MED NOVA SCOTIA SKUTER Ludvig Larsen, Porsgrunn, f. 1889

Å seile med Nova Scotia skuter var noe av det hardeste en kunne
være med på, men kanskje nettopp derfor tok så mange hyre med
dem. Det var litt stas å ha seilt med Nova Scotia skuter. Jeg seilte
med en som het «Grenada» fra Windsor. Det var en riktig hard-
krysser. Skipperen var kry av at han ikke hadde betalt av et mann-
skap i løpet av 20 år. Han var bokser. Han kom på dekket klokka
seks hver morgen, og han kikka bare etter en sjanse til å komme i
trøbbel med en av karene og delje på. Til frokost var det tre styk-
ker tørt brød og en kopp med maltkaffe. Til teen fikk vi en spise-
skje med svart melasse, ikke noe sukker, og heller ikke smør. Jeg
husker en gang skipperen stod på storluka og så på at stuerten
renska salt sild som vi skulle ha. «Si meg en gang, stuert» hvor
mange sild gir du de herre fyrene?» sa han.
«De får en sild hver og to poteter», sa stuerten.
Dammit», sa skipperen, «give them only half a herring».
Skipperen og styrmannen gikk med revolver. Jeg husker en
gang vi var kommet til Boston fra Buenos Aires. Vi hadde lossa og
fikk en ny gjeng ombord. Det var to runnerer fra New York som
kom med mannskapet. Taubåten lå på sida. De var godt pussa alle
mann, hver hadde ei flaske med seg. Den fikk de av advancen sin,
25 daler. Så snart de var kommet ombord, gikk en rønner forut og
en akterut, og så var det å la gå fortøyningene, «Go ahead» til
kapteinen på taubåten, og ut bar det.
Det var et svært skonnertskip på 1800 registertonn. Jeg var
oppe på fortoppen og skulle løse seila og var på øvre mersseilet.
De andre stod og strekte storseilet. Noen drog i piggfallet og noen
drog i klofallet. De hadde heisa storseilet på halv mast omtrent,
da tok de tørn og begynte å prate om ting de hadde opplevd i land.
Da kom styrmannen fykandes og begynte å bruke kjeft for at de
slutta å heise. En ire slengte noe skitt til han. Da halte styrmannen
revolveren, han hadde den i bukselinningen, og begynte å peke
med revolveren mot flokken. Skipperen stod ved roret. Han var
edru. Det var jeg og. Resten var fulle, også styrmannen og båsen.
Da jeg så det, entra jeg inn av merseåra og fikk tak i dreierepet, så
jeg satt i le av mersestanga. Jeg tenkte at kommer en kule, har jeg
ly her. Men, skipperen syntes nok det blei gale av dette. Han slapp
roret og kom bort til mølja der hele mannskapet hadde omringa
styrmannen på poopen. Han bokset én den veien og én den andre
veien, og tok styrmannen i skuldra og drog han med seg bortover.
Guttene gikk inn og la seg. Så ropte han til meg: «Kom ned du, du
får ta roret.»
Vi hadde skutt for undre mersseilet, storseilet var halvveis heist,
og det var god vind. Klokka var ti om kvelden, og jeg stod til
klokka var bortimot to om ettermiddagen. Da sa han til meg at nå
fikk jeg gå inn og purre ut karene. «Nå har de vel sove av seg den
verste rusen. Vi skulle bende bramseil og strekke seil. De kom nå
ut, men de drog, og noen spydde Oppå bramseilet. Vi skulle opp
til Bridgewater, det er litt østafor Halifax. Da mønstra jeg av, for
jeg hadde gjort hjemturen. Jeg var første mannskapet på 20 år
som hadde gjort rundtur med «Grenada».
Nå drog jeg inn til Halifax og var der tre ukers tid. Jeg tok hyre
med en annen Nova Scotiamann, en av Truppskøytene, den het
«Cathy F. Trupp», en bark på en 1100 registertonn. Den lå også
oppe i Bridgewater.
