Ord og uttrykk fra sjølivet i seilskute tiden

Med tillatelse av Thorolf Huus

Av Astri Riddervold født Sundfør, Haugesund 2. mars 1986.

Manus utarbeidet for Opplysningsavdelingen i TV til programmet «I forkant, språkhjørnet, ord og utrykk fra sjølivet i seilskutetiden.»
Beskøyter. Skipsbrød bakt av rug eller hvetemel uten salttilsetting. De tørkes grundig. Beskøyter danner harde, fingertykke, gjerne runde, flate kaker som kan holde seg meget lenge (Nederlandsk beschuit).
Ordet synes i like stor grad å være beslektet med det engelske ord «bisquit».
Skaffe, spise
Skaffetøy, spisebestikk
Bakk, det du har maten på eller oppi, f.eks.: Kokken satte suppebakken på ruffdørken. En brødbakk – brødfatet.
Om beskøyter
En eldre dame, født 1899 og oppvokset på Sørlandskysten, fortalte meg nylig om sin barndom. Hun mintes hvor festlig det var når farens skuter ankret opp i hjemmehavnen. Da måtte hele familien ned til havna og ta imot.
«Da fikk barna beskøyter» fortalte hun. «En hel tønne ble båret i land til oss». Hun fortsatte: «Beskøyter, vet du forresten hva det er? – Det vet du nok ikke. Ingen her på Østlandet vet det, men kommer du nedover langs Sørlandskysten, kjenner i hvert fall alle av eldre årgang ordet».
Beskøyter- for meg ringet en bjelle. Ordet beskøyter tilhørte også min barndoms terminologi borte på Vestlandet, ikke som noe jeg hadde sett eller fått, – bare noe jeg hadde hørt om når en gammel far fortalte om sine sjømannsår i seilskute tiden, sist på 1800 tallet, da han seilte som dekksgutt i lumberfarten fra pensacola i Mexicogolfen til La Plata og Cape Town. Denne farten var nærmest6 dominert av norske seilskuter fra Sør-Vestlandet. «Å komme til Pensacola, var nesten som å komme hjem», skrev min far. «der lå alltid skuter i havn som du kjente, du traff alltid kamerater hjemmefra».
Min fars kjærlighet til Pensacola sluknet aldri, hans kjærlighet til beskøyter hadde aldri eksistert, de var en nødvendig del av hverdagen om bord, og som sådan akseptert, heller ikke mer. Min gamle sørlandsk venninne utrykte kjærlighet til beskøytene – de var gode og ble spist som de var, uten smør eller pålegg. Men den tønnen beskøyter skipperen hadde med hjem til rederens barn var kanskje av en annen kvalitet enn den som ble servert i ruffen under langfarten.

Beskøyter var det daglige, faste og viktigste innslaget i skipskosten. Store kvanta ble innkjøpt når skuta var i havn og lagret om bord. Men det var ikke bare sjøfolkene som ernærte seg av beskøytene. Fars livfulle fortellinger om de forskjellige sorter mark og biller de måtte dele dem med, hørte til barndommens spennende eventyr. Noen ganger var det så mange av dem at sjøfolkene dekket til koøyene for å slippe å se hva de spiste.
«Mark i brødet var en dagligdags foreteelse», skrev min far, «men det gjorde ikke noe når man ble vant med det». De lærte seg å tolke beskøytenes opphavsland etter kvaliteten, smaken og type mark som bodde i dem.
De engelske beskøytene var bakt av hvete, de var gode, men ofte befengt med mark. Disse var små og hvite med sorte hoder uten særlig smak. Det var vanlig å kløyve disse kjeksene med kniven. Da kunne man skrape bort en del av marken, men sjelden alle, små sorte markhoder strevet alltid med å bore seg opp gjennom sukkeret og margarinen, som var det eneste pålegget der var.
De argentinske beskøytene var fine i smaken, men når der kom mark i dem, så var det noen store, blodfulle, tommellange kryp som det var vemmelig å få mellom tennene.
Den norske rugkavringen var velsmakende og holdbar, og det gikk sjelden mark i dem. Kanskje var grunnen den at den ble spist opp mens den enda var relativt fersk. Det var nok begrenset hvor store lagre som kunne tas med hjemmefra.
Om bord i «King Cenric» av Drammen fikk mannskapet beskøyter av Hollansk fabrikat på en reise fra Cape Town i 1897. De hadde ligget om bord i to år. Det var ikke mark i dem, men hele innmaten var spist opp av et eller annet insekt, slik at det bare det ytterste tynne skallet var igjen. Smaken var forferdelig.
Om bord i samme skute hadde noen små, brune insekter med sort snabel slått seg ned i tønnene med bygg og havregryn. Sjøfolkene kalte dem elefanter. De knaste under tennene når de var kokt, men det var ingen usmak på dem. Her var skikken at suppebakken ble satt på tuffdørken, og før de forsynte seg, skummet sjøguttene av de elefantene som fløt oppå, resten ble spist.
Kostholdet om bord i norske seilskuter på 1800 tallet.

