Helten fra Nordsjøen

Under kaptein Dreyers ledelse kjempet «Venus» i 33
timer for å berge 18 mann på «Trym» fra den visse
død. «Jeg får ta en tjans,» sa lettmatros Perry Opsal,
og stupte til sjøs i orkan og snøtykke. Perry Opsal fra
Ålesund har vært ute i hardt vær flere ganger senere.

 

I januar 1962 er det 25 år siden Perry Opsal var hele Norges samtaleemne. Bildet hans pranget i alle aviser. Kringkastingen hyllet ham. Begeistrede mennesker skrev dikt om ham. I Ålesund sto folk på hustakene og ropte hurra for sitt bysbarn Perry Opsal. Viraken skyldtes en bragd under storstormen i januar 1937.

Den 18. januar sendte værvarslinga ut orkanvarsel for hele kysten av Sør-Norge. Og orkan ble det, et ukelangt Ragnarrokk av en orkan. Hurtigtoget Oslo—Bergen ble
stående innesnødd under skavler ved Fagerbotten på Finse. Et halvt døgn befant passasjerene seg i livsfare fordi snøplogene stadig kjørte seg fast og ikke klarte å nå fram
til toget. Telefonnettet ble brutt. Kvamskogen var blokert av snø. Taket blåste av Farsund sykehus. En tiårs gutt som gikk på skøyter i Sauda, ble slått ihjel mot isen av
et vindkast.

Fra Nordsjøen kom det stadig nye SOS-rop. Tiden 18. til 27. januar var skipskatastrofenes tid. Men også redningsdådenes. Blant annet ble tre av Bergenske Damp-
skibsselskabs båter berømt for fremragende bergingsaksjoner. «Lyra» reddet 6 mann fra en svensk kutter, «Leda» 16 mann fra Haugesundsbåten «Karmt>» og «Venus» 18
mann fra «Trym».

Mest dramatisk av alle de nervepirrende redningene, var «Venus» kamp for å berge besetningen på «Trym». Den er blitt stående som en av de store sjømannsbedrifter.
«Venus» var på vei fra Bergen til Newcastle med passasjerer da den klokka 21.15 om kvelden den 18. januar oppfanget SOS-signal fra «Trym»:

RORLEDNINGEN BRUKKET — DRIVER
HJELPELØST I NORDSJØEN

«Trym» var en 3500-tonner tilhørende Trondheims-rederen Karl Torkildsen. Den var underveis fra Kirkenes til Middlesborough med tung kislast. Skipet, som ikke
var av det mest solide slaget, hadde 18 manns besetning. Da nødsignalet ble sendt ut, befant det seg 50—60 sjømil sydvest av Utsira.
«Venus» la om kursen for å gå til unnsetning. Den befant seg omlag 6 timer fra «Trym». Klokka 22 telegraferte «Trym»: Vi synker langsomt.

«Venus» svarte tilbake at den kanskje kunne nå fram til «Trym» i løpet av 3 timer. Ved 0.30-tiden var «Venus» 5 kvartmil fra «Trym». Det var snøtykke, orkan og bare
1/2 kvartmil siktbarhet. Kontakten mellom de to båtene ble formidlet av Utsiras radio-peiler, som underrettet om kurs og distanse. Det ble avtalt at «Trym» skulle sende opp
raketter, så «Venus» kunne se båten. Rakett etter rakett ble sendt opp, men i snøkavet og nattemørket var det umulig å få øye på dem.
Et døgn med desperat kamp fulgte. Kaptein Dreyer på «Venus» må ha vært i et dilemma. Han hadde ansvaret for sitt eget skip med passasjerer og besetning, og det
kunne saktens være mer enn nok i orkan. Men på den annen side, hvis han ga opp redningsforsøket, kom 18 mann til & drukne hjelpeløst.

