HVALFANGSTSELSKAPET ”VEGA” OG EKSPEDISJONENE TIL KAMTSJATKA-HALVØYA

Skrevet av: Dag Børresen, hvalfangstmuseet i Sandefjord. ( 2006 )

Norsk hvalfangst i Sovjetunionen under
”den nye økonomiske politikken” (NEP), 1925-26

I 1925 startet hvalfangstselskapet Vega fra Sandefjord hvalfangst med det
flytende kokeriet ”Kommandøren I” ved Kamtsjatka i Sovjetunionen. To år
tidligere hadde man sikret seg konsesjon og enerett til privat hvalfangst på
den russiske Stillehavskysten etter forhandlinger med bolsjevikregjeringen
i Moskva. Det ble ikke drevet industriell hvalfangst i sovjetiske farvann. På
midten av 1920-tallet var havområdene i Antarktis omkring øygruppene Syd
Shetland og Syd Georgia verdens største hvalfangstfelt, men det ble også drevet

norsk fangst fra norskekysten, Færøyene, Spania, Vest-Afrika og i Mexico.

Den landbaserte hvalfangsten med fabrikkanlegg på land var snart i ferd
med å tape terreng til fordel for flytende hvalkokerier (fabrikkskip) som
drev pelagisk hvalfangst uavhengig av kontakt med land. Pelagisk hvalfangst
gjorde at man fikk mulighet til å flytte videre til et nytt felt hvis fangsten slo
feil. Om bord på ”Kommandøren I” ble hvalen flenset langs skutesiden, slik at
man var avhengig av å ligge i rolig farvann nær land under opparbeidingen,
men ekspedisjonen var samtidig mobil og kunne flytte rundt på feltet under
sesongen.

Hvalfangstselskapet Vegas ledelse planla å utnytte fangstmaterialet til fulle
ved å fange året rundt ved vekselvis Kamtsjatka og Magdalena Bay utenfor
Mexico. Ekspedisjonen er lite omtalt i hvalfangstlitteraturen, men Joh. N.
Tønnessen viet et par sider i Den moderne hvalfangsts historie (1969) til
omtalen av selskapets virksomhet. Fraværet av relevante kilder har begrenset
kunnskapen om ekspedisjonen, men flere dokumenter i arkivet fra A/S
Framnæs mekaniske Værksted (FMV) i Sandefjord kaster lys over en kortvarig
og lite kjent episode i norsk hvalfangsthistorie.”

En norsk hvalreder i Moskva

Det var den velkjente Christensen-familien, skipsredere og verftseiere fra
Sandefjord, som sto bak planleggingen av hvalfangstekspedisjonen til sovjetiske
farvann. I slutten av mai 1923 tikket et telegram fra Moskva inn i Sandefjords
Blads redaksjon. Den korte meldingen fortalte at en av byens hvalredere hadde
sikret seg hvalfangstrettigheter på den russiske Stillehavskysten:
”Sovjetregjeringen har sluttet kontrakt med en nordmand, (…) hvorefter
hans selskap faar ret til at drive hvalfangst langs hele Sovjet Ruslands
nordkyst. Efter hva Sandefjords Blad erfarer gjelder ovennævnte koncession et
hvalfangerselskap, som er under dannelse i Sandefjord, og hvis leder er hr. Chr.
Christensen jr. Han skal for tiden opholde sig i Rusland”

Selskapets leder var sønn av den mektige Kommandør Christen Christensen
(sr.) og oppkalt etter sin far. Kommandøren eide aksjemajoriteten i FMV og
var blant landets største hvalfangstredere. Chr. Christensens sønner var også
involvert i hvalfangst og skipsfart. Mest kjent var kanskje Lars — konsulen
som bygde hvalfangstmuseet i Sandefjord i 1916-17 til ære for sin far. Chr.
Christensens (jr.) Moskva-besøk i 1923 sikret adgang til å starte hvalfangst
i Sovjetunionen.

Forholdet til Sovjetstaten

I 1923 var den unge sovjetstaten fortsatt preget av etterdønningene fra
revolusjon, borgerkrig, ”krigskommunisme” og hungersnød. I 1920 ble
det åpnet for en delvis normalisering av forholdet til de europeiske statene.
Normaliseringen begrenset seg i første rekke til økonomiske relasjoner. Norge
inngikk en foreløpig handelsavtale i 1921, men gikk først til full diplomatisk
anerkjennelse av den nye staten da Storbritannia anerkjente Sovjetunionen i
1924. Den første omfattende handelsavtalen mellom Norge og Sovjetunionen
ble inngått i 1926.

På begynnelsen av 1920-tallet oppsto det politiske gnisninger mellom
Norge og Sovjetunionen. Det skapte problemer for de norske fiskeriene da
Sovjetunionen innførte toll på fiskeprodukter, og for selfangsten i Kvitesjøen
da man vedtok å utvide territorialgrensen på ishavskysten. I tillegg kom
uroen omkring spørsmålet om suvereniteten over Svalbard. I 1923 etablerte
Sovjetunionen den første konsesjonsordningen for selfangst i sovjetisk
territorialfarvann. Ordningen sikret norske fangstfolk gode betingelser.
Mellom 80 og 90 norske skuter drev selfangst med godt utbytte i sovjetiske
farvann på 1920-tallet. Konsesjonsavtalen Chr. Christensen (jr.) undertegnet i
Moskva i 1923 var den første, og eneste, som ga norske hvalfangere anledning
til å drive hvalfangst i sovjetiske farvann. 6

Avtalene ble til innenfor rammen av
sovjetregimets nye politikk for å få
den kriserammede økonomien på fote.
Kursendringen ble lansert på kommunistpartiets
10. partikongress i 1921
og betegnet som ”den nye
økonomiske politikken” (NEP).
Målet var å fremmeen begrenset
privatkapitalisme for å styrke
landets havarerte næringsliv og
investeringslysten blant private
næringsdrivende.”

I tillegg til konsesjoner for selfangst og hvalfangst fikk norske selskaper konsesjon for å
drive skogsdrift, trelasteksport og skipsfart. I 1922 opprettet norske trevarefirmaer
selskapet Russnorvegoles etter avtale med sovjetiske
myndigheter. I 1923 fikk Det Bergenske Dampskibsselskab konsesjon for å
drive trelasteksport fra Kvitsjøen, Leningrad, Svartehavet og andre russiske
havner til markeder i Europa. Det ble opprettet to nye selskaper, Det Norsk-
russiske Dampskibsselskap i Bergen og Russo-Norwegian Navigation Co. Ltd.
i London. I 1925 befraktet selskapene over 500 fartøyer.*

Russlands store ressurstilganger var ikke ukjente for Christensen-familien
i Sandefjord. I 1911 sendte Chr. Christensen (sr.) fangstskipet ”Kit” til
Vladivostok. ”Kit” var større enn en vanlig hvalbåt, hadde kokekjeler om
bord, og drev i tre-fire sesonger kombinert sel- (hvalross) og hvalfangst ved
Sakhalin. Det økonomiske utbyttet var magert.?

I 1912 var Chr. Christensen (sr.) en av grunnleggere av Det sibirske
kompani i samarbeid med initiativtakeren Jonas Lied og flere andre
forretningsmenn. The Siberian Steamship, Manufacturing and Trading
Company Ltd. ble stiftet i Kristiania og hadde som mål å nå Jenisejs munning
med båt gjennom Karahavet, for å opprette en fraktrute for tømmer og
pelsverk fra Russland til markedene i Europa og frakte forbruksvarer i retur.
Christensens bidrag til prosjektet var at han stilte det tidligere hvalfangstfartøyet
”Tulla” til disposisjon for selskapet. Jonas Lied omtalte Christensen som en
barsk og solid forretningsmann som alltid
tenkte seg grundig om før han gjorde nye
investeringer, ”Et nikk fra ham var like godt
som hans ord, og hans ord var sikkert som det
beste statspapir” ‘*

Det er ikke utenkelig at Jonas
Lieds erfaringer og bekjentskaper fra
forretningsvirksomheten i Russland
både før og etter revolusjonen kom Chr.
Christensen (jr.) til gode da han forhandlet
om fangstkonsesjonen i Moskva. I 1923
eide Lied selskapet The Merchants and
Manufacturers Syndicate som arbeidet
med istandsettelse av sagbruk og oppkjøp
av tømmer i Sovjetunionen. I tilegg til
bekjentskapet med Lied sto Chr Christensen
(sr) på vennskapelig fot med Frithjof
Nansen, som hadde en høy stjerne hos
bolsjevikregimet etter at han ledet den
humanitære innsatsen mot hungersnøden
i Sovjetunionen. Det er ikke utenkelig at
begge disse bekjentskapenes innflytelse
bidro til å åpne dørene for hvalfangstrederne
i Moskva.”

Hvalfangst med norske forbilder

Da skipsrederen fra Sandefjord sikret seg hvalfangstkonsesjon i Moskva i
1923 var det ikke første gang nordmenn var involvert i russisk hvalfangst. Den
moderne russiske hvalfangsten var tuftet på bånd til Norge fra starten av. Da
griinderen Svend Foyn etablerte den moderne hvalfangsten i Finnmark på
1860-tallet, og andre hvalfangstselskaper etter hvert komtillangs norskekysten,
etablerte russerne et par hvalfangststasjoner ved Murmankysten. Fangsten ble
drevet etter norske metoder — med granatharpun og hvalbåt med dampmaskin,
innkjøpt i Norge. En stor andel av mannskapene og skytterne skal visstnok
også ha vært norske. Etter en kort periode med gode resultater, fulgt av kraftig
tilbakegang i hvalbestanden, ble hvalfangsten i Nord-Russland ulønnsom og
stasjonene lagt ned. I en russisk bok fra 1898, ble det fortalt at hvalfangsten
på Stillehavskysten arbeidet under bedre betingelser enn ved Murmankysten.
Det fantes visstnok en stor uutnyttet hvalbestand i det nordlige Stillehav. Bare
et fåtall amerikanske hvalfangere drev fangst i disse havområdene.

Den første russiske hvalfangsten i Stillehavet ble startet i 1840-årene
av et russisk-finsk hvalfangstselskap. Tjue år senere var russiske, finske og
amerikanske hvalfangere i virksomhet i samme havområde (Det okhotske
hav). Også i Stillehavet benyttet russerne seg av norsk hvalfangstteknologi.
Den russiske greven og hvalfangstinvestoren Keyserling kjøpte fangstutstyr og
hvalbåter i Norge. I 1893 overtok han en forfallen landstasjon ved Gaidamak
“and enlarged it into a modern and fully equipped whaling station, in the style
of the Norwegian ones in the northern part of Norway and on the Island of
Tceland”13 Året etter var Keyserling selv om bord
da de nybygde hvalbåtene ”Nicolai” og ”Georg”
forlot Kristiania med kurs for Vladivostok — og den
omtalte landstasjonen på Shakalin-halvøya.

I løpet av to år fanget grevens hvalbåter
220 hval. Fabrikkanlegget produserte hvalolje og
eksperimenterte med konservering av hvalkjøtt.
Keyserling bygde om et stort dampskip til
fabrikkskip. Det hevdes at ”Michail” var det første
skipet som ble innredet som et moderne flytende
hvalkokeri. Til tross for grevens omfattende
og banebrytende virksomhet var den russiske
hvalfangsten småskalig sammenlignet med den
norske.”

Den —russiskjapanske krigen i 1904-05
utraderte den russiske hvalfangstvirksomheten.
De fleste fartøyene ble senket eller konfiskert av
japanerne. Keyserlings hvalflåte opererte ved Korea
om vinteren og ble beslaglagt. Dette markerte en foreløpig slutt på den russiske
hvalfangsten. Keyserling skrev senere: “After the war I did not get back any of
my ships and no compensation, I could not rebuild my whaling business, as the
capital was lost” I tiden som fulgte utvidet og moderniserte japanerne sin
hvalfangstflåte og ble nærmest eneveldige på hvalfangst i østasiatiske farvann.
En rekke norske skyttere arbeidet om bord på japanske hvalbåter.

Sovjetunionens betingelser

Under møtet i Moskva i 1923 forhandlet Chr. Christensen (jr.) som
privatperson med bolsjevikregjeringens representant Maxim Litvinov (senere
utenriksminister i Sovjetunionen), og kommissærene Kaljmanovitsj og
Frumkin. På vegne av Sovjetunionens regjering ble nordmannen innvilget
konsesjon for hvalfangst i 15 år. Fangsten skulle foregå innenfor en tolv mils
grense langs ”de nordlige kyster av R.S.ES.R. regnet fra det nordlige punkt av
Kap Serdtse, som ligger paa 67 nordlig bredde, og til Kap Lopatka paa 51
nordlig bredde” ”

Konsesjonen omfattet alle hvalarter i området og retten til å bearbeide
fangsten innenfor den omtalte 12 mils grensen. Nordmannen ble innrømmet
enerett til hvalfangst i området fram til november 1927. Eneretten begrenset
seg til å omfatte private virksomheter. Avtalen besto av 22 hovedpunkter,
og i tillegg kom noen hemmelige tilføyelser vedtatt i folkekommissærenes
rådsmøte. Konsesjonen ga Christensen rett til å ankre i russiske farvann for
å proviantere, fylle vann og bearbeide fangsten. Han kunne benytte ledige
strandarealer på Kamtsjatka til bygging av landstasjon (fabrikkanlegg) og
lagerbygninger. Den sovjetiske regjeringen krevde at forpakteravgiften måtte
betales i pund sterling. Prisen for konsesjonen var fem prosent av verdien av
den totale fangstproduksjonen. Verdien skulle beregnes etter de gjeldende
hvaloljeprisene på børsen i London, men de årlige innbetalingene måtte under
ingen omstendigheter være mindre en 2000 pund. Innbetalingene skulle
foretas til folkekommissariatet for finanser (Narkomfin) i Moskva. I tillegg til
å betale avgifter måtte nordmannen godta at de sovjetiske myndighetene ville
regulere rent praktiske sider av virksomheten.

