Min første arbeidsplass av Erik Leister

Som førstereisgutt på flytende hvalkokeri «THORSHAVET» på 17 081 tonn med en bemanning på 350 mann, forlot vi Sandefjord 17. oktober 1961. Her om bord skulle vi alle være til neste år, – engang ut i mai måned.
Jeg må kort fortelle noe om livet på et hvalkokeri. Etter at hvalen er skutt og «blåst» opp av hvalbåten, og tauet inn til kokeriet blir det store dyret dratt opp brekken med ei stor klo, – hvalkloa.
Her oppe på dekket blir så hvalen partert og skåret opp med sylskarpe kniver på lange skaft, flensekniven. Den store dampdrevne beinsaga kutter opp bein; ribbeina og ryggraden. Her er kokehull ned til kokene som i perioder står vidåpne i perioder mens kjøtt og bein fylles på kjelene. Her nede dampes det ut olje av oppmalt bein og kjøtt, disse står under flensedekket, – på et dekk i kokeriet (fabrikken).
På det såpeglatte flensedekket også kalt bare «plan» yrer det av håndfaste karer som med hjelp av vinsjer og vaier får trukket spekkflenger, store kjøttstykker og bein bort til kokehullene. Det er slett ikke ufarlig her på planet, en må følge godt med, og til en hver tid vite hva andre vil gjøre!
Alle mann er utstyrt med store gummistøvler (vadestøvler)som har påmonterte pigger på hælene! – Forløperen til piggdekka.
Nei, ingen ting skjedde av alvorlige ulykker her på planet de 3 – 4 månedene fangsten varte. Ei heller
i maskinrommet eller i kokeriet var det noen skader og uhell å snakke om på denne sesongen så langt.
Olje, ekstrakt og beinmel ble lagret om bord i tanker – og fat, vi hadde store mengder av alt som nå skulle hjem til Sandefjord.

Nå skulle det bli fart i hagen
At noe så lite påaktet som benmelet skulle få så store konsekvenser etter endt sesong var det vel ingen som skulle trodd.
Benmelet som brukes til dyrefôr, var blitt veldig populært til vestfoldhvalfangerenes hager som næringstilskudd!

Søndagsfreden preget det store hvalkokeriet, det var ennå noen timer til middagen, alle var på dekket og nøt sol og varme, – virkelig deilig var det.
I ly av denne «siestaen» hadde to mann utrustet seg med transportlampe, papirsekker, skuffe, en stige og et solid tau for så å innta en av tankene som benmelet var lagret. Den ene skulle fylle sekkene mens den andre skulle hale de opp med tauet.
Her i det fredelige hjørnet av kokeriet (fabrikken) hvor «mel-tanktopp-luka» er følte de seg trygge på å kunne arbeide i fred og ro.
Tanktoppluka ble åpnet, lyset ble firt ned, sekkene og spaden ble sluppet ned på melet som skulle nyttes som «fullgjødning». Her måtte alt gå raskt for seg så de ikke ble oppdaget! Den lange trestigen ble plassert på benmelet ca. tre meter ned i tanken.

(For å holde styr på det hele må jeg benytte stjerner og tall).
** 1. Alt var klart og koker`n (han arbeidet i kokeriet) kunne begynne nedstigning, han hadde ikke kommet mer enn under tanktoppen så falt han ca. to meter ned på benmelet. Hans kompis ropte ned til han, men intet svar fra ned livløse koker`n. Han hentet hjelp, heldigvis.
To båtsmenn ble med ned i kokeriet,
** 2. den ene (båtsmann) la i vei ned stigen, men falt om.
** 3. Den andre benmel «tyven» var raskt på vei ned til de to, men segnet selv om når han var kommet vel ned.

Fem mann lå som livløse
Nå sprang båtsmannen og slo alarm; – 1. styrmann, legen og sykepasseren, samt en del tilskuere ankom åstedet.
Meldingen om det inntrufne nådde til maskinrommet, – så langt akterut og så langt nede. Det var blitt ringt ned til maskinisten for å spørre om vi i maskin hadde gassmasker, og om noen kunne komme så raskt som mulig med den bort i kokeriet på babord side, helt i forkant.

En av kara på kverna, han som maler benmelet, kunne fortelle at på de tankene som det lagres benmel danner det seg alltid ammoniakkgass, – så her må det luftes lenge om en vil nedpå!

Maskingutten som hadde fast overtid på søndag formiddag, med å rive kokos til kaskadekassene, vannfilter til de store steam- kjelene, ble bedt om å løpe i vei til kokeriet med gassmaska. Med heisen opp som fører til kokeridekket, forbi alle kokene og kvernene det ble litt av en løpetur.
Men, – gassmaska var en støvfiltermaske som ble brukt når fyrgangene skulle feies.

