M/S “Hermelin”, ei spesiell skute

25 år etter at krigen sluttet var det bare to av skipene som deltok i krigsinnsatsen
som fortsatt seilte under norsk flagg, nemlig M/S Elisabeth Bakke og M/S Herme-
lin, som fortsatt gikk i BK’s tradisjonelle østenfart. Hermelin var bygget i Hong
Kong for BK og overlevert 9. april 1940(!). Først etter prøveturen fikk man beskjed
om at Norge var invadert av tyskerne. Hermelin ble satt inn i linjefarten på Burma –
Malaysia med kaptein J.A. Pedersen som fører, og i denne farta fortsatte skuta uav-
brutt til desember 1941.

Julaften 1941, da japanerne koordinerte et angrep mot Pearl Harbour og de vik-
tigste steder på Østen, befant skipet seg i Penang. Under det japanske flyangrepet
ble kaptein Pedersen og hans kone drept mens de befant seg i byen. Skipet ble også
skadet under flyangrepet og hadde over 300 hull i skutesiden etter bombesplinter og
maskingeværkuler. På havna ble en rekke skip senket under det samme angrepet.

Til alt hell avgikk skipet dagen før japanerne rykket inn i Singapore med kurs
for India. Her ble det kinesiske mannskapet skiftet ut med laskars (indiske sjømenn)
mens de norske offiserene fortsatte ombord.

Turen gikk videre til Middelhavet hvor det vanligvis lastet i Alexandria. Lasta
besto vanligvis av bensin i kanner, ammunisjon og annet hardt tiltrengt utstyr for
troppene i Tobruk, Tripoli og Bengazi. De ydet på denne måten et verdifullt bidrag
til general Montgomerys seier i Nord-Afrika. Under invasjonen av Sicilia og Italia
var Hermelin på ny i frontlinja som forsyningsfartøy.

I august 1944 ble skipet sendt til England og gikk deretter videre til Australia
der det ble utlånt til Pacific Fleet Train. Hovedoppgaven her var å forsyne de allierte
styrker med krigsmateriell etterhvert som de rykket fram på de mange øyene, og var
således med på de avsluttende operasjoner her.

Da de engelske og amerikanske flåtene skulle overta Hong Kong etter den japanske kapitulasjonen, sendt kommanderende admiral ut telegram til de deltagen-
de styrker om noen var lokalkjente i farvannet utenfor Hong Kong. Kaptein S. Eliassen meldte seg, og som commodorefartøy gikk M/S Hermelin i spissen for den
allierte flåtestyrken inn på den utbomba havna i
HongKong.

 

Loslegenden i Bangkok

Kaptein Helge Yndestad fra Melsomvik seilte for BK på Østen i mer enn 26 år.
Han er en dyktig og engasjerende forteller og skribent, og her har jeg omskrevet et
utdrag av hans møte med Pilot Commander Albert Pettersen i Bangkok i 1952:

D/S HYDRA, 1. mars 1952: Thai-bukten bound for Bangkok. Bra fart på vakta i

natt. Øverst i gulfen fra Goh Chuang til Goh Pai logga vi ca. 14 n.m. Tidevannet for
inngående langs kysten. Oppe ved losbåten ut fra Bangkok bar 0600. Ekstra kvikk
reise denne gang, og klokka ti var vi fortøyd langs Klong Toy (New Wharf) noen
skutelenger fra M/S Granville av Oslo.
I sjøen var jeg i radiokontakt med denne båten som jeg hadde kjentfolk på. Vi
startet lossing etter middag og jeg hadde lossevakt til 1700. Etter skaffing gikk jeg
en tur ombord i Klaveness-båten der skipperen var min nærmeste nabo i guttedage-
ne. Seinere gjorde han Nøtterøy-væring av seg. Seilte under hele krigen og var nå
kommet opp i toppstilling i Oslo-rederiet. Men han hadde gjennomgått mye på disse
årene som så mange andre i dette levebrødet. Ville helst fått noe maritimt å greie
med i hjemlige områder i fremtiden for å være nærmere familien og sine egne. Ikke
noe å si på det. Gjengs for mange av oss i samme bransje. Senere var han med over
på til oss for å kikke på Hydra. Utlosset før midnatt og skifting early morning.

