Hvorledes man kan ta en tur på Storgaten i Sandefjord — i Curacao

Sjømannskirkens husmor på ferie i hjembyen
Curacao-negrene spør «hvordan står det til» på norsk

 

Når en norsk båt siger inn i havnebassenget på Curacao er det et ritual som aldri forsømmes: En kraftig høyttaler iland bringer på klingende norsk en velkomsthilsen til mannskapene
på skuten. Og så vil to norske flagg hilse hverandre — flagget akter på skipet og flagget som vaier utenfor sjømannskirken på «Øya». Og så vet guttene ombord at nu er de snart «hjemme». Ja, for det er ikke uvanlig at karene ombord gir uttrykk for at de føler det slik, når de nærmer seg en av sjømannsmisjonens utposter ute i verden, at «nu er vi snart hjemme».

— På den annen side er det ofte slik , at når vi fra sjømannskirken kommer ombord i en båt fra hjemstedet, så føler vi det som vi er kommet hjem igjen. Når Sandefjordskokeriene stikker innom, så må jeg ombord en tur, og da å gå på planen og hilse på alle kjente ansikter hjemmefra, det er omtrent som å ta en spasertur på Storgaten i Sandefjord en sommerdag.

Det er frk. Ranveig Evensen, husmor i den norske sjømannskirken i Curacao som sier dette i en samtale vi har hatt med henne. Frøken Evensen som nu har vært i Curacao i tre år har vært hjemme på en tre måneders ferie og venter nu på skipsleilighet tilbake til arbeidsstedet. Frøken Evensen som er utdannet som fotograf i Sandefjord, arbeidet noen år i NTB’s billedavdeling i Oslo før hun gikk i sjømannsmisjonens tjeneste.

Det er forresten mange anløp av skip hjemmefra, forteller frøken Evensen videre.

Av Sandefjordsbåtene dominerer Jahre-skipene. — Larvik er godt representert med skip tilhørende rederiene Bugge og Melsom.

Sjømannskirken i Curacao holder til i et tidligere privathus hvor sjømannsmisjonen nu har forsamlingssal og leseværelse, foruten leiligheter til kirkens funksjonærer., I øyeblikket bestyres stasjonen av to vikarer, prestene Bjørn Siem og Olav Glad. Staben ellers består, foruten av Ranveig Evensen av vaktmesteren Alf Aasebø. Som kjøkkenhjelp har frøken Evensen en eldre negerkvinne som har vært ved stasjonen i flere år og som gjør meget av de norske sjøfolk som kommer innom kirken.

Det er forøvrig et ærkjenne ved Curacao at forholdet mellom de hvite og de farvede er meget godt. Som et kurosium forteller frøken Evensen at negrene bryr seg ikke så meget om hvorledes de bor, bare de har en flott bil! På den lille øya er det ikke færre enn 9000 biler. De fleste av disse eies av negerbefolkningen. Om forholdene mellom de farvede og de hvite nevner frøken Evensen at negerfamiliene som bor ved den norske sjømannskirken er meget omhyggelige med at omgivelsene omkring kirken er pene og ordentlige. Negrene er også meget ivrige efter å lære sprog, og det er ikke sjelden at sjømannskirkens husmor kan bli stoppet på gaten av en smilende neger som spør: Hvordan står det til? — på norsk! Også øyas
tollfunksjonærer er meget sprogmektige, og det er ikke få av dem som kan gjøre seg godt forståelig på norsk.

Det er ikke mange dagene i årene som ikke Curacaos havn har anløp av norske skip. Man regner med ca. 800 norske skipsanløp i året. Selv om de fleste tankskip bare har et kort opphold i oljehavnen, sjelden over en dags tid, så rekker alltid karene å ta en tur innom kirken så de får lest litt aviser og hørt efter post hjemmefra.

Kirken gir plass til ca. 150 sjøfolk. I de siste år har man bygget til en stor veranda som blir brukt som festsal ved torsdags- og søndagsfestene.

Av de fastboende norske er det særlig Olav Meidell-Sørensen fra Larvik med frue som gjør meget for de norske sjøfolk som kommer til Curacao.
Meidell-Sørensen er det faste kontaktpunkt for kirken når nordmenn blir akterutseilt eller som blir syke og bringes iland på hospital. Det er stadig norske sjøfolk som ligger på sykehus i Curacao og for dem har det svært meget å si at sjømannskirkens personell besøker dem og danner et fast bindeledd med hjemlandet. For syke sjømenn blir sjømannskirkens funksjonærer nærmest hjemmenes representanter.

— Hva vil De ellers si om sjømennene som De kommer i kontakt med? spør vi frøken Evensen.
Jo, at det er praktfulle mennesker.

Særlig må jeg beundre kameratskapet og lojaliteten mellom dem innbyrdes. Sjøfolk holder sammen. Blir en syk, eller kommer ut for en ulykke så er det noe som vedkommer dem allesammen. Det hender at vi holder minnegudstjenester over sjømenn som er døde ombord. Da kan man være sikre på at norske sjøfolk fra andre skuter på havnen også møter mannjevnt frem. Sjøfolk holder sammen — det er sikkert nok. Men jeg vil også gjerne få sagt dette til alle hjemme som har sjøfolk ute,
spar ikke på blekket! Skriv brever og hilsener. For dem som farer betyr hilsnene hjemmefra meget mer enn noen aner, slutter den sympatisk husmor ved sjømannskirken i Curacao.

SB. 1956

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.