Det var trengsel i kokeriet, maskingutten (Erik Leister) kom nesten ikke fram.

** 4. Nå gikk båtsmann (nr.2) ned med tauet, – han klarte å få det rundt han som var blitt slått ut først, men segnet selv om; tauet var heller ikke festet ordentlig rundt livet på koker’n.
Det ble en oppgitthet og harme blant alle «tilskuerne» når første styrmann som var liten og tynn, ville gjøre en innsats med gassmaska, – for alle kunne jo se at dette ikke var noe maske til dette bruket.
** 5. Første styrmann falt også om, hva er det som skjer, er virkelig gassen så «nifs».

** Fem mann lå nå livløse på toppen av flere tonn benmel som avga ammoniakkgass,
dette var uhyggelig!

Instinktiv handling
Maskingutten fant en luftslange, og fikk satt på trykklufta og styrt slangen ned på tanken slik at gassen kunne bli tynnet ut med kompressorluft. Dette gikk bra tross mange meninger, benmelet lå tungt og rolig, nesten fuktig virket det, ingen støvsky oppsto.
Nå ville vaskerimannen gå ned. –Han begynte å sjangle og snublet idet han kom ned på melet. Men fikk da festet tauet rundt livet på samtlige av de fem som lå nede, – via sterke karer som sto rundt tanktoppen og halte opp den ene etter den andre til hjelpere som fikk de videre til frisk luft på dekket. Redningsmannen (vaskerimannen) nede på tanken «dusjet» seg stadig med trykklufta, – han klarte også å få ei løkke rundt seg selv også, – samtlige kom opp!
Legen og sykepasseren og gav dem ei sprøyte etter hvert som de kom opp, de pustet i hvert fall, – svært tungt.

Sola varmet alt for godt
Alle fem ble båret opp på plan, det var nok ikke var lett å finne skygge og lufting samtidig,
her på «varmen».
Sjømannens improvisasjon; det raskt spent opp to presenninger slik at det ble ei «trakt» som ledet en svak lufting til oppsamlingsplassen, og dermed også skygge. Nå lå karene glo varme side om side i ly av presenningen, selv om de ble ytterligere avkledd. Hudfargen var gulhvit, – det var nifs å se de fem som lå der. Øyne, nesa og munnhulen, og kroppen var full av benmel som gjorde synet av de fem enda verre.
Legen, sykepasseren og styrmennene og øvrige mannskaper fikk virkelig prøvd seg som katastrofeteam.
Ny runde med sprøyter og mere å drikke, pøser (bøtter) med lunket vann for å tørke svette kropper og panner, – og «rensing» av munn og øyer. Her var det mange som viste omsorg.
Vaskerimannen var den som først viste tegn til bedring, han kunne sjangle noen skritt, men satt seg snart ned igjen, han var jo den som hadde hatt det korteste oppholdet i benmeltanken.
De to som hadde falt om først nede i tanken begynte å få pustevanskeligheter, så de ble nå båret opp i sykestua.
De tre andre kunne nå prate litt om det som hadde hendt, hodepine og kvalme begynte å melde seg.
Bestyrer Ranberg som var med fra første stund viste besinnelse og ro, han pratet stadig med legen, men var dog preget av stundenes allvår. Tenk, – fem mann …
Det syntes å gå bra med vaskerimannen og tre av de andre ofrene, som satt beskyttet for tropesola, sykepasseren var stadig og pratet med dem, førstestyrmann satt «stand by». Det øvrige mannskapet trakk seg tilbake og pratet og mente …

Etter et par dager følte alle fem seg helt fine og i god form, og gudskjelov for det!

5. mai 1962 stevnet «THORSHAVET» inn til Thorøya i Sandefjord, med alle mann i behold
etter endt sesong.

Slapp nr. 114 – maskin (gutt) Erik Leister.

___________________________________________………………………………………………………………

«THORSHAVET» – ble til «ASTRA»

Hvalkokeriet «THORSHAVET» ble i 1970 ombygget til fabrikkskip for framstilling av fiskemel og andre fiskeprodukter. Skipet var registrert i Hamilton på Bermuda og eies av det svensk/norske selskapet «Astra Overseas Fishing Ltd.».
Påskedagen 1974 ligger «Astra» med en besetning på 98 mann uten for Guinea Bissau i Vest-Afrika. Klar og blank himmel, blått vann og nesten vindstille. Seks snurpere ligger utpå «jordet» og fisker. En ligger inntil skutesida og leverer fisk.
«Astra» er tung og stiv, jern på jern. Dobbelt av alt, – bygget for skruis og lave temperaturer. Den kan aldri synke, pleide gutta seg i mellom å kommentere. Siden februar hadde hun ligget på feltet utenfor Vest-Afrika og vært base og fabrikkmottak for de syv snurperne som hadde fulgt henne fra Norge. Nå var det harde dager om bord – seks timers arbeidsøkter, sekstimer på og seks timer av – (12 timer av – 12 timer på var det i «THORSHAVET`s» tid), lite søvn og mye overtid. Det ble arbeidet hardt og alle likte seg, enkelte hadde vært om bord siden hvalfangstens dager. Men det var lenge å ligge et halvt år på samme plassen uten å komme til land. Det ble mest å lunte etter snurperne rundt på
feltet om natta.
Fritiden – hvis det var noe – gikk med til haifiske og vågsom bading i selskap med barracudas. Alle så fram til to måneders ferie i slutten av juli.
Klokken 0645 1. påskedag -74.