Russiske elever om bord?

Kanskje det mest bemerkelsesverdige i konsesjonsavtalen var at den
forpliktet nordmannen til å ansette russere som ”elever” på fartøyene og gi
dem opplæring i moderne hvalfangstmetoder. Slike betingelser var ukjente
i konsesjonsavtaler på andre fangstfelter. Seks russere skulle læres opp til
moderne hvalfangst i løpet av de to første årene. To russere skulle arbeide om
bord på ”salogreika* trankokeriet. Russerne skulle ha de samme betingelsene
som det norske mannskapet. Sovjetregjeringen forlangte dessuten at det
skulle ansettes minst ti prosent ”russiske undersaatter blandt arbeiderne og
kontorfunktionærene” på fangststasjonen.

I løpet av de fem første årene skulle antallet russere økes slik at det ved
utgangen av det femte året og i resten av konsesjonstiden fram til 1938, var
ansatt minst 20 prosent russere som arbeidere og funksjonærer.’” Dette var
uvant for norske hvalfangstredere. Den norske hvalfangstnæringen, og ikke
minst redernes interesseorganisasjon, Den Norske Hvalfangerforening,
var svært opptatt av å skjerme sin egen næring både mot konkurranse fra
andre nasjoner og for mye publisitet. Mye tyder på at sovjetiske myndigheter
planla å bruke den norske hvalfangstekspedisjonen og kompetansen som et
springbrett til å etablere en statlig sovjetisk hvalfangst. I 1923 var Russland
helt tappet for kompetanse på området. Grev Keyserling, hvalfangstpioneren
som i sin tid hentet både hvalbåter og fangstmetoder fra Norge, rømte landet
etter kommunistenes maktovertagelse i 1917. Sovjetunionen var henvist til å
hente inn kompetanse fra utlandet og nordmennene var nærmest enerådende
spesialister på hvalfangst.

Selv om sovjetregjeringen ønsket at nordmennene skulle bidra med
opplæring og kunnskap om moderne hvalfangstmetoder la regimet strenge
hvalfangernes handlefrihet
i Sovjetunionen. Skipsreder
Christensen ble pålagt å
holde sovjetiske myndigheter
orientert om skipenes
antall og beskaffenhet, lage
oversikter over mannskapets
sammensetting og oppgi
ansvarlige personers navn
og adresser. Myndighetene
forlangte at det ble ført
skipsdagbøker og regnskap
over hvalfangsten. Man krevde adgang til å kontrollere skip, lagerbygninger, skipsdagbøker
og regnskapsbøker når man måtte ønske det. Chr. Christensen —(jr.) forpliktet seg til å legge fram årlige
fangstregnskaper for Sovjetunionens regjering, som også forbeholdt seg retten
til å overta alle bygninger og lager ved konsesjonens utløp. Hvalfangeren
forpliktet seg ellers til å følge Sovjetunionens lover og forordninger med
hensyn til hvalfangst og bearbeidelse av fangstproduktene. All import av
utenlandske varer til Sovjetunionen og varebytte med lokalbefolkningen var
strengt forbudt. Brennevin var bannlyst – det var strengt forbudt å innføre
”spirituøse drikke til hvilket som helst bruk” Han ble derimot innvilget retten til
tollfri innførsel av proviant og klær til arbeidere og funksjonærer. ‘?

Sovjetunionen forlangte dessuten at den norske stat skulle garanterte for
utbetalingen av det første årlige konsesjonsavgiften på 2000 pund sterling.
Hvis sovjetiske myndigheter kunne påvise at den norske rederen ikke
overholdt avtalene og fulgte regelverket, forpliktet han seg til å betale 100
pund sterling for hver forseelse, som ble betraktet som brudd på kontrakten.
Hvis nordmannen ikke betalte avgiftene i tide, brøt avtalene, drev varebytte
eller innførte brennevin, forbeholdt regjeringen seg retten til å annullere
konsesjonen, forlange erstatning og forsikringen fra den norske stat utbetalt.
Hvis arbeidere eller funksjonærer brøt reglene måtte arbeidsgiveren betale 100
pund i godtgjørelse til Sovjetunionen for hver overtredelse som ble avslørt.

En moderne flytende fabrikk

Aksjeinnbydelsen til stiftelsen av hvalfangerselskapet ”Vega” ble offentliggjort
i oktober 1923. Selskapets styre skulle holde hus i Sandefjord. Formålet var å
drive hvalfangst ved Kamtsjatka med flytende kokeri og tre til fire hvalbåter.
Aksjekapitalen ble satt til 2,5 millioner kroner, fordelt på navneaksjer
til 1000 kroner pr. aksje. Selskapets navn var hentet fra Nordenskiölds
ekspedisjon gjennom nordøstpassasjen fra Atlanterhavet til Beringstredet.
Hvalfangstbestyrer H. A. Christensen ble selskapets første disponent.
Kommandør Christen Christensen (sr.), direktør Ole Wegger ved FMV
og fangstbestyrer Peder Olsen utgjorde resten av firkløveret som sto bak
selskapet.

Da Kommandør Christensen døde i november 1923, ble han erstattet
i styret av skipsreder Svend Foyn Bruun fra Tønsberg. A/S Vega kjøpte
dampskipet ”Hampstead Heath” på 9000 tonn dødvekt i New York for 11 000
pund og bygget det om til hvalkokeri på FMV i Sandefjord. Skipet ble omdøpt
til ”Kommandøren I”, en hyllest til den nylig avdøde verkstedseieren. Planen
var at fangstbestyrer Peder Olsen skulle lede ekspedisjonen til Kamtsjatka.
Han var visstnok kjent i området fra en tidligere ekspedisjon for Chr.
Christensen og forsikret at det var gode fangstforhold og store mengder hval
på fangstfeltet. Olsen hadde dessuten vært i kontakt med en norsk ingeniør
som før den russiske revolusjon hadde arbeidet med å anlegge et oljekokeri for
utnyttelse av fiskeressursene på den russiske Stillehavskysten. Nordmannen
kunne forsikre at det var mye hval i havområdene utenfor Kamtsjatka og
nordover. ?*’

Med konsesjonsavtalens krav om å ta om bord en viss andel russere som
elever å forholde seg til, ble mannskapsspørsmålet tatt opp til diskusjon.
I aksjeinnbydelsen gikk det fram at man planla å løse dette kravet ved å
forhyre ”eskimoer” som mannskaper. Det ble sagt at ”eskimoene” var billigere
arbeidskraft enn norske hvalfangere, så man forventet også at dette ville føre
til en betydelig økonomisk besparelse på lønnsbudsjettet for selskapet. Det
var Peder Olsen som lanserte forslaget, han hadde ” tidligere benyttet eskimoer
paa sine ekspedisjoner, og de viste sig i denne bedrift at være meget kraftige og
flinke arbeidsfolk. Det er saaledes hensigten at medta hjemmefra de nødvendige
fagfolk og for øvrig at benytte eskimoer, som man faar ombord ved ankomsten
til feltet?”