Etpar dager seinere, på en av mine sjeldne fridager, var jeg en runde i området
ved General Post Office for diverse innkjøp i embedets medfør. Etter handlinga
stakk jeg innom baren på Trocadero Hotel for å leske meg med en kjølig Carlsberg
før lunch. Da ser jeg forhenværende sjeflos i Bangkok Harbour Board (som jeg bare
hadde hørt snakk om) komme inn i baren. Pilot Commander Albert Pettersen kom
bort til et av bordene og slo seg ned der.

Han var en røslig kar som vel forlengst hadde sett sine beste dager. Gikk i sin
aldrende hvite tropeuniform igjenkneppet opp mot halsen som stylen var i 20-30
årene i disse farvann. Han var sikkert en imponerende mann å beskue i sine vel-
makts dager i det maritime miljø han bestyrte som en av pionerene i lostjenesten.

På avstand ser jeg at han får “den vanlige” på sitt bord før lunch. Det var gjerne
Gordon Gin on the rocks pluss tre dråper Angostura bitter (Pink Gin) de aldrende
hedersmenn i eller utenfor tjenesten der ute brukte som aperitiffer før de inntok sitt
måltid.

Kaptein Andresen på Hero – som også lå i havn – strøk forbi meg på vegen ut.
Idet han passerer sier han i farten: “Nå blir du anropt av Peete – som var den eldres
nickname. Han liker å snakke med stokkeværinger. Sa til’n for sikkerts skyld da han
kom inn hvor du kom fra.”

Så strøk han avsted til sine andre gjøremål, og ganske riktig. Like etter lød det i
min retning: – Er du den stokkesokningen fra Hydra? Dette kunne jeg jo ikke
benekte. – Kom over til mitt bord og slå deg ned hos meg. Jeg tok med min påbe-
gynte Carlsberg og gikk over, presenterte meg, satte meg ned og innledet en samtale
med den aldrende losveteranen. Det vil føre for langt å notere ned i mine memoarer
alt hva selve senior elve- og havnelos Pettersen hadde vært med på her ute i Bang-
kok etter at han var med å etablere den offisielle lostjenesten i 1906, fra sjøsiden ut
for baren, inn over denne og opp elven til havneområdet i Bangkok.

Med seg i den tid og opp gjennom årene hadde han en danske ved navn Hansen,
og likeså kaptein Higgins som var skotte. Da han forsto at jeg var lutter øre og likte
hans beretninger fra den tid, fortalte han videre blant annet at i de dager var los-
transporten ut eller inn elvene på et primitivt nivå. Såfremt de ikke loset sjøgående
fartøyer ut eller inn farvannet eller elvene seilte eller padlet de lokale losmannska-
per ned fra Paknam og til losstasjonen. Motoriserte losbåter og flytende losstasjon
fikk de først mange år seinere. Likeså rekruttering og oppøving av siamesere til los-
tjeneste. I sannhet var han en snodig mann å snakke med. Selv om han “la på” litt i
sin historie nå og da, så var sikkert noe av de både sant og visst…

Pettersen var fra “Husøy island”, men hadde ikke vært hjemme på mange år.
Han kom som forholdsvis ung navigatør øst for Aden, og havnet som nevnt i Bang-
kok losvesen. Etter hva jeg har hørt av andre som kjente han bedre så var han etter
sigende hjemme en tripp 1 1932. Det var alt!

Det sies også at han levde på det man kaller “stor fot” her ute i mellomkrigsåre-
ne. Han var blant annet eier av endel blodshester for veddeløpsetaten på banen uten-
for byen. Pettersen bodde i et sentralt beliggende herskapshus med all den hjelp han
måtte trenge for å leve standmessig og godt. Den aldrende pionerlos var med på så
mye i sin sin storhets- og levetid i Bangkok at han var mer siameser enn nordmann.
Han snakket ikke om det, men etter hva jeg også har hørt, ble han som de andre
europeere i Bangkok og omegn internert av japanerne og satt i leiren der til krigen
var over. Da hadde han, som så mange andre, mistet så og si alt han eide av jordisk
gods og formue.

Da jeg traff Pettersen var han med årene blitt en noe sløvet mann, som ikke
lenger var kvalifisert for sjø- eller lostjeneste. Hans medarbeidere fra lostjenestens
første år hadde takket av for lengst. Bangkok Harbour Board’s Pilot Service hadde
nå sine egne vel kvalifiserte lokale elve- og havneloser 1 sin tjeneste. Seniorene av
disse kan fortsatt fortelle at de som lærlinger var med losbåten den tid “the Old Chi-
efs” var on duty “from the very beginning”. I Harbour Pilot Assosiation ble den for-
henværende elvelos sett opp til som den foregangsmann han var. Det samme var til-
felle med den norske kolonien, generalkonsulatet og ikke å forglemme de norske og
danske shippingfirmaene som hadde regelmessige anløp av sine skip. Etter hva jeg
forsto var Pettersen flittig på besøk på disse fartøyene. Etter sin lange tid kjente han
alt og alle i dette shippingmiljøet.

