Kokken i fra Sandefjord forteller.

Historien er av » Kokken » i fra Sandefjord
Hei, alle med vann i kneet og bølger i håret!
Denne båten mønstret jeg på i Brake i Tyskland, rett før påske i 1976. Vi var 2 førstereisgutter, en smører fra Kråkerøy, og jeg som Jungmann fra Sandefjord. Vi reiste sammen med en dritsur chief, hvis navn ei skal nevnes, men Sunnmøring var’n. Hans humør kan muligens ha hatt noe å gjøre med at smører’n og jeg prøvde om vi kunne få i oss alt ølet og all Jägermeisteren de hadde på den lokale kneipa ved hotellet. To temmelig svimle guttunger på tur i utlandet for første gang. Vi var da sjøfolk!
Neste morgen gikk båten til Dagenham i Themsen, rett utenfor London. Jeg presterte å bli sjøsyk på den turen, men det var også første og siste gang jeg har vært sjøsyk. Våre kjære venner, de engelske bilarbeiderne, fant ut at det var på tide å streike litt, så vi ble liggende i nesten 4 uker før Ford fikk kobber til kabler i bilene sine. Vi skrapte og malte og fikk en del opplæring. Vi hadde en herlig bås som var gift med messejenta, og jeg ble lært opp så godt at gamle Kaptein Torper mente det var for da aldeles for galt at jeg bare skulle ha jungmannhyre, og jeg ble således prompte forfremmet til Lettmatros. Mens vi lå der, var det tid for litt mere mannskapsbytte, og der kom en Sandefjording til, ja… En nå avdød herremann i avdelingen for de virkelig tørste Sandefjordsguttene var hyret på som matros. Jeg kjente han ikke, men visste hvem han var. At han fikk hyre ligger langt utenfor rekkevidden av min forstand, han hadde jo mer eller mindre bodd i ei ølflaske i årevis. Det ble ikke mindre drikking ombord, nei. Jeg tror det tok han 2 – 3 dager før han ble nektet den ukentlige ølrasjonen. Han var snill som et lam, men helt skvær tussete i fylla, og full var’n støtt… Hele skuta lurte på hvor i all verden brennevinet kom fra. Det er fremdeles en av livets uløste gåter.
Bortsett fra båsen, smører’n, reppen, fyllematrosen og jeg, var resten av mannskapet spanjoler. Strålende gutter, alle mann. Både messemann i offisersmesse/salong og lugarmenn var spanjoler. De spanske matrosene tok seg virkelig av meg, og lærte meg både sjømannskap og spansk, og kanskje til og med litt folkeskikk? Jeg er dem evig takknemlig for alt sammen. Tenk, så morsomt det hadde vært å fått treffe noen av de gamle karene igjen, i dag?
Etter å ha losset i England, gikk turen til Malta for å reparere en lekkasje i propellhylsa. På veien dit var vi så vidt innom Sicilia med en liten skvett last som var igjen fra England.
Malta ble et trivelig bekjentskap, og det var veldig kjekke jenter der. Selv var jeg, utrolig nok, litt for beskjeden til å våge meg på jentene riktig enda, så jeg holdt meg til drekkinga, en drittjobb, men noen må jo gjøre den, også. Vi lå i dokk der i 4-5 dager, før kursen ble satt mot en liten by i Argentina som het Nicochea.
På turen nedover ble alle lasterommene sprøytemalt for å kunne laste korn. Vi jobbet dag og natt, de som ikke gikk sjøvakt, gikk 6/6 hele turen. Jeg gikk 4-8 med overstyrmann og jobbet 4-8 vakt, så 8-4 i rommet, for deretter å gå på 4-8 vakt igjen, og så rett til køys etter den vakta. Etter ankomst Nicochea ble det igjen tid for å få litt last ombord, og det gikk ikke overvettes fort her, heller. Litt streik og tøys gjorde at det ble noen uker her. Vi rakk å feire 17. mai, og samme ettermiddag kom beskjed om at det var ikke mer korn igjen i Nicochea, så vi måtte videre til Bahia Blanca for å fylle opp. Som sagt, så gjort.