Ombyggingen av skipet i Sandefjord ble forsinket av jernarbeiderstreiken i
Kristiania i oktober/november 1923. I februar 1924 ble Framnæsarbeiderne
utsatt for lockout og arbeidet ble utsatt. Om bord i ””Kommandøren I” ble det
installert faste tanker, åtte åpne koker, fire presskoker og tre hypermoderne
tyske Hartmannsapparater for utvinning av hvalolje. Kokeriet ble omtalt som
et av ”våre mest moderne fangstskip.” Kapasiteten i fabrikkanlegget lå på 600-
700 fat hvalolje pr. døgn. Den flytende fabrikken var også utstyrt med fire
evaporatorer som omdannet saltvann til ferskvann. Evaporatorene var en viktig
innovasjon i utviklingen av moderne flytende kokerier og lettet overgangen
fra en landbasert til en pelagisk fangst. Ekspedisjonen ble praktisk talt helt
uavhengig av kontakt
med land for å fylle
ferskvann til koking og
matlaging, meniog med
at flensingen foregikk
langs skutesiden var
man avhengig av å ligge
i smult farvann for å
opparbeideogkokehval.
Mannskapslugarene
var romslige og
innbydende. Det var seks messer om bord. Stuertens proviantrum ble omtalt som “en
hel seværdighet” Besetningen var på 136 mann inkludert hvalbåtmannskapene.
I Sandefjords Blad
ble det uttrykt sterke forhåpninger om at dette ville bli nok en vellykket og
innbringende investering for byens hvalfangstnæring.

Kamtsjatkas naturrikdommer

Da A/S Vegas planer ble offentlig kjent vurderte Norsk Hvalfangst-Tidende
feltet ved Kamtsjatka som svært interessant fordi det hadde vært liten
hvalfangstvirksomhet i dette havområdet tidligere. Man hadde forhåpninger
om at hvalbestanden var upåvirket av enhver fangstvirksomhet. Tidsskriftet
mente at selskapet drev pionervirksomhet, og forhåpentligvis åpnet nye og
lønnsomme fangstfelter for flere norske selskaper. * I desember 1923 mottok
Den Norske Hvalfangerforening i Sandefjord brev fra flere nordmenn med
erfaring fra fiske og fangst ved Kamtsjatka. En av disse var forretningsmannen
Hugo Nilsen fra Bergen. Han ønsket kontakt med hvalfangstselskapet Vega for
å tilby sine tjenester. Nilsen fortalte at han hadde oppholdt seg i Vladivostok
i ni år fram til sommeren 1923. Hele tiden hadde han drevet laksefiske og
forretninger på Kamtsjatka. Bergenseren var godt kjent med forholdene i
Sovjetunionen, men forlot landet fordi han opplevde at arbeidsforholdene
under kommunistregimet ble håpløse.”

Norske hvalfangstselskaper opererte på nær sagt alle verdenshav og
kontinenter, og var kontinuerlig på utkikk etter ukjente hvalforekomster og
nye drivverdige fangstfelter. I 1925 samarbeidet Utenriksdepartementet med
Hvalfangerforeningen
om å samle
informasjon om
hvalbestanden
i østasiatiske
farvann. Det norske
generalkonsulatet
i Shanghai ble
pålagt å undersøke
mulighetene for
etablering av norsk
hvalfangst. Det ble sendt tilsvarende forespørsler til konsulater og
privatpersoner i Hong Kong, Wuhu i Kina, Yokohama i Japan og
til den før omtalte tidligere russiske greven, Keyserling, som nå var bosatt i
Shanghai. Den norske generalkonsulen i Shanghai fortalte at det fantes hval
langs de nordøstasiatiske kyster og at fangsten lønnet seg for japanerne, men
mente at det var tvilsomt om det ville bli “nogen lukrativ forretning” for norske
hvalfangstselskaper.

I Den moderne hvalfangsts historie hevder Tønnessen feilaktig at A/S Vega
hadde hentet inn uttalelser om fangstfeltet fra konsulatene og forbindelsene
i Østen før man startet fangsten ved Kamtsjatka, og at man valgte å utruste
ekspedisjonen til tross for at uttalelsene var pessimistiske. Dette er ikke riktig.
Rapportene ble oversendt fra Utenriksdepartementet til A/S Vega og flere
andre norske hvalfangstselskaper først i november 1925. For A/S Vega var det
for sent å ta en slik utredning i betraktning, det var investert store summer i
selskapet og fangsten ved Kamtsjatka pågikk for fullt. 2”

Forspill i Mexico

Streik og lockout i Norge forsinket fangststarten i Sovjetunionen.
”Kommandøren I” og hvalbåtene ”Anadyr”, ”Bering”, ”Celina” og ”Diomed”
forlot Sandefjord i midten av september 1924. Ekspedisjonen lastet kull i
England. Selskapet hadde siktet seg inn på et midlertidig fangstfelt ved Mexico-
kysten (Lower California) før man gikk til Kamtsjatka. Man hadde sikret seg
retten til å benytte Hvalfangstselskapet Bryde & Dahls konsesjon på dette
fangstfeltet fram til 1925. Også dette selskapet var disponert av Christensen-
familien i Sandefjord. Det hadde ikke vært drevet hvalfangst ved Mexico siden
før første verdenskrig. >

Målet for A/S Vega var å utnytte fangstmateriellet hele året. Planen var å fange
hval i Beringstredet fra mai til oktober og deretter på sørligere breddegrader
ved Magdalena Bay utenfor Mexico fra november til april. På denne måten
ville fangstflåten være i arbeid året rundt, i motsetning til den sesongavhengige
hvalfangsten i antarktiske farvann hvor fartøyene ble liggende uvirksomme
deler av året.”