Mykt brød ble sjelden servert i ruffen, om det skjedde, var det «grando festo» skriver far. Kaffe, kokt på kaffebønner, vanket det også bare hver jubelfest – eller når de kunne greie å stjele en kopp fra skipperens spesielle kjele. Til daglig ble det servert sikoriekstrakt istedenfor kaffe.
Havre- og/eller byggsuppe og beskøyter med margarin og sukker var fast, daglig kost om bord. Til middag var det tørrfisk og salt sild. Far nevner også hermetiske fiskeboller som han fikk servert om bord i en vestlandsbark (Chr. Bjelland startet hermetikkindustri på Vestlandet sist på hundreåret). Potetene tok oftest slutt et par uker etter avseiling, de ble erstattet med kokt ris. Tønner med salt kjøtt hørte også med til provianteringen. Som skikken var overalt i Norge utenom byene, ble salt kjøtt servert som kjøttsuppe hver søndag med litt hermetisk grønnsaker eller erter på. (Johs. Sundfør 1931: Kosthold i seilskutetiden).

I denne farten kunne skipene være i åpen sjø opp til 95 dager, alt etter vind og værforhold. Det er selvsagt at provianten måtte være mest mulig holdbar, og på den tiden, i hermetikk- og konserveringsindustriens barndom, var det ikke store muligheter til variasjon. I varmt og fuktig klima ble det også ofte så som så med holdbarheten og råvare kvaliteten.
Kostholdet som er beskrevet her, var vanlig om bord på norske seilskuter på 1800 tallet. De skutene som gikk i nord- og østersjøfart, kunne proviantere oftere en langfarerne og holde bedre kvalitet på maten. Markene i beskøytene hørte muligens langfarerne til.
Kostholdet på land langs norskekysten på 1800 tallet.
Om vi sammenligner skipskosten med kostholdet på land langs kysten, utenom byene, og til sammen tid, er forskjellen ikke så stor. Heller ikke her var det vanlig å spise fersk mat utenom slaktetiden, det ble betraktet som usunt.
Til hverdags spiste man flatbrød, suppe eller grøt av bygg eller havre med salt fisk eller sild attåt til tre måltider om dagen. Etter at potetene ble vanlig på 1800 tallet, erstattet den melmaten til ett av måltidene. Om søndagen var det kjøttsuppe til middag, sodd, det var salt kjøtt kokt med byggryn og en slags nepe som ble dyrket før poteten, iblandet også med grå erter. Når kjøttet ble erstattet med salt sild, kaltes suppen sildegryn. Det var en populær rett langs kysten helt frem til 1930 årene. Det vi i dag regner som tradisjonelt norsk kosthold, spekemat, rømme, flatbrød, lefse, bondesmør, gammelost og geitost, var gjestebudskost og høytidskost.
Men også om bord var det «grando festo» eller «jubelfest» iblant får vi tro.
I byene var gjæret brød og noe mer fersk mat vanlig kosthold på den tiden, og for sjøguttene fra byer, må forskjellen ha vært større.

Sjøfolks holdninger til kostholdet
Jeg fant i fars opptegnelser (Johannes Sundfør) litt om synet på kostholdet i tillegg til det som er gjengitt tidligere, om at mark i brødet var vanlig, men ikke gjorde noe når man ble vant til det.
Han skriver om en kamerat: «Han var som de fleste av oss, drakk et glass øl og en snaps når noen bød og trakterte selv, når han tilfeldigvis hadde penger i lommen, graulet over kostholdet og arbeidet om bord og skrøt over siste skuten han hadde seilt med, akkurat på samme måten som vi alle gjorde».
Det var vanlig å klage over kostholdet om bord, det skulle så være, og noe å skryte av kan det så visst ikke ha vært. Matrettