I havn og til rors Små epistler fra sjølivet

Av: FR. ARCTANDER, 1987

Legeundersøkelse i New York

Første gang jeg kom til USA var en vinterdag for snart 60 år siden med Wilhelmsens
«Tijuca». Vi kom med en last kobbermalm fra Sulitjelma, som vi hadde tatt ombord
i Finneid, i Fauske. («Tijuca» var forresten, med sine 8500 tdw. den største båten som
inntil da hadde passert Saltstraumen.)

Utenfor New York måtte vi heise det gule flagget (Q-en), og ligge til ankers mens alle
formaliteter ble ordnet. Mannskapet sto oppstilt på dekket, og en etter en ble vi ropt
inn i salongen, hvor autoritetene satt med sine papirer, og sine drinker. Her var repre-
sentanter for helsevesen, havnevesen, tollvesen, politi, immigrasjonsmyndigheter osv.
Alle var verdige, uniformerte herrer, og veldig tørste. Dette var i forbudstiden, og de
fleste amerikanere var sugne på et glass ekte Scotch.

Jeg kom rett fra utkikk på bakken, og var godt emballert, med bl.a. to par underbuk-
ser, to par bukser og kjeledress, foruten vaktfrakk. Kaldt var det også, og med mine
valne fingre hadde jeg problemer med å få frem det som legen ville se på. Skipperen ble
utålmodig, og brukte kjeft, og det var ikke noen hyggelig situasjon. Men omsider
lyktes det meg å få frem tilstrekkelig undersøkelsesmateriale til at legen gryntet «OK»,
og jeg kunne gå videre til passkontrollen. Jeg var nok ikke den eneste av dekksfolkene
som hadde problemer, men jeg hadde kanskje rekord i påkledning.

Da hele besetningen hadde vært inne til kontroll, og gjestene var blitt behørig bever-
tet, kunne vi fire det gule flagget, hive opp ankeret og gå inn til kai. Vår losseplass var
et lite industristed på innsiden av Staten Island, litt syd og vest for selve New York.
En fredsommelig sjømannsprest
Vi kom inn til Buenos Aires om morgenen. Vi kom alltid inn til Buenos Aires om mor-
genen, for vi gikk fra Montevideo om kvelden, og brukte natten til å krysse elven.
Agenten kom ombord med posten vår, men vi hadde ikke tid til å se på den, for vi måtte
straks ut på skutesiden for å male.

Klokken tolv var det middag. Vi slukte maten i en fart, og fant hver vår stille krok,
hvor vi åpnet brevene — vi som var så heldige å få noen. Jeg krabbet opp på poopen,
og la meg i skyggen av jollen. Jeg sparket av meg skoene, og la meg på maven. Nå skulle
jeg ha en høytidsstund.

Men så var det en som kilte meg under fotsålene. Jeg ble lettere irritert, og ba ham
holde opp. Men han fortsatte. Jeg ble mer irritert, og brukte kanskje litt sterkere ut-
trykk. Han ga seg ikke, og jeg syntes dette gikk for vidt. Så jeg sparket ut, og ba ham
dra til et ekstra varmt sted.

Temmelig flau ble jeg, da Jeg hørte sjømannsprest Johan Nielsens rolige stemme:
«Men, Ove, du er vel ikke sint?»

Jeg hadde kjent Nielsen siden guttedagene, da jeg bodde noen år i Buenos Aires, og
gikk på søndagsskole i den norske sjømannskirken.

En weekend i New York

En gang i begynnelsen av 1930-årene skulle M/S «Fernbank» ligge i New York hele
weekenden. Dette var helt enestående, for vanligvis ble alt gjort for å unngå slikt. Øko-
nomien tilsa at helgene såvidt mulig skulle tilbringes i sjøen.
Min kamerat Arne og jeg bestemte oss for å benytte denne anledningen til å komme
bort fra båten, og smake litt på «det søte liv.» Siden ingen av oss skulle ha vakt, var vi
våre egne herrer helt fra lørdag klokken 15 til mandag morgen. Vi lå for anker ute på
bukten, og jeg husker ikke hvordan vi kom i land, men da vi skulle ombord igjen søn-
dag aften, leide vi en skraphandlerbåt, en «junkboat». Lørdag aften gikk vi på et pent
sted og spiste en bedre middag, med duk på bordet. Å ha duk på bordet ga oss alltid
en berusende følelse av luksus. Etterpå var vi sikkert på kino, før vi leide oss et dobbelt-
værelse på et moderne hotell i Downtown Brooklyn. Elevatormannen, som kjørte oss
opp gjennom etasjene, var svenske, og da han hørte at Arne og jeg snakket norsk, ble
han pratsom. Han fulgte oss inn på værelset, og forklarte oss hvor absolutt ubrennbart
allting var. Bygningen var av betong, og dør og vindu av stål. Det samme gjaldt senger,
skap, bord og stoler. Bordduk, håndklær og køyklær var av ubrennbare tekstiler. Det
er jo beroligende å høre slikt, når man for første gang skal sove 20 eller 30 etasjer over
bakken.

