Om skoleskip og førstereiserfaringer 1972 – 1973.

Om skoleskip og førstereiserfaringer 1972 – 1973
Etter forspørsel av tekstforfatter.
Skrevet av: Geir Gullaksen
Med spesiell takk til Arne Sognnes. Han var blant dekksmannskapet på Statsraaden da jeg var elev og har vært til stor hjelp med hele historien.
Med en oppvekst i Øvre Årdal helt oppi grensa til Jotunheimen, var ikke det mest naturlige valget å dra til sjøs. Det var jo ganske greit å begynne på det som den gang var Årdal og Sunndal Verk (nå Hydro Aluminium Årdal). Kan ikke huske helt sikkert når jeg fant ut at jeg ville bort derifra, men det var tidlig. Før jeg ble født var min far i ca. 2 år på M/S Elin Horn, en C1-A båt på 7916 dwt tilhørende A/S Jacob Kjøde, Bergen, (bygget 1942 som Cape Spencer i Beaumont, Tx), og det kom jo noen historier.
STATSRAADEN
Høsten 1971 kom det tilbud om å dra på skoleskip og gå på ungdomsskolen samtidig.
Kurset skulle avholdes om bord på Statsraad Lehmkuhl. Det var også et samarbeid med Måløy ungdomsskule. Dette skulle avholdes mellom januar og april 1972. Søknaden var stor, ca. 20 % av de som søkte, måtte på venteliste.
Åtte gutter fra Øvre Årdal fikk plass. Totalt var det elever fra 16 forskjellige skoler.
Det var oppmøte 4. januar 1972 i Bergen. Skuta hadde ikke vært i bruk på en stund. Det var veldig kaldt, og provianten var ikke på topp. Etter hvert ble det bedre, vi hadde proffe kokker. Jernkumelk var jo en ny erfaring, vi skulle jo forbredes på langfart! Det var avgang fra Bergen den 6. og ankomst Måløy 7. januar. I Måløy
ble Statsraaden belagt ved Fiskarkaien og der ble hun liggende under hele oppholdet.
Statsraad Lehmkuhl: Norges desidert største seilskip (og peneste): 1701 br.t, 98m lengde m/klyverbom. Tremastet bark (to master med skværseil og en mesan mast), bygget 1914 i Geestemünde (nåværende Bremerhaven) med navnet Grossherzog Friedrich
August. Hun kom til Bergen i 1921 og skiftet under 2. verdenskrig navn til Westwärts da tyskerne overtok skipet. Etter krigen ble skuta påkostet rundt 1 million kroner, og var tilbake som skoleskip.
I 1972 var det Hilmar Rekstens Rederi som eide skuta. Han hadde kjøpt den i 1967 for å unngå at den havnet i utlandet. Den maritime delen av utdannelsen ble bekosta av rederiet, resten var et spleiselag mellom Kirke- og undervisningsdepartementet og kommunene vi kom fra.
Det var ganske strenge regler ombord og det var en del frafall med en gang. Etter en tid var det bare 2 av de som fullførte kurset som ikke ønsket å reise til sjøs, vi andre var frelst. Full sjøguttskole og de fleste skolefagene, det ble lange dager. Når vi var ferdig, hadde bestått kurset og fylt 16 år, kunne vi reise i utenriksfart.
Kaptein ombord var Odd Fosså og maskinsjef var Magnus Arnesen.
Dagliglivet om bord
Purring 6.30, vi sov i hengekøyer og de måtte da ligge i køykister om dagen. Frokost var fra 8 – 8.30. Deretter lesing. Fra 9.30 til 12.00 dagens praktiske oppgaver. 12.00-12.30 var det middag. Det var så oppstilling, og arbeidsfordeling. 14.15 dro noen på skolen og resten fulgte etter 15.30. Skoleslutt var 17.00, så dagens siste måltid og bakstørn.
De som hadde mulighet, kunne gå i land 18.30. Penger fikk vi en gang i uka, alle samme beløp. Noen få kroner. Sendte et brev hjem om penger til brevpapir og frimerker. Husker skuffelsen da jeg fikk tilsendt dette og ikke penger. Gamle matrosdresser fra 50 tallet var uniformer, det kunne være problemer med pressing av bukser. Lærte her et triks med å stryke inn såpe i pressen, noe som fikk fatale følger når det regnet.
Av og til brukte båtsmannen lommelykt for øreinspeksjon, så grundig vask hver dag måtte til. 40 gutter på hver banjer laget jo en del snakk, og ”rare lyder”. Synderen var jo ikke lett og skille ut i mørket. De fleste var 15 år gamle, og hadde ikke lov å røyke. Brannfaren gjorde 2 ting: 1- fast røykeplass, 2- de fleste begynte røykekarrieren. I begynnelsen var det mye besøk ombord og ”alle” i Måløy var vel en tur nedenom. Men etter en stund var jo ikke Gate 1 i Måløy verdens mest spennende sted å gå frem og tilbake. Vi var en flott gjeng ombord og vi fant på forskjellige ting. De av oss som var veldig bestemte på å prøve oss i utenriksfart, jobbet jo litt med lekser og praktiske oppgaver. En del av gutta var jo fra Måløy
og i nærheten. De hadde jo venninner og det var noen som synes det var ”litt” spennende å gå på kino med oss. (hilsen til Kari som jeg klina med bak hotellet). Vanlige fag hadde vi på ungdomsskolen, så der ble jo det møte med de andre ungdommene i Måløy.