SE FILMEN IFRA ASTRA DA DEN GIKK NED

Seksvakten hadde akkurat gått på. Lars Reinholdt Hansen og noen andre oppdager at en «prikk» som stadig kommer nærmere på styrbord side, den vokser med kurs mot oss. Her er det mange skip å se som krysser seg fram, men dette? Alle signaler var i masta; to røde baller med en hvit imellom som viste at vi ikke var «under command» – ikke manøvrerte. «ASTRA» lå for anker. Det skjer bare ikke kollisjoner på en slik dag som i dag, blikk stille og klar vær.
Noen blåste med fløyta. Ingen trodde sine egne øyne. For et mareritt. Hva med fiskebåten som lå ved skutesida? Og med gutta som var på lugarene, – under poppen?
Vi rakk å lese navnet på båten som nå ville renne i oss akterut; M/S «KARONGA» av SINGAPORE. Der var ikke ett menneske å se på dekket der om bord, hadde påskefeiringen vært så hard? Tre minutter over syv 14. april 1974 inntraff en av de merkeligste ulykker i skipsfartens historie. «ASTRA» blir pårent av en 10 600 tonner fra Singapore.
«KARONGA» sto og stampet og gikk inn i skutesiden vår. Og det tok tid før det var folk å se på det andre dekket. Kaptein Roy Myrsve ba over radioen om at «KARONGA» ikke måtte bakke. Dette virket jo som en propp, for en stund.
Plutselig bakker «KARONGA» og vannet fosser inn i et hull så stor som ei låvedør.
De som lå i køyene var blitt kastet ut og hadde ingen anelse om hva som hadde hent. «ASTRA» sank uhyggelig raskt.
Det var usigbart å vite helt hvor «KARONGA» ville ende, den kunne ha passert med en hårsbredd. Vi var helt paralyserte.
Tanken om at «ASTRA» ikke kunne synke var en trøst, et halmstrå.
En livbåt ble satt på vannet fra de andre, men den var kun ute for å i akta egne skader. Baugen var flattrykt og knust ned til en meter over vannlinja.
«ASTRA» sank, i løpet av tyve minutter var alle mann bortsett fra to tatt opp av en tråler og forlatt.

De to savnede hadde lugarer ved siden av hver andre (vegg i vegg). De «våknet» på fordekket til «KARGO» med noen rifter i panna! En halvtime sener ble de gjenforenet på tråleren med sine skipskamerater. – Miraklenes tid er ikke forbi!

Siste reis i kjent farvann
Det ble inspisert og funnet ut at vannet presset kolosalt på skroget, så her kunne det plutselig bli travelt for «inspektørene».
Klokken seks neste morgen (ett døgn senere) ble «ASTRA» forlatt for siste gang. Om kvelden kom «OCENIC», men de måtte vente på dagslyset, vanskelig – og klokken 1200 endeli dom; «ASTRA» måtte oppgis.
Alle mann ble berget, men uten noen av sine eiendeler.
Lasta på 600 tonn fiskemel og 200 tonn fiskeolje til en verdi av tre millioner kroner ble med ned til ca. 50 favners dyp. Skipet var verdsatt til 70 millioner kroner inkludert råvarene.
En av stolthetene til rederi THOR DAHL fikk sitt endelikt i et farvann det krysset fra 1947 til
siste sesong i isen 1967/ -68.

Forliset som er beskrevet er fortalt av Lars Renholt Hansen til Ole Bauer – «Vi Menn». Erik Leister har gjenskrevet det meste, – noe forkortet.

………………………………………………….—————————————————————————–

GUTTANE KOMMER HJEM FRA ISEN
lørdag 29. april 1995

Dette arrangementet har vi hatt i minne siden midt i mars, Hvalfangerklubben i Sandefjord og Sandefjord kommune – ville markere byens 150 års jubileum.

