Kom til unnsetning, VI SYNKER !!

Når jeg ( Vilhelm Møller ) av og til sitter og tenker tilbake på mine kamerater fra folkeskolen, da er det ofte jeg minnes Toralf Moe som bodde i Schrøders gate. Han var den første av mine kamerater som omkom ute, senere er det jo blitt nokså mange.
Når jeg likevel husker Toralf bedre enn mange av de andre, er det kanskje fordi han var en av de siste sjøgutter fra Sandefjord som forliste med seilskute, nemlig fullriggeren «Fortuna». Det var i november 1927, den sesongen da så mange av våre hvalfangere opplevde havari og forlis. ,

Fullriggeren «Fortuna» var en av de aller siste seilskuter som hadde tilknytning til Sandefjord. I 13 år hadde den tilhørt Grytvikenselskapet, Cia Argentina de Pesca, og var således et velkjent skip blant hvalfangere. Høsten 1927 skulle den igjen nedover til Syd Georgia med kull. Bortsett fra en mann — en svenske — var hele mannskapet norsk, fører var kaptein Larsen, Virik.

«Fortunas» forlis

Den 1. november brakte avisene ulykkesmeldingen: Fulriggeren «Fortuna» hadde brent og sunket utenfor Englands vestkyst. Fem mann av besetningen var savnet. De overlevende hadde kommet seg i land i en livbåt, og to var sendt på sykehus.

Senere kom flere detaljer om forliset:

Noen få dager efter avreisen fra Liverpool fikk de en alvorlig eksplosjon i lasten, og det ble snart klart at skipet var
fortapt. Mannskapet fikk gjort klar to livbåter, men den ene ble det endel ugreie med, og alle mann måtte over i en båt.
På veien inn til kysten fyltes livbåten av en brottsjø, og fem mann druknet. Blant disse var to fra Sandefjord:
Stuert Gustav Adolf Hansen, Damveien, og dekksgutt Toralf Moe, Schrøders gate. Dessuten matros Arthur Andersen, Haugen, Jåberg. De andre — ialt 21 — kom seg inn til kysten ved Clynnog i Nord-Wales, hvor ti øyeblikkelig måtte sendes på hospital.

«Professor Gruvel» sank

Allerede 14 dager tidligere hadde Sandefjordsavisene brakt sesongens første ulykkesmelding. Det var flytende kokeri «Professor Gruvel», også kjent blant hvalfangere under navnet «Bombay». Skipet var dette året leid av A/S Ørnen, som skulle benytte det som hjelpekokeri og transportskip. Efter våre dagers forhold var det ikke noe stort skip, bare 4600 t. dw. med en lasteevne på 20000 fat.

Ulykken var alvorlig nok, Kokeriet var rent i senk av is og hadde gått tilbunds. Men ingen av mannskapet var skadet. Det var ialt 53 mann ombord, som var reddet ombord i kokeriene «Falk» og «Ørn II». Dette var i korthet den meldingen rederiet, Søren L. Christensen, hadde mottatt. Senere kunne vi i avisene lese hva som hadde hendt: Skipet lå og fanget i rom sjø, og hadde ordre om å følge hvalbåtene, som fanget inne i isen. Kokeriene «Falk» og <Ørn II» lå ikke langt unna. Det var nordvest storm med høy sjø, og som følge av isen som lå rundt skuta måtte man gå med sakte fart. Plutselig mistet vi styringen, forteller kaptein Ole Jacobsen.

Skipet kastet seg på tvers av sjøene, og mens det ligger og hiver seg, dunker det med veldig Kraft mot en isstrimmel som slår hull i skipssiden inn til akterrommet, to fot under vannlinjen. Vannet strømmer
inn, og vi forstår nokså snart at det er nytteløst å gjøre noe. Rommet fylles fort, og om ikke lenge ligger akterdekket i vannflaten. Båtene blir satt ut, det er ingen lett sak, for taljeløperne er stivfrosne og harde som jern. Men det går likevel, vi kjemper for å vinne minutter, og endelig er vi i god behold i livbåtene.. En hvalbåt tar oss ombord. Fire, fem kvarter holder skuta seg flytende, et kvarter henger den på maskinskottet, men da dette blir trykket inn, forsvinner båten vår i dypet.

«Professor Gruvel» hadde under forseringen av isbeltet hatt endel uhell, og fått fem mindre hull i skroget. Disse var imidlertid blitt reparert. Men det sjette ble altså skjebnesvangert, isen hadde truffet ved babords låring, og to store plater var tryk

Wurttemberg

ket inn. De fleste av karene ombord måtte i livbåtene som de stod og gikk. Men det gikk da bra. Efter fire dagers opphold ombord i «Falk» og «Ørn II» tok hvalbåt «Grib>» mannskapet med seg til Syd Georgia, hvor de gikk ombord i «Peder Bogen». Noen av karene fikk hyre på andre kokerier på feltet, resten ble sendt til Montevideo og videre til Europa med den tyske passasjerbåt «Wurttemberg».

