Litt i fra Durban hvalstasjon » The Bluff «

Har man tilbragt noen tid i Durban vil man snart høre snakk om hvalstasjonen ute på «The Bluff», det lange smale neset som danner
en naturlig beskyttelsesarm — for Durbans utmerkede havn. Er det en landsmann som kommer med opplysningen får man også gjerne
vite at stasjonen står under norsk ledelse, hvilket gjør det ennu mere naturlig å begi seg på oppdagelsesreise dit.

Det er ikke vanskelig å konstatere at denne hvalstasjonen har en meget vakker beliggenhet nedenfor en høy ås med Det Indiske Havs
vide vannspeil rett utenfor bygningene. Fangstbåtene går inn i havnen med hvalen. Dyrene trekkes opp på land og plaseres på spesielt
– konstruerte vogner, som med en gang fører dem til et av de to hval-kokeriene som ligger ca. en halv times vei fra havneinnløpet.
Når man trasker der i den fine sanden på svillene som her og der er glatte av hvalblodet som har dryppet fra vognene, kan man ikke hjelpe for at man begynner å anslå verdien av grunnen som stasjonen ligger på. Det kan ikke herske noen tvil Om at dette neset, som var fulkstendig verdiløst da stasjonen blev anlagt et halvsekel tilbake i tiden, idag hører til slik grunn som meget lett skulle kunne forvandles til
praktfulle boligkvartaler i det moderne Durban. «The Bluff» var dengang et gudsforlatt sted — idag er dét hele tettbebygget med unntagelse av strandstripen som for en stor del tilhører hvalstasjonen. En
målestokk for. utviklingen i denne delen av Durban kan man ha i antallet kirker: For 25 år siden fantes det bare et lite katolsk kapell på «The Bluff» — idag kan man telle omkring 25 kirker som representerær nær sagt alle tenkelige religiøse samfunn.

Kontorbygningen er oppført i bare en etasje. Her treffer jeg Gustav Petersen, Narviksmann av fødsel og uhemmet tilbøyelighet, med 25 års tjeneste i hvalselskapet bak seg. Nu er hans titel stasjons-sekretær og han kan fortelle adskillig av interesse om hvalstasjonens utvikling.

Initiativtageren til hvalstasjonen var norsk. Også her var det Sandefjord som lå godt fremme da skipper Bryde under beskjedne forhold introduserte hvalen i Durban.

Efterhvert øket den norske interessen for Durban og til slutt fantes det ikke mindre enn fem norske hvalstasjoner. I 1910 fant det sted en en konskonsolidering av virksomheten under ledelse av konsul Larsen, en spenstig ung mann i 80-årsalderen, som jeg får anledning til å hilse på.
Han var i mange år selskapets direktør. Det var naturligvis derfor;selskapets store hvalkokeri blev oppkalt efter ham. Det sydafrikanske Union Whaling Co. eies idag av sydafrikansk kapital, men på alle sjefplasser såvel i land som på del 14 fangstbåtene sitter det nord-
menn. I land arbeider 50 hvite og 600 innfødte, på båtene ca. 15 innfødte på hver av dem.

Hvalen som fanges og bearbeides på denne breddegraden er ikke like verdifull som Antarktishvalen. Man regner med 400 tønner pr. hval
eller bare halvparten av hva man får lengere syd. Kvantitativt har fangsten i de siste årene vist nedgang, ifjor fanget man i løpet av
fire og en halv måned 969 hval, derav 358 spermhvaler, eller omtrent 10 prosent mindre enn året før.

En hvalfangststasjon hører normalt ikke til de steder som gir den uvante besøkende bare behagelige lukt- og synsfornemmelser, men alt forstørres og forsterkes her i varmen og ved synet av de svarte arbeiderne, som springer barføtte omkring med sine lange kniver i en
blodig sørpe av kjøttslintrer og stykkede deler av hval. Men det går fort unna. På 11 time har man akspedert det store dyret og delt det opp i dets bestanddeler. Først skilles hodet av, ryggen ser gjennomsaget ut som to veldige grytelokk i den kjøttfulle massen. Hodet
er spesielt oljerikt og følgelig ytterst verdifullt. Eftersom de kjøttfulle delene stykkes, fører et paternosterverk dem direkte til kokeriet. I brede renner rundt omkring den opphøyede arbeidsplassen flyter blod og annet, som alt pumpes ut i en lang rørledning tilbake til
det vakre grønne havet, som der røret munner ut får en underlig sjattering — omtrent som når vannfarver flyter sammen og danner en ubestemmelig komposisjon i en farvenyanse mellom svakt grønt og mørkeste rødt.

Spermhvalens olje går til kosmetiske oljer mens bardehvalen svarer for fett til margarinfabrikasjonen, blir hvalkjøtt og annet godt.
Bardene går således til England der de betales høyt og brukes til limfabrikasjon og kammer. Den største avtageren av hvalfett i Unionen er Lever Brothers — den store Sunlightfabrikken har filialer mange steder i Sydafrika.

Den innfødte arbeidskraften er naturligvis billig. Her blir negrene betalt med 8—9 pund pr. måned,
men får de mat, trekkes det 1 shilling pr. dag. For disse pengene fårde også losji. Selskapet har bygget pene hus med w.c., elektrisk lys og alle bekvemmeligheter for sine innfødte arbeidere. Men de bor der uten større begeistring. Om en neger av grovarbeiderklassen selv kan få velge, ordner han helst med et skjul av bølgeblikk i nærheten — da føler han seg mest hjemme.

Gustav Petersen har lært seg en hel del om negrenes psyke de årene han har vært her ute, og kan fortelle om hvor farlig det er å behandle dem på samme måte som hvit arbeidskraft.

En mann som har vært flink i sitt arbeide skulle kanskje ansees fortjent til en lønnsforhøyelse efter et par års tid. Hvis du legger på lønnen hans, la oss si med 10 shilling i måneden, kan det gå galt. Han forstår ikke sammenhengen mellom sine økede prestasjon og den høyere betalingen. Istedet blir han mistenksom og tenker: Hvorfor ga basen meg de pengene som jeg ikke hadde før ? Jeg gjør- jo ak-
kurat det samme arbeidet som før. Og så føler han seg lurt. Han skulle hatt de 10 shillingene helt fra starten av. Lenge vil lønnsforhøyelsen male som en urettferdighet inne i ham. Til slutt tar han sin beslutning, forlater arbeidsplassen men lar deg ikke vite grunnen….
E. H. SB