Jeg hadde en måneds advance, det var det vanlige det. Vi ble
kalt akterut en mann om gangen. Skipperen sa at vi skulle skrive
under. Det var en ny hyrekontrakt. De fleste av oss kunne ikke
lese engelsk, og jeg kunne dårlig snakke også. «Skriv navnet ditt
her», sa skipperen. Jeg skrev navnet, og alle andre var også borte
og skreiv navnet. Andre dagen holdt vi på å sette storriggen. Det
var taljereip, talje på talje, og vi satte riggen på begge sider sam-
tidig. Mens vi holdt på, kom kapteinen på «Grenada» ombord og
spurte styrmannen om han hadde sett en båt, for hele mannskapet
han hadde fått i Boston, hadde rømt om natta. «Jeg gir en god
dag i folka», sa han, «bare jeg får båten igjen.»
Vi kom til Buenos Aires etter 90 døgn i sjøen. Beskøytene var så
det krydde av mark. Dernede gikk de fleste i land med en gang. De
kunne rømme så mye de ville, bare skipperen slapp å betale hyre
for de to måneder som de hadde til gode. Det var 50 daler som
skipperen kunne putte i lomma.
Vi blei fire mann igjen, en tysker, to svensker og jeg. Det var en
drammenser som var kjølrunner for Thommy Moore den gangen.
Han het Thomsen. Han kom ombord da vi satt og lappa storseilet
på køytetaket.
«Hiv de derre fillene fra dere», sa han, «kom ned på huset til
Thommy, så får dere fire pesos på forskudd». Dette var en lør-
dag. Jeg sa: «Vi har tenkt å gå ikveld. Vi har tenkt å gjøre gam-
meln et forslag om vi ikke kan få halvparten av det vi har til gode,
så kan han beholde den andre halvparten». Om kvelden gikk jeg
inn til skipperen og spurte om å få halvparten av det vi hadde til
gode. Skipperen tok meg i kraven og slengte meg rundt og sa:
«Om to år skal dere få pengene», sa han. «Da dere mønstra på
skrev dere under på at dere skulle være ombord i to år. De første
seks månedene skal dere ikke ha penger. Når dere har stått seks
måneder ombord, får dere fem daler hver lørdagskveld i land».
Jeg kom ut igjen til de andre som en kanonkule. «Hva skal vi
gjøre nå?» sa jeg. Vi ble enige om å stå på om det ble aldri så
hardt.
Vi ble lossa der og gikk ballast til Barbados for ordre. Da vi
kom til Moss Pina innafopr Ship Island, viste det seg at skipperen
hadde solgt skuta til yankien. De kunne ikke selge folka, da plikta
de å mønstre av. Vi skulle stå til ballasta var ute. Da vi hadde
skutt ut ballasta, gikk jeg akterut for å høre når vi skulle møte opp
på shippingkontoret for å mønstre av. «Dere skal være der oppe
klokka 10», sa han, «men jeg antar at De vet De er blitt logga. De
er satt ned til ordinary seaman og er altså ikke A.E. sailor lenger.
Hyra er satt ned med 5 daler i måneden». «Hva er det for slags
matrosarbeid vi ikke har gjort der da?» sa jeg, «vi som ikke har
gjort annet enn å pumpe og male hele tida på denne skauen her».
Hun var hvitmala til værs, master og råer og all ting. «Do’nt you
call «Cathy» a skau», sa gammel’n, «du styrmann, har under-
tegna logginga». Der stod han og turde ikke si et ord. Det var 30
daler pr mann han hadde tenkt å stikke i sin egen lomme.
Vi gikk ombord i Nova Scotiamannen fordi der ombord hadde
de så vondt for å få folk at de la på hyrene fra 20 til 25 daler. Det
var ingen kjære mor der ombord, det ble mye juling og blå øyne.