Husker jeg ble overraska da flere av de som hadde vært i fiskebåt fra de kunne gå, ikke kunne svømme. I Årdal var det basseng, og vi kunne.
Det var dekk/maskinlinje og egen bysselinje. Jeg var bestemt på å reise ut i maskinen.
Etter kursets slutt var det tilbake til Bergen og avmønstring 4.april. Utlevering av bankbok med 10 kr fra Bergen Privatbank skulle sikre nye kunder.
Vi var på et tidspunkt blitt lovet litt kystseilas med Statsraaden. Skuffelsen var stor da vi på dette kurset aldri kom under seil. I 2002 var jeg tilbake som medseiler sammen med min sønn Oliver. Vi hadde en flott seilas i Nordsjøen; Bergen-Invergordon-
Kirkwall-Lerwick-Bergen.( 869 nautiske mil utseilt distanse).
Det var da 30 år siden sist jeg var om bord, det var ikke så store forandringer, men; der jeg hadde hengekøya mi (nr:87) var det blitt pentry ( SUKK ).
I 1998 ga forlaget Alma Mater ved forfatteren Kjartan Rødland ut en praktbok med tittelen: STATSRAADEN. Boka har tekst både på norsk, engelsk og tysk. Det står IKKE et ord der om dette kurset. Synd, jeg synest det er en viktig begivenhet at det vinteren 1972 ble
holdt et kurs for ca 70 mulig fremtidige sjømenn ombord… (der fikk jeg frem den meningen). Av oss fra Øvre Årdal som deltok på dette kurset var det Roar Danielsen og jeg som kom i utenrikssjøfart. Han seila i byssa. Hilsen til Roar som jeg fikk et hyggelig møte med i Oslo sommeren 09, historiehjelp også.
Fra Bergen var det hjem til Øvre Årdal for å fullføre ungdomsskolen.
Jeg satte meg da opp som hyresøkene på arbeidskontoret. Men ferdig med skolen var det veldig stille fra den kanten.
Jeg var da fylt 16 og hadde jo sjøguttskole (altså overmoden for utreise) Min far tok da en telefon til Jacob Kjødes Rederi (hvor han selv hadde seilt på 50-tallet).
Og jo da, de kunne gi meg hyre som sjøaspirant. SÅ; 17 dager etter skoleslutt, 10. juli 1972 mønstret jeg i Bergen, og dro med direktefly til New York. (16 år, 1mnd og 20 dager gammel) Det var min første flytur. Reiser sammen med smører Egil B. Larsen og kokk Håkon Strand. Vi gikk ombord i M/S Baie Comeau.
MS Baie Comeau
A/S Inger ( Jacob Kjøde), Bergen12085 dwt – 5850 bhk Bremer Vulkan – MAN
Sjøsatt april 1960.
Solgt mai 1978 til Cellac Navigation SA, Panama for 820.000 US dollar. Omdøpt til Guia. Påbegynt hugging i Kaohsiung 16.01.1985.
Avispapir til Daily News i New York var skipets last. Om sommeren hendte det at vi tok med passasjerer og deres biler fra New York. Det var 6 doble passasjerlugarer av flott standard. Kan ikke huske at de alle ble brukt samtidig. Baie Comeau hadde navn etter
plassen med samme navn som ligger i Canada, på nordsiden inne i Saint Lawrence-bukten i den fransktalende staten Quebec. Baie Comeau var utvilsomt det norske skipet som mellom 1960 og 1978 hadde flest anløp mellom disse to havner. Jernbanen tok over papirfrakten da det ble bygget en jernbaneferje. Da jeg var om bord, var det kun turer mellom disse to havner. MEN; kjedelig var det ikke. Turen tok normalt 9-10 døgn. Da en tur utgjorde
papir for ca 8 dagers avisdrift, fikk avisen papir også fra andre skip og med jernbane. Båten var spesielt tilpasset havna i Brooklyn. 3,5 døgn opp, 3 døgn lasting og 3,5 døgn ned. Vanligvis 3-4 liggedøgn i New York.
Med 9 mnd kontrakt ble det jo noen dager under land. Har undersøkt en del om skipet. Det hadde ikke mange turer utenom denne ruta på 18 år. Ca 370 turer og 3,7 millioner papirruller er jo noe det står respekt av. 1970 fikk Baie Comeau en utmerkelse fra AMVER, siden 1960 var skuta tilknyttet systemet.