Og så var det badet, med kar og dusj, med rikelig kaldt og varmt vann. Det var noe
annet enn å ta «all over» i en pøs!
Neste morgen startet vi på en fransk restaurant, «Lafayette», med alle tiders frokost:
havregrøt, speilegg og bacon, ristet loff, te og juice – og med blomster og duk på bor-
det.

Denne søndagen ble en «uforglemmelig» dag, og derfor kan det virke som et paradoks at jeg ikke lenger kan huske hva vi foretok oss. Kanskje vi var oppe i hodet på
Statue of Liberty, eller på toppen av Empire State Building, eller nede i Chinatown.
Kanskje vi kjørte karusell på Coney Island, eller leide motorbåt på innsjøen i Prospect Park. Eller kanskje vi rakk alt dette og mere til? Nei, vi kunne nok ikke rekke så meget,
for alle disse stedene var jo spredt utover et stort område.

Men allting har en ende, og det hadde også vår lille ferie. I kveldingen måtte vi finne
en «Junkman», som kunne frakte oss tilbake til «Fernbank» og hverdagen.

Etterpå har jeg tenkt på at denne weekenden må ha blitt skrekkelig dyr. Hvordan
kunne vi, med våre norske hyrer, bla opp så mange grønne dollar? Men det var heller
ikke hvert år vi kunne slå oss løs så sterkt!

Fest på tysk lekter

Dette var tidlig i 1930-årene, før vi for alvor fikk tyskerne i vrangen. Mange av oss be-
traktet tyskerne som et syngende og øldrikkende, men ellers harmløst, folkeslag.

M/S «Fernbank» lå ved kai 1 Rotterdam, og losset en kornlast fra Argentina, og
utenfor oss lå en av de tyske Rhin-lekterne fortøyd. Disse tyske og hollandske inn-
landslekterne var fine fartøyer, som kunne laste opptil flere tusen tonn. De var alltid
velholdt og med stor «familieleilighet» akter. Her regjerte skipperkona, med gardiner
og potteplanter i vinduene.

Skipperen hadde invitert til fest ombord, og gjestene var tyske og hollandske lekter-
skippere og deres familier. For å komme ombord i lekteren måtte gjestene gå over
«min» båt, og jeg kom i snakk med flere av dem.


Jeg var arbeidsudyktig på grunn av et brukket kraveben, og derfor hadde jeg vakt
ved landgangen fra klokken 16 til midnatt. Endel av gjestene syntes visst synd på meg
– med armen i fatle — og inviterte meg til å delta i festen. Det kunne jeg naturligvis ikke,
så lenge jeg hadde vakt. Men da det ble midnatt, og jeg fikk avløsning, gikk jeg ombord
i lekteren. Der var det høy stemning. Gjestene var lekterskippere og deres frodige
Frauen, og en mengde barn i alle aldre og fasonger.

Selv om ølet flommet fritt var det ikke noen fyllefest. Sammen med ølet ble det ser-
vert pølser og rundstykker, og en og annen Schnaps.

Det var sang og musikk, dans og passiar, og det ble fortalt mange morsomme histo-
rier, som jeg ikke skjønte noe av.

Festen varte til langt ut på morgensiden, og så gikk hele «karavanen» tvers over
«Fernbank» og tilbake til lekterne sine.

Var han politisk flyktning?

Høsten 1932 lå M/S «Fernbank» i Hamburg og lastet stykkgods for Far Fast. Bl.a.
hadde vi en skummel dekkslast: syreballonger for Shanghai.
Skipperen var blitt advart mot blindpassasjerer, stowaways, og like før vi skulle gå
ut ble jeg sendt ned for å kontrollere forpiggen, med lommelykt. I en mørk krok helt
nede i underpiggen satte jeg lyset på en sammenkrøket skikkelse. Det var en vett-
skremt ung gutt, som ba pent om ikke å bli sendt i land.


Vi visste ikke dengang noe om hvordan nazistene opptrådte overfor annerledes ten-
kende, og jeg betraktet denne gutten som en eventyrlysten fyr, som hadde rømt hjem-
mefra, og nå ville ha gratis reise til Kina.

Pliktoppfyllende, som jeg var, halte jeg gutten opp på dekk, og jaget ham i land.

Senere har jeg tenkt på om jeg handlet riktig. Jeg burde kanskje ha «lukket øy-
nene»? Min nidkjærhet bidro kanskje til at han ble arrestert, mishandlet og drept?
Slike tanker er ikke hyggelige, og jeg forsøker derfor å overbevise meg selv om at gutten
var en eventyrer, og at det beste for ham var å bli jaget tilbake til mamma.

Antikvariatet i Kobe

I en bakgate i Kobe fant jeg et antikvariat, en «second hand book store», som jeg
gjerne besøkte når jeg var i Japan. I årenes løp ble det endel innkjøp, og jeg husker
ennå enkelte bøker.

«Nansen and the Frozen North» (J. Black) er senere havnet 1 Norsk Sjøfarts-
museums bibliotek.

En hendig liten fransk-engelsk og engelsk-fransk ordbok har jeg stadig i bruk.
«North by East» var skrevet av en kar som seilte alene rundt i arktiske områder, så-
vidt Jeg husker mellom Grønland og Nord-Canada.

Min onkel i New York ba meg være på utkikk etter bøker av den irsk-gresk-japanske
lyrikeren Lafcadio Hearn. Som 40-åring ble Hearn professor i engelsk i Tokyo, og an-
tok navnet Yakumo Koizumi. Jeg fikk tak i en av hans bøker, og leste den, uten at den
ga meg særlig glede. Men for min onkel var den visst en riktig lekkerbisken.

Jeg kjøpte også en stor og tykk bok, skrevet av en skotsk prest. Den handlet om
sproglige derivater, altså om hvor ord og uttrykk stammer fra.

Et problem som gjaldt både bøker og andre ting, var at Jeg vanskelig kunne få dem
med meg hjem, så jeg måtte ofte legge dem igjen i lugaren. Det er en grense for hva
man kan få stuet ned i en skipssekk og en suitcase, og man må jo prioritere klær, ulltep-
per, sjøstøvler og andre nødvendige ting.

Smeltet bek er farlig

Det må ha vært i 1934. «Fernbank» var på vei nedover Vestkysten, og ventet å ta Pa-
nama-los ved Balboa dagen etter, søndag, ved middagstid.

Elektrikeren — «trikker’n» — hadde skiftet tilførselskabel på babord winch ved
3-luken. Dette var en av de seks winchene som panama-negrene bruker i farten gjen-
nom de seks slusene, og derfor arbeidet trikker”’n overtid lørdag ettermiddag for å full-
føre jobben. Kabelen kom opp gjennom en rørstuss i dekket, og klaringen i rørstussen
måtte fylles med bek, for at skuta skulle bli helt sjødyktig igjen. Trikker’n smeltet beket
med blåselampe inne på toppristen i maskinrummet, og så bar han øsen med det smel-
tede beket ut gjennom babord midtskipsgang. Han gikk med tresko, og idet han skulle
steppe over den høye terskelen for å komme ut på dekket, da skjedde det.

Trikker”n gled, og tømte det flytende beket ut over halsen, skulderen og overarmen.

Skipperen satte seg ved radioen og rådspurte marinehospitalet i Balboa. Svaret var:
«Do not try to remove the pitch». Det var hell i uhellet at vi var bare 18 timer fra Bal-
boa.

Neste morgen fikk jeg en hilsen fra pasienten: Om jeg ville hjelpe ham litt, før han
skulle sendes i land? Jeg vet ikke hvorfor han valgte akkurat meg, for vi tilhørte for-
skjellige miljøer ombord, både sosialt og faglig. Han — midtskips, på maskinsiden. Jeg
– akterut, på dekksiden. Kanskje fordi jeg «gikk dagmann», og derfor normalt skulle
ha fri om søndagen.

