Indian Girl

Min farmors far var skipsfører. Han het Hans Andersen (Anderssøn) og var bl.a. kaptein på barken “Bella”, “Valdivia” og “Indian Girl” (muligens “Ellida”) – omtalt i boken “Henry Med Det Store Skipet” av Henry A. Larsen, utgitt på Ernst G. Mortensens forlag i 1964. Det finnes dikt oldefar skrev til oldemor Sibille ved ulike anledninger ute til havs. Noenfra tiden han var kaptein på barken “Valdivia” i tiden 1911 til 1914 er funnet.
(Det er ingenting som tyder på at noen av han var tilknyttet rederiet Wilhelmsen, slik min far Leif og bestefar Harald var, selv om Wilh. Wilhelmsen ble startet i Tønsberg 1. oktober 1861.)
Hans Andersen forteller
Onkel Hans forteller: Min første tur til sjøs.
Det var høsten 1876. Jeg var da 15 år. Jeg fikk hyre som dekksgutt med skipet “Hamburg” fra Sandefjord. Kapteinen het Jørgensen og var fra Årø i Sandar. Dette skip var et stort skip i de dager, 308 1/2 com læst., 620 R. T (*)
Vi var 15 manns besetning med kaptein og to styrmenn. Dette skip gikk i Canada-traden, som Norge hadde en hel flåte av i de dager. Av den 15 manns store besetning, bodde vi 12 mann i ruffen på fordekket. Alle mann hadde sin skipskiste, og disse blev plassert etter rang i ruffen, med tømmermannens og båtsmannens øverst, og så matrosers og lettmatrosers.
Aller nederst ved døren blev jungmann Søren og jeg plassert. Søren og jeg måtte jo være først og sist og tjene for alle mann på frivakt. Vi lettet anker i Tønsbergfjorden 25. mars 1876. Jeg husker det som skulle det vært i dag, en deilig vårdag med solskinn og en liten nordlig bris. Flere skip gikk ut fra Lahelle til samme tid.
Nu begynte min første reise til sjøs. Med forskjellig vind og vær avanserte vi vestover. Vi hadde megen storm og motvind. Som bekjent blåser det 70 – 80% S.V. og vestlig vind i Nord-Atlanteren om året. Nogen sjøsyke kan jeg ikke huske jeg hadde. Jeg husker at etter en storm skulle vi sette seil til. Jeg og en mann til blev sendt til værs for å løse seil, og jeg glemte å løse en av seisingene som var rundt seilet. Dette bevirket at seilet vendte da det skulle settes. Jeg blev så redd der jeg lå over merseråen og så at seilet vendte, at jeg visste ikke om jeg turde gå ned på dekket igjen. Vesle Hans var nok ikke høy i hatten da han forsiktig entret ned. Kapteinen gikk på halvdekket. Han sa intet til meg, men det kan vel hende styrmannen fikk en skrape fordi han sendte en førstereisgutt tilværs for å løse seil.
Et annet tilfelle jeg husker: Søren og jeg var på samme vakt. Vi var jo meget gode venner, Søren og jeg. Så var det på hundevakt mellom 12 og 4 om natten, surt og kaldt, at vi blev enige om å krabbe opp på ruffetaket. Der lå en livbåt med kjølen opp. Der var det lunt og godt. Vi krabbet under båten og sovnet side om side. Imidlertid blev der noget at gjøre med skipets manøvrering, mens vi sov som blott ungdom kan gjøre. Der blev ropt og lett efter oss både høyt og lavt. Til slutt blev vi vekket av styrmannens tordenstemme. Styrmannen var en streng mann, men han slo oss aldri. Derimot fikk vi mange ganger stryk av de eldre matroser. Vi kom til Miramichi i Canada efter 6 ukers reise. Der lastet vi planker for Fleetwood i England.
Reisen gikk da over til Canada igjen med last for London. Vi nådde London sent på høsten. Derfra skulle vi seile hjem, og det går alltid lett for en sjømann når det bærer hjemover. Ikke minst for unggutter, Vi gikk ut fra London først i desember og tenkte nu sikkert å komme hjem til jul. Men vi fikk annet å vite. Kommet midt i Nordsjøen fikk vi rykende storm fra S-O, og lå der og drev for sjø og vind i lang tid. Vi drev helt nordenfor Shetlandsøyene før vinden løyet av.
Da omsider vinden forandret, kom vi opp i Nordsjøen igjen. Men så fikk vi samme storm fra S-O. For ikke å drive nordover igjen, måtte vi søke nødhavn i Leithfjorden og ankret Leith red 1. juledag. Der lå vi en ukes tid, kom så ut i Nordsjøen og satte kursen hjemover for god vind. Kommet opp på høyde av Kristiansand, fikk vi N-O og snøføyke. Etter megen slit og strev, kom vi oss inn til Mandal, etter 6 ukers reise fra London. Vi reiste så hjem fra Mandal med passasjerbåt. Skipet ble lagt i opplag i Mandal for vinteren. Dette var min første tur til sjøs. Siden har jeg seilt med seilskip i 46 år, omtrent på alle hav, og aldri forlist.
“Indian Girl” opprinnelig stålbarken “FIOL” (KFMS) bygd av Rostocker AG, Rostock (# 120)
1414 brt, 1299 nrt 238.0 x 37.4 x 23.6
1890: 05.10.: Levert som “ARTEMIS” for Martin G. Amsinck, Hamburg, Tyskl.
1906: Solgt til Reederei Ges. Nord, Hamburg, Tyskl.
1909: Solgt til Robert M. Sloman & CO., Hamburg, Tyskl.
1910: Aug.: Solgt til A/S Simetra (Alex. Bech & Co.), Tvedestrand. Omdøpt “SIMETRA”
1913: Disp. overtatt av Carl Bech & Co., Tvedestrand
1915: Solgt til A/S Fido (Mathias Hansen), Kristiansand
1916: Omdøpt “FIOL”
1916: 22.12.: Grunnstøtte på Anholts østre rev på reise København – St.Thomas, Dansk
Vestindia. Berget av Svitzer, slept til København og kondemnert.
1917: Febr.: Satt i fart på nytt som “FIOL” for Erichsen & Co., Kristiania
1917: Mars.: Solgt til A/S Torgersens Skibsrederi, Tønsberg. Omdøpt “INDIAN GIRL”
1921: Solgt til Borges Skibsrederi (Hans Borge), Tønsberg
1926: Solgt for hogging.
Kilde: Robert H. Nettstedet FOTKI