Fangsten ved Mexico startet i november 1924. Fram til april 1925 produserte
ekspedisjonen 15.000 fat hvalolje. Oljen ble losset i Seattle og fraktet med
jernbanen til den amerikanske østkysten. En hvalfanger skrev til Sandefjords
Blad og karakteriserte fangstfeltet ved Magdalena Bay som verdens fineste
hvalfangstfelt. Det var ikke hvalforekomstene han tenkte på, men først og
fremst behagelig klima og det fine været. Det ble fanget knølhval helt inne
ved land, og en og annen blåhval og brydehval lenger til havs, fortalte en
annen hvalfanger. Meningene om Mexico-feltet var tydeligvis delte. I 1926
fortalte en annen hvalfanger at hvalskytterne ikke likte feltet. De var visstnok
så misfornøyde med fortjenesten denne sesongen at ingen av hvalskytterne
fulgte med videre til Kamtsjatka. Knølhvalen ved Mexico var så mager at den
bare ga halvparten av oljen man vanligvis fikk ved fangsten i Sydishavet. Det
var tross alt bedre å ha kalde og sure arbeidsforhold i noen måneder og tjene
bra med penger, mente hvalfangeren.>*

Etter sesongen ved Mexico i 1925 ble ”Kommandøren I” og hvalbåtene
dokksatt i Seattle. Man bunkret mer kull, proviant og utstyr. Over halve
kullbeholdningen var ubrukt og det var nok hvalliner, harpuner og granater
igjen til fangsten i sovjetiske farvann. Planen var å krysse Stillehavet til
Kamtsjatka hvor fangsten forhåpentligvis kunne starte i slutten av mai eller
begynnelsen av juni 1925.”

Dagbøker som kilde

Det er få kilder som omtaler den norske hvalfangsten ved Kamtsjatka, men
i Hvalfangstmuseets arkiver i Sandefjord er det bevart flere skipsdagbøker
fra hvalbåtene. Dagbøkene gir innblikk i den daglige rytmen og forteller om
skipenes posisjoner, værforhold og fangstresultater, men gir lite informasjon
om dagliglivet og andre forhold om bord.>* Alle norske hvalfangstekspedisjoner
førte fangstdagbøker med opplysninger om hver hval som ble opparbeidet;
art, lengde, maveinnhold og kjønn. Hvis det var hunnhval, ble det notert
om den var drektig, fosterets lengde og om den var ledsaget av unge. Under
spalten for anmerkninger ble det ført hvor fangsten foregikk, opplysninger
om været, fangsten m.m. Beretningen fra ””Kommandøren I” gjør det mulig å
rekonstruere et bilde av hva som foregikk om bord på kokeriet i juni 1926.

Ekspedisjonen startet fangsten ved Marzhovaya Bay den 10. juni.

Hvalfangerne slet med storm og regn de første tre dagene. Det ble fanget en
finnhval hver dag. Etter fire dager ble forholdene bedre — hvalbåtene fraktet 10
hval, ni finnhval og en spermhval, til opparbeiding på kokeriet. Til sammen ble
det fanget 31 hval i juni: 26 finnhval, tre spermhval, en knøl og en bottlenose.
Fangstdagboken forteller at fangsten ofte ble forhindret av ustabilt og dårlig
vær. Det var mye tåke på feltet. I midten av juli gikk man sørover til Sakhalin-
halvøya og fanget der i en måneds tid. I slutten av august holdt ekspedisjonen
til ved Kommandorski Islands. Det var mye finnhval å se;
”De optreder i flokker paa 8-10 stykker, men er desværre ofte saa vilde at det
mislykkes at fange dem. De staar fra 5 til 30 kvartmil fra landet her, paa SW.
siden av Bering Isl., og antagelig ogsaa rundt paa östsiden av öen. Men her er
bare aapne havet at ligge til ankers og ingen slags havn. Daarlig ankerbund,
bare sten”
Fangsten ble til tider hemmet av det dårlige været, men ellers ser det ut til at
det var lite dramatikk om bord i hvalbåtene på feltet. En litt uvanlig hendelse
fant sted om bord i ”Celina” i midten av juli da man nylig hadde skutt fast i en
spermhval som straks svingte mot styrbord i stor fart. Selv om det ble slått full
fart akterover gikk man ikke klar. Spermhvalen rammet hvalbåten i skutesiden
ved styrbord kullboks med full kraft, ”platerne i skroget under vandlinjen bues
ind”, men bortsett fra noen inntrykte skott ble det lite skade på båten.>*

Ekspedisjonen forflyttet seg over et stort havområde. Det er ingenting
som tyder på at A/S Vega noen gang planla å bygge fabrikkanlegg på land
(landstasjon). Det finnes heller ingen opplysninger i kildene som bekrefter at
det var russere om bord som elever slik det var forutsatt i konsesjonsavtalen.
Fangstberetningen nevner derimot at nordmennene hadde kontakt med, ”de
innføtte”, ved Kommandorski Island. Øya var yngleplass for pelssel, som var
urbefolkningens viktigste inntekstskilde, ”hvorfor de er meget bange for at vi
skal gjöre noget galt, saa dyrene blir skremt bort” Fangsten ved Kommandorski
foregikk til slutten av september før man returnerte til Morzhovaya Bay i
begynnelsen av oktober. Tre uker senere ble fangsten avsluttet for sesongen.
I de siste ukene var man plaget av mye storm, snø, ruskevær og lite hval på
feltet.

Sovjetisk misnøye med den norske fangsten

Etter et par års norsk hvalfangst ved Kamtsjatka endret Sovjetunionens
regjering synet på den norske virksomheten i negativ retning. I august 1926
meldte norske kontakter i Moskva at de sovjetiske avisene trykte telegrammer
fra Vladivostok med alvorlige anklager mot den norske hvalfangstekspedisjonen
på Stillehavskysten. Mannskapet om bord på et russisk motorfartøy rapporterte
at man hadde funnet minst 100 hvalskrotter flytende i Hvalrossbukten i juni.
Hvalene var flenset for det oljerike spekket, men resten av skrottene var
uutnyttet. Den russiske besetningen fortalte at kadavrene var i ferd med å gå
i forråtnelse og forpestet luften i området med en forferdelig stank. Russerne
uttrykte stor forbauselse over at ikke hele hvalskrottene var blitt utnyttet av
hvalfangerne.>

Opplysningene ble benektet av A/S Vegas bestyrelse i Sandefjord
som hevdet at man knapt hadde startet fangsten på tidspunktet da det ble
meldt at skrottene var funnet og at det hele måtte bero på en misforståelse
eller være sterkt overdrevet. I en kommentar til Sandefjords Blad forklarte
tidligere fangstbestyrer Peder Olsen at hvalen som ble fanget ved Kamtsjatka
ble utnyttet i sin helhet slik at ingenting gikk til spille. Hvis det var spermhval,
sa Olsen, kunne det kanskje hende at skrottene drev i land og ble spist av bjørn
og fugl. Han mente at det var utenkelig at det kunne ligge 100 hvalskrotter i
sjøen i slutten av juni, da ekspedisjonen trolig ikke hadde skutt mer enn 25-30
hval.3

Omstendighetene omkring anklagene mot den norske hvalfangsselskapet
forblir et uløst mysterium, men det er få opplysninger i de tilgjengelige kildene
som tyder på at russernes anklager var riktige. Det eneste spor av hvaler som
fløt i land er beretningen fra A/S Vega som forteller at tre hval slet seg og drev
i land under en storm i slutten av september.

Brudd på kontrakten eller samarbeidsproblemer?

Mot slutten av 1926 gikk NEP mot slutten, og det er ikke utenkelig at det var
den forestående kursendringen i sovjetisk politikk som var bakgrunnen for
kritikken mot de norske hvalfangerne, men flere årsaker kan ha ligget til grunn.
Hvordan spørsmålet om bruk av russere eller ”eskimoer” som mannskaper
ble løst ble i praksis er uvisst. At man forpliktet seg til å ta om bord russere for
opplæring og benytte seg av en viss andel russiske arbeidere og funksjonærer
var som kjent et sentralt krav i konsesjonsavtalen. Allikevel er det ingenting
som tyder på at selskapet benyttet annet enn nordmenn som mannskaper og
arbeidere. Skipsdagbøkene viser at de norske hvalbåtmannskapene mønstret
av og på i Seattle, men vi vet lite om sammensetningen av arbeidsstokken
om bord i kokeriet. At det ble tatt om bord russiske elever eller eskimoer fra
Kamtsjatka virker lite sannsynlig, men det kan ikke slås fast med sikkerhet
at det ikke skjedde.

Ingen andre tilgjengelige kilder sier noe om opplæring av sovjetiske
elever verken som arbeidere eller funksjonærer. Det var for øvrig helt vanlig at
norske hvalfangsselskaper rundt om i verden benyttet seg av lokal arbeidskraft
i fabrikkanleggene på landstasjonene og om bord i de flytende kokeriene.
Fra landstasjonene i Alaska er det dokumentert at norske arbeidsgivere
ansatte amerikanere, japanere, polakker og skandinaver som arbeidere
på landstasjonene. Dette foregikk også i stor skala på de mange norske
hvalfangststasjonene i Afrika hvor det ofte ble leid inn sorte arbeidere etter
avtale med lokale kolonimyndigheter. Fra den norske landstasjonen ved Linga
Linga i Mosambik ble det i 1923 rapportert at man kunne ansette 10 innfødte
arbeidere til samme betaling som en nordmann. Det uvanlige i Sovjetunionen
var at det ble satt som en forutsetning for innvilget konsesjon at det skulle
læres opp russere i hvalfangst. 3

Det kan virke som om de sovjetiske myndighetene misforsto
nordmennenes intensjoner. Flere punkter i konsesjonsavtalen viser at russerne
trodde at nordmennene ville drive tradisjonell landbasert hvalfangst, slik
Keyserling hadde drevet ved Sakhalin, og bygge landstasjon og fabrikkanlegg
(trankokeri) på russisk jord. Da ville oppsyn og kontroll av virksomheten
vært en enkel sak, men dette ble ikke gjennomført og ingenting tyder på at
man hadde slike planer fra norsk side i det hele tatt.” Kommandøren I” var et
tidsmessig og moderne flytende kokeri utstyrt for pelagisk fangst og uavhengig
av kontakt med land i lange perioder. Kokeriet fraktet med seg mannskaper,
fangstutstyr, kull og proviant, produserte eget vann og flenset hvalen langs
skutesiden. Kokingen av hvalspekk, kjøtt og bein til hvalolje foregikk om
bord. Oljen ble lagret i fartøyets faste tanker. Om A/S Vega ville var det
sikkert mulig å drive fangst utenfor sovjetiske territorialfarvann. De norske
planene om å bruke russiske eskimoer til arbeidere om bord forblir som nevnt
et mysterium. Kanskje var dette et forsøk på å innfri bemanningskravene i
konsesjonsavtalen og unngå å lære opp russere som rapporterte til de sovjetiske
myndighetene?

Da ”Kommandøren I”

og hvalbåtene avsluttet fangsten ved Morzhovaya
Bay 24. oktober 1926, betydde det slutten på norsk hvalfangst i Sovjetunionen.
Fra norsk side ble det sagt at A/S Vega la ned virksomheten i Sovjetunionen
fordi den ikke lønte seg. I løpet av fem fangstsesonger på vekselvis Kamtsjatka
og Mexico-kysten ble det fanget til sammen 1645 hval og produsert 60 346
fat hvalolje. Dette ble regnet som et svært dårlig resultat. Til sammenligning
produserte hvalfangstselskapet Vestfolds landstasjon i Strømnes på Syd
Georgia 72 000 fat hvalolje på 7-8 måneder i sesongen 1924-25.7

Fra sovjetisk side framstilte man avviklingen som en fallitt for de norske
kapitalistene. I 1934 omtalte sovjetregjeringens presseorgan Izvestiia den
norske hvalfangstekspedisjonen i kritiske ordelag og latterliggjorde de norske
hvalfangernes manglende kjennskap til hvalbestandene i sovjetiske farvann.
Den sarkastiske framstillingen av ”verdens beste hvalfangere” som avsluttet
fangsten i Sovjetunionen fordi de var udugelige, var trolig også ment å styrke
sovjetborgernes tro på landets statlige hvalfangstvirksomhet som startet opp i
det samme havområdet i 1933, med base i Vladivostok.”

I den offisielle sovjetiske historieskrivningen på 1950-tallet ble det
hevdet at den sovjetiske regjeringen annullerte A/S Vegas konsesjon i 1926
fordi de norske hvalfangerne overtrådte de sovjetiske fiskeribestemmelsene.
Den norske fangstbestyreren O. Pausts resignerte og avsluttende kommentar i
beretningen fra fangsten ved Kamtsjatka tyder på at samarbeidet med russerne
ikke var lett: ”Fangsten avsluttet. Russerne er nogen skrækkelige mennesker at
ha med at bestille, saa jeg gaar aldrig derut mer”

Avviklingen av den norske hvalfangsten ved Kamtsjatka sammenfalt
med nedtrappingen av NEP og Sovjetunionens konsesjonspolitikk. Statsstyrt
forsert industrialisering var hovedmålet i den første økonomiske femårsplanen
iverksatt i 1928. Den politiske kursendringen fikk ringvirkninger for andre
norske selskaper i Sovjetunionen. Virksomheten til det omtalte trelastselskapet
Russnorvegoles og trelastselskapene eid av Det Bergenske Dampskibsselskab
opphørte i 1927-28. Den fiendtlige holdningen sovjeterne inntok til den
norske hvalfangstekspedisjonen var i tråd med det hemmelige politiets (GPU)
skepsis overfor utenlandske investorer som potensielle spioner og fiender
av sovjetstaten. Mot slutten av NEP-tiden ble det lagt så mange hindringer
i veien for utenlandske selskapers forretningsvirksomhet at mange trakk seg
ut. I NEPs siste år (1928) var det bare 31 utenlandske selskaper i virksomhet
i Sovjetunionen. 85 % av den utenlandske kapitalen var investert i trelast og
tømmer.*

For hvalfangstens vedkommende var det i alle tilfeller en kjensgjerning
at feltet ved Kamtsjatka ga for dårlig avkastning i forhold til investeringene og
kostnaden ved driften. I januar 1927 fortalte disponent Christensen at stillingen
for selskapet var svært dårlig og at det trolig kom til å likvidere ganske snart.
Det ble snart offentliggjort at selskapet hadde solgt kokeriet og to hvalbåter
til det argentinske selskapet Compania Argentina de Pesca i Buenos Aires.
”Kommandøren I” ble omdøpt til ”Ernesto Tornquist” og satt inn i hvalfangst
ved Patagonia og Tierra del Fuego. Fra 1932 ble det brukt som transportskip
mellom Norge og Syd Georgia, til skipet grunnstøtte og sank i 1950.”

Midlertidig slutt på hvalfangst i Sovjetunionen

Da nordmennene forlot Sovjetunionen i november 1926 betydde det slutten
for moderne industriell hvalfangst i Sovjetunionen fram til 1933. Det er vel liten
tvil om at Sovjetunionen ønsket å tilegne seg den nødvendige kompetansen
slik at man etter hvert kunne starte egen statlig hvalfangstvirksomhet. Hvor
mye kunnskap og kompetanse de norske hvalfangerne overførte til sovjetiske
myndigheter og eventuelle elever i 1925-26 er usikkert. Opplæringen av
russere om bord på de norske fartøyene kunne vært et springbrett. At det tok
syv år før Sovjetunionen startet hvalfangst under eget flagg, kan vel tyde på at
man fortsatt hadde lite kunnskaper og manglet nødvendig utrustning.

Det finnes ingen spor av samarbeid eller utveksling av teknologi
mellom Norge og Sovjetunionen på hvalfangstfronten i årene 1926-1931. I
1930 ble det diskutert i Aftenposten om det var riktig å gi norsk verftstøtte
og statsgarantier til bygging av sovjetiske fangstskuter ved norske verft. Dette
handlet i første rekke om ishavsskuter til selfangst. Ordningen ble kritisert
fordi man mente at de norske ishavsfiskeriene ville bli skadelidende hvis
Sovjetunionen fikk statsgarantier og kreditter til bygging av fangstfartøyer i
Norge. Man fryktet at moderne sovjetiske skip ville utkonkurrere eldre norske
fangstfartøyer på de samme feltene i Kvitsjøen. For det omtalte verftet var det
snakk om innskrenkning i arbeidsstokken, og for et annet verft full innstilling
av driften, hvis kontrakten ikke kom i stand ved hjelp av statsgarantier. De
samme innvendingene kunne reises mot byggingen av tre hvalbåter til
Sovjetunionen ved Kaldnes Mekaniske Verksted i Tønsberg i 1931. Også her
var krisen i skipsverftindustrien en medvirkende faktor. Det ble gitt lån fra
staten for å holde virksomheten i gang. Det eneste byggeoppdraget var de
sovjetiske hvalbåtene.”

Byggeoppdraget i Tønsberg markerte starten på Sovjetunionens
engasjement i den moderne hvalfangsten og ble etablert innenfor rammene
av den første femårsplanen. Fangsten startet ved Kamtsjatka i 1933, med det
flytende kokeriet ”Aleut” og de tre norskbygde hvalbåtene. Man var avhengig
av å hyre norske skyttere og spesialister som læremestere for de sovjetiske
mannskapene. De fleste nordmennene ble ansatt på politisk grunnlag og
godkjent i Moskva, mange var medlemmer av Norges Kommunistiske Parti.
Dette tyder på at det foregikk liten eller ingen kunnskapsoverføring fra norske
hvalfangere til russerne under den norske hvalfangsten ved Kamtsjatka. *

Det ble ingen videre ekspansjon i den sovjetiske hvalfangsten på
1930-tallet. Fangsten fortsatte med ”Aleut” og tre hvalbåter. Først i 1946 fikk
Sovjetunionen anledning til å delta i fangsten i Antarktis da man overtok
det tyske kokeriet ””Wikinger” som krigsskadeerstatning, omdøpte skipet til
”Slava” og bemannet ekspedisjonen med 379 russere og 54 nordmenn. Først
på slutten av 1950-tallet bygde Sovjetunionen en rekke store hvalkokerier,
men da var allerede hvalbestandene i verdenshavene så desimert at det knapt
kunne lønne seg.”

Noter

1 Norsk Hvalfangst-Tidende nr. 12, 1925, s. 146-47.

2 Joh.N. Tønnessen, Den moderne hvalfangsts historie. Bind 3. Sandefjord 1969.

s. 453. Tønnessen hadde ikke tilgang til dokumentene fra Framnæs mekaniske Værksteds
(FMV) arkiv som er benyttet i denne artikkelen. Det rikholdige og interessante arkivet fra
FMV ble overført til Sandefjordmuseene i 1999. Arkivet er dessverre fortsatt uordnet og ikke
tilgjengelig for publikum.

3 Sandefjords Blad 26.5.1923.

4 Hans I. Bogen, 70 år. Lars Christensen og hans samtid. Oslo 1955. Denne

biografien om Lars Christensen gir et innblikk i Christensen-familiens mangslungne
forretningsvirksomhet. / Se også Bogen, A.S Framnæs mek. Værksted, 1898-1948. Oslo 1948.
Ingen av disse bøkene omtaler A/S Vegas fangstekspedisjoner.

5 Odd-Bjørn Fure, Mellomkrigstid, 1920-1940. Norsk Utenrikspolitisk historie. Bind 3.
Oslo 1996: 257.

6 Odd-Bjørn Fure: 1996: 265.

7 Åsmund Egge, Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Oslo 1993: 135-136.

8 Ole Martin Rønning, Norsk-russiske forbindelser i mellomkrigstiden.

Arbeiderhistorie 2002, Årbok for Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek. Oslo 2002: 37-38.

9 Bogen: 1955: 127-128

10 Jonas Lied, En sjøvei blir til. Det sibirske kompanis historie. Oslo 1958: 63-64, 66. /
Frithjof Nansen, Gjennom Sibir. Oslo 1962: 8.

11 Jonas Lied, Over de høye fjelle. Oslo 1961: 128.

12 Norsk Hvalfangst-Tidende nr. 9, 1914, s. 132-135.

13 Kommandør Chr. Christensens Hvalfangstmuseum. (KCCH). Hvalfangerforeningens
arkiv. Div. pakkesaker. Boks 26. Brev fra Count H. Keyserling, Shanghai, til The Consulate
General of Norway, Shanghai. 20.7.1925.

14 Ernest Webermann, Hvalfangstnæringen i Russland. Del I. Næringens historie.

Skrifter fra Moskvas Handelsinstitutt, kommersiellteknisk avdeling. Bok 2. Moskva 1914: 97-
98. Denne boken er oversatt fra russisk på bestilling fra KCCH i 1963. Oversettelsen er ikke
fullstendig. Særtrykk i boksamling, KCCH.

15 KCCH. Hvalfangerforeningens arkiv. Div. pakkesaker. Boks 26. Brev fra Count H.
Keyserling, Shanghai, til The Consulate General of Norway, Shanghai. 20.7.1925.