Trikker”n var et bedrøvelig syn, med bek, salve, pudder og bandasjer på hals, skulder
og arm. Og han hadde tydeligvis store smerter.

Mitt oppdrag var todelt. Han ville at jeg skulle barbere ham og pakke kufferten
hans. Det første var verst, for jeg hadde aldri barbert et annet menneske, og trikker”n
hadde en kraftig skjeggvekst. Men jeg fikk da hakket av ham det meste. Så var det å
pakke sakene hans: rene klær og skittentøy, bøker og bilder, verktøy og souvenirer, toa-
lettsaker. Ved halv-tolv-tiden var jobben akkurat ferdig, da det kom beskjed fra broen:
Vi måtte begge spise middag, og være klar innen klokken tolv. Trikker”n skulle da gå
i losbåten, og jeg skulle løse av ved roret.

Mange år senere traff jeg trikker”n igjen i Oslo. Han var like god, bortsett fra brann-
sårene, både over og under snippen. Han hadde hatt det bra hos amerikanerne på
marinehospitalet i Balboa men han ville aldri mer bære smeltet bek med tresko på
bena!

En litt uvanlig tur gjennom Panamakanalen

Når vi skal gjennom Panamakanalen, fra Stillehavet til Det karibiske hav, kommer vi
inn i kanalen ved byen Balboa. Ca. 10 n. mil lenger inn kommer vi til det første sluse-
anlegget, Miraflores Locks, som har to tvillingkamre, og løfter oss opp ca. 17 meter. Vi
går så over en liten sjø, og kommer til Pedro Miguel-slusen, som bare har ett tvilling-
kammer. Her blir vi løftet opp ytterligere ca. 9 meter. Dermed har vi nådd en høyde
over havet på 26 meter, og er faktisk inne i en arm av den store kunstige innsjøen
Gatun Lake.

Fra det siste slusekammeret er det ikke langt til Culebra-skjæringen, eller, som ame-
rikanerne gjerne sier, Gaillard Cut. Dette er en veldig dyp skjæring, og det sies at bred-
dene er på høyde med Kølnerdomens tårn. Skjæringen går gjennom den største høy-
deryggen på eidet, som er bindeleddet mellom Rocky Mountains og Andes-fjellene.

Videre går kanalen i krok og sving, med stadige kursforandringer, men svært godt
oppmerket med overett-merker. Langt om lenge kommer vi inn i selve innsjøen, med
alle øyene. Vi får Barro Colorado Island, «Rød-leire-øya», på babord side. Denne øya
kalles ofte Vitenskapsøya, for i bungalowene der inne bor vitenskapsmenn fra mange


land, også fra Norge. Før krigen bodde zoologen Per Høst her. Her studeres zoologi,
botanikk, tropesykdommer, meteorologi m.m.

Vi nærmer oss nå Gatun Locks, som med sine tre tvillingkamre senker oss ca. 26
meter, og da er vi igjen nede på havnivå. Da har vi bare 17 n. mil igjen til vi er ute i
Limon Bay, med byene Cristobal og Colon. Hele turen er gjort på ca. 8 timer.

Alle som er vant til å «gå» Panamakanalen vil kjenne igjen dette. La meg nå fortelle
om en litt uvanlig tur, i 1934, med M/S «Fernbank» av Oslo. Uvanlig på grunn av reg-
net. Ikke alminnelig «norsk» regn, nei, skikkelig troperegn, og fra min plass i styre-
huset var det bare så vidt jeg skimtet bakken, bare ca. 30 meter borte. Breddene, over-
ett-merkene og bøyene så jeg ikke noe til.

Regnet kom plutselig, da vi lå i Pedro Miguel-slusen, like før vi skulle inn i selve ka-
nalen. Den amerikanske losen hadde nok vært ute i slikt vær før, og det var interessant
å følge med i hans forberedelser, mens vi ble løftet opp på 26 meters nivå.

Maskinistene fikk beskjed om å holde et bestemt antall omdreininger pr. minutt,
hverken mer eller mindre.

Jeg fikk beskjed om å styre finere enn jeg noen gang hadde styrt, med raske og pre-
sise kursendringer.