Hilsen til kaptein Odd Aase som var om bord i til sammen 8 år. Stod ombord hele ”min” periode. Vi mønstret av sammen. Han seila også sammen med min far på Elin Horn i 1953. Pr. telefon var det info å få fra ham.
Baie Comeau var utskipningshavn for treprodukter og korn. Var på kino der og så for første gang en ”dubba” helaftens film. Husker det var rart å se at lyden og munnbevegelsene ikke stemte overens, alle snakket jo fransk.
Få av lokalbefolkningen kunne/ville snakke engelsk, det var ikke så mange vi kom i kontakt med. Vi var på en måte pariakaste, det var også en indianerstamme som hadde reservat like i nærheten. Flere ombord fikk veldig god kontakt med noen av kvinnene fra stammen. Jeg var nok litt for ung og hadde ikke det helt store gjennombruddet.
Prøvde så god jeg kunne. Noen av de yngste ble venner, vi var flere fra båten som var på besøk i reservatet. Har nå i ettertid snakket med Egil Larsen som var to ganger ombord på Baie Comeau, og har vært tilbake på besøk i reservatet. Han forteller om en flott mottagelse, men stort alkoholforbruk, spesielt blant den mannlige delen av stammen. En del barbesøk ble det også. En ganske tøff bar hadde stripping på programmet, en litt voksen kvinne var hovedpersonen, veldig pinlig var det å oppdage at hun var litt eldre enn min mor.
Noen av gutta spleiset på bil og hadde stor glede av det. Trossefestet på land ble truffet en kveld, og dermed var den bilen historie, men det kom flere.
Det var også anløp av andre norske skip her. En gang var skipet med handelsflåtens flotteste navn fortøyd aktenfor oss, vi var en del på besøk hos hverandre. M/S Geira, Leif Erichsens Rederi i Bergen. (15900 dwt, bygget i Gøteborg 1963). Var i Bergen
2002 og fikk da se modell av Geira på sjøfartsmuseet.
Livet ombord og i New York
12 år gammel var skuta da jeg kom ombord, den var godt holdt, men var vel ”litt” slitt. Møtet med kakkelakker gjorde stort inntrykk. Likevel fikk det en klassing i Newcastle 1976, der de var imponert over den tekniske tilstanden på skipet.Det var to på hver vakt, både på dekk og dørk. På Statsraaden hadde vi jo sjømannsopplæring, her var nok realitetene annerledes. Byssegutt, dekksgutt og maskingutt var det om bord, jeg var aspirant, kom utenom og var yngstemann om bord. Dette var den eneste båten jeg var påmønstret som hadde alle guttestillingene, det var et ungt mannskap. Hensikten med sjøaspiranter var å få kombinerte motormenn/matroser (og/eller skipsmekanikere) Dekk/maskin, 6 mnd på hver plass. På resten av ”mine” båter var det alternering med diverse dekksarbeid, selv om
mønstringspapirene sa smører/motormann. Sjøaspirantordningen var ingen suksess for meg. Må nok selv ta en del av skylden for det, forsto ikke hva det innebar. Var villig til å skrive under hva som helst for å få komme meg ut til sjøs; 6 mnd på dekk var en grei
erfaring. Ombord var de overrasket da det kom en sjøaspirant, det var ikke noe opplegg for det. 3 mnd i maskinen, der jeg egentlig skulle være 6 mnd for å fullføre kontrakten, ble det aldri noe av. Etter 9 mnd var det jo fri hjemreise, og jeg var klar for nye
opplevelser. Da jeg stilte i messa første dag, og ble satt sammen med lettmatros Kjell Grytvik til å male skutesida på stilling, forsto jeg at nå var alvoret begynt. Kjell var en veldig hyggelig gutt, han lærte meg mye. I mitt arbeid med denne artikkel har jeg fått vite at han er død. På dekk var min plass blant dagfolka. Deltagelse i det vanlige vedlikehold ombord var hverdagen.
Ble tatt med en runde på land og vist fram på de nærliggende sjappene. Da det ble drevet ”litt” sigaretthandel med nærområdet var vi ganske populære og fikk vanligvis gå uten store problemer. To av gutta ble robbet etter en fuktig kveld, de kom om bord
i trusa. Da dette ble snakket om på barene dagen etter, ble alt levert om bord som de hadde mistet. Området ble regnet som farlig, ingen gule taxier ville kjøre helt ned. Vi byttet da til en sivil taxi lenger oppe i Brooklyn som kunne kjøre oss om bord.
Under land var det vakter, med faste brannrunder, sjekking av trosser og lignende. Nattvakt i New York var favoritten. Oppdaget da byen på dagtid.
Brooklyn var vår havn, piren var nr 13, også kalt Foot of Dikeman. Hovedgata i dette området var Van Brunt som via Carrol ledet oss opp til hjørnet av Colombia/Cane street, der den legendariske Otto’S bar var. Det var ca 10-15 min å gå. Otto var på dette tidspunktet en godt voksen mann, men full av liv. Jeg måtte sitte ved baren. Kom det inn noen han ikke kjente, ble ølflaska kjapt byttet ut med Cola. Det var jo flere som ikke var gamle nok for servering, han visste at nektet han meg eller noen andre servering, da brukte vi pengene på andre sjapper.
