KVINNEN PÅ AKERSHUS

Dette er også en historie om den andre
verdenskrigs mange tragedier. På bildet
ser vi «M/T Storsten», en av de såkalte
Kvarstad-båtene som forsøkte å ta seg
over fra Sverige fil England. En av dem
som ble reddet, var Bertha Olsen fra
Halden. Hun var for øvrig den eneste
kvinne som satt på Akershus under krigen.

Fra klokken 20 om kvelden den 31. mars 1942 begynte 10 norske med en samlet tonnasje på 81120 tonn d.w., å seile ut fra Göteborg. Skipene skulle
over Nordsjøen til England, og ,etterpå settes inn i fart for de  allierte. Det var planen, men det ,gikk ikke slik med alle. Bare få dager ut i april kunne man slå
fast at seks på tilsammen 43795 tonn dw. var gått til ,bunns, at to måtte returnere ,til Sverige, og at bare to kom fram til England. Ekspedisjonen kostet 19
menneskeliv ved forlis, og 226 mann og 7 kvinner havnet i tysk fangenskap. 43 mann døde der.

Det er de nakne fakta om de såkalte Kvarstadbåtene, og det som skjedde med dem ved månedsskiftet mars/april for 22 år siden. Fra krigsutbruddet og inntil da hadde
skipene vært behandlet i mange og lange prosesser med de mest innviklede juridiske spissfindigheter og krumspring om hva som skulle skje med dem. Da de endelig
ble frigitt våren 1942, endte det for mange i den rene tragedien, og det gikk spesielt hardt ut over mannskapet på ett av de ti skipene som stakk ti sjøs den
31. mars. Det gjaldt den 8000 tonn store motortankeren «Storsten», som først ble utsatt for flyangrep og mineeksplosjon, og som så gikk til bunns ved besetningens
egen hjelp. Før de gikk i båtene ble sprengladningen satt i funksjon, for tyskerne skulle ikke få skipet.

Det ble satt tre livbåter på sjøen, og en av dem — med 17 mann ombord — forsvant på havet, men kom aldri til land.
Der ombord skulle Bertha Olsen fra Halden vært. I stedet havnet hun på Akershus, og senere i Tyskland. Det er i grunnen om henne vi forteller nå, og ikke om
Kvarstadbåtene, for all krigens dysterhet til tross, hun kan i hvert fall i dag vite at hun er den eneste kvinnen som satt på Akershus under krigen. Vi tok henne
tilbake dit, til den samme cella. Det var da over 22 år siden hun sist var der, eller på Akershus-området i det hele tatt. Hun kjente seg igjen i cella, selv om
den i dag er utstyrt som bibliotek. Den, og andre celler, benyttes i dag som Forsvarets boklager. Derimot fant hun ikke igjen navnet sitt som hun skrev inn i
muren ved det lille gittervinduet. Men til gjengjeld kunne hun nå som da, stå i vinduet og se over til den andre bygningen, til den døra der de dødsdømte kom ut
etter at de hadde tatt farvel med sine. Det var da hun, som hun sier, pleide å sette seg ned og

Historien om Bertha Olsen begynte med at hun svømte over Iddefjorden ved Halden sommeren 1941. Hun svømte fra fyret som man sier, og til Langenes, dermed var hun i
Sverige. Hun hadde ikke tenkt å rømme da, hun ville nærmest bare høre nytt om mannen, Jens Olsen, som befant seg i nabolandet. Hun tok seg en halv times hvilepause
i Sverige, og protesterte ivrig mot en del svensker som ville internere henne. De forsto henne for så vidt godt når hun msa at hun ville tilbake, hun hadde jo
bare badedrakt på seg.

Hennes neste tur over Iddefjorden var mer alvorlig. Den foregikk på isen 14. mars 1942, og nå rømte hun, og nå fant hun mannen etter et åtte dagers opphold
i Stockholm. Han var i Göteborg, som motormann på skipet «Storsten». Planene om Kvarstadbåtenes flukt var allerede klare, og dermed var også hun innblandet i det
hele. Hun ble smuglet ombord som blindpassasjer med falsk pass og mannfolk-klær, ting hun hadde fått låne av en 17—18 år gammel norsk gutt.
Ombord i «Storsten» traff hun en annen norsk dame, og sammen kunne de to dele spenningen, som også mannen hennes var med på.Tiden gikk, og det ble 31. mars,
og det ble kveld. Turen ut fra Göteborg begynte, og så var det ut i åpent farvann med full fart for nordvestlig kurs.

