Litt om Grimstads første jernskip PREMIER


I l890-årene begynte engelske redere å selge ut på sin store flåte av jernseil-
skip og istedet gå over til dampskip. Det var ikke få seilskip av denne katego-
rien som sirkulerte til salgs hos skipsmegleme.
Bendix J. Grefstad. som i lengre tid hadde seilt til sjøs og nå gjerne ville
slutte. bestemte seg for å gjøre et forsøk på å danne rederi med jernskip. Dette
var i 1897. Grimstads flåte bestod da utelukkende av treskip. med en eneste
unntagelse: barken Midnatssol. Den var bygd av stål i West Hartlepool i 1885
for Fredrik Smith Petersens regning.
Grefstad allierte seg med kaptein Kittel Ommundsen, Grønli. som var villig
til å legge et større beløp i rederiet mot førerposten. Så ble det gitt bud på en
engelsk jembark som het Bedfordshire. Den var bygd som passasjerskip i
Liverpool i l863 og var fremdeles hjemmehørende der. Skipet. som målte
1176 brutto reg. tonn. seilte i alminnelig fraktfart. Budet ble akseptert. og
skipet ble betalt med £ 2.600. Et aksjeselskap ble nå dannet medGrefstad som
korresponderende reder og Ommundsen som fører. Et par andre aksjonærer
betalte inn kr. 25.000, og resten ble lånt i bank. Skipets navn ble så forandret
til Premier, som betyr den første.
I slutten av forrige århundre og begynnelsen av dette, like til den første
verdenskrig, var det stor trafikk med seilskip som lastet trelast for Europa og
Syd-Amerika i Mexicogulfen. særlig i havnene Mobile, Pensacola og
Gulfport. Premier ble straks engasjert i denne farten. Det var så stor trafikk i
disse havnene at Den norske sjømannsmisjon måtte opprette flere stasjoner
der, og generalsekretæri Sjømannsmisjonen, Schartum, som den gang var sjø-
mannsprest der ute, sier i en av sine bøker at det var som en skog av master
når skipene fylte lasteplassene.
Premier kom også i annen fart og skulle høsten 1899 vestover rundt Kapp
Horn. Skipet ble da ført av Aasmund Ommundsen som var bror til kapt.
K. Ommundsen. Han hadde sin hustru og lille datter Dagmar (6 år gammel)
med. Fruen har ført en dagbok, og av denne fremgår følgende:
1899 – 22de sept. Ved åttetiden om kvellen passerte vi Kap Horn og så var det for-
bi med den gode vinden, og vi fikk storm fra nordvest som førte oss sydover. og
det var umulig å komme vestover. Det var så kalt at Dagmar og jeg måtte ligge for
å holde oss varme. Den ene storm avløste den annen, og undertiden kunne det bli
så tålig at vi kunne få en liten strekk vestover, men så kunne det sette i med storm
fra nordvest igjen som førte oss tilbake til Hornet, og vi var ikke kommet lenger
etter bauting og pressing enn til det sted vi var for tre uker siden. Vi så mange seil-
skuter, lirmastere. fullriggere og barkskip, alle med små seil kjempende mot storm
og uvær, de førte kun stumpene, og disse var tildels også sviktet. Det var utrolig
hvor mange skip der hadde samlet seg ved Hornet., men det var på grunn av at
hertil kom de og ikke lenger.
lSde oktober. Idag begynte en orkanaktig storm. og det blåste så skummet føk.
Det var en Guds lykke at vi var i ballast, ellers tror jeg ikke at vi hadde greid det.
Vi var den søndag så langt vest som vi noensinde hadde vært. Det blåste så skipet
ristet og skalv, og dørene ristet på sine hengsler og frembrakte en uhyggelig lyd.