På denne tiden bodde han i en mindre bungalow like bak Trocadero Hotel. Som
housekeeper har han sin gamle kinesiske amah som hadde fulgt han i mange år,
også i mellomkrigsårene. Kan forøvrig nevne at Østasiatiske Kompagni og Braat-
hens SAFE har tilbudt han fri reise tur og retur Norge, men han avslo begge tilbude-
ne.

Jeg spanderte etpar drinker på ham i samtalens løp, og det forsto jeg han satte
pris på. Deretter inviterte han meg med til sin stamplass oppe i New Road ved navn
“Ches Eve Club”. Vi hadde en riktig hyggelig og velsmakende lunch sammen. Det
satt også en god del europeere der som inntok sitt måltid. Dempet taffelmusikk for
gjestene ble spilt av en ungarsk kvartett på gjennomreise. I det hele tatt en behagelig
forandring for en sjøens mann fra messemåltidene ombord. Vi gikk hver til vårt
etter lunchen. Han skulle hjem for å ha sin siesta. Selv tok jeg trikken videre opp i
staden for å beskue det berømte Emerald Buddha Palace.

En ettermiddag to-tre turer seinere i Bangkok kom agenten ombord med utklare-
ringspapirene. Han kunne da berette at fhv. losveteran Albert Pettersen var død i en
alder av 74 år. Pettersen hadde da skrantet en tid etter at han ble sendt opp på Nur-
sing Home Hospital for behandling. Men hans tid var omme og han levde ikke
lenge. Den dagen vi skiftet fra Klong Toy og opp til rismølle 35 for lasting la han ut
på sin siste reis. Rismølle 35 er et godt stykke opp i elva, vis-a-vis Oriental Hotel på
bysiden i all sin herlighet, sett på avstand fra oss ombord med kikkert. Allerede
samme dag – seint på ettermiddagen – ble han gravlagt på den protestantiske kirke-
gården nede ved British India Wharf hvor så mange europeere og ikke minst norske
sjøfolk ligger begravet. Veteranlos, eller Pilot Commander som han selv foretrakk å
bli titulert, fra Husøy, hadde selv ytret ønske om å bli stedt til hvile på denne kirke-
gården beliggende ved elven.

Han hadde såvidt vi vet ingen han ville bry med sine private affærer eller jordis-
ke gods hjemme på Husøy. I Østen hadde han levd og hatt sine gjøremål i lostjenes-
ten i storhetsperioden i de gode år som passerte. Og der ville han hvile rett opp fra
sin flytende arbeidsplass på elven hvor han sto på i alle de år. Kapteinen vår deltok i
sermonien på hospitalkapellet før kortesjen kjørte ned til gravlunden.

Vår avgang var satt til 1800, og skipperen måtte selvfølgelig ombord til den tid.
Idet skipet passerer British India Wharf og kirkegården på babord side for utgående
ned elven, så vi fra broen at jordpåkastelsen ble foretatt mens gravfølget og andre
tilskuere sto der inne. Som en siste honnør til denne forhenværende losveteran hilste
vi med flagget akterut på poopen før det ble tatt ned i skumringen. D/S Hydra fort-
satte videre ned elven og farvannet ut etter losens anvisning.

Elefant-farta

..og i Siam fikk vi last av ville dyr, tigre, løver
og elefanter som skulle til Hagenbeck i Hamburg,
synger Evert Taube i en av sine utallige beretninger
om Fritjof Andersson, denne gang fra “Møte i monsunen”.

Men det var slett ikke bare den i den svenske
trubadurens fantasiverden at det var last av ville dyr.
BK-posten fra 1972 inneholder følgende epistel om
lasting av elefanter:

Lasttilgangen fra Thailand har den seinere tid
vært litt mangelfull, og vårt kontor i Bangkok har
derfor vært på utkikk etter spesiallast. I sommer gikk
det med Hallvard en prøveskipning på en babyele-
fant. I slutten av september fikk vi på nytt tilbud om
å frakte en liten elefant til Japan med Hallborg. Den
ble forøvrig født under Expo 70 i Osaka, og da utstil-
lingen var slutt ble den fraktet hjem til Thailand.
Imidlertid har japanerne savnet sin lille yndling og har nå fått den tilbake. Lossing-
en forgikk i Yokohama med stort oppbud fra radio og TV. Skipet og vår linje fikk
dermed helt gratis reklame. Vokteren som dere ser på bildet fulgte også med på
oppturen, men som forrige gang ble det ikke tatt med tilstrekkelig føde. En fullvok-
sen elefant kan spise 250 – 300 kilo grøntfor om dagen, og da kan det selvfølgelig
by på visse problemer selv med en mindre elefant. Men vi går ut fra som sikkert at
den ikke sultet.

Vi har med dette fått fotfeste i elefant-farta som vi venter oss meget av.

Kirkeliv i Hong Kong

Sjømannskirka var for mange østenseilere en god støttespiller. Ikke hovedsaklig
bare på grunn av det kristne budskap, men like ofte som en sosial faktor. Lesestoff,
nyheter og en mulighet for å ringe hjem var av stor betydning for de som seilte på så
fremmede havner som Østen var.

Allerede i 1905 ble det opprettet prøvedrift i kinesiske havner, Shanghai og
Hong Kong, ved tidligere styrmann G.B. Gregertsen. 1. januar 1906 åpnet et lese-
værelse i Shanghai. Men da japanerne prøvde å monopolisere all handel på Kina,
avtok den norske trafikken sterkt i Shanghai, og Gregertsen flyttet til Hong Kong
hvor et nytt leseværelse ble åpnet. Virksomheten ble imidlertid for kostbar og ble
derfor nedlagt etter kort tid.

I 1937 kom sjømannsprest Johan Nielsen fra Shanghai, og året etter gikk hovedstyret i Sjømannsmisjonen med på at han skulle leie et hus i Hong Kong og føre
arbeidet videre der. På slutten av 1942 ble den norske kolonien internert, men Nielsen slapp dette. Han forble imidlertid i Hong Kong og utførte et enestående hjelpe-
arbeid.
I 1946 kom han tilbake til Shanghai, men her var forholdene vanskelige, og i 1947 var han atter tilbake i HK. Sjømannsmisjonen fikk tilbake sitt gamle hus på betingelse at det skulle rives innen utgangen av 1949, Dette vedtaket påskyndet arbeidet med å få reist et eget bygg, og den nye kirka ble innviet i august 1951.
Virksomheten ble innstilt 31.desember 1983, men det er fortsatt en norsk kirkekomite i byen.

Foruten legenden Johan Nielsen var også en annen av sjømannskirkas virkelige
veteraner, Leif Aagaard – presten som kom fra himmelen – stasjonert i Hong Kong i
10 år fra Nielsen sluttet i 1955. Aagaard, som var Kompani Linge-mann under kri-
gen, hadde et spesielt godt forhold til de seilende, noe som kommer tydelig fram i
hans historie fra 1959:

I den kinesiske kalenderen har hvert år et dyrenavn. 1959 var “hundens år”, og i
følge tradisjon skulle hundens år være et år med fremgang og gode tider. For å følge
opp denne kinesiske tradisjonen valgte vi på kirka i Hong Kong å kalle 1959 for
“Måkens år”. Bare ei uke før nyttår 1958 var sjømannskirkas nye, flotte motorbåt
Måken ferdig.

Svært få båter ligger til kai i Hong Kong. De aller, aller fleste ligger ute på den
romslige havnen mellom Hong Kong-øya og fastlandet Kowloon. Derfor måtte vi i
båt for å utføre våre utallige skipsbesøk. Før vi fikk Måken kom vi tøffende 1 små,
skitne motorbåter, kalt “walla-walla”. Kostbart ble det, og det var ofte vanskelig å få
tak i dem. Stundom brukte vi også sampaner, små djunkelignende seilbåter. Det
kunne nok være romantisk å bruke sampan, der en satt behagelig under et seilduk-
stak, med en gammel bestemor akterut ved roret, og med sønn og svigerdatter til å
passe seilene, mens det krydde av unger og høns omkring en. Det var nok romantisk
og makelig, men det tok lang tid. Fra 1959 slapp vi å bruke walla-walla eller sam-
pan, 1959 ble “Måkens år”.