Jeg så Thommy Moore i Buenos Aires en gang. Han var en liten
gamling med hvitt skjegg, og den gangen var han omkring 90 år.
Han hadde to sønner. Den ene het Thommy og den andre het
Willy, og de drev hvert sitt boardinghouse der nede. De hadde to
runnerer, den ene var «Døds Charlie», han var tysker, og den
andre var Thomsen fra Drammen. Thomsen hadde de skandina-
viske skutene mens << Døds Charlie» hadde engelskmennene og de
andre nasjonene. Boardinghuset var et svært skur som var delt
Opp med båser akkurat som en stall for hester. Det var halve veg-
ger og en brisk med «donkeys breakfast», en madrass med treull i,
det var hele køya. Kosten var som regel hestelever. De slakta så
mange kuer og hester nede i Buenos Aires, så det ble billig kost,
den kosta nesten ingenting. Skutene lå der og lasta bein, horn og
huder. Horna og beina ble lagt i bunnen for å bringe den tunge
lasta opp. Derover kom svære fustasjer med fett og annet. Det
gikk mark i lasta, og da krydde det. Hudene ble greidd ut med
hårsida opp og flora ut over hele skuta, og så ble det strødd salt
over og så ble nye florer med huder lagt ut. Lasta gikk mye til Bel-
gia.
Det gikk mange historier om Thommy Moore. Jeg husker
særlig en engelskmann som lå utpå reida og skulle ha en ny gjeng.
De fikk aldri gjengen ombord før de lå utpå reida, for når
Thommy hadde fått 25 daler for dem, da var han ferdig med dem,
og da hadde ikke skipperen anledning til å la dem rømme.
Thommy fylte på dem med konjakk, en billig konjakk, før de
kom ombord. Thommy sa at en av dem som ble tatt ombord er
døddrukken. «Ja, det er all right det», sa skipperen, og så la de
han i køya. De tenkte han ble vel bedre, og når han kommer seg av
rusen, er han all right igjen. Da skuta kom utfor Montevideo,
viste det seg at mannen var død. Thommy hadde fått 25 daler for
han. Han blei dompa.
Shanghaiing var det adskillig av, men det var likt og ulikt de
fikk ombord. Mange ganger var det både skredderer og sko-
makerer, som ikke var sjøfolk.
1907 var jeg med skuta «Barion Sea» fra Halifax. Hun var blitt
rigga om fra bark til skonnertskip eller barkentine som engelsk-
mennene sier. Den var ikke noen første klasse. Alle treskutene var
mer eller mindre lekk. Da vi var 100 kvartmil av Cape Sable uta-
for Bay of Fundy ved Nova Scotia, fikk vi storm, og skuta ar-
beidde slik i det svære havet at lekkinga blei verre og verre. Etter
at begge vaktene hadde stått i to døgn og pumpa, så var hun så
full at da styrmannen skulle ta opp emmerten for å peile pumpa,
så heiv hun vannet ut av pumpa. Da blei pumpinga gitt opp, for
det var ikke noe hjelp. Vi blei enige om at vi skulle gå i båten. Den
lå på rufftaket og var full av alskens redskap. Det var en kagge
med vann og to par årer i den, det var ikke noe annet den gangen.
Før vi gikk i båten skulle vi dele ei frivakt, for vi hadde ikke sovet
på to døgn. Vi skulle altså dele fire timer på to, og så skulle vi sove
to timer hver før vi gikk i båten. Jeg var på den vakta som hadde
stått lengst på dekk, så vi skulle inn først. Jeg hadde kommet inn
og fått av meg sjøstøvlene, det var ikke tale om å kle av seg annet
trøya. Jeg hadde ligget en halv times tid, da det kom et brått.