Ottos første og siste stopp stod det med store bokstaver på utsiden. Det var sannheten for mange. Otto hadde laget til et toalettsete med lokk og satt opp på veggen, ved og dra i en snor åpnet lokket seg. Inne i ringen var det bilde av Otto. En måtte da betale
en runde. Den danske sjømannsjappa Montero ble også flittig besøkt. Montero`s var kjent for sine fargede ”vertinner”. Den var plassert i Atlantic Avenue like ovenfor Kronborg Bar. (476 meter fra Ottos). Long Island bar & restaurant var plassert litt lenger oppe på høyre side. Her ble det spist middag. På barene var det kvinner som gjerne var en mellomting av venninner og horer.
Dette området var jo et oppkomme av opplevelser og historier. Barber Line, Hoegh Line, Norske Amerikalinje (lasteskipene) og danske Maersk-linjen holdt til i området, sammen med flere andre. Møtte og her en del uteseilere som livet ikke hadde stelt så godt med. Det var historiene fra Østen og Sør-Amerika som pirret og var medbestemmende for at dette ville jeg også være med på. (og slik ble det jo). Ved en tilstelling på sjømannskirka romjulen 1972, var mannskap fra 11 norske skip tilstedet. Vi var ofte på kirkebesøk, det var ca 20 min å gå fra båten. Vi ble med våre regelmessige anløp, regnet som fast inventar. Wilhelmsen båten M/S Tampa (1976-1982)
(ex- Fernlake) hadde fått satt inn containerseksjon og kappet baugen ca en meter. Dette pga havneutgifter pr meter i Bankok. Rare greier, og direkte pent var det ikke. M/S Texas(1977-1982) (ex-Fernview) delte samme skjebne. Det ble mange turer rundti New York, ofte alene. Der fantes opplevelser på hvert gatehjørne. Første baren, var bare en to, tre hundre meter fra båten, den ble gjerne
første stopp. På en av de første turene satt vi inne i baren da det hørtes skudd rett utenfor. Mot bedre vitende, styrtet vi ut for å se hva som var på gang. Det var en politimann som hadde skutt hull i dekkene på en bil som prøvde å stikke av. Slikt gjorde inntrykk på en 16 åring fra Indre Sogn. Inntrykk gjorde det også da en farget
kvinne kom ombord med sin baby og ville gi den bort til oss. Hun trodde vel at vi som hadde arbeid og mat kunne ta oss av barnet. Besøk fra land fikk vi en del av. Det var ingen kontrollpost på land, og vakta var jo ikke ved gangveien hele tiden.
Skipshunden Kompis mønstret på en stund etter meg. Den ble tatt over fra en som skulle i fengsel. Dekksgutt Jim Hulbekkmo var den som tok ansvar. Det ble skaffet alle nødvendige papirer og Kompis ble et fullverdig skipsmedlem. Den var med på tur på land,
men prøve aldri selv og ta en alenetur. Opplevde flere ganger att den satt klar når vi skulle i land. Fikk senere høre at Kompis var blitt mor til to valper. Kompis ble på et senere tidspunkt overtatt av en Odfjellbåt.
Ved avgang/ankomst var jeg på bakken. Som yngstemann ombord ble det mye rustpikking og vasking. Den dag i dag har jeg ett litt ambivalent forhold til hvitmalte stålskott. Skuta hadde en enkel rigging, et par bommer for hver luke. Det var et mellomdekk i hver
luke. Avispapiret kom i ruller, og ble stående lagvis. Det er jo bilde med denne artikkel, og det som er litt spesielt er at enerluka ligger på bakken. På dekk var det båsen, Svein Solemdal som var sjefen!!!
Til å begynne med var han vel tøff, etter en stund forsto jeg at han var 100 % fair. Han ble et forbilde. Etter at jeg var begynt i maskinen, ga han meg ridderslaget med å si følgene: ”Jo da, det er greit å ha Geir på dekk under avgang/ankomst”.
Det som kom best med av denne første opplæringen, var å ”lære” båt. De siste 3 mnd ombord var maskinen min plass. En stund 8-12 vakta. Det var her jeg ville gå videre og prøvde etter beste evne å følge med. Dette var til tider ikke alltid like lett. Men, grunnlaget for flere båter ble til her. Kom godt overens med de fleste, men ikke alle, det var en som var etter meg hele tiden og ved et par anledninger ga meg juling. Han var da beruset. Han var litt eldre og mye tøffere. (i dag ville dette blitt kalt umotivert vold). En gang kom han inn i messa om kvelden og begynte å egle seg innpå meg. Da han ikke fikk noen respons, ble han forbannet og ga meg en skikklig runde juling. Lærte å holde meg vekk fra han, tilværelsen ble mye bedre. Å si i fra oppover i systemet var ikke aktuelt, det ville aldri blitt tolerert. Ble jo tøffere og sterkere jeg og. Hadde siden aldri slike problemer på noen båt. Det kunne jo gå en kule varmt i enkelte
havnebyer, Geir var ikke han som stakk av. Det var påmønstret en offiser som hadde flere store idrettsbragder bak seg, hans hobby var å banke opp flere av de unge ombord av grunner som var helt urimelige (han slapp unna med ansvaret ved å gjøre dette på land).