Og siden var Måken på fart på havnen daglig fra tidlig morgen til sen kveld.
Kontakten med de norske lastebåtene ble mye bedre og vi fikk muligheter for å
besøke de fleste båter daglig, ikke bare nøye oss med et enkelt besøk eller å tenke
på reiseutgiftene under våre 1369 skipsbesøk. Så sant det var mulig gikk vi helt ut
til losstasjonen og møtte båtene når de kom inn til Hong Kong. Ofte var Måken det
første våre sjøfolk møtte i Hong Kong, skinnende hvit og velstelt, med måkeflagget
i masten og det norske splittflagget akterut. Det ble mye vinking og hilsing, og ofte
hilste de store norske båtene med flagget når de møtte oss.

Men Måken ble ikke bare brukt til skipsbesøk. Av de 89 turene med tilsammen
1556 deltagere vi arrangerte i 1959 var de aller fleste med Måken. Turene var tildels
badeturer, og dels turer ut til de store flyktningeleirene hvor vi fikk se det arbeidet
som ble utført – også av norske misjonærer – for å lindre noe av den nød som var i
Hong Kong. Måken ble også flittig benyttet til sightseeing rundt i skjærgården, hvor
vi besøkte fiskerlandsbyer, sampanhavner og templer.

Dette “Måkens år” arrangerte vi også 29 sportsarrangementer med 1055 deltage-
re der også Måken ble benyttet til å frakte deltagere til og fra skipene på havna.

Men Måken var også en kirkebåt i ordets rette forstand, ved søndagskveldene å
hente til gudstjeneste de sjøfolk som ellers hadde vanskelig for å komme iland.

1959 var et jevnt godt arbeidsår for oss på kirka. Og rekordbesøket 23 306 viser at
kirka var flittig benyttet av våre seilende.

Også på denne tid ble det skrevet mye om hvor farlig Østen kan være for de
mange unge som seilte der ute, og sterke røster løftet seg for å heve minstealderen
for gutter i Østen-fart til 18 år istedetfor 16 år. Det var faktisk mye som talte for en
slik ordning, for det var ingen tvil om at mange av de guttene som seilte her var for
unge og umodne for denne spesielle farta. Tallrike samtaler som jeg hadde på den
tiden bekreftet det. Noen var jo rene barn, selv om de var 15-16 år, og det slo en
ofte hvor mange unggutter som seilte der ute. Mer enn en gang hendte det at blant
mannskapet neppe var en mann over 20 år. Dette prøvde vi å ta spesielt hensyn til i
vårt arbeid, blant annet med fest på kjerka hver kveld uken rundt. Det nyttet ikke å
komme ombord i en båt og fortelle at vi hadde fest i går og at vi skal ha fest i mor-
gen. Det var dagen idag de var interessert i; for i morgen skulle de seile igjen.
Omtrent halvparten av våre 901 anløp lå under to døgn i Hong Kong det året, og det
betød en eller to kvelder i land for gjengen. Hver kveld var det derfor kaffe, hjem-
bakte kaker og fest på kjerka. De eldre sjøfolka kunne nok sitte en hel kveld med
prat og aviser, men annerledes var det med ungdommen. De måtte aktiviseres.

Agentene hadde gratis båt ut ved midnatt, og derfor så vi det som vår oppgave å
holde på karene til henimot midnatt, slik at det akkurat var tid nok til å komme seg
ombord.
Noe av det som gledet meg mest var de godt besøkte gudstjenestene våre. 2716
deltok under gudstjenestene i 1959, og det vil si at 10 prosent av det samlede sta-
sjonsbesøket var tilstede ved en søndagsgudstjeneste. Jeg fortsto godt at våre sjøfolk
kom til kirka når det var fest eller film, men at de kom til gudstjenester den eneste
kvelden de var i Hong Kong, og var tilstede hele kvelden, sa sannelig ikke så rent
lite om våre sjøfolk. Direkte rørende var den tanken som karene fra en større tank-
båt som lå her og reparerte i flere måneder kom med da de ville danne et kirkekor til
gudstjenestene søndagskveldene.

På den tid lå ikke Hong Kong direkte i allfarvei, og desto større stas var det derfor når vi på kjerka fikk besøk. Fra det skandinaviske hospitalet i Korea fikk vi rett
som det var kjært besøk av leger og sykepleiere. Ellers i året var det også andre gjennomreisende nordmenn innom oss, minnes sjømannsprest Leif Aagaard fra 1959, “Måkens år”, i Hong Kong.

 

 

Med tillatelse i fra Norsk Maritim museum

 

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.