Igjen var det turer på land, og «første sjappa» tror jeg aldri kommer til å glemme trikkær’n vår. En særdeles sindig herremann nordfra. Stor som et hus og med vekt omtrent som et lite fly. Av en eller annen grunn ville de ikke servere smørern og meg mer, noe vi viste svært liten forståelse for, og «sladra» til trikkær’n på vei ut. Trikkær’n ba oss om å vente på utsida, og det gjorde vi. Innenfor kunne vi høre at det ble litt høyrøstet, og deretter et langstrakt knak med mengder av forskrekkede tilrop. Få strakser deretter kom trikkær’n ut, bærende på hele jævla bardisken. Lakonisk kunne han meddele at hvis den baren ikke var til å servere folk over, så trengte de den ikke lenger! Det er lp,,er kanskje ikke som noe stor overraskelse at vi ble arrestert av militærpolitiet den kvelden? Det Argentinske militærpolitiet var ikke spesielt kjent for sin høflige fremtreden og sin sjarm, på den tiden, akkurat. Med maskinpistol i ryggen ble vi ransaket, men av en eller annen grunn ble vi sluppet etter en halvtimes intense forhandlinger utført av en helt hinsides dritings matros fra Sandefjord. Denne matrosen hevdet så vel høyrøstet som hårdnakket at han snakket flytende spansk. I følge våre ombordværende innfødte spanjoler, var hans spansk i så fall en «dialekt» som de dessverre ikke enda hadde hatt «gleden av å lære”. Men, ære være han. Han klarte å få oss ut av klørne på det Argentinske militærpolitiet.
Stakkars arme Kaptein Torper… Han hadde litt å stri med den gangen. Dette var hans siste tur før han skulle gå av med pensjon. Snill som dagen var lang, og med en s tålmodighet.
Fullastet båt igjen, og kursen settes mot Kina via Sør-Afrika for proviant og bunkers.
Etter noe som for meg den gang syntes som 5 år i sjøen, dog med et lite avbrekk i Sør-Afrika, kom vi til Amoy i Kina, rett ved Hong Kong. DET.. var annerledes. Det var nesten ikke mulig å få brukt penger. Jeg kjøpte et lommeur der for rundt 2 kroner. Det har jeg enda, og det går helt strålende. Det eneste stedet vi fikk handle, var på «Friendship Store» og der hadde de ikke så mye vi trengte akkurat, men vi handlet som gærne lell. Alle kvitteringer måtte spares og forevises myndighetene før skuta fikk slippe ut igjen. Stemte ikke penger og kvitteringer etter endt opphold, ble det truet med «30 år på rismarkene». Når en ser tilbake på det nå, er det utrolig hvor totalitært dette regimet var. Jeg var pissenervøs lenge etterpå fordi jeg hadde sneket unna mynter og sedler jeg ville ha i samlingen min. I tillegg hadde jeg tusket til meg noen andre kinesiske varer av en kineser som jobbet ombord. Han fikk tobakk av meg. Jeg fikk brennevin av han. Brennevinet ble byttet mot ølkvota til reppen. Det brennevinet var dårlig som bare det, men sterkt nok til at det gikk i alle fall 2-3 slagsmål på flaska.
Hele båten (34.600 tdw) full av korn, ble losset mer eller mindre med kranene ved hjelp av grabb, og rett ned i djunker som lå langs skutsiden. Vi måtte ligge på reia til de hadde fått losset så mye at vi ikke gikk på grunn når vi kom til kai. Bare det tok over ei uke!
