyret, Victor-selskapet og bodene på Nedre Langate 26

På årsmøtet for 1975 i Slottsfjellets Venner orienterte fylkeskonservator Erling Eriksen ved Vestfold Fylkesmuseum om det igangværende Arkitekturvernår.
Den etterfølgende samtale om dette emne munnet ut i en oppfordring til medlemmene om å gjøre sitt kjennskap til eventuelle bevaringsverdige bygninger i Tønsberg tilgjengelig for myndigheter og publikum. Noe av det som ble nevnt ved anledningen, var sjøbodene på Nedre Langgate 26 og 30. Da jeg er født i nr. 28 og bodde der nede til konfirmasjonsalderen og de to eiendommer i annen halvdel av forrige århundre tilhørte mine besteforeldre, har jeg i tidens løp kunnet samle en del opplysninger om dette felt. Riktignok var det en liten familiekrønike jeg opprinnelig hadde i tankene, for en engere krets. Når bodenes fremtid nå er aktuell, har jeg omarbeidet materialet noe i håp om at det kan interessere flere enn mine nærmeste.
Det gamle anlegg på nr. 30 er behandlet foran. Min oppgave er begrenset til de relativt unge boder på nr. 26. De to bodene ble bygget i første halvår 1891 av min bestefar, Niels Bugge. Han var de 68 år, altså en aldrende mann, men fremdeles aktiv både på land og sjø. Hensikten med bodene vil fremgå av følgende: Bestefars svoger, Thorvald Henrik Dahl (f. 1833), sønn av Lars Dahl «på torvet» var en vel etablert skipsreder med en flåte på 8 skip med en samlet drektighet på henimot 2000 kml. da han i 1881 startet hvalfangerselskapet Victor.
Selskapet drev fra 1883 hvalfangst fra stasjon i Syltefjord ved Varangerhalvøya med den nybygde hvalbåt «Victoria» og med den senere velkjente kaptein Lauritz Berg som bestyrer. Det vil erindes at på denne tid var hvalfangst blitt nærsagt allemannseie etter at Svend Foyns enerett i kraft av sine patenter var opphørt. T. H. Dahl døde i 1884 og bestyrelsen av rederiet overtoks av broren James Ludvig Dahl (f. 1826), mens hvalfangsten fortsatte under bestefar Bugges ledelse.
Hvalfangsten der nord støtte mot slutten av 80-årene på flere hindringer, bl.a. motstand fra den lokale fiskeribefolkningen og derav følgende offentlige fangstrestriksjoner. Antagelig ble feltet også overbeskattet, og hvalfangerne orienterte seg vestover. I Syltefjord hadde også Madvigs Hvalfangerselskap av Christiania sin stasjon. Til den fanget to båter, «Fridtjof» og «Ellida». Bestyrer her var kaptein J. H. Foden fra Nøtterøy. Om disse to selskapers sammenslutning i 1889 og senere overflytting til base i Dyrefjord på N.V. Island har min venn, John Foden, forannevnte kaptein Fodens sønn, stillet sin fars beretning til min disposisjon. Av denne fremgår bl.a. at de avsluttende forhandlinger foregikk på generalkonsul Christophersens kontor i Christiania høsten 1889 . For Victor-selskapet møtte N. Bugge og bestyrer L. Berg, for Madvig-selskapet generalkonsul Chr. E.R. Christophersen, som på det tidspunkt tydelig var enerådende i selskapet. Bestyrer Foden antichambrerte under forhandlingene.
Da disse var slutt, ble kaptein Foden meddelt resultatet som gjenspeiles i det nye selskaps vedtekter:
Selskapets navn:  A/S Victor                                        Disponent: N. Bugge
Hjemsted:            Tønsberg                                          Bestyrer:    Lauritz Berg.
