Kamfjord verft

 

 

Kamfjordverven som den var i l840 årene,
tegnet av konsul Fredrik Høst Bildet henger
på Sandefiord Bymuseum.


En av de 36 små og store verver vi har hatt i Sandar – Sandefjord.
Når vi skal trekke fram i minne gamle Kamfjordverven, som vel var en av de største i Sandar, er det vel ikke noen overlevende som kan fortelle oss så meget om den. Det er derfor naturlig A gripe til litteratur, bl.a. den glimrende boken: Seilskip i Sandefjord og Sandar.» av Haakon Hansen og Johan Knap. Denne boken forteller oss at det vel var Rødsedsverven, Kamfjordverven, Lahelleverven, Sandverven og Stubbverven som dominerte skutebyggingen på 17-1800tallet. Kamfjordverven lå ved grensen mot Huvik gård. ldag gjenstår det bare 2 bygninger som de siste rester. Den ene var antagelig seilmakerverksted, den andre smie. Ser en på forholdene her idag, kan en lure pA hvordan det her er bygd skuter pA opptil 1.000 tonn. Da må vi tenke tilbake til tiden var 1920. Hvordan var forholdene i skutetiden? Jo, dengang gikk vannet langt innover mot Hegna. Kilenbrua ble først bygd i 1868-70, veien fra nåverende rundkjøring ved Kilen mot Huvik endel år senere. Kilgaten er jo forholdsvis ny. Tidligere gikk vannet helt opp til husene pA sydsiden av Kamfjordgaten. Det var altsA betydelige vannomrdder her inne. Dybden var ogsA storre. Det var eiere av Kamfjord gArd som dengang drev verven og var bAde byggere og redere. En finner verven nevnt som bl.a. kjolhalingssted i1751. Vestre Kamfjord gArd nevnes i Lorens Bergs bygdebok rundt Ar 1300. Fsrste kjente skute skal vere bygd her i 1787. Det var briggen <St. Jorgen» pA ca.90 tonn, eier Vilhelm Hvidt, Sandefjord. Men det var vel hans ssnn Kristoffer Hvidt som for alvor satte igang med skutebygging ved siden av gArdsbruket pA Kamfjord. Han bygde i 1808 kaperskipene oMarso og oOdinu pA bare 26 tonn. Mars var bare et stjerneskudd, for den ble tatt av engelskmennene pA forste tur, Odin ga antagelig mer glede og lykke. Etterhvert fikk verven nye bygginger og beddinger. Skutene ble større og antall nybygg steg. Dengang som nå, ga gode tider flere bestillinger fra redere. Selv bygde Kristoffer Hvidt ca. 10 skuter til eget rederi.

Den ene beddingen lA i retning mot Maurbekken, ved nAverende Grans Bryggeri. Den andre pekt-e mot Gronli, hvor forsvrig Wierod, senere Brydeverven lA. Bedding nr.3, antagelig den storste, pekte mot vest og det nAverende indre havneomrAde. M.h.t. arbeidsbygninger, ble en av disse revet’fbr noen Ar siden. En annen, opprinnelig pA 3 etg. ble revet i juni 1977. Denne var forst i 2O.Arene forandret til 2 etg. og innredet til 8 leiligheter for ansatte ved Framnes. Hvor bodde sA de som arbeidet pA verven her i gamle dager? Pussig nok var det ikke noen fradelte tomter eller egne hus pA Vestre Kamfjord fsr etter 1900. Det er vel mulig at noen av sliterne pA verven bodde i hus som ble bygget av verfteierne. Et av disse ble revet av kommunen for ca. 5 Ar siden. Et annet stort tommerhus, uskuggenn, ble revet for ca. 20 Ar siden. Det ld ved veiskillet på nåvarende Vesterøyveien – Kamfjordlia. Det er utrolig bare et hus av disse eldste som gjenstår, og det ligger i Kamfjordlia, bruksnr. 5, men det er dessverre ombygd idag. Ndr en sA vet at det sA sent som i 1890 bare var 14-15 hus pA Huvik og Vestre Rod, mA en anta, at selv om det bodde endel av skutebyggerne i f.eks. Gronli og Sandefjord, sd var det nok mange som mAtte vandre oppf il en mil eller mer til og fra jobben. Dette var i tillegg til arbeidstiden som pA Oet verste var fra kl. 05.00 til kl. 19.30. Det var nok fsr fritidsproblemene ble oppfunnet. Her kan det nevnes at daglonnen i 1840 for uaristokratene)’, tsmmermenn og seilmaker, var fra kr. 1,07 til kr.1,20, almindelige arbeidere fikk 80 sre. Selv om man dengang fikk 5 store sei for 12are,1 f lisefat nytrukket torsk, kanskje fra Huviklandet, tor 2Q arc og 1 l. poteter for 1,3 ore, sA forstdr man mindre og mindre av folks klage idag. Etter dette sidespranget kan vi gå tilbake til beddingene igjen, og året 1862. Da overtar den kjente Even A. Haughem både Vestre Kamfjord og verven, og ved hans dsd i 1867, fortsetter sonnen, Anton Andersen, der faren slapp. Under disse to eierne ble det bygd mange skuter. I 1874 sto det 3 skuter samtidig pA beddingene. Men rundt 1890 led det mot slutten av treskutebygginga i stor skala. Det hadde vel sin grunn bl.a. i at store sjofartsnasjoner som England og Tyskland gikk over til dampskip, og de skandinaviske rederne kjopte deres gamle stAl- og jernseilskip. Sa litt om de største skutene som er bygd her. Det var barken <Eira» på 995 tonn i 1886 for verveier Anton Andersen. Det var en nokså stor skute dengang. Og så var det et lite blaff så sent som i 1919. Dette er vel kanskje lite kjent. Da fikk den kjente pioner fra hvalfangsten på den sydlige halvkule, hvalfangstbestyrer og reder Amandus Andresen, bygd en bark på 500 tonn på Kamfjord. Denne skuten hadde også hjelpemotor. Andresen var mannen som bygde <Hauanslottet. Han var forøvrig chilensk statsborger og døde i 1940 der nede. Skuta het » Magellanes «, oppkalt etter stredet.
Hvem sto for denne byggingen? Kanskje var det brødrene Thorvaldsen som i tiden 1910 – 1922 drev båtbyggeri på nabotomten her. De var fra den kjente båtbyggerfamilien i Ormestadvika. Det kan nevnes at av de 1146 navngitte skuter i registeret som har hørt hjemme i Sandefjord, er 411 skuter bygd her i distriktet. Av disse 411 oppgir registeret bare byggestedet Sandar for 140 skuter, ikke et bestemt verv. Det er sikkert at av disse 140 er mange bygd på Kamfjord, i tillegg til de 36 vi helt sikkert vet. Og så mot slutten av disse minner. I 1898 kjøpte Christen Christensen, kjent som Kommandøren og grunnlegger av A/S Framnes mek. Verksted, både verven og Kamfjord gård. Nå eier F.M.V. hele strandlinjen fra Gonvik til Kamfjord. Etter 1900 har verven blitt brukt til bl.a. lager og i den første hvalfangsttiden i syd, til bardevaskeri. I nyere tid brukte A/S Thor Dahl, en god samarbeidspartner til F.M.V., verven til hvalbåtreparasjoner og utstyrslager. Skutenavn fra gamle dager kan fortelle om tro og optimisme. Det kan nevnes følgende skutenavn: 31 stk. Haabet, 14 stk. Fortuna, 13 stk. Haabets Anker, 12 stk. Lykkens Prove, osv. Det er bl.a. disse optimister og slitere vi idag med takk bør minnes for vedr. velstand. Det er mye sant i uttrykket: Vår ære og vår makt, har hvite seil oss brakt., Og så, som endelig slutt. Det lever vel ingen av de gamle slitere fra treskutebyggingen i dag, men kanskje er det noen som i sin barndom har pella flis og knott eller skrapte såpe etter sjøsettinga. Navnet Verven og Kamfjordverven har i alle tider blitt brukt. Vi får håpe at det fortsatt vil leve, og minne kommende generasjoner om seilskutetiden, og pionerene som la grunnlaget for sjøfarten i Sandefjord.
LITTERATUR: Haakon Hansen: Skipsverver i Sandar og Sandefjord. Sandefjord 1961. Haakon Hansen og Johan Knap: Seilskip i Sandar og Sandefjord. Sandefjord 1962 Knut Hougen: Sandefjords historie l, s. 111 ff, Oslo 1928. Sandefjords historie ll, s. 245 ff, Oslo 193

Av: Ragnvald Hansen

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.