Etter forgjeves forsøk på å komme opp til havaristen ved å pumpe olje på vannet, gikk ni frivillige fra «Venus» i livbåt. Men havet var rokk og fokk, og de klarte ikke
å manøvrere inntil «Trym». Da var det den 23 år gamle lettmatrosen på «Trym», Perry Opsal, stupte overbord med line rundt livet og svømte til livbåten.
Dermed var kontakten mellom bergingsbåt og vrak knyttet, og redningen kunne begynne. Da fem av «Trym»s besetning var blitt halt ombord i livbåten, måtte lina kap-
pes. Ved en mesterlig manøver klarte kaptein Dreyer å berge resten av mannskapet ved å gå så nær at en line kunne skytes ombord og redningsstoler kunne tas i bruk. Få
timer etter at «Trym»s besetning var reddet, sank vraket.

— Jeg var virkelig redd da jeg svømte med lina fra «Trym» til livbåten, sa Perry Opsal) da han ble intervjuet i kringkastingen etterpå. — Jeg var ikke sikker på at jeg
skulle nå fram til båten, og jeg var glad da jeg gjorde det. Enkle, endeframme ord som gjorde inntrykk på mange.

Hvor er det blitt av den modige mauren Perry Opsal? En sjømann har mange hav og mange havner å tumle seg på, men Perry Opsal hører til det rotfaste slaget. I Alesund
er han født, og i Ålesund bor han den dag i dag. Å finne ham var lett. Han står i Alesunds telefonkatalog: Perry Opsal, havnebetjent. Men å få ham til
å fortelle om seg sjøl var vanskelig.

— Grave fram slike gamle historier, for noe tull! sa han. Han satt i Alesund havnevesens hvite empirebygning og hadde kvelds-vakt. På veggen bak ham hang et rødt ku-
lingvarsel. Gjennom et åpent vindu huiet vinden og slapp inn lukt av hav og sjøbuer med mangfoldig innhold. Havnebetjentens oppgave er å anvise plass for båter som
kommer inn, formidle los til skuter som skal legge ut, og for øvrig holde oppsyn i havna. Ålesund, byen på tre øyer, har en lang og kronglete havn som omfatter Skansekai,
Storneskai, Prestebrygga og Skutvik kai. Havnebetjenten må ta inspeksjonsrunde over hele anlegget, og som regel skjer det i blåsende vær, for vindstille er sjelden i Alesund.
En kan derfor trygt si at Perry Opsal har en ganske havsalt jobb fremdeles.

— Men de første par årene jeg arbeidet her, kriblet det i meg etter å gå til sjøs igjen. Jeg søkte om tre års perm til en langreis, men fikk det ikke, sa Perry Opsal re-
signert.
— De bega kanskje sjøen etter ulykkesturen med «Trym»? spurte vi.

Perry Opsal så aldeles forskrekket ut. (Han er forresten nokså lik seg fra bildene for 25 år siden. Bredere, mer furet, krøllene er falt av, men lystig Maurice Chevallier-
smil, brede buskebryn og blidt blått blikk har han ennå.)

— Bega sjøen! E trur dokker er tullat . ..

Neida, han tok styrmannsskolen, gjorde han. Pengene skaffet forresten Aftenposten, som satte i gang innsamling. Perry Opsal gikk til sjøs da han var femten år gammel
— guttene i hans slekt har pleid gjøre det — og etter styrmannsskolen fortsatte han sjømannalivet. I slutten av februar 1940 giftet han seg. En uke etter dro han ut igjen. Av-
talen var at om et halvt år skulle han være tilbake hos kona, som til daglig heter Molla, men ifølge dåpsattesten ble kristnet Elisabeth Skutvik.

Fem og et halvt år tok det før hun så ham igjen. Da hadde felles venner advart henne på forhånd: «Du kommer ikkje til å kjenne han Perry igjen når han tar av seg lua. Han
har mista håret, for han har vært for nær kanonilden.»

Perry Opsal passerte «linja» 9. april 1940, den dagen tyskerne angrep Norge. Da båten kom til Australia, mønstret han av og gikk med en annen båt til Glasgow. I november
1940 ble han tatt inn i den norske marinen i England. Han hadde aldri tjent verneplikt og ble først satt på engelsk eksersis-kurs.
— Vi lærte å marsjere, til og med å ro, mann, fortalte Perry Opsal. I seks måneder var han på land, så kom han ombord i en destroyer og tjenestegjorde i Kanalen. — Vi
gikk på vrakgods og kjørte ut bånn på båten, men ble berga greitt og enkelt.