Aksjekapital:        kr. 200 000,-
Så noen ord om situasjonen i og ved Tønsberg. Her foregikk jo hvalfangst ved vår egen stuedør …
Siste del av 80-årene og begynnelsen av 90-årene var glimrende sildeår i Skagerak og Kristianiafjorden. Med silden fulgte fisk av mange slag, også hval. Våre egne hvalfangere lå ikke på latsiden. Til støtte for mine anførsler her, bruker jeg Tønsbergs Blad nr. 147, for mandag 8. desember 1890:
«I lørdags fikk «Immanuell» (Carsten Bruun), «Emma» (Conrad Evensen).»Frey» (Brødr. Bull). «Providentia» og «Arctic» (Foyn), hver sin hval. I dag har «Frey» og «Finn» (Brødr. Bull) innbragt hver sin, idet bladet legges under pressen. De øvrige båter er ennå ikke kommet inn i dag, meldes fra Kjøpmannskjær.»
Altså: stor virksomhet på den lokale hvalfangstfront innunder jul 1890. Hvalen ble bragt i land og flenset i Kjøpmannskjær og på Helodden i Valløy-bukten, og trolig også andre steder. Spekket ble kjørt på slede til Revodden hvor Foyns anlegg arbeidet for fullt. Og så – søndag morgen, altså 7. desember 1890, ble hele anlegget på Revodden inklusive beholdningen, lagt i aske ved en voldsom brann som ikke bare forvoldte tap på mange hundre tusener, men som også truet selve bykjernen, da brennende olje fløt inn mot bryggene for en frisk vestavind.
Denne triste historien behandles ganske utførlig i samme nr. av Tønsbergs Blad, som referert til ovenfor. Den trussel brannen hadde avdekket, førte til at kokeriet på Revodden ble nektet gjenreist. (Etter utvidelse av bygrensen i 1876, lå anlegget nå i Tønsberg.) Foyn nølte ikke. Sammen med Marcus Bull, grunnla han Tenvik Trankokeri som allerede sommeren 1891 kunne ta imot Skagerak-hvalen. Denne uteble allerede det følgende år, men kokeriet gjorde god nytte for sel-og botlenos-fangerne i Tønsberg og omegn i mange senere år.
I det samme hektiske år 1890, hadde Victor sin første sesong på Island. Dyrefjord lå jo langt borte, faktisk foregikk fangsten i Danskestredet. Den nyoppførte stasjon var et stort anlegg sammenliknet med Syltefjord, og intet måtte glemmes. N. Bugge hadde på det tidspunk i mange år drevet proviant-og utstyrsforretning. Selv disponerte han omtrent samme tonnasje som sin svoger T. H. Dahl, og behovet for lagerplass øket vesentlig med Victor-selskapet. Dette er bakgrunnen for bodenes oppførelse. Og de blir Victors hjemmebase like til selskapets likvidasjon i 1911, fulgt av en henimot 50 års periode omfattende selskapene «Hektor», «Kastor», «Hvalen», «Hector Whaling Co.», «United Whalers Ltd.», og litt av hvert annet, i regi av N. Bugge eller firmaets efterfølgere.
Byggingen av sjøbodene på nr. 26 kan tidfestes ganske nøye ut fra følgende: Noen få år etter siste verdenskrig hadde jeg en prat med en eldre tømmermann, som utførte noen mindre reparasjoner ved fergestedet. Han kunne fortelle at han som 20-åring hadde vært med å bygge de nærstående to boder for N. Bugge. En dag på forsommeren da arbeidslaget innfant seg oppdaget de at reperbanen vis a vis var en rykende ruin. Denne brann vet vi fant sted natten til 10. juni 1891.
Da var sjøbodene praktisk talt ferdige og arbeidslaget kunne i løpet av få dager flytte over på Kaldnessiden og gå igang med reperbanens gjenreisning. Med andre ord:  Disse to boder ble oppført i halvåret mellom de to storbranner mellom dobbelt ild  så å si, nemlig brannen på Revodden 7. desember 1890 og brannnen på reperbanen 10. juni 1891.