Med tom båt, igjen, ble vi sendt til Albany i Australia for å laste mer korn for Kina. Båsen og kona skulle «ta seg av» førstereisguttene, og inviterte smører’n og meg på middag i land på gamle Kaptein Torpers regning. Vi spiste biff og drakk rødvin til den store gullmedalje, før vi entret nattelivet i Albany. Det siste jeg husker av den turen er at vi vi bestilte 2,5 liters mugger med Vodka & Juice… Jeg har faktisk ikke drukket det siden Albany i 1976, og grøsser fortsatt ved tanken. Jeg tror ganske bestemt vi feiret jul på vei til fra Australia til Kina. På veien var vi innom Singapore og fikk hovedproviant og stores fra Norge, samt bunkers, etc. Da fikk jeg sett Singapore også, før Boogie Street ble sanert. Glemmer aldri førstestyrmann da vi sto på brovingen og så vidt kunne se land. Da utbrøt han: «Får jeg ikke kvinnfolk her, da velter jeg båten». Jeg tror han fikk ALT han ville og litt til. Det ble hardnakket hevdet at både selgere og jenter var ombord i alle fall en halvtime før losen. Vi rakk en tur på land, med vaffeltur til kjerka ute på Pasir Panjang, og jeg kjøpte stereoanlegg til den store gullmedalje, før ferden gikk videre til Kina.
 
Dette møtet med Kina var med en by ikke så langt fra Shanghai, et sted som het Tientsin. Veldig godt øl der (Tsingtao), men med masse kinin i. Hvis man drakk mer enn et par øl, fikk man en nesten psykedelisk skallebank. Den eneste som klarte å gå på fylla med det stoffet der, var fyllematrosen fra Sandefjord. Han drakk, holdt seg på hodet og jamret, men fortsatte og drikke.
Mens vi lå der skulle det åpnes ny Friendship Store for utlendinger, og det var også åpning av et stort, nytt stadion, i forbindelse med kinesisk nyttår. Det var ikke mange utenlandske skip i havn der da, så vi ble høytidelig invitert som offisielle gjester til åpningen. Når jeg tenker på det den dag i dag, er jeg fortsatt glad for at ikke gamle Kaptein Torper ble med på åpningen av stadion. La oss si det slik at fyllematrosen fra Sandefjord slo alle rekorder i å dumme seg ut i fylla. Fra ærestribunen klarte han det utrolige kunststykke å pisse ned i løpebanen. Ikke så stolt av å være norsk da.
Våre kinesiske verter var utrolig vennlige og forekommende. Vi ble kostnadsfritt, og i helt nye minibusser hentet og brakt hvor enn vi skulle. De tok oss med, og lærte oss å sette pris på kinesisk mat. De bespiste oss på flotte restauranter og vi hadde egen norsktalende guide som kalte seg selv «Hsinkang-Knut». En liten illeluktende, senesterk kinesisk fyr med nikotingule fingre. Han var oppvokst på Kampen i tjukkeste Oslo og hadde mellomfag i norsk!
Smører’n og jeg hadde gitt beskjed om at vi ville mønstre av når vi kom til mer fornuftige farvann, så vi handlet med begge hender i den nye «Friendship Store».
Jeg har fortsatt en koffert derfra av ypperste kvalitet. I denne butikken var vareutvalget temmelig bra, og de hadde én vare som ble flittig handlet av alle i mannskapet; Risbrennevin i halvlitersflasker. Fyllematrosen fra Sandefjord handlet brennevin nok til en 4 – 5 sykeavmønstringer, kan jeg tenke meg. Det flotte var at alt vi kjøpte, ble pent og nennsomt pakket, levert og båret helt inn på lugaren av våre kinesiske venner. «Ingen» visste at det gikk an å få kjøpt brennevin der. Butikken solgte også musikkinstrumenter. Det ble handlet i store mengder. Jeg kjøpte en gitar som kostet en slikk og ingenting, og som i følge min gitarspillende storebror, var en helt prima gitar. Den kostet rundt en tier.