Kanal-farten varte ett år, men Opsal likte mden ikke. Han syntes ikke han gjorde nytte for seg. Han dro til London og oppsøkte en kar han hadde hørt om — Martin Linge.

I mai 1942 ble Perry Opsal flyttet til Lerwick på Shetland. Han ble cox, dvs. vernepliktig kvartermester, -ombord i en motortorpedobåt. — Fra september 42 til januar
45 var vi samme mannskap, samme flotille. Vi var en godt sammensveiset gjeng, det var kameratskap over hele linja, sa Perry Opsal.

— Hva drev dere med egentlig?

— Vi satte i land commandos og henta commandos på norskekysten, var med på et og annet raid, blåste opp noen kaier og ødela litt for tyskera. Vi hadde operasjonsbase i
Lerwick og daska og gikk fram og tilbake til de norske fjordene — i alt gjorde vi 41 turer over. 3—4 døgn i slengen kunne vi ligge gjemt i en eller annen fjord. Vi dro
over med radiosendere og utstyr, hadde med litt mat til kontaktene våre også. AV og til hadde vi med tyske fanger tilbake.

— Ble De aldri såret?

— Ikke jeg. Jeg er nok født under en heldig stjerne. Men jeg kjente mange gode gutter som gikk med. Og båtane fikk ofte helsikkes juling. Men de hosta og gikk. Den
første båten, MTB-6/26 ble forresten blåst opp. Den andre båten het MTB 7/22. Hver gang vi var skutt opp og måtte til reparasjon, fikk vi perm. Men det var sjelden, det.
Perm i krigstidens London var forresten ikke noe hyggelig. Det var mas og mørklegging og ensomhet.

— Men gikk det aldri an å få hentet over kona på et av toktene?

Perry Opsal hadde nok skumle planer om å kidnappe henne, men det falt seg aldri slik at han kom nær nok. Derimot fikk han smuglet brev til henne, blant annet når
MTB-en var på Ålesundskanten for å hente Shetlands-Larsen.

Nei, kona så han ikke igjen før i juli 1945. Da kom han fra Florida hvor han hadde seilt med «King Haakon VII», ubåtjageren som var en gave fra Roosevelt til gamle-
kongen. I januar 1945 gikk han fra torpedobåten, for da ble besetningen spredt for alle vinder. — Det var synd, for vi var godt innarbeidd i Jobben vår. Men overkommandoen
mente visst at vi måtte være nerveslitne.

Godt og vel ett år etter hjemkomsten fortsatte han i marinen. Først var han skipper på en fhv. tysk tankbåt som het «Albatross», senere på en snellbåt. Den fraktet folk som
skulle renske opp miner og lete etter falne på kyststrekningen Måløy-Halten.
— Vi fant lik av commandos, flyvere og soldater. Det var triste greier. I begynnelsen av april fant vi Linge på Måløya.

I september 1946 ble han dimittert, og siden har han vært i havnevesenet.

Det som han ikke fortalte, men som vi oppdaget da vi besøkte ham dagen etter i det pene huset han har bygd seg på Aspøya, er at han har fått hele seks medaljer for
sin virksomhet på MTB’en under krigen. De hang på en vegg i stua, og to av dem er så sjeldne saker som Atlantic Star med stjerne og krigsmedaljen med to stjerner. For brag-
den under «Trym»s forlis har han dessuten fått Håkon VIIs medalje for edel dåd, redningsselskapets medalje i gull og Lloyds i sølv. Han fikk den sammen med kaptein
Dreyer, og da hadde den ikke vært delt ut på 30 år.

