Når Skagerrak-fanden slår til


En høstmorgen for endel år siden lå et lite fartøy og hugg mismodig mot Bjellandsskjærene. Besetningen var
lykkeligvis kommet seg i land, men skipperen var både arg og fortvilet over uhellet og klaget sin nød til
en av de fastboende. «Jeg begriper ikke dette,» sa han. «Da vi gikk ut ved Færder i går kveld, satte jeg
kursen godt ut — ca. syv mil av land…» «Det kan nok stemme,» bemerket Tromøy-fiskeren lunt. «Just sånn må
du holde av for å havne på Tromøylandet.» Hva han hadde i tankene, var strømforholdene som hadde hersket om
natten. I vinterhalvåret følger strømmen Skagerrakkysten stort sett landet vestover, men denne
strømsetningen, som løper opp i to-tre knop, er ikke stabil. Under spesielle værforhold kan det skje hurtige
endringer — strømmen dreier og står hardt på land. Tromøys utside inviterer i seg selv til skipbrudd.
Over en mil står denne kyststrekningen ubeskyttet ut mot havet. Bortsett fra den snaut kilometerlange
Tromlingen er skjær-gården smålendt og uhyre spredt og sparsom, men desto større er mylderet av båer og
undervannsskjær. Å følge disse vær-bitte strendene en stormfull høst- eller vinterdag er en opplevelse
man sent eller aldri glemmer. Det er scener så voldsomme, så dramatisk skremmende og samtidig så betagende
at man fullstendig rives med.
En hylende vind bryter over land, uler i verneskogen, hveser nede i kløftene og piper over berget med en
slik villskap at menneskekrypene må ned på knærne og klote seg fast. Utover — så langt øyet formår å trenge
gjennom drevet og blesten —går alt i ett, i hvitt, gult, svart, grått. Himmel og hav står i et eneste kok
i dette naturens skuespill, som er sau i scene av Skagerrak-fanden personlig.
En dance macabre — en lidenskapelig ballett av furier i hvite gevanter, som lokket opp fra det store dyp.
De eier en selsom skjønnhet, men er samtidig fryktinngytende i sin vill-skap. De utfordrer mennesket,
samtidig som de fristøter med sine redsler. Ingen nåde rommes i deres nattsvarte sjel. Deres favntak er
tilintetgjørelsen, deres skjød — døden. Huiende, presset av vindrossene, virvler de fra båretoppenes
fossende reisninger innover mot strendene, hvor de tørner mot berget og slynger skumsprøytet som hvite
slør innover land, for så — liksom i avmakt — å synke tilbake i det høstsvarte hav. Jo, det er mektige
krefter som driver sitt spill på kysten en slik blytung dag. Intet sted kan et menneske føle seg så lite,
så ydmykt — og så vemodstemt. Her oppleves den evige strid mellom naturkreftene og landet. Her forsøker
havet å risse runer i fjellets tavler — runer vi ikke kan lese, men kanskje likevel instinktmessig forstår
når vi ferdes alene en uværsdag langs høstede rabber.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.