— Nå lurer vi tyskerne 1. april,
ropte en av mannskapet, og trodde
han hadde rett i det.

Alle hadde lest dagsordren:

I dag går vi til England —
endelig …

Vi tar en risiko. Det vet vi.
Men hva…

Naturligvis er det vår plikt å senke skipene heller enn å la fienden ta dem…

Det var det, så langt, og det ble heller ikke stort lenger. Ved middagstider 1. april var «Storsten»s posisjon sør av Kristiansand, ved 13-tiden kom et tysk fly
over skipet, og dermed var begynnelsen til enden innledet. Det ble satt ut tre båter, men i grålysningen den 2. april måtte man la den ene gå, og flyttet over i de to.
Den ene var en motorbåt, men motoren stoppet snart. Båtene holdt sammen, inntil om formiddagen 3. april. Etter en kort rådslagning ble de enige om å skille lag.
Motorbåten skulle forsøke å ta seg fram til England, mens den andre skulle til Norge. Siden fikk det bli hver enkelts sak å prøve å komme seg til Sverige igjen.

Bertha Olsen og hennes mann befant seg i motorbåten, men de ville ikke være med den. De byttet med en mann fra Fredrikstad som heller ville til England, og enkelte
sa kanskje at det ble trangt i robåten, men det gikk da. Så vinket de farvel, og siden har ingen sett motorbåten. I robåten var det 32 personer, blant dem de
to kvinnene, og planen var å la nattemørket hjelpe dem til å gå inn i Jøssingfjorden. De kom ikke inn fjorden, men nådde land ved daggry 4. april. Dermed var også
flukten slutt for de fleste. De ble angitt, og 23 av de 32 ble tatt til fange av tyskerne. Blant de siste var Bertha Olsen, hun som skulle bli den eneste kvinnen
som satt på Akershus under krigen.

Hun ble først sperret inne i et stort rom- helt under takmønet på en av bygningene, et kaldt og rått rom som yrte av rotter. Der satt hun i åtte dager og hadde et
helvete der høyt over historisk grunn. Så ble hun endelig flyttet ,ned til en virkelig celle. Sammenlagt satt hun på Akershus i seks ,uker før det var klart for
transport til Tyskland.

Det første hun og de andre Kvarstad-fangene fikk høre da de ble tatt, var at de skulle dø. Andre ganger kunne tyskerne variere litt, og bare stadig minne henne
på at hun skulle til konsentrasjonsleir i Tyskland. Hun hadde en brisk og en stol og et bord, og ellers ensomheten. Av og til kunne hun høre stadige skritt fra en
celle over seg, og fortvilte og jamrende ord: Hva galt har jeg gjort? En fangevokter forklarte mannens fortvilte jamring med at han var sinnssyk.

Det er særlig scenene med disse som tok farvel, hun ikke kan glemme. Hun kunne stå bak sprinklene og se to tyskere, pluss en fange og en schæferhund, komme ut
døra i den andre bygningen overfor henne. Senere, etter at følget hadde forlatt huset, kunne det komme en kvinne og noen barn ut. De gråt bestandig, og hun vet
ikke, for hun ville aldri spørre om det, men hun går ut fra at det var det siste adjø før henrettelsen.

En dag i luftegården fikk hun et glimt av mannen sin bak et cellevindu. Så fikk hun da vite det, at han var der, og at han levde, i det minste. Senere fikk han dom
på seg, og var N.N.-fange, men selv ble hun aldri dømt for noe som helst. Likevel, etter seks uker på Akershus, måtte hun tilbringe over halvannet år i tyske
fangeleire før hun kom til Norge i mai 1944, og tilbrakte fem dager på nr. 19 før hun endelig slapp fri. Da kunne hun dra fil Halden, og ringen var sluttet. Den
ringen som ble streket opp en dag i mars to år tidligere, da hun gikk over isen på Iddefjorden.

Kilde: Aktuell 1964
TEKST: ALBERT KRISTIANSEN
FOTOS: AAGE STORLØKKEN

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.