Her slapp jeg unna da han av en eller annen rar grunn hadde funnet ut at jeg var ”egentlig en kjekk gutt”.
Egil Larsen fra Holsenøy som jeg mønstret på sammen med, jungmann Ronald Vesterli fra Mo i Rana, Frank Agledal som nå bor i Eikefjord og hjelpegutt Odd Rune Husevik fra Stord, var nær meg i alder og stilling, vi hold en del sammen. Matros Julio Escudeiro
var fra Spania og var et flott møte, han hjalp meg til rette. Var med han i land og handlet klær. Vi kunne da gå på de billige butikkene der det ble snakket spansk. Begynner en et sjøliv med å møte slike mennesker, er mulighetene for at en utvikler seg til rasist små. (Det hjalp også at jeg på neste båt ble veldig forelska i en japansk
jente i Kobe). Harry Holte var om bord i 15-16 år, han var 2.maskinist på disp. En veldig morsom type som hadde gått gradene fra motormann. Jeg ble satt til å være håndlanger for han ved flere anledninger, vi kom godt overens.
De første høststormene i ballast utenfor Halifax ble en forferdlig opplevelse, sjøsyken holdt på å sette en stopper for min sjømannskarriere. Tror det var tanken på nederlaget ved hjemsendelse som var medisinen. De litt eldre med fartstid fra flere båter kunne jo fortelle meg oppskriften på hvordan en ble kvitt syken. Rådene var godt ment, men til liten hjelp. Det gikk bedre etter hvert, siden var det ingen problemer. Kunne kjenne små antydninger hvis det ble riktig ille. (vanligvis første runde med uvær på nytt skip). Kulde og is var det mer en nok av i denne farten. Takket være russiske isbrytere kom vi oss en gang ut fra total innefrysning. Nærheten til 2 russiske
lasteskip reddet oss, vi ble med de ut i åpent farvann. Det kunne bli temperaturer ned under 30 minusgrader. Etter en tid om bord byttet jeg lugar og bodde i forkant av akterskipet med ventilen ut mot dekk. Når en da ble purret om morgenen og ikke kunne se
ut pga snøfall, ja da var dagens jobb helt klar. Det var greit med snø/regn i New York, da kunne vi ikke losse.
Møtte her ombord en av de få krigsseilere jeg var sammen med ute. Sterkt å se denne voksne mannen, overstadig beruset, ligge svømmende rund på messegulvet, gråtende og desperat rope etter hjelp. I dag mener jeg at statens behandling av våre krigsseilere
er en stor skam. Lise Lindbæk`s bok: ”Tusen norske skip”, burte vært skolepensum.
Byssa var ett dekk over mannskapsmessa og det var heis. Messemannen som nok var litt av en original, måtte bruke tau for og få heisen opp/ned. Han plundret en del med dette, og jeg lærte en del nye ord som ikke bør komme på trykk. Det var en liten underoffisermesse ved siden av mannskapsmessa. Vi var unge og sultne, og rasjonering på egg/bacon var ikke ok. Kikking på kosten var jo et gjennomgående tema på de fleste
båter. Var ikke på noen annen båt med så mye rasjonering på ”populær” mat. Vi fikk melk med 50 % vann innkjøpt i Canada, melka hadde og gjerne vært en tur innom fryseren. I New York var flere av mannskapet på nærmeste butikk og kjøpte egen melk. Personlig synes jeg det var et klart skille mellom offiserer og mannskap, det gjorde et stort inntrykk da de fleste av offiserene kom på besøk i full uniform på juleaften. Den ble feiret i sjøen på vei til New York, og gutten ønsket han var hjemme. (innrømte det
selvsagt ikke). Lugarene til toppoffiserene var små leiligheter og kapteinslugaren hadde bad med badekar. Min første lugar var rett over en kjølekompressor, brukte noen dager før jeg fikk sove sammenhengende, en venner seg til det meste. Det var enmannslugarer med felles dusj/toalett ute i korridoren. Lugarene var slitte, flere av oss malte sin lugar i lysere farger. På styrbordsiden var det dagligrom med tv som var veldig populært i New York. Det var Skipper`n og andre tegnefilmer til 3 kaffen, det hendte at denne pausen varte litt lenge….
Skuta var en idrettsbåt. Mange store bragder ble utført av mannskapet om bord. Det fantes en anselig premiesamling. Da skuta ble solgt ville rederiet ha samlingen hjem. Forsikringsbeløpet ble satt til 41000 Dollar.