— Det var kaptein Dreyer som gjorde sjømannsbedriften den gangen, sa Perry Opsal. Telegrafisten på «Trym», Rolf Brox gjorde også en fabelaktig jobb. I tre døgn satt han
ved radioen, uten å komme av klærne, nesten uten å smake vått eller tørt, og det var overledning på nøkkelen, så han fikk støt gjennom seg hele tida. Og hvis en skal
snakke om mot, så bør en vel plasere den glosa på annenstyrmann Andreassen og de åtte andre fra «Venus» som frivillig gikk i livbåten.

I orkan og snøkave kom de roende mot oss rundt atterenden og ble liggende le side av oss. Vi forsøkte å hive ut en line med ei livbøye i, men den ble holdt tilbake av dragsuget. Til slutt ropte de fra livbåten: «No må noe gjøres. Vi kan’kje ligge her.» Da ble vi kalt opp på midtskipet alle sammen, og styrmannen sto i fronten av oss og spurte om det var noen som ville hoppe.
Vi sto der i rekke og så på hverandre. «Jeg får ta en tjans,» sa jeg. Jeg hadde på meg livbelte og beksømsko, og under dongerien hadde jeg ei ny jakke som jeg hadde kjøpt
meg i England året før. Mellom beltet hadde jeg putta ‘ei silkeskjorte. Tenkte jeg skulle få med den også, men den forsvant i sjøen.

Vi hadde en losleider hengende på le side. Styrmannen knøt den rundt brystet mitt. Jeg sto og så ned i sjøen og tenkte: Bare jeg klarer å komme meg vekk fra skutesida før
dragsuget tar meg, så må jeg no vel klare det. Da jeg hadde fått på meg lina, venta jeg til sjøen kom inn til skutesida. Da jumpa jeg. Det var bare en eller halvannen meter
ned, for «Trym» lå tungt. Kulda kjente jeg ikke så mye til. Det var pusten ut og sjøvatnet inn. Så ble jeg tatt av sjøen fram og tilbake. På 17—18 meter som var anslått,
brukte jeg 30 minutter. Det gikk to tak fram og ett tilbake. Da jeg kom nært nok livbåten, ropte jeg:

— Stikk ut ei år. Dem sto med batterilampe og lyste, for det var halv fire om morgenen og mørkt. Dem stakk no ut ei år” og tok meg i nakken og heiv meg innabords.
Jeg lå i bånn av båten mens dem halte de andre ombord. Jeg fikk kasta opp litt sjøvann, og så begynte jeg å fryse. Da sa jeg til han som rodde fremst i båten at jeg
måtte prøve å få skifte med han så jeg fikk litt varme av bevegelsen. Da vi hadde fått ombord fem mann, holdt sjøen på å slå livbåten og «Trym> sammen. Annenstyrmann
ropte: Ro! og kappa lina. Det ble sendt signal fra «Trym» til «Venus», og så kom m«Venus» nedover til oss. Annenstyrmann flaksa med lamper så dem fant oss i mørket.
«Venus» la seg til luvart av oss og kasta ut to hiveliner.

Mannskapet sto med årene for å ta imot så vi ikke ble knust mot skipssida. Sjøen gikk så svær at sommetider så vi inn i byssa på «Venus» og sommetider så
vi slingrekjølen på han. Da vi ble halt inntil, hoppet den ene dekksgutten og jeg over på en av losleiderne som hang der. Dekksgutten klarte ikke å holde seg fast. Han
reiste mellom livbåten og «Venus» og kom opp med den ene foten. Styrmann fikk tak i ham og heiv ham ombord. Jeg husker jeg kom opp gjennom leideren et stykke, så kom
livbåten etter meg. Folkene på «Venus» sto klar og heiv oss innafor. I byssa reiv byssepersonellet av oss klærne, og så blei vi putta i køyer med ulltepper. Vi fikk massasje og
en konjakk, etterpå ble vi servert kaffe og smørbrød. En finfin mottakelse fikk vi …

Perry Opsal stanset og så på oss over sin kones bugnende kaffebord. — No fikk dokker lurt meg til å prate om den gamle hendelsen lell. E’ hadde satt meg på at det
skulle e’ ikkje.

Kilde: Aktuell 1961
Tekst: Ursula Monsen
Foto: AAge Storløkken

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.