Mange år senere, faktisk etter at jeg hadde begynt å tenke arkitekturvern, forsøkte jeg å identifisere min elskverdige kilde, og jeg tror jeg tør våge en gjetning: Byggmester Anton Hjelmtvedt. Undersøkelser hos frk. Sofie Hassum, mange år ved Havnekontoret, og hennes venninne frk. Agnes Hjelmtvedt, byggmesterens datter, sannsynliggjør denne løsning. Hvem var så ansvarshavende for byggingen av sjøbodene? Det er neppe mer enn to muligheter:
 

Nedre Langegate 26, nordre sjøbod


Lars Christensen eller N.P. Sjøstedt, men for begges vedkommende kan det gjelde far og/eller sønn, da begge på dette tidspunkt samarbeidet med sine respektive sønner. De to entreprenørfirmaer hadde de fleste oppdrag i byen og var like vel ansett. Som tidligere nevnt, var oppførelsen av sjøbodene et resultat av Victor-selskapets behov for en hjemmebase. Om dette selskaps videre skjebne kan, med basis i selskapets forhandlingsprotokoller, meddeles:
Tidlig på året 1890, ble Alf Monsens S/S «Oskar» sluttet for frakt av hus og utstyr fra de to stasjoner i Syltefjord til Dyrefjord på Islands vestkyst, hvor Berg i mellomtiden hadde skaffet grunn for stasjonen. Berg med «Victoria» og Foden med «Fridtjof» tok til Syltefjord og hjalp til med nedriving og innlastning. Og så avsted til Dyrefjord: «Oskar» direkte, de to hvalbåter under kaptein Foden via Kristiansund for å samle opp»Ellida». Hvalbåtene nådde Dyrefjord dagen etter «Oskar», som ble losset på «no time» og fangsten kunne begynne alt tidlig på sommeren.
Og så over til Victor – hjemme og på Island. Opplysningene i det følgende er i det vesentligste hentet fra selskapets for- handlingsprotokoll.
Aksjekapitalen ble fastsatt til kr. 200 000, fordelt på 400 aksjer a kr. 500. Med utgangspunkt i den stedfunne sammenslåing med Madvig, ble kapitalen hjemmehørende i Tønsberg og Christiania med ca. halvdelen på hver. Etter samme mønster kom direksjomen til å bestå av fire medlemmer, to fra hver interessegruppe med forretningsføreren N.Bugge som formann. Det annet styremedlem fra Tønsberg ble skipsreder James L. Dahl. Fra Christiania valgtes grossererne Emil Schee og Andr. R. Lind, som såvidt jeg kan se, bekledde stillingene gjennom selskapets hele levetid på over 20 år. De to grossereres firmaer Schee & Aas og A. Hiorth husker jeg fra min egen vikar-tjeneste i N. Bugge like til Victor-selskapets seneste leveår.
Fangsten foregikk for det meste i Danskestredet og bestod av blåhval, sei og knøl. Dertil et innslag av retthval. I en kommentar nevner kaptein Foden at «Fridtjof» fikk 8 nordkapere dette første året.