16 Norsk Hvalfangst-Tidende nr. 9, 1914, s. 132-135.

17 KCCH. FMV. Dokumenter i konvolutt merket A/S Hvalfangerselskapet “Vega

18 KCCH. FMV. Avskrift av oversettelse av konsesjonsdokument for hvalfangsten i
Beringstredet, 22.5.1923.

19 Regjeringen representert ved ”Glavnoje Opravlenie Rybolovstva i Rybnoj
Promyschlennosti.”
20 KCCH. FMV. Avskrift av oversettelse av konsesjonsdokument for hvalfangsten i
Beringstredet, 22.5.1923.
21 KCCH. FMV. Driftsberetning, 1924. / Norsk Hvalfangst-Tidende nr. 11, 1923.
22 KCCH. FMV. Aksjeinnbydelse. Sandefjord, 10.10.1923.
23 Jørn Magdahl, Framnæsarbeidernes historie. Sandefjord 1993: 117-119. /
Sandefjords Blad 4.12.1923. / Norsk Hvalfangst-Tidende nr. 9, 1924, s. 98-101. / KCCH. FMV.
Driftsberetning, 1924. / Sandefjords Blad 23.9.1924.
24 Norsk Hvalfangst-Tidende nr. 10, 1923, s. 119.
25 KCCH. Hvalfangerforeningens arkiv. Korrespondanse. Boks 15. 1923. M-Ø. Brev fra
Hugo Nilsen, Bergen, til Den Norske Hvalfangerforening, Sandefjord. Bergen, 13.12.1923.

26 KCCH. Hvalfangerforeningens arkiv. Div. pakkesaker. Boks 26. Brev fra The

Royal Norwegian Consulate, Hong Kong, til The Consul General for Norway, Shanghai,
China. 14.4.1925. / Brev fra kaptein C. L. Halvorsen, Wuhu, til Det Kgl. Norske General
Konsulat, Shanghai. 26.5.1925. / Brev fra Det Kgl. Utenriksdepartement, Oslo, til Den
Norske Hvalfangerforening, Sandefjord. 9.10.1925. Orientering om hvalfangst i østasiatiske
farvann. Med diverse vedlegg. / Brev fra F. Olsen, Yokohama, Japan, til General Consulatet
for Norge, Shanghai. 25.6.1925. / Brev fra Count H. Keyserling, Shanghai, til The Consulate
General of Norway, 20.7.1925. / Brev fra Det Kgl. Utenriksdepartement, Oslo, til Den Norske
Hvalfangerforening, Sandefjord. 9.10.1925. Orientering om hvalfangst i østasiatiske farvann.
Med diverse vedlegg. Rapporten fra Shanghai er undertegnet av fungerende generalkonsul
Torgeir Siqveland.

27 Tønnessen: 1969: 453. / KCCH. Hvalfangerforeningens arkiv. Div. pakkesaker.

Boks 26. Brev fra Det Kgl. Utenriksdepartement, Oslo, til Den Norske Hvalfangerforening,
Sandefjord. 9.10.1925. Orientering om hvalfangst i østasiatiske farvann. Med diverse vedlegg.
28 KCCH. FMV. Driftsberetning, 1924. / Sandefjords Blad 21.1.1924.

29 Sandefjords Blad 29.1.1924.

30 Sandefjords Blad 20.5.1925. / Sandefjords Blad 26.5.1926. / Tønsbergs Blad

28.5.1926.

31 KCCH. FMV. Driftsberetning, 1924. / Norsk Hvalfangst-Tidende nr. 9, 1924, s. 98-

101.

32 I arkivet til KCCH er det bevart skipsdagbøker for hvalbåtene: ”Anadyr” (4) og

”Celina” (1) og ”Elcano” (1).

33 KCCH. Hvalfangerforeningens arkiv. Hvalmålinger. Nordfelter og Tropefelter, 1926.
Beretning om hval fanget ved Kamtschatka av Hvalfangeraktieselskapet ”Vega”, i sæsongen
1926. s. 32-44.

34 KCCH. Journalutdrag for s/s ”Celina”, s. 68-68 i skipsdagboken.

35 Sandefjords Blad 26.8.1926.

36 Sandefjords Blad 26.8.1926.

37 KCCH. Hvalfangerforeningens arkiv. Hvalmålinger. Nordfelter og Tropefelter, 1926.
Beretning om hval fanget ved Kamtschatka av Hvalfangeraktieselskapet ” Vega”, i sæsongen
1926. s. 41.

38 Dag I. Børresen, Hvalfangere på alle hav… Arbeidskonflikter, organisering og
svartelisting i hvalfangsten 1904-14. Arbeiderhistorie 2006, Årbok for Arbeiderbevegelsens
Arkiv og Bibliotek. Oslo 2006: 152-153. / Dag I. Børresen, ”Her er kjeltringer fra guvernøren til
den sorteste slave”. Om det norske hvalfangstselskapet A/S Viking og virksomheten i Angola,
1909-1914. Antologien Nordmenn i Afrika. Afrikanere i Norge, K. A. Kjerland og A. K. Bang
(red.) Bergen 2002: 176. / Sandefjords Blad 27.10.1923.

39 KCCH. FMV. Avskrift av oversettelse av konsesjonsdokument for hvalfangsten i
Beringstredet, 22.5.1923.
40 Tønnessen: 1969: 236. / Norsk Hvalfangst-Tidende nr. 12, 1925, s. 146-47.

41 Tønnessen: 1969: 453. / Dag I. Børresen, På hvalfangst under sovjetstjernen.
Arbeiderhistorie 2004. Årbok for Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek. Oslo 2004: 127-145.
42 S.E. Klejnenberg, U.S.S.R ‘s hvalfangstindustri. Moskva 1955. s. 22. Denne

russiske boken fikk jeg tips om fra Robert Lalla ved Statistisk Sentralbyrå, som var så
vennlig å oversette deler av teksten til norsk. / KCCH. Hvalfangerforeningens arkiv.
Hvalmålinger. Nordfelter og Tropefelter, 1926. Beretning om hval fanget ved Kamtschatka av
Hvalfangeraktieselskapet ”Vega”, i sæsongen 1926. s. 44.

43 Richard Pipes, Russia under the Bolshevik Regime. New York 1993: 396.

44 Rønning: 2002: 37. / Norges Handels og Sjøfartstidende 7.1.1927. I Sandefjords Blad
28.1.1927./ Ian B. Hart, Pesca. The History of Compafiia Argentina de Pesca Sociedad
Anönima of Buenos Aires. Great Britain 2001: 511-512.

45 Aftenposten 22.5, 23.5, 24.5.1930. / KCCH. Arkivboks med regnskap og beretninger

fra Kaldnes Mek. Verksted A/S. Driftsåret 1932.

46 Børresen: 2004: 127-128.

47 Børresen: 2004: 143-144.

Med tillatelse i fra Dag Børresen og Norsk Maritim Museum

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.