Mens vi lå og losset der kom nye ordre inn. Vi skulle dokkes i Yokohama i Japan. Skuta skulle rund bemales til fordums prakt, og lasterommene skulle overhales kraftig. Båten hadde fått et lengre oppdrag på fart mellom Australia og Kina med korn.
På vei fra Kina til Japan ble det mer fyll og fest ombord enn det var mulig å skjule. Alle mann drakk så ”øya blødde”. Fyllematrosen fra Sandefjord, godt fylt opp med konsentrert kinesisk solskinn, satte ny verdensrekord, og holdt på å skremme slag på gamle Kaptein Torper. Klokka 3 om natta spilte han opp til dans i sovelugaren til skipperen, på en ekstremt ustemt fiolin, traktert av en som alltid dritings matros uten nødvendige basiskunnskaper til å få fornuftige lyd ut av en slik. DA, tror jeg Torper hadde fått nok. Skuta ble gjennomsøkt, og det ble funnet over 100 halvlitersflasker av det konsentrerte kinesiske solskinnet omkring på diverse lugarer. Heldigvis ble ingen funnet i undertegnedes gemakker, så jeg gikk klar av alle represalier. Jeg hadde gjemt mine i hydraulikkrommet tvers over gangen.
Ved ankomst Yokohama ble det klart at det var nok på tide at fyllematrosen ble sendt hjem, også. Han ble sykeavmønstret av en mild og snill Kaptein Torper, og etter noen kvelder på byen i Yokohama, var vi et reisefølge på til sammen 9 mann som satte kursen mot Norge igjen. Fyllematrosen fikk en særdeles «uttørket» vindusplass på innsida av Kaptein Torper hele veien fra Tokyo til Oslo, via Anchorage i Alaska og København. den gangen fikk vi «Nordpol – sertifikat» av Japan Airlines når vi fløy hjem fra Tokyo. Det er merkelig hva man husker, og nå kom jeg på at «vår» flyvertinne het Yachiyo Saeki, og hun lot smører’n og meg drikke så mye vi ville fordi jeg hadde så flott langt, lyst hår. Ja, jeg hadde hår den gangen.
Etter en lang, fryktelig lang tur hjem, kom vi til Fornebu i vinterkulde og snø. Et skikkelig fantefølge. Jeg hadde mer bagasje enn en middels indisk familie har, og jeg har aldri sluttet å forundre meg at jeg fikk med alt kostnadsfritt på flyet hjem helt fra Japan. 5 STORE pappesker med Pioneer Stereoanlegg, gitarkasse + 3 store kofferter med til sammen 15 kartonger røyk, og 10 flasker brennevin samt diverse varer av obskur kinesisk herkomst. Jeg hadde jo nesten ikke plass til klær. En ung, kvinnelig toller kom og ville begynne å pakke opp tingene mine, og da så jeg hele avmønstringa mi blåse bort. Heldigvis kom en svært trivelig tollsjef bort og spurte hvor lenge vi hadde vært ute, og Smører’n og jeg hadde jo vært ute i nesten et år! Han var enorm, og kledd i hvit nylonskjorte. Fen digre magen hans kom 5 minutter før han selv. Men han hadde ”skjønt det”. Han bad meg om å betale stempelavgift på «radioen» min. Det kostet 63 kroner, og ble spandert av en nypensjonert og litt vemodig Kaptein Torper. Deretter sendte han hele fantefølget uhindret gjennom tollen med et ønske om at vi skulle ha en riktig god ferie…
DET… var mange minner fra Stove Campbell.
PS – Det siste jeg så av fyllematrosen, var midt på 80-tallet. Da stod han på kanten av den lille dammen ved statuen i Byparken i Sandefjord og pisset i vannet. Det var tidlig om morgenen 17. mai. Flaggheising, korallmusikk, og en igjen helt dritings matros fra Sandefjord.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.