Jo visst kan vi kalle Ranvik et skipsverft.

Riktignok er det en bedrift med langt mer beskjedne dimensjoner enn kollegaen tvers over fjorden, Framnæs mek. Værksted.
Men likevel kan Ranvik rose seg av like lange tradisjoner som Framnæs. Dessuten kan Ranvik presentere seg som et verksted
med uavbrutt beskjeftigelse siden seilskutetiden. Arbeidsstokken er nok skrumpet minn, men foreløpig har i alle fall ikke
Ranvik tenkt å legge opp. For bedriften er nok en liten, men ikke desto mindre en meget viktig del i Jahre-konsernets
mangfoldige virksomhet. På 1800-tallet ble det bygd skuter i hver vik, heter det i Sandefjords tidligere historie.
Fra jakter og slupper til større skonnerter, barkskip og fullriggere. De største skutene kunne riktignok bare bygges
på de store verftene Lahelle, Kamfjord og Rød. Men også skutevervene langs fjordens vestre side, Stub, Ranvik og
Hystad, satte seilskuter på vannet som gikk i langfart på de store hav. Men mot slutten av 1880-årene ebbet det ut,
dampskipene overtok i de norske rederiene, selv om rederne i Sandefjord var svært konservative, og forsto nok ikke helt
at seilskutetiden var forbi for alltid.

Dessverre er det ikke meget vi vet om seilskutebyggingen på Ranvikverven. Men vi kan i alle fall fortelle at barken «Rivalen» gikk på vannet i 1857, den hadde en lasteevne på ca. 370 registertonn. Det lyder svært så beskjedent I dag, ( Her finner jeg feil i teksten » Rivalen » ble bygget i haven til Christensen da Grønn eide eindommen )
men etter datidens oppfatning er kunne en bark på denne stør. også briggen «Landsblomsten, 215 tonn laste en anseelig mengde en», noe mindre enn «Rivalen tømmer og trevirke. Vi nevner «Landsblomsten», 215 tonn. Ingen av disse to skutene fikk lang levetid i Sandefjord, men ble solgt utenbys.

Ranvik hadde en usedvanlig travel periode I de årene Jahres hvalfangstekspedisjoner var i virksomhet. Ranvik var
et ideelt sted for sommeropplegg. der maskinverkstedet spesielt var travelt beskjefti-
get med reparasjoner. Dokking av hvalbåter foregikk på Framnæs, bare noen hundre meter over fjorden. For hvalbåter som ble overhalt og klar-
gjort for ny sesong, var gjerne Stub det rette opplagssted, også denne plassen bare noen hundre meter unna Ranvik.

I den mest hektiske perioden kunne 300-400 mann være i virksomhet i bedriften Ranvik. Også vinterstid kunne Ranvik by på beskjeftigelse
for en arbeidsstokk, men da selvfølgelig betydelig mindre enn under sommerens årlige vedlikeholds- og reparasjonsarbeid på hvalbåtene.

Etter hvalfangstens opphør i 1968 skiftet Ranvik karakter. Anders Jahres handelsflåte vokste, og behovet for et me-
kanisk verksted bare økte og økte for rederiets virksomhet. mI begynnelsen av 1970-årene var Ranvik stasjon og basis mfor ca. 40 reisereparatører.
Rederiet satte meget inn på å være selvhjulpent med teknisk assistanse, på den måten kunne behovet for ekspertise utenfra reduseres. På verkstedet i
Ranvik var det mulig å foreta men mengde reparasjoner som ellers ville betinge verkstedopphold og store utgifter. Det lå store økonomiske besparel-
ser i å benytte egne folk. Den store flokken av reisereparatører dekket praktisk talt alle fagområder ved reparasjoner: mekanikere, sveisere, rørleg-
gere, snekkere, maskinfolk, automatikkfolk. Ved henvendelser fra skip som ønsket vedlikehold eller reparasjoner, vurderte rederiet om det var
mulig å utføre oppdraget med egne folk, eller om det var nødvendig med verkstedopphold. Reisereparatørene arbei-det vekselvis hjemme og om-
bord i skipene. En tid drev rederiet også en del kursvirksomhet i Ranvik.

I dag er situasjonen den at rederiets flåte er drastisk redusert. Når en dertil tar i betraktning at skipenes levetid er betraktelig kortere, er det
forståelig at behovet for reise-reparatører har sunket. For tiden har Ranvik en fast stab på 10 mann i heldagsjobb. Likevel mer verkstedet og lageret av
stor betydning.

I disse skipsfartens trengselsår er Ranvik et viktig verktøy I rederiets bestrebelser for å drive billig. De arbeidsoperasjoner Ranvik utfører i dag,
er enormt rimelige i forhold til det rederiet måtte betale for tjenester hos leverandører eller fremmedfirmaer. Og karene på Ranvikverftet er en solid arbeidsgjeng. som til delsutfører spesialistarbeid av betydelig vanskelighetsgrad. I arbeidsoppgavene inngår også en del prefabrikering av utstyr
til skipene. Om man f.eks. skal legge opp et rørsystem ombord, er det mulig å lage en del av dette systemet på land.

 

En viktig funksjon er også dette at Ranvik er blitt en slags spedisjonsbedrift for rederiets skip. Forsendelser av utstyr, reservedeler og va-
rer ivaretas i stor utstrekning gjennom folk på Ranvik. En vandring gjennom lagrene i magasinet kan overbevise en om at her er det kontinuerlig spedisjonsvirksomhet. Kilde: Jahre Nytt 1983

PS! Det var ei skute til som lå til bygging men som dessverre tok fyr og brant opp i 1917 under krigen.