M/T ”SIREHAV” – MIN FØRSTE TUR TIL SJØS

Skrevet av: Svein Ø. Berge
M/T «Sirehav». Bygg nr. 9.28 Kockum. 13 464 TDW. To 8606 Hk. X – Nordanbris, Pollux dieselmotorer.
Min far var 2nd styrmann på tankbåten M/T «Sirehav» fra Kristiansand. I april 1948 kom skuta fra Tromsø, der de hadde losset en last med bensin og var bestemt for Den persiske gulf.
Min mor var med min far og seilte, mens jeg bodde hos min tante og onkel på Flekkerøya (utenfor Kristiansand) i omtrent et år. Jeg skulle være med på turen til Den persiske gulf, og min tante reiste sammen med meg på toget til Stavanger. Deretter nattruten opp til Kopervik og så brakte losbåten meg derfra om bord i «Sirehav».
Etter omkring et par døgn var skipet utenfor kysten av Holland. I 1948 var dette farvannet fullt av miner, men det var blitt ”sveipet” korridorer. Denne dagen jeg skal fortelle om, var det tykk tåke, og skuta må ha kommet noe ut av kurs (dette er jeg blitt fortalt i ettertid).
I dørken med et brak
Ved middagstider var jeg og katten alene på lugaren, mine foreldre var gått for å spise middag. Så skjer det. Skuta går på en mine og det blir et voldsomt smell. Jeg husker, som om det var i går, at jeg satt i sofaen, og over hodet mitt var det en bokhylle som raste i dørken med et brak. Skrivebordet som var boltet fast i skottet, rev seg løst og kantet. Alt som var løst, falt ned, også forhenget foran køya falt ned.
Jeg ble, som rimelig var, vettskremt. Og da min far kom styrtende for å hente meg, trodde han jeg var blitt truffet av fallende gjenstander. Men som ved et under hadde ikke noe av alt det som falt, truffet meg. Jeg var bare redd.
Det ble å løpe til livbåtene. Jeg kan fremdeles huske jeg forlangte å få ha med katten «Peia» og ”jivolveren” (jeg hadde fått kruttlappistol av min far da vi kom om bord i Kopervik).
Store skader
Ved en Guds styrelse fløt gamle «Sirehav», så det ble ikke noe av å gå i livbåtene, men alle måtte gjøre seg klar med redningsvester og det hele. «Sirehav» hadde fått store skader i forskipet, og ble tauet inn til Rotterdam, der den ble liggende i tre måneder på verksted.
Dette oppholdet husker jeg litt av. Jeg fikk smake Coca Cola for første gang, og vi var på de etter hvert så berømte blomsterkortesjene, der alle slags flotte figurer var laget av tulipaner.
Jeg så også en neger, for første gang i mitt liv. Det var ikke hverdagskost i Mandal i 1948. Vi gikk og spaserte i byen da denne negeren kom gående bortover gata. Som den lille, ivrige gutten jeg var, ropte jeg til min far: «Pappa, pappa, se der er en neger! Skal vi løpe etter ham?»
En annen episode som jeg fortsatt husker, var en båt som lå ved siden av oss i dokka. Den hadde china crew, ikke helt vanlig den gang. Og igjen, guttungen fra Mandal og det fremmedartede. Jeg sto ved rekka akterut og ropte: «Kineseren! Kineseren!», i det uendelige. Kinamennene smilte og lo, og skjønte ikke det plukk av hva denne guttungen ropte. Dette holdt jeg på med helt til båsen «plukka meg ned». Han var redd jeg skulle falle ned i dokka.
Sankthans i Norge
I slutten av juni kom vi tilbake til Norge. Det var sankthanskvelden, og mine foreldre lånte ei rosjekte i Mandal og rodde hjem til Skjernøy. Jeg husker fremdeles jeg satt bak i skodet (Skodet = helt akterut i en robåt) på sjekta. Det var dampende stille sjø og månelyst. Jeg satt og så på landskapet og trolig undret meg over at det bare var fjell der. For plutselig utbryter jeg: «Pappa, pappa, det er jo bare fjell her. Det var da noen sletter her tidligere?» Etter tre måneder i Holland og «pannekakeflatt» land var jeg blitt så vant med det flate landet og hadde glemt Norge og fjellene.
Dette er en historie som trolig har påvirket meg hele mitt liv. At det, om ikke annet, har satt dype spor i et barnesinn, er hevet over enhver tvil.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.