Av og til kom brått og slo mot skipssiden så det føltes som vi skulle være støtt mot
et skjær eller et isfjeld. Det var umulig å sove. Kl. 12 om natten kom annenstyr-
mannen inn med beskjed om at noe i riggen var brukket. Siden kom førstestyr-
mannen og meldte at storråen var brukket. Nå var det fare for at rærne skulle falle
ned og skade dekket, men med overmenneskeli g anstrengelse fikk man rigget dem
ned så de ingen nevneverdig skade gjorde. Det var en uhyggelig dag. Som Dagmar
og jeg lå i køien hørte vi et forferdelig brag på poopen. «A Gud hjelpe oss», sa min
lille datter, «det må være roret som er gått». Jeg trodde det samme og opp av køien
i en flyvende fart og fikk kastet endel tøi på meg. Kommet opp fikk jeg vite at et
brått var slått over poopen (akterdekket) og hadde slått så hårdt mot roret at styre-
skruen var brukket tvers av. Om det før hadde sett mørkt ut var der nå virkelig fare
på ferde. Hva er vel et skip uten ror? lkke stort bedre enn et vrak. Være uten
styring på et sted som ved Kap Horn, hvor muligheten var tilstede for å drive ned i
Sydhavet og bli knust mot isfjellene. Vinden var stadig nordvest, og vi var ikke
langt fra Grahamslands evige isørken og drev nærmere for hver time. Jeg var
fortvilelsen mer og ropte til Gud at han ikke ville la oss omkomme her i de
grusomme bølger. Aasmund var tilsyneladende ikke engstelig. men i dårlig humør.
Han trøstet meg med at vi under alle omstendigheter ville bli bjerget. da der var
mange seilere i farvannet. Nå har vi ligget og drevet i stormen i tre dager for bare
riggen. Jeg kunne ikke sove for tanker av alle slag. Når vinden bedager seg skal
der gjøres et forsøk med å tigge til nødror.
Mohn. Idag har vi fått roret så nogenlunde istand, så skipet kan styres med
taljer, det var nok et svært arbeide i den høie sjø.
mm. Det går nå nordover. skipet styrer bra og vi kommer lenger og lenger
bort fra Sydhavet. Været er rådt. kalt og overskyet. og vi kan ikke fyre i kaminen.
Mine hender og føtter er fulle av frostblemmer. ldag skjærer Aasmund snurrebasse
til Dagmar og så har vi slaktet en stor fet gris. så vi lever godt på «griser-i» nå. I
ettermiddag ble der holdt skipsråd og bestemt at vi skal vende akterenden til dette
ugjestmilde Kapp Horn-området og forsøke å nå Falklandsøyene for å reparere.
Det er mitt inderlige ønske at vi må slippe fri for å komme her mere. for her er jor-
dens verste plass.
Skipet nådde Falklandsøyene og ble reparert der. Da skipet i sin tid ble solgt
og forskjellige saker ble tatt i land, blant annet kart, så man at kapteinen på
dette hadde skrevet ned posisjonen og «alt håp ute».
Det er nok mange skip som har vært ute i samme viderverdigheter som
Premier. og enda verre: mange er totalforlist i disse farvann, og noen er spor-
løst forsvunnet.
Det har hendt at fiere skip har ligget og bakset i storm og motvind i ukevis
for å komme forbi Kapp Flom vestover.
Man trodde da Panama-kanalen var ferdig i 1914, at seilskipene ville benyt-
te denne. men det skal bare være et par som har gått igjennom kanalen.
Fanen rundt Kapp Horn avtok etterhvert som seilskipene forsvant fra ver-
denshavene og dampskipene overtok trafikken. De benyttet Magellan-stredet.
Det siste norske seilskip som har rundet Kapp Horn for vestgående skal ha
vært fullriggeren Bellco av Tønsberg i 1924. og i l926 passerte fullriggeren
Skaregrøm av Grimstad for østgående.
1905 ble Premier solgt til utenlandske kjøpere og overtatt i Marseille.
Kjøperne fikk ingen glede av skipet. det forliste på første reise og førte da
Uruguays flagg. Premier besøkte sin hjemby Grimstad to ganger.
Nå er alle som har seilt med Premier forlengst borte. Bare lille Dagmar
lever fremdeles og heter nå fru Lossius.
Innsendt av J Jacobsen

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.