Skipperen ble plassert i lehuset på styrbord brovinge, for å speide etter røde bøyer.

Tredjestyrmannen ble plassert på babord brovinge, for å melde fra om de sorte bøy-
ene, når vi fikk dem tvers. Selv sto losen like foran rormannen, med armbåndsur, notat-
blokk og blyant.

Jeg håper leseren vil fornemme litt av atmosfæren på broen de neste to timene. Litt
av spenningen, av den konsentrasjonen, som skjulte seg bak den høflige og tilsynela-
tende ubekymrede omgangstonen: Mr. Pilot, Mr. Mate.

Slusen ble fylt, porten ble åpnet, og vi gled inn i selve kanalen. Selv om jeg ikke så
noe, visste jeg at vi nå var på vei mot Culebra-skjæringen. Straks etter hørte jeg skip-
perens stemme fra brovingen: «Red buoy abreast, Mr. Pilot.» Og losens svar: «Thank
you, Captain». Nesten i samme øyeblikk hørte jeg tredjestyrmann på babord vinge:
«Black buoy abreast, Mr. Pilot.» «Thank you, Mr. Mate.»

Et blikk på armbåndsuret, et notat på blokken, og så ny kurs til meg. Og så gikk det
et minutt eller to, til jeg igjen hørte skipperen: «Red buoy abreast, Mr. Pilot.»

Kursendringene var ikke store, kanskje 3 grader babord, 5 grader styrbord, 2 grader
babord —

Mellom kursendringene var det stille, forsåvidt som ingen sa et overflødig ord, og
alle lyder ble overdøvet av regnet, som hamret mot broen. Fra tid til annen sjekket
losen kursen: «What are you heading now, Quartermaster?» «IWo-nine-six, Mr. Pilot.»
(Vi lå hele tiden i nærheten av NW, altså 315.) «Make it two-nine-seven.» «Aye, aye,
Sir.»

Og i løpet av de neste par timene gjentok denne prosedyren seg med få minutters
mellomrom, inntil det kjedsommelige. Allikevel tror jeg ikke at noen av de fire aktø-
rene på broen fikk anledning til å kjede seg, for konsentrasjonen var hele tiden på topp.
Da vi passerte Barro Colorado Island holdt regnet opp, like plutselig som det hadde be-
gynt, og dermed ble det hele mer hverdagslig. Alle pustet lettet, og skipperen og tredje-
styrmannen kunne forlate sine poster på brovingene. Nå kunne losen og jeg selv se
bøyene. Kort tid etter la vi til kai ovenfor Gatun Locks, for å vente på tur i slusene, og
en anstrengende, men morsom tur var tilendebragt.
Rormannens store tabbe

«Fernbank» var i Panamakanalen, på vei fra Stillehavet til Atlanterhavssiden. Helt fra
Pedro Miguelslusen til Barro Colorado-øya hadde vi hatt styrtregn, og jeg hadde hatt
en lang og anstrengende rortørn. Jeg var mentalt sliten, og det får være min eneste
unnskyldning for den fæle tabben jeg gjorde. Hør bare:

Vi nærmet oss Gatun-slusene, og gikk «dead slow» med kurs for slusen, mens vi
hadde signalkontakt med slusemesteren. Vi fikk vite at den ene slusestrengen var ute
av drift, og den andre var tilsvarende overbelsatet. Derfor måtte vi fortøye og vente
på tur.

Jeg fulgte sløvt med, mens losen forklarte skipperen dette, og han pekte inn mot en
ledig kaiplass. Jeg visste at losen hvert øyeblikk ville si «port easy», Så Jeg kunne svinge
pent inn mot kaiområdet til babord. I min halvsløve tilstand må jeg ha innbilt meg at
jeg allerede hadde fått ordren, og så begynte jeg å gi babord ror! Mine tre overordnede
stivnet til, og jeg ble plutselig klar over at jeg hadde gjort den verste tabbe en rormann
kan gjøre: forandre kurs uten å få ordre. Tredjestyrmann sto klar til å overta roret, ven-
tet vel bare på losens uunngåelige «Get that crazy guy off the bridge!». Og gal måtte
jeg Jo være, ingen tvil om det. Men det forunderlige skjedde. Hverken losen eller skip-
peren sa noe. De bare vekslet blikk, og det så ut som om de laget en stilltiende overens-
komst: La oss se hvordan dette går! Jeg tok en babordsving inn mot kaiene, og så la jeg
over til styrbord, og lirket meg inn til kaien, mellom to båter som lå der fra før. Ingen
sa et ord til meg. Tredjestyrmann torde vel ikke åpne munnen, og «de to store» holdt
seg til maskinene og fortøyningene. Men jeg merket at de fulgte godt med!

