LAHELLE
Mens Sand og Skravestad var de betydeligste skutevervene i den østre del av Sandar på 1700- og første halvdel av 1800-tallet, kom Lahelle
til å overta lederskapet i de siste tiår av seil-skutevervenes epoke. Vi vil da først nevne at det i Lahelle var to verver; den eldste, den
søndre verv, lå i bukta der veien fra Myre i dag når ned til stranden. Den nordre verv ble anlagt midt i 1860-årene. og lå ved «torvet» i
Lahelle. dvs. der hvor de fleste båtbryggene ligger nå.

At vervene i Lahelle fra 1850 og utover ble begunstiget med så travel virksomhet, kom bl.a.av at man her hadde kortere og bedre kommu-
nikasjon med byen enn Sand og Skravestad hadde. En annen grunn til Lahelles stigende ry som skipsbyggeri må vi søke i den omsten-
dighet at mange fremtredende redere hadde slått seg ned i distriktet her ute. De fant det
naturlig å bygge sine skip i Lahelle. Vi kan her nevne «stor-rederne» som er knyttet til går-
dene Gogstad Even Haughem bygde endel av sine skip i Lahelle. før han kjøpte Kamfjord i 1862. Den søndre verven kan ha vært i bruk alle-
rede fra 1700-tallet. Den lå nær sagt ideelt til for et skipsbyggeri, og ga muligheter for beddinger for store skip. Men mot midten av 1800-
tallet var pågangen der så stor at rederne så å si måtte stå i kø med sine bestillinger. For ikke å miste tid valgte da Jacob Christophersen å
anlegge en verv nr. 2 i Lahelle; han sprengte ut fjellet i bukta nord for odden ved «torvet».og la beddingen der. Det første skip han bygde
på denne verven, var «Præsident Harbitz» i 1865. Senere ble det fem skip til. På søndre verv hadde han inntil 1865 bygd fem skip.
Den nye. nordre verven var ellers litt for slakk. Derfor hendte det at når en skute skulle gå av stabelen. så måtte folk – både vervens
arbeidere og andre – hjelpe til å skyve fartøyet på vannet. Slike episoder skjedde gjerne
under stor munterhet.

Under Lahellevervenes historie kan det også være verdt å nevne at Jacob Christophersen
Freberg bygde sin første lille skute på Katteskjæret. noen hundre meter utenfor det som senere ble nordre verv. Dette skjedde i 1837, da Jacob var 21 år.
I dag er det vanskelig å forestille seg at det lille skjæret kan ha gitt plass til en skutebedding. Men oppgaven lyktes, og den lille skonnerten «Prøven»
gikk på vannet. og kom til å seile i hele 24 år. Vi viser ellers til Kristian Laugs artikkel om Jacob Christophersen Freberg i denne bok.
Også en «midtverv» var i bruk i Lahelle, men det skjedde bare en gang, nemlig i 1867. Anders Abrahamsen Lahelle skulle da bygge skonnerten «Jecholia»,
men da begge de to andre vervene var opptatt. anla han en bedding
på midtfjellet mot sydost.

Til slutt i denne oversikten over skutevervene i og ved Lahelle tar vi med noen ord fra Knut Hougens «Sandefjords Historie» bind 1: «Ennu i midten av
1880-årene er verftene på Kamfjord. Framnæs. Stub og Grønli i full virksomhet. I Lahelle derimot bygdes det siste
fartøy i 1878.»
Vi har nevnt det annetsteds i vår bok at mange av de skuter som ble bygd i Lahelle. fikk en ublid skjebne. og mange tragedier knyttet seg til skipsforlisene. Registeret i Haa-
kon Hansens og Johan Knaps bok «Seilskip i Sandar og Sandefjord» forteller nøkternt og i få ord om de dramatiske hendinger som mange av skutene fra Lahelle var utsatt for.
Vi skal her ikke regne opp alle de fartøyer som forliste eller som forsvant uten å gi livstegn fra seg. Vi skal heller ikke forsøke å skildre den sorg som bredte seg i de
mange Sandarhjem når meldingene kom om skip som var savnet, og om sjøfolk som hadde satt livet til i stormfulle høstmåneder gikk så mange kvinner og
barn og ventet på sine. i stadig frykt for dødsbudskap fra havet. Dette hører også med til historien om vår stolte seilskipsflåte. der de
spennende og romantiske beretninger kanskje har bidratt til å forgylle bildet av denne epoke i vår Sjøfartshistorie.

Vi har annetsteds nevnt at en av de største skutene fra Lahelle barken «Gangerolf» forsvant i Skagerak våren 1883 og at alle mann omkom. Navnebrettet ble funnet ved Hanst-
holmen på den danske vestkyst noen måneder senere. Sommeren 1979 stod forfatteren av denne bok ved Hanstholmen fyr og lot blikket fare
utover Vesterhavet. mens en stiv kuling pisket sjøen opp til svære bårer som hivde seg voldsomt inn mot strendene. Da var det underlig å minnes det som skjedde der ute for noe om-
kring hundre år siden. da «Gangerolf» kjempet sin siste kamp mot et hav i opprør.
Det kan sikkert interessere endel av våre lesere å få eksakte opplysninger om hva slags skjebne de fikk, de mange seilskip som ble bygd ved våre skuteverft på 1700- og 1800-
tallet.