Allerede første fangstsesong på Island, altså 1890, ble god. I juli måned s.å. fraktet bark «Fridtjof»-kapt. M. Olsen – 400 tonn kull fra Liverpool til Dyrefjord og som returlast 1200 fat hvalolje via Lerwick til Christiania. I august måned gjorde D/S «Meta» av Stavanger en tur med 450 t. kull fra Blyth a 13/- og som returlast olje, barder og folk til Tønsberg , lumpsum kr. 4000. Prisen på oljen dreide seg om £ 24 pr. tonn for spekkoljen og 2-4 £ lavere for den øvrige. Barder ble gjerne solgt til Coupland & Co. i London. Prisen for vanlige barder var £ 200 pr. tonn, mens årets 3 skipninger av retthvalbarder oppnådde £ 1800, £ 2000 og £ 2100 pr. tonn. Også 1891 var et godt år. Sesongen ble avsluttet med at «Dronning Sofie» av Stavanger leverte årets restproduksjon av olje og barder samt diverse materiell i Christiania ultimo oktober.Selskapet hadde hatt en god start. Følgende konsentrerte regnskapstall hentet fra selskapets forhandlingsprotokoll bekrefter dette:
Overskuddene for de to år var henholdsvis 115 og 131 tusen kroner. I ut-bytte ble betalt respektive 31og 35 %. I dag synes disse tall beskjedne sam-menliknet med dagens lønnsnivå. Annerledes i 90-årene; da hadde for eksempel anskaffe eget transportskip og abkegg av guano-fabrikk ved stasjonen. I praksis ble dette gjort ved å fordoble aksjekapitalen, altså fra 2 til 4 hundre tusen kroner ved nytegning av de gamle aksjonærer. Disse innbetakte 50 %, mens resten ble dekket av oppsparte reserver.
23/5-92 ble D/S «Heimdal» av Kragerø kjøpt for kr. 30 000.
Skipet var bygget ved Johan Dahlls verft etter tegning av Ananias Dekke, Bergen. Det målte 230 br. reg. tonn, lasteevnen var ca. 460 t.d.w. Foruten dampmaskin førte det et 3 m. skonnertskips rigg, dvs. rær på formasten, elllers slettopper. Som fører ble ansatt kaptein M. Olsen.
I 1894 kom den nybygde «Ingebjørg» til. De følgende 2 år var stasjonens beste, med topp 108 hval i -96. Dette år, nærmere bestemt 26/10-96, ble D/S «Alpha» kjøpt, et noe større transportskip til avløsning av «Heimdal», som overgikk til depotskip for bunkring av hvalbåtene i Dyrefjord. «Alpha» var bygget av jern i Dum-barton 1872. Det lastet ca. 800 tonn og ble betalt med kr. 47500. Kaptein M. Olsen overtok som fører.
 
 
 

Sesongene 97/99 ga imidlertid beskjed om at feltet var i tilbakegeng, idet fangsten gikk vesentlig ned, tiltross for at gamle «Fridtjof» ble byttet ut med den nybygde og sterkere » Tordenskjold» fra Akers Mekaniske Verksted. Såvel Victor som nærmeste nabo, Hans Ellefsen, brøt da over tvert og flyttet stasjonene til Mjøfjord på Islands østkyst. Her startet Victor med to meget gode år (1900 og 1901), med henimot 7000 fat pr. sesong. Det følgende år var dårlig, men så fulgte igjen en god periode, 1904-1909 med en gjennomsnittlig årsfangst på 6700 fat. Så gikk det raskt nedover: 4500 fat i 1910, 1900 fat i 1911. I denne situasjon handlet styret resolutt. Generalforsamlingen vedtok å oppløse selskapet. Land-stasjonen ble solgt for kr. 75 000, og de tre hvalbåtene som var bygget i Mjøfjord-perioden, «T. H, Dahl», «Lauritz Berg» og «Mjøfjord», ble avhendet til A/S Hektor for fangst ved Syd Shetland.
D/S «Heimdal» gikk til Canada under navnet «William D. Munroe», og endte sine dager i Nordsjøen først i 20-årene som D/S «Hygea» av Tønsberg. Ved Victor-selskapets endelige likvidasjon i 1912 ble aksjene utbragt i ca. 118 %. Det gjennomsnittlige årsutbytte hadde vært 12 %. Når hensyn tas til den halve friakje i 1892, økes gj.utbyttet til 16 %.
De gamle boder på N. Langgt. nr. 26 hadde neppe noen egenverdi da de ble ofret på de nyes alter i 1890. Derimot må vi uten videre innrømme at området fikk en ansiktsløftning. Og at planen om sammenhengende brygger langs stranden i indre havn tok et langt skritt fremover. De 2 nybygde lagre var solide og nøkterne bygg, vel tilpasset byggherrens planer for direkte mottak av sjøgående skip i moderat størrelse, kanskje opp mot 1000 t. dw.