Skuta lå slik at lo rekke så vidt lå over vannet, og vi hadde dekks-
last. Nå begynte dekkslasta å flyte. Ruffdøra var i akterkant, og
alle plankene stua seg mot døra, og samtidig ga hun seg over stor-
luka. Da blei det ropt «alle mann på dekk». Men vi som var inne,
kunne ikke komme ut. De som var på dekk, måtta ta en planke og
ramme døra inn. Med det samme de ramma inn døra, velta fossen
inn. Jeg husker jeg tok trøya og vridde den og tok den på meg. Vi
tok landgangsdressene på, for vi kunne ikke berge noe av det vesle
vi hadde.
De fikk vridd båten på rett kjøl. Så tok vi for mersefallet og
store klofallet og spleisa to manillastropper som vi smøydde i
ringboltene for og akter i båten og huka i. Det er ikke tale om å
sette ut en båt i en orkan og å tenke på å huke ut taljer ut av jern-
øyer. En satt forut og en akterut med hver sin skarpslipa kniv. Vi
stod fire timer med båten før vi forsøkte å få den ut, for det rulla
så, men da hun begynte å søkke med baugen over fra storluka, var
vi nødt til å la båten gå. Idet vi tok le hal, så fira vi av alt vi kunne.
Med det samme de som var i båten, kjente vann under kjølen, så
kutta de stroppene, og i lo hal kom taljene tilbake. Hvis de hadde
huka taljer i jernringen og den ene ikke fikk den ut, ville de gått i
vannet. Mange folk er gått med på den måten. Han som var forut
hadde ei vevlingline som stod fast på bakken, og den stakk de ut.
De lå et piano ifra, de kom ikke nærmere. Kahytt-taket akterut
var jamt med dekkslasta. Vi tok fart eller hoppa så langt vi kunne,
og så var det å svømme et par tak til de som var i båten, tok imot
oss og vi fikk krabba opp. Vi satt gjennomvåte, ti mann 14 dager
før jul. Det var kaldt med hagl og snøbøyer. Den første natta var
det nokså moderat. Skipperen hadde tatt ei bukse og fylt begge
beina med epler. Vi kom fra Canada og hadde mye epler ombord.
Vi hadde og en liten kuffert med beskøyter i. Det var all maten vi
hadde, utenom en kagge med vann. Men vannet smakte parafin,
så vi heiv den kaggen. Vi fikk en kjeks om natta klokka tolv og en
om dagen. Men vi hadde nå eplene, så lenge de varte.
Vi var to mann på hver åre. Vi kunne ikke ro, det var bare å
stemme brotta hver gang de kom. Skipperen satt og vakta brotta.
«Ro styrbord – skot babord – ro styrbord.»
Den andre natta begynte to gutter som satt forut å trette. De
skjønte ikke at de begynte å bli vanvittige. Dermed mista vi styr-
inga på båten og korn tvers, og så fylte den. Og vi øste med syd-
vester og alt det vi hadde for å få vannet ut av den igjen.
Jeg og en Fredrikstadgutt satt på den aktre tofta, og skipperen
og styrmannen satt rett imot oss på akterplikyten. Skipperen tok
opp en mauser, og sa «Very well, gutter, her har jeg et skudd til
oss hver, det er likså godt å gjøre det, som å ligge her og drukne
som kattunger.» Han mente visst det var ikke noen utsikt til at vi
skulle bli berga likevel. Da kom årene ut igjen likevel, og de
glemte tretta.
Tredje dagen satt vi og spiste den siste beskøyten. Jeg satt og
vakta på skipperen. Når han beit i beskøyten, så dryste det ned
noen småbiter, de var ikke store, men jeg vakta dem med det
samme de datt ned i båten og tok dem opp. Han brydde seg ikke
om meg, han.
Siste natta syntes jeg vi rodde opp og ned i Porsgrunnsgater, fra
stasjonen, ned forbi Sjømannshjemmet og til og med Opp til
kjerka. Folk stod i vinduene og glante på oss. Så kom vi opp mel-
lom kjerka og det lutherske kjerkehuset, der er mange svære
bjerketrær. Da sa jeg til skipperen: «Kan vi ikke setta båten fast
her i stedet for å ligge i ro». Jeg snakka norsk til han, og det
skjønte han ikke noe av.