22 mars 1973 forliser M/S Norse Variant etter å ha lastet kull i Norfolk. Motormann Stein Gabrielsen er eneste overlevende av 30 mann. M/S Anita forlater samme havn med samme last. Anita forliser også, en redningsbøye er alt som blir funnet. 32 personer omkommer. Vi er utgående på ballast, skal ut i omtrent samme område, kaptein Aase får
telefon fra den norske konsul om at det er muligheter for skipsforlis. Det er et forferdlig uvær, vi blir liggende inne i havnen og vente. Det ble en egen stemning om bord. Når vi går ut, får vi føle litt av etterdønningene av uværet. Denne opplevelsen sitter god. I samtaler med andre som var ute på 70 tallet, kommer denne tragedien fort opp.
Skroget på Anita var bygget på Tangen Verft Kragerø mens utrustning var på Nyland i Oslo. Norse Variant var byggenr. 267 på Uddevallavarvet. De var begge bygget som rene bulkbåter.
Lysten til videre sjømannsliv var satt seg fast av de samlede erfaringer. Fikk 9 mnd. og 9 dager fartstid fra Baie Comeau, det var begynnelsen.
Mønstret av i New York 19.04.73.
Den 25.05.73 (17 år og 3 dager gammel) mønstrer jeg smører på M/S Sjøholt, Ivarans Rederi, Oslo. (21140 dwt, bygget 1968).
Tilbake i New York
Klokken 11.25. 22. april 2009 sitter det en forventningsfull mann ombord på
Continenteal Airlines flyrute Oslo – New York direkte. Det er 36 år siden avmønstring M/S Baie Comeau.
Tolv døgn er satt av til å trave rundt. Har vært innom flere USA havner med andre skip, men ikke New York. Kl. 14.00 lokal tid lander flyet på Newark. Har fått hotellrom på Paramount Hotell 235 W 46 st. 78 meter fra Times Square.
Ut døra og rett bort til venstre. Var på Manhattan flere ganger 72/73. Finner etter noen dager en italiensk restaurant som var der den gang. Sitter noen timer på Times Square, ser på folkelivet, dette området er helt forandret. I 72/73 var dette et ganske rufsete område med pornokinoer, barer og kjempespennende opplevelser. Nå er det oppgradert ganske kraftig. Burgersjapper og kjederestauranter dominerer. Veldig trygt,
egentlig en ganske kjedelig turistfelle. Bruker resten av den første dagen til å bli kjent rundt hotellet. Fant en flott frokostrestaurant, der spiste jeg hver dag.
BrooklynPå dag 2 går turen til ”mine barndoms” gater. Subway’en er et raskt
fremkomstmiddel. Har kjøpt ukeskort. Kan brukes både på buss og bane, reiser en mye, er dette å anbefale. Kjenner igjen stasjonsnavnet Court St og går av der. Er nå klar over at Atlantic Ave ligger noen hundre meter bortenfor stasjonen. (Det er jo ”bare” 36 år siden sist).
Kommer ut i Atlantic Ave og ser Long Island bar og restaurant på andre siden av gaten. Jo da, nå er gutten på kjente trakter. Når jeg står på utsiden, ser det ut som de åpner hvert øyeblikk. Var to år for sent ute. Eieren, en kvinne på over 100 år var havnet på sykehjem og ingen fikk ta en avgjørelse uten hennes samtykke. På høyre side litt lenger nede i gata husker jeg Montero`s og Kronborg.
Klokken er 11 på formiddagen, Montero`ser ikke åpen, en ansatt på en kaffebar ved siden av kan fortelle at de gjerne åpner ved tretiden. Ser inn vinduet, men det er helt mørkt der. I lokalene til Kronborg er det blitt legekontor. Er tilbake senere på dagen og får en fantastisk opplevelse. Og komme inn på Montero`s 36 år etterpå var TILBAKE TIL
FORTIDEN. Behøvde ikke spørre etter veien til WC. Bartenderen var sønn av grunnleggeren, og gjennom ham og noen stamgjester kom det mange gode historier. Montero`s var den danske sjømannsbaren i området. Dette kom av at grunnleggeren som var spansk, hadde seilt på danske skip. Var innom flere ganger og møtte flere med gode historier. Husker sjappa som en av de bedre i området.
Turen går så ned mot Columbia St.
Ja, nå skulle drømmen om å på nytt stå inne i Ottos bar oppfylles. Lovet ved
avmønstring i 1973 å snart stikke innom. Men livet blir ikke alltid slik en tror.