Innredningen var enkel og praktisk. Solide trapper mellom etasjene såvel mot land- som sjøsiden. Samtlige vinduer var sikret med fingertykt stang-jern på tradisjonell måte. Åpne hyller og låsbare avlukker innbygget langs beggene i 1. og 2. etasje deriblant et transitt-lager som det stod respekt av. Heisanordninger stod til rådighet. Og traller på 2 og 4 hjul.
Noen enhetlig beskrivelse av dagliglivet på bodene er det vanskelig å gi. Dertil var arbeidet altfor sesongpreget. Det må være riktig å si at en løsning av alle oppgaver berodde på en detaljert planlegging som ble utarbeidet av bestyrer og disponent i forening og satt i pennen således at man til enhver tid kunne slå opp i sine lister og se hvorledes saken stod.
Men en viss rytme fulgte bodene. De fleste ansatte i høyere stilling, både hjemme og ved «stasjonen» kom jo igjen år etter år. Avtalen for sesongen ble truffet straks etter nyttår og kontakten ble opptatt med alle som hadde ansvar: bestyrer, formenn, fagfolk ved stasjonen, skyttere, stuerter etc. etc.
I april skulle ekspedisjonen helst avsted så det gjaldt å samkjøre alle mot dette mål. Eller sagt på en annen måte og i runde vendinger:

  1. kvartal omfattet innkjøp og bestillinger for kommende sommersesong. Dette kunne omfatte en rekke tidkrevende arbeider av teknisk art og måtte derfor ofres oppmerksomhet allerede ved hjemkomst fra forrige sesong.
  2. kvartal startet med en hektisk april mnd. med kontroll av bestillinger for alle varegrupper. Når transportbåten kom skulle helst alt være på plass, enten på boden eller på bryggen utenfor.
  3. kvartal var relativt rolig og i 4. kvartal ble sesongen avsluttet ved hjmme-basen. Beholdningslister ble satt opp for å tjene som utgangspunkt for neste sesong. Mulige fanstprodukter: olje, barder og annet ble tatt hånd om.
    Barder ble i mange tilfeller tatt over til Kaldnes. Altså ikke til verkstedet men til lagerboden på baksiden av K.M.V.s sjøbod. Sette lager het opprin-nelig «masteboden» etter sin tidligere funksjon. Såvel Niels Otto Bull (1773-1847) som senere O. Olsen («Aagaard-Olsen») bygget en rekke skip på Kaldnes og rudholter av ethvert slag, altså mster, rær, bommer, gafler, baugspyd m.v. ble forarbeidet i» masteboden». Den lå litt avsiden – og godt var det p.g.a. lukten som fulgte med bardevaskingen.
    Jeg kan ikke huske at Victor-selskapet i nevneverdig grad benyttet den nordre av de 2 boder på nr. 26. Dette betyr ikke at denne stod ledig N. Bugge hadde mange jern i ilden, men Victor greide seg gjerne med søndre bod. Prinsippet for lagring her var at alle større og tyngre ting ble plassert i 1. etasje. Det kunne være maskiner, hvalkanoner, harpuner, liner, tyngre proviant i tønner/sekker/kasser, nens de lettere varer gikk i 2. etage.
    Jeg burde kanskje si noen ord om loftsetasjen også. Her var nemlig disponent-firmaets arkiv. Dårlig opplyst som det var her oppunder taket skimtet man lange rekker lettbygde grønnmaltekasser på et par kub. fot stk.. sirlig ordnet og med et enkelt årstall, begynnende med 1852.
    Når jeg visste at i dette år var firma N. Bugge startet, og «NORGE nr. 1» kom i 1855, ja da åpnet det seg perspektiver. Da vaktes en interesse som er levende den dag i dag – 75 år senere.
  4. Av TH. BUGGE

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.