Kampen om Venus

Det spennende kappløp med
tiden slet bergingsmann-
skapene i tre døgn med å
få Bergenskes «Venus»
flott etter grunnstøtingen på selve
havna i Plymouth i en forrykende
storm den 22. mars. Her gir vår
medarbeider G. G. Bickford en
øyenvitneskildring av det vanske-
lige redningsarbeidet på havna.


I stedet for å sette kursen for Madeira med 175 solhungrende briter ombord, tilbrakte 6500-tonneren «Venus» tre dager med å stå på grunn på havna i Plymouth,
hjembyen til den store britiske sjøfareren Sir Francis Drake.

Historien begynte tirsdag 22. mars, da «Venus» — som i de siste par månedene har gått i rute mellom Plymouth, Madeira og Teneriffe — ankom til Plymouth for å
sette i land 250 passasjerer og ta ombord 175 nye for den neste turen til Madeira. Skipet lå for anker på sin vanlige plass innenfor moloen mens alt ble gjort
i stand til avgang neste ettermiddag.

Tilsynelatende lå «Venus» trygt og godt. Men i løpet av natten dreide vinden til sørvest, og dermed endret situasjonen seg radikalt. Skipet lå ikke lenger i
le for været, men tvert imot meget utsatt. Det varte ikke lenge før stillingen begynte å bli farlig. Vinden økte, snart hylte stormen over Plymouth
og pisket opp sjøen i hvitt, frådende skum. Ankrene til «Venus» begynte å slepe, og langsomt, men sikkert drev skipet mot mkatastrofen. Gjennom radioen ble
det sendt S.O.S.,, men det var umulig å berge skipet fra å gå på grunn. Før hjelp kunne nå fram, stod skipet på grunn mindre enn 100 meter fra det
britiske flyvåpenets forlegning ved Mount Batten. I mellomtiden var kystvakten blitt alarmert. Tidlig om morgenen klarte de å skyte en trosse over til
«Venus» og var rede til å ta mannskapet i land. En livbåt hadde greidd å ta seg fram gjennom den opprørte sjøen til «Venus» og ventet på nærmere ordre. Fra
marineverftet Devonport i nærheten var det kommet tre slepebåter, «Masterful>, «Freebooter> og «Careful», dessuten to taubåter fra et privat firma. Taubåtene
klarte å få trosser ombord i det grunnstøtte skipet. men alle deres ,anstrengelser var forgjeves. Sjøen var begynt å fjære, og «Venus> kom stadig høyere over
vannet. Stormen raste frem-deles, og en av taubåtene ble selv slengt opp på klippene, men en av de andre klarte heldigvis å trekke den av. ,Til alt heil var
det ikke noen passasjerer ombord i «Venus». Utpå ettermiddagen ble det imidlertid besluttet å ta i land de av mannskapet som ikke var nødvendige for navigeringen.
Dette ble gjort med skipets egne livbåter, og ilandsettingen foregikk uten uhell.

Nå kunne det ikke gjøres noe mer før det ble flo sjø om kvelden. I mellomtiden var de fleste av de passasjerene som aktet seg til Madeira og Kanariøyene, reist
tilbake til sine hjemsteder, og Det Bergenske Dampskibselskap traff forberedelser for å få passasjerene av gårde med et annet selskap og med fly.
Tilbake til «Venus». I to timer denne kvelden kjempet marinens tre ,taubåter for å få skipet ut på dypt vann igjen. Med trosser festet i baugen, i akterenden og
midtskips sloss de mot klippene. To ganger brast de tykke wirene som om de skulle vært bomullstråder, men nye trosser ble sendt ombord, og kampen fortsatte.
En gang virket det som om «Venus» rugget litt på seg, og håpet steg, men alt var forgjeves. De sjøen på ny begynte å fjære, måtte forsøket oppgis. Kaptein S. V. Johnsen på
«Venus» og de fleste av dekks- og maskinoffiserene ble værende ombord, men de hadde forbindelse med ,land takket være en telefon som var rigget opp av flyvåpenet.

Værmeldingen for neste dag torsdag — var ikke altfor gunstig, men det ble bestemt at et nytt forsøk på å få skipet flott akulle gjøres tidlig om morgenen. Sjøen var høyere
nå enn kvelden før, men det var en sterk sørvestlig vind som til sine tider økte til storm, og været hindret naturligvis taubåtene. De kastet seg
imidlertid ut i kampen og klarte å rikke litt på «Venus», men ikke nok til at skipet kunne gli ut på dypt vann.

Ombord i den grunnstøtte båten ble det nå holdt en konferanse mellom representanter for rederiet og forsikringsselskapene for å diskutere skipets skader og de
videre bergingsforsøk. Olje ble pumpet ut av skipet for at vekten skulle bli mindre, og det ble omsider bestemt at et nytt forsøk skulle gjøres for å få det flott
neste kveld — fredag. I mellomtiden var «Venus» en stor attraksjon for skuelystne, som kom langveis fra for å se på bergingsforsøkene.

På fredagen var det stor aktivitet både ombord i «Venus» og på land. Etter ytterligere drøftelser og studier av værmeldingene og tabellene over høy- og lavvann var
det blitt bestemt at hovedforsøket først skulle finne sted tidig neste morgen lørdag. Alt som kunne fjernes fra «Venus», ble brakt i land, for å minske vekten. Gods og livbåter ble
sendt vekk. Mens det var lavvann, gikk sprengningseksperter fra marinen å gang med å sprenge klippene rundt «Venus» for å lette bergingsforsøket. Da sjøen på ny begynte å
stige, hadde tre slepebåter trosser ombord i «Venus» for å hindre at det kilte seg enda mer fast.

Da fjæren var på det laveste, kunne man se at «Venus» hadde fått betydelige skader på skroget.

Man tror at «Venus» traff klippene med akterenden først og så gled over et skjær og la seg til ro i en forsenkning på bunnen. På dette tidspunkt var baugen fremdeles fri, veid opp
av ankrene som den var, men man tror at ett av vindkastene må ha tatt skipet i et kritisk øyeblikk og løftet også forskipet over klippen og ned i en forsenkning mellom to
skjær. Da så vannet sank igjen, stod «Venus» der i en vogge av stein.

Ekspertene var temmelig enige om at dersom det ikke lyktes å få «Venus» flott lørdag morgen, ville skipet sannsynligvis bli stående på grunn i flere uker, for det gikk nå mot nipp-
flo. Tidlig lørdag morgen manøvrerte de tre taubåtene seg i stilling. Trosser ble brakt ombord i «Venus», og kampen tok til For tilskuerne var det en temmelig udramatisk
kamp. Slepebåtene trakk alt de orket. Plutselig lød det et rop: «Den flyter!» Og ganske riktig: kl. 6,52 på morgenen var «Venus» flott igjen,
riktignok med sterk slagside, men den fløt. Jubelrop steg opp fra tilskuerne. Langsomt, men sikkert ble det vakre skipet halt vekk fra de farlige klippene, og den korte, men
likevel farlige turen til kaia begynte. Alt gikk imidlertid bra, og kort etter lå «Venus» trygt fortøyd langs kaikanten. Enda en gang var et fint skip blitt reddet unna havets klør, og snart vil det forhåpentlig på ny stevne mot Madeiras solkyst.

G. G. Bickford.

  1. Var ombord som 2dre telegrafist på et 3 måneders vikariat mars/april/mai 1965. Fikk 2 turer med “pilegrimer/religiøse folk” fra Southampton og rundt i Middelhavet – hver tur 1 måned. Deretter 1 måned på Nordsjøen Bergen- Newcastle.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

code

The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.