LINK: Otto bar
I 1978 satte Otto kroken på døra. Det ble etterpå prøvd å drive bar i det samme lokalet, men det lykkes ikke. Her er ryktene mange. Man kan i dag (23. april 2009) se inn vinduene, det er en bardisk på høyre side. Det er ikke den originale, men ligger omtrent på samme plassen. Det ser ut som en byggeplass og lokalet virker større. Mulig det er tatt ut noen vegger. De jeg snakket med, mente at det var ca 14 år siden det var folk
der sist og jobbet. Det som er den største overraskelsen, er at 2.etasje på bygget er borte. Dette må ha skjedd for en del år siden, flere jeg snakket med i området kunne ikke huske at det var 2.etasje der. Stiller meg opp på andre siden av gaten og tar en solid pause.
Er nede i Dikeman (Red Hook). Finner lagerskuret båten lå på utsiden av. Resten av området er ikke så veldig forandret, er flere runder i dette området. Treffer noen som har bodd her siden 70 tallet. Bitene faller på plass etter hvert. Dette er i 2009 et litt slitt område, er ikke farligere å bevege seg her enn i Oslo. Var jo et belastet område på 70 tallet. Italienske Sunny`s bar er der i en litt revidert utgave. Kona til innehaveren var norsk, vi slo av en prat. Var ikke mange som stakk innom på mimretur.
Hun var en del yngre og kjente ikke til historien om skipene som hadde holdt til i nærheten.
Etter å ha blitt tipset om at det går en IKEA-båt (Ja da) fra nedre del av Manhatten og til Red Hook (der det ligger en kjempebutikk på området til gamle Bethlehem Steel) fikk jeg se lossekaia/lagerskuret fra utsiden. (du verden hvor lite alt blir etter noen år). Tok båten som er gratis, to ganger tur/retur.
Sjømannskirka er flyttet over til Manhattan. Kong Olav V kirke, 317 East 52 Street. Har ingen personlig tro, men var innom. Det var en fin opplevelse, ble godt mottatt. De fortalte at sjøfolk nå var sjelden innom. De norske skip som var i nærheten hadde gjerne få eller ingen nordmenn om bord. De få norske var da offiserer.
Var en tur utenfor kirka i Brooklyn. Inngangen vi brukte var blitt legekontor. Selve kirkebygget var leiligheter. Området var lett gjennkjennlig. Var også en tur opp den gamle ”Lapskaus Boulevard”. 8th avenue er nå døpt om til Little Hong Kong. Det skal finnes en norsk butikk der. Jeg fant den ikke.
Trakket rundt i New York i 12 dager. Flere turer rundt i de kjente gater og litt turist. Kan anbefales…
Litt om kilder Bøker :
Bare en kom tilbake Beretningen om Stein Gabrielsen, av Øystein Molstad-Andersen.
Wilh. Wilhelmsen History and fleet list 1861-1994
Tramp av Dag Bakka .jr.
Samtaler med flere medseilere. Bilder fra private samlinger : Egil Larsen. Odd Aase.
Egne bilder.
Er det noen gamle medseilere eller andre som har lyst på kontakt angående dette tema:
Geir Gullaksen 98 83 60 13, e-mail : styrbor@hotmail.com

  1. Hugo Møller
    · for 1 uke siden
    Virkelig god lesing . Mange kjente navn fra andre rederier enn der jeg var . Du er en flink forteller
    Reidun Carstens
    · for 235 uker siden
    Heisann:) Jeg er datter til Alf Hilmar Larsen som arbeidet på flere av nevnte båter i Jackob Kjødes Rederi i Bergen.
    Pappa var på Elin Hope, Elin Haven, Elin Horn, Horn Clipper, Baie Comeau m.f.
    Sååååå mange minner dukker opp både fra Canada ( Sept Iles ), Nord / Sør-Amerika ( Puerto Ordaz ) og så mange andre havner. Som Nicolai skriver var også jeg med pappa da han reiste som overstyrmann og kaptein….
    Ønsker dere alle en fortsatt fin tid i mellomjula og et Godt Nyttår :))
    Svar
    3 svar · aktiv for 104 uker siden
    Arve Frøyseth
    · for 227 uker siden
    Hei
    Hvar Repratør på Elin Horn 70/71 og motormann Ingerseks 71
    Svar
    Dag Hanssen
    · for 225 uker siden
    Fin historie og godt skrevet. Håper på å finne lignende historie fra min første båt utenriks, Bruse Jarl, kjemikaltanker. Kanskje skriver jeg selv et mimreinnlegg om førstereisen for snart 40 år siden. Fy fan som tiden flyr.
    Svar
    Per Rune Ånnø
    · for 218 uker siden
    Hei !
    Er her noen som var ombord i Tagus eller Tijuca ?
    Svar
    Per Rune Ånnø
    · for 218 uker siden
    Hei !
    Svar
    Per Rune Ånnø
    · for 218 uker siden
    Hei !
    Noen fra tagus eller Tijuca her 1973/74
    Svar
    Per Rune Ånnø
    · for 218 uker siden
    Hei !
    Svar
    Kjell Mathiassen
    · for 93 uker siden
    Hei dette var artig å lese.