Charlie sa: «å ble det av de sigarettene jeg kjøpte hos boarding-
masteren i Halifax?» «Du har ikke kjøpt sigaretter», sa jeg. «Jo,
jeg var inne hos Frank og kjøpte», sa han. «Langt ifra», sa jeg. Så
satt han og ville ikke ro. «Nei, vi må ro», sa jeg. «Nei», sa han,
«jeg vil ikke kjøre lenger på denna vogna jeg.» Dermed så løfta
han seg opp og hiver seg utabords. Jeg satt nærmest og fikk tak i
oljeklea. Skipperen kom, og vi fikk dradd han inn. Han var helt
vill. Vi lot han ligge i ro i akterenden et kvarters tid, så var han all
right igjen.
Vi fikk se røyken av en steambåt. Den kom opp og kom opp til
vi så skroget. Da var vi så krye at det var ingen grense for det. Da
han kom så nære at vi kunne se folk ombord, så vi han styrte rett
på oss. Han gjorde ikke tegn til å slå av farten, vi måtte se å
komme oss klar av baugen, så han ikke rente oss ned. Vi praia i
kor alle mann: «Farmand hoi». Vi kunne lese at det var «Far-
mand». Skipperen tok opp revolveren igjen og skøyt alle 12
skudda rett i lastemerket på han. Hadde han skyti opp i rorhuset
til rormannen, da tror jeg han hadde våkna, men han stod bare og
styrte med nesa i kompassen. Men det blåste hardt fremdeles, og
ingen hørte skudda. Da båten gikk ifra oss, var det slik at ikke en
mann sa et ord. Vi visste at vi ikke klarte en natt til. Vi fikk heist
opp ei skjorte, og hadde vi ikke gjort det, hadde han ikke sett oss.
Det viste seg at da styrmannen skulle lese av loggen, fikk kan se
skjorta langt avgårde. Så gikk han opp på brua, tok kikkerten og
fikk se en båt full av folk. Det var kanskje gått en halvtime før
båten snudde. Da vi så den snudde, ble det liv i oss, og årene kom
ut litt kvikt. «Farmand» slengte ut en tauleider til oss. Det var et
forferdelig hav, så det var vondt å komme opp. Men det ble ikke
mer enn et par meter opp til rekka når sjøen løfta oss.
Da vi kom ombord i båten, fikk vi tatt av oss oljetøyet. Vi var
gjennomvåte. Bandet på sydvesten hadde et tjukt lag av saltvann
som hadde tørka. Det var som du skulle rive skinnet av for å få
knytt opp bandet.
Vi fikk bad og tørre klær. De dekka bordet, og så spiste vi en
halvtime, så pusta vi, og så spiste vi igjen en halvtime. Så kom vi i
hver vår køy. Jeg var kommet i fyrbøterlugaren. Andre dagen
klokka var sju om morran, våkna jeg av at en svart og fæl mann
stod i lugaren med en kaffikjel i hande, et brød under armen og en
bakke med lapskaus. Han stod og flira og lo: «Hei nordmann, nå
må du komme opp og få noe mere mat», ropte han. Jeg hadde
aldri vært ombord i en steambåt, og hørte donk donk fra ma-
skinen. «Å i all verden, å er jeg henne», sa jeg. «Du er ombord i
«Farmand»», sa han. «Å er det henne?» sa jeg, men han bare lo
og sa, «husker du ikke at vi berga dere?» Jeg var så elendig at jeg
måtte få hjelp til å spise.
«Farmand» gikk innom Halifax og satte oss iland der. Der ble
tre av oss putta inn på hospitalet. Jeg var der et par uker. Sjøstøv-
lene mine var tørka, så de var harde som horn. Jeg kom meg til
boardingmasteren og fikk ny hyre, men jeg ble ikke helt bra før
jeg kom ned i passaten.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 100 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.