«Scapa»-ulykken

Så hendte det en dag i mars at forfatteren av denne artikkelen satt på toget til Tønsberg og leste en avis. Det var nettopp kommet en ny ulykkesmelding til avisene, og mange mann fra distriktet var savnet. Min medpassasjer — den eneste i kupeen foruten meg — var visst oppmerkom på hva jeg satt og leste, for plutselig sier han: Gutten min var med der. Men de har funnet to av mannskapet på et isflak, så jeg håper fremdeles.

Dessverre skulle det nok vise seg at min medpassasjer tok feil. Fire mann ble reddet av et helt hvalbåtmannskap, resten gikk ned. Det var «Scapa» – ulykken. En av «Saragossa» – ekspedisjonens hvalbåter, den som underveis fra Leith Harbour på Syd Georgia til feltet kantret og sank på noen få sekunder. Slik ble det fortalt efterpå:

Salvesens kokeri «Saragossa» skulle ankomme Leith Harbour den 16. januar for å losse og ta inn kull. Hvalbåtene hadde sannsynligvis fulgt kokeriet, og efter tre dagers opphold gikk ekspedisjonen ut igjen. 23. januar befant de seg 15 mil av Laurie Island. Ulykken skjedde tidlig på morgenen — mens hvalbåten «Scapa» var underveis fra kokeriet bort til en isbukt for å foreta en reparasjon utenbords. Båten gikk med sakte fart, da den plutselig kantret, det gikk så fort at Skytteren ikke rakk å trekke i snoren til dampfløyten før skorsteinen var i vannet. 4 overlevende fikk kravlet seg opp på isen, og da det klarnet
så de Syd Orkney i det fjerne. Våte og medtatte efter forliset dro de ivei over isen for om mulig å nå land. I 2 døgn slet de seg frem fra flak til flak. På slutten drev de fra hverandre, 2 mann på hvert flak.

Da man ombord i «Saragossa» begynte å savne hvalbåten, ble de andre ekspedisjonene underrettet, 15 hvalbåter meldte seg til tjeneste for 4 delta i eftersøkningen. Blant disse var «Orwellys hvalbåt «Busen 2» som reddét to mann pa et drivende isflak. Hvalbåt «Sonja» fant to mann pa La Rocke, visstnok en liten holme nær Laurie Islands.

-Alt i alt omkom 13 mann ved «Scapa»s forlis. Dessverre viste det seg at en reparatør, en smed og en smedgutt også hadde vært ombord, sannsynligvis for 4 foreta en reparasjon. De fleste omkomne var fra Tønsbergdistriktet.

«Delphin» totalforliser

«Scapa»-ulykken skjedde sist i januar. En snau måned senere kom en ny ulykkesmelding: Hvalbåt «Delphin» — tilhørende Cia Argentina de Pesca — totalforlist i Gulf of St. Georges, Patagonien den 21. februar.

Skipperen på «Delphin» var en Sandefjordsmann, Kaptein Ludv. A. Moe. Båten var bygd ved Nyland i 1911, og tilhørte «Ernesto Tornquist»-ekspedisjonen. Detaljene om forliset Kunne stuerten Arnt Kristiansen, Sandefjord, fortelle om:

Kokeriet og de 4 hvalbåtene gikk sørover fra La Plata til Kap Horn, derfra nordover igjen langs kysten for å se efter hval. I George-bukten fant de mye finnhval, det ble opptil 6 hval i døgnet pr. båt. I disse traktene blåser det som regel sterk østavind, og strømmen er stri. Derfor hendte det ofte at båtene kom ut av kurs under slep.

Utpå kvelden den 20. februar var det forholdsvis stille, men det var tåke og stor dønning. «Delphin» hadde 5 hval på slep, og befant seg midt inne i George-bukta. Ved midnattstid gikk den på et skjær. De var kommet helt inn under land, og klippekysten stod i et eneste skumsprøyt.

Karene ombord hadde bare en ting å gjøre, nemlig å gå i båtene. Det var et under at dette gikk bra, og at de kom klar av brenningene. Så rodde og seilte de i to livbåter i retning av Kokeriet, det var strabasiøst, sterk kulde og båter som trakk vann som en sil. Undertiden stod vannet oppunder toftene, men efter 12 timers strev ble de observert av hvalbåten «Albatross» og tatt ombord.

Dagen efter gikk to av hvalbåtene til strandingsstedet. De sørgelige restene av «Delphin» lå da så godt som tørr på klippene, og så ut til å være totalt vrak. Hele styrbords side var slått inn, og akterenden skilt fra skroget. Et par dager senere reiste mannskapet, 11 mann, til Buenos Aires, og derfra med linjebåt til Europa.

Skrevet av Vilhelm Møller, SB. 1956
Foto: Eget arkiv og noe fra internett.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.