    Jeg Kjell Mathiassen var 3 måneder på Lehmkul fra August 1957 til 15 November 1957. Vi var hele tiden fortøyd i Sandviken Bergen, med
    to bøyer foran og to akter. Etter fylte 16 år fikk jeg den,16 Oktober 1957 mønstre på som maskingutt på M/S ELIN HORN.
    Jeg mønstret av i Genoa som smører den 1 April 1958.
    Seilte til sjøs på forskjellige båter til 1982 da jeg begynte på land.
    Svar
    Harald Asting Lie
    · for 80 uker siden
    Hallo alle sammen. Ble nettopp gjort oppmerksom på denne siden. Var lettmatros da båten var ny 60 og var ombord til 62. Vi hadde et godt fotball-lag og jeg sto i mål.Dengang var det ikke så farlig i området der båten lå,men likevel ble en byssegutt slått ned og ble halvveis invalid.Selv brakk jeg nesen i en fotballkamp, og ble opperet av dr. Lassoa.Navnet glemmer jeg ikke. Lå på det gamle sykehjemmet en tur og der traff jeg indianerkvinnen Ginnie?. Fikk henne med meg ombord, og hva har skjedd med henne siden ? Styrmann Odd Aase var også meg på fotballlaget. Dette er litt fra meg foreløpig. Hilsen Harald Asting Lie, Gamle Songevei56a, 4842 Arendal
    Svar
    Efil S.Bechstrøm
    · for 79 uker siden
    Er det noen som har kjennskap til messe/bysse gutt ombord i mt-hornblower 1960-1962.Husker ikke navn,men var fra Hardanger.
    Audun Hansen
    · for 355 uker siden
    Hyggelig å lese om Baie Comeau, vi for alltid være den beste båten jeg har vært ombord i. Mønstret nok av rett før du kom ombord.
    Kom ombord som reperatør og mønstret av som tømmermann, Var det en matros ombord som het Bjørn Henriksen da du var der? Solheim fra Bergen var båsmann da jeg gikk i land. Og ikke minst var det hyggelig å se igjen Holte….kjernekar var det.
    Svar
    1 svar · aktiv for 300 uker siden
    hans Viktor Øye
    · for 338 uker siden
    Jeg kan bare skrive under på at Baie Comeau står med gullskrift i min hukommelse.Jeg hadde tre perioder om bord, først som lettmatros, deretter som 2.styrmann
    Hans Viktor Øye
    Svar
    aksel skogen
    · for 337 uker siden
    Dett var gøy og lese, reiste selv i kjøde på 60 tallet, Elin haven i 1961,Steinravn -62 Horn Clipper januar 63 til september 64, hadde vert artig og høre om det er noen kjente som leser dette.
    mvh Aksel Skogen
    Svar
    2 svar · aktiv for 276 uker siden
    Ronald Vesterli
    · for 326 uker siden
    Geir,-tusen takk! Dette er bare godt jobbet.Utrolig mange gode minner som farer gjennom hode når man leser dette.(Ja-ja,-noen dårlige også,-innrømmer det) Men hvordan kunne du glemme «Seamans Cave»,-og Maria?Vakreste bartender som noen gang har trøstet en småfull norsk ungdom.Er ikke så ofte i Tigerstaden lenger,-men lover å ta kontakt ved anledning.
    Svar
    +1
    Bernt Grane
    · for 323 uker siden
    Bestefaren min var med ombord på MS Baie Comeau på -60 tallet.
    Kjekt å lese om ka han var med på! 🙂
    Svar
    Jøran Thoresen
    · for 302 uker siden
    Moro å lese. Jeg drar til NY i morgen på familieferie. Har ikke vært der siden 74/75. Var flere ganger på Ottos bar, har lyst til å ta en tur til det område og kikke litt. Mye er nok forandret. Jeg var motormannsaspirant ombord på WW M/S Tamerlane.
    Svar
    -1
    aksel-johan Skogen
    · for 276 uker siden
    Ønsker og komme i kontakt med noen som var ombord i Elin Haven i 1961! og sam tidig tar jeg med Steinravn 1962.
    Svar
    Arne Fossåen
    · for 268 uker siden
    Kjente opplevelser i gjenkjennelig miljø.
    Hørte mye om Baie Comeau fra min nabo som var tømmermann der fra den var ny – før jeg selv reiste ut. Ble en gang senere på 60-tallet forespeilet jobb som trikkerlærling ombord, men da jeg ikke viste særlig entusiasme for fotball fant Holm-Larsen meg trolig for lett. Var et par ganger i NY med annet Kjødeskip – men aldri samtidig.
    Svar
    +1
    Sverre Olsen
    · for 267 uker siden
    Moro og lese om Baie Comeau . Jeg var førstereis Elin Hope som gikk i den same farten . Var ombord fra Juli 1958 til Februar 1970.
    Svar
    +2
    Nicolai Martens
    · for 260 uker siden
    Dette var gøy å lese. Bodde vekselsvis ombord og i Baie Comeau
    fra 1960 – 1962 da faren min var styrmann og kaptein, og min mor salongpike

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

code

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.