Johan Olsen forteller om seilskuter og skuteverft

 

Johan Olsen forteller om seilskuter
og skuteverft

Da Johan Olsen i Nybyen var 98 år -i 1966 – skrev
han en artikkel til Sandefjords Blad som vi gjengir
her i utdrag:

Når en skute skulle gå av stabelen, fikk vi lære-
gutter alltid fri noen timer; en stabelavløping var jo
en stor begivenhet i de dager. Vi var alltid spent på
å se hvordan det gikk, det kunne jo hende at skipet
kantret.

Skipsskroget på beddingen var støttet opp på
begge sider med høye staker. Det stod en mann ved
hver stake, og på et bestemt signal fra mesteren
skulle de slå stakene løs med slegger, slik at skipet
begynte å gli ned og ut i vannet. Men først hadde
de smurt godt med grønnsåpe på beddingen for at
skipet skulle gli lettere.

Det var alltid mange fra rederiet ombord når et
skip skulle settes på sjøen. Selv ble jeg helst i land,
fordi jeg syntes det så nifst ut. Så vidt jeg kan
huske, gikk det alltid bra. Det var dypt vann uten-
for verven, og det ble høye bølger når skipet gled
ned fra beddingen. For oss unge var det et stolt
syn.

De store skutene gikk ofte til Fredrikstad og las-
tet trelast for Melbourne i Australia. Det ble lange
tider i sjøen for guttene, gjerne 34 måneder. Jeg
hadde en bror som var med til Australia, og det
gikk mange måneder før vi fikk det første brevet
fra ham. Andre seilskip lastet props for England.
Jeg husker det stod to mann på Aagaardstomta og
saget props. Det ble brukt som avstivere i kullgru-
vene – solide granlegger på en meters lengde.

Propsen ble ofte lastet ombord i små skuter. som
så tok med seg kull hjem fra England.

Jeg glemmer ikke hvor uhyggelig det var når
høststormene raste, og takstein ramlet ned fra taket
hjemme på Mølleråsen. Da gikk tankene til dem
som lå utenfor kysten med en søkklastet kullskute.
De måtte holde seg godt klar av kysten så lenge det
var mørkt. For mor og far ble det aldri mye søvn i
slike netter; de engstet seg for sønnene som var der
ute.

Men når stormen ga seg, og skutene kom til syne
ute i fjorden for fulle seil, da prøvde vi gutter å
skynde oss ned til havna for å se det flotte syn når
skutene kom inn, dreie rundt og kaste anker.

Når en ny skule skulle bygges, var det særlig
travelt på verven og i byen. Bønder kom langveis
fra med hest og slede og fraktet materialer. Furu
tømmer var visst det mest brukte. Nede på verven
satt arbeidsfolk overskrevs på stokkene og hogg
med svær bile, en stor tømmennannsøks. Stokkene
skulle ha en bestemt tykkelse. Både barn og voksne
var nede på verven og hentet flis i sekker; det
brukte vi til å fyre med.

Vi hadde hjemmet vårt på Mølleråsen. Derfra
kunne vi hver dag se verftsarbeiderne når de slet
seg opp Dølebakken med en flisebør på ryggen.
Øverst i Dølebakken, ved skogen, lå en bred stein-
helle – en hvilestein – der verftsarbeideme gjerne
tok seg en hvil og en pipe før de fortsatte på veien
hjem. Mange av dem bodde langt fra byen, og æ-
beidsdagen var lang. Men folk var jo vant til å
bruke bena dengang.

Mange verftsarbeidere leide også rom i byen –
selv om daglønnen ikke var mer enn 2 kroner.

Da jeg for noen dager siden gikk en tur oppi
Dølebakken for å se denne hvilesteinen, oppdaget
jeg at den var skutt bort, fordi veien måne utvides.
Det var sårt å se, og jeg ruslet hjem litt fattigere da.
At den gamle hvilesteinen var borte, ga meg så
mye å tenke på.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 20 MB. You can upload: image. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.