På Bastøferjen møtte Sissel og Erik Leister, – Bjarne og Martin Olsen. I Sandefjord traff vi på Erna og Kåre Martinsen, – Turid og Birger Arvesen.
Vi gikk og slentret i morgensola, mange foreninger hadde møtt opp og solgte kaffe og vafler, hjemmebakt, stekt hvalbiff og annen mat og drikke. Husflid, keramikk og mye annet var til salgs, en stor dieselmotor med blankpussete kobber- og messingrør dunket og gikk taktfast og nostalgisk på et solid fundament.
Veteran kjøretøy som motorsykler og biler var også stilt opp. Du verden så fine bilene var på trettitallet og i femtiårene. En sene var rigget til og pyntet med nyutsprunget løv og langbenker var det mange av.
Klokken 1030 var det åpning av byens prominente personer og etterhvert ble det underholdning på senen. Innslagene spente fra tidlige tider til Sandefjord som opplevde den «første oljeboomen» i Norge.
Fremført av et amatørteater i byen, det var en opplevelse for publikum å være til stede.

Opp fjorden og inn i havnebassenget dunket ei gammel fiskeskøyte fra Engelsviken.
Det var de tre Aleksandersen brødrene i skikkelig fiskerantrekk fra 50 åra med skøyta Ø 91 O som kom for «å hente» hvalfangere som skulle hjem til Onsøy. De dro hjemme fra halv fem om morgen og hadde bleike på den fire timer lange turen. Etter hvert var det mange skuelystne som ville slå av en prat med onsingene, lokalradioen var også der. Det var som den fineste symfoni å høre dunk-dunk-makskinen som lå i indre havnebasseng helt til halv fem på ettermiddagen.
«Southern Actor» ute ved Framnæs stemte stadig i med sine hese «toner» fra fløyta, dette sammen med steam og kraftig røyk fra skorsteinen indikerte på at noe snart skulle skje. «Forlandet» var også med på å lage god stemning ute i fjorden.

Det luktet skikkelig «steambåt».
Actor hadde nemlig fått bunkers fra «BLÜCKER» (uten for Drøbak), denne oljen var framstilt av brunsteinkull,
derfor «kølalukta».
Så etter lang ventetid kunne konene og barna, og kjærester som var kledd i 50 talls antrekk begi seg mot kaia hvor «Southern Actor» og «Forlandet» skulle legge til. ”Forlandet» fikk nok ikke så stort frammøte som” Actor”, alle kjenner til restaureringen som har pågått i lang tid med denne, nå var den ferdig (nesten). Du verden som den ruvet, mannskapet «hang» overalt på båten for å sikre seg best overblikk på den fullpakkede kaia. Grønne bananklaser og store dokker hang i riggen. På dekket stod skipsekker, striesekker, kofferter og grønnsåpedunker som utgjorde bagasjen til hvalfangeren.

Mannskapet var å se i sin fin stas fra 50 åra, nei det var et syn, – lange gabardinkapper, hvitskjorte med slips, dressjakke, dressbukser med sleng, hatt og noen hadde alpelue.
Sakte men sikkert ble Actor buksert til kai, det ble vinket og ropt og gestikulert til de på kai og til de på båten.
Fangliner og trosser ble kastet ned til havnefolka, gangveien ble omsider låra ned på kaia til stor jubel.
Havnedrosjene og andre farkoster var å se rundt de to hvalbåtene. Etter at mannskapet var kommet i land fikk de mange skuelystne komme ombord.

Senere på dagen ble det skutt på en – dertil tilnærmet hval i havnebassenget. Skal si det smalt kraftig, fanglina fôr avgårde som en illsint slange, – det ble bom. Spellet ble satt i gang så «steamen» fnyste alle veier, inn kom harpunen med tydelige tegn på at det ikke er så veldig dypt i indre basseng. Det ble demonstrert og avfyrt flere bomskudd, inntil det siste skuddet fikk fast fisk. Denne seansen bar preg av at det er for lenge siden sist at en hadde vært i isen. Det var en fantastisk opplevelse for en maskingutt fra «Thorshavet» sesongen 61/62 å få være med på alt dette, og ikke aller minst å få se hvordan det ble operert fra «lemmane». Kokerifolka fikk jo bare se båtene når de skulle inn å bunkre eller levere hval.
Denne lørdagen i april var det at sommeren kom til Sandefjord! Det var bare slik at folk var på kaia og ruslett og pratet om forna dager, selv traff jeg en lugarkamerat vi sender jule – hilsner til hverandre. Det ble tid til en strekk før festen på Atlantic, her møtte Kåre og Erik sammen med sine koner.
Festen og moroa gikk til langt over midnatt, det ble servert drikke til 50 talls priser. Øl, vin og brennevin var billig, for en flaske selters betalt vi 27 øre. En liten flaske vin kostet 7 kroner.

Neste morgen var det å gå til et veldekket frokostbord.

Takk for en alle tiders weekend. » Maskin» no. 114. Erik Leister

 

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.