LA GÅ !

Karene går ombord. 3—400 mann. Svære lysmalte troppeskip med en arbeidets armé ombord.
— Farvel! Lev godt! Pass på deg selv! (nederst i fallreptrappen). Takk for sist! Ja, så du er med
jår au! (når man er kommet vel opp på dekket).

Mønstringsbøkene samles inn. Det krysses av på lange lister. Kjente fjes overalt. Men en og annen ny-
kommer dukker opp inne iblant. Førstereis-gutter, også — storøyde, litt tafatte til & begynne med. En
ny verden åpner seg for dem. Gamlekarene finner frem til lugarene sine med skipssekken over nakken og handwalisen i hånden.
De dukker snart opp på planen igjen iført nyinnkjøpte overalls eller kjeledress utenpå landgangs-
dressen. Så er det å henge over rekken og se ned I båten til sin del av verden, vinke engang imellom, rope
en bemerkning, minne på noe soml ikke må glemmes, og forøvrig sel mest mulig uanfektet ut. Avskjeden
er alltid tung. Best å gjøre den så lett som mulig.

«Forlandet» og «David» kommer glidende. Losen er på broen ved siden av kapteinen. 1. styrmann foran
på bakken. 2. styrmann akter på poppen. Båtsmannsfløyter skingrer. Stemmer som bærer — runger. Små
iltre motorbåter stryker inn til land mot landfestene. Wirer og trosser lempes av. Spinner som slanger
gjennom sjøen. Hales inn over nokkene.

Pass beina! Vil du ha klept dem a’!

En farlig wireløkke leker bjørnesaks med seg selv. Ankerspillene knurrer og jamrer seg. Kjempeløk-
ker glir ned i kjettingkassene hvor påpasselige matroser står ferdig med krokene og trekker «klokke-
kjedet» til seg. Ved klysset står en kar ferdig med vannslange og spyler av Sandefjordsfjordens bund-
søle. Tilslutt henger klokkepynten på plass.

Taubåtene begynner å nappe. Små motorbåter som har hengt kjærlig fast i fallrepet må la gå.
En og annen båt kommer speedende med efternølere. Heseblesende opp fallrepet. Endelig siste mann vel
ombord. Fallrepet løftes noen favner tilvers og gjøres fast.

Put-Put! Put-Put!
Put-Put! Put-Put! ‘

Motorbåter i sverm omkring, men i respektfull avstand fra skruene som begynner å male sjøen til skum.

Det begynner å sige. Perspektivet forandrer seg stadig. Kjente landskapstrekk drar seg unda. Husene
blir mindre. Flaggene lyser tilslutt som små røde farveprikker der langt akterut. «Tranga» er man
igjennom, Sigrunnen er passert. Kvernberget skjuler Langeby og Vesterøya stuper i havet for å stik-
ke hodet opp med Holtskjærfyret på. Så går det ennu etpar time! med manøvrering «att og frem» på
Sydosten for korrigeringens skyld.

Imens gjøres sjøklart. Bommene låres og finner sitt leie. Lukene skalkes.
Taubåtene er forlengst fortøyd hjemme ved Framnæs.

En stillferdig travelhet lever i mannskapslugarene. Brev efter brev får sin fullendelse og puttes i kon-
volutter. En siste hilsen hjem mens man ennu har landkjenning. Og så er det om losen vil være så snild?

Jo, så snild er losen bestandig. Og han bærer tallrike hilsener med seg der hen som siste mann går ned
fallrepet som ennu en gang er blitt låret. Losbåten legger fra. Fallrepet heises opp. Svinges over rekken.
Også hilser skute og los hinannen med tre støt av henholdsvis brumlebass og skingrende båtsmannsfløyte.
Koka dreier av. Kursen er satt!

Farvel! Og på gjensyn!

Sammivel. ( Sandefjord Blad 1953 )

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.