Da vi vel var fortøyd ved kaian, kom losen bort til meg, og jeg tenkte: «Nå braker
det løs». Men han sa bare: «Thank you, Quartermaster. I’ll get you å pilot’s license.»

Losens og skipperens sporty opptreden imponerte meg, men jeg bestemte meg for
at jeg aldri mer skulle gjøre en lignende bommert.

Kompasset – streker og grader

Helt fram til 1920-årene var det vanlig å angi kompasskursen i streker, se fig. 1. Det var
8 streker i hver kvadrant, altså 32 streker for hele horisonten. Og med alle halv- og
kvartstrekene hadde vi totalt 128 kvartstreker å holde rede på. På fig. I er kvadranten
mellom nord og ost inndelt i 32 kvartstreker, og de hele strekene er angitt med de inter-
nasjonalt brukte beregnelsene for kompass-streker (points).

Med litt fantasi kan man tenke seg følgende situasjon, en situasjon som vil være vel
kjent for de fleste eldre sjøfolk: Gutten løser av ved roret, etter en frivakt på 4 timer.
På veien opp på brua har han kanskje fått tid til en slurk kald kaffe og en brødskive med
margarin og sukker på, men hjernen er ikke helt i trim. I samme øyeblikk som han tar
roret, smeller losen i med en ny kurs: «North-East by Earth, three quarter East.» I
løpet av sekunder må gutten finne den riktige kvartstreken (av 128 mulige) på en dan-
sende kompassrose, og det er ikke alltid lett. I dag ville vel losen ha sagt: «65.» Se igjen
fig. 1.

Det tok litt tid før bruken av grader ble helt akseptert, og i denne overgangstiden
bruktes tre forskjellige gradsystemer. Jeg tenker hele tiden på 360 grader, ikke de 400
gradene som brukes endel i landmåling. Disse har visst aldri slått gjennom til sjøs.
Noen ord om de forskjellige gradsystemene: Ifølge fig. 2 hadde hver kvadrant nye
90 grader, og derfor måtte det angis to himmelretninger, sammen med et gradtall mel-
lom 0 og 90, f.eks. «S 45 W».

Ifølge fig. 3 hadde hver halvsirkel nye 180 grader som gikk fra N til S, og det måtte
da angis «BE» eller «W», sammen med et gradtall mellom 0 og 180.

Fig. 4 viser den gradinndelingen vi kjenner i dag, nemlig 0-360, som går fra N (0),
forbi E (90), S (180) og W (270), tilbake til N (360).

Ved å sammenligne fig. 2, 3 og 4 ser man hvordan en bestemt kurs (f.eks. SW) kunne
ha tre forskjellige gradbetegnelser: S 45 W, 135 W og 225.

Fra rorgjengerens synspunkt

I mine små epistler fra sjølivet har jeg visst lett for å se hendelsene fra rorgjengerens
plass. Det kommer vel av at mine morsomste timer var ved roret i trangt farvann,
gjerne med los ombord, og med stadig vekslende kurs. Der hadde jeg den fulle oversikt
over det som foregikk: skipperens og losens ordrer til taubåtene, til tredjestyrmann ved
maskintelegrafen, til rormannen, til førstestyrmann på bakken og til annenstyrmann
på poopen. Broen kalles jo skipets hjerne.

Alt dette utgjorde en symfoni, og endte med at vi lå trygt fortøyd ved kaien, eller
kom velberget ut i åpen sjø, og kunne vinke «Good bye» til losen. Jeg hadde lett for
å tenke meg skipperen som en orkesterdirigent på podiet, i kjole og hvitt, med takt-
stokk og flagrende manke, selv om han i virkeligheten stod med begge hender solid
plantet i lommene, og med pipen i munnviken.

Med tillatelse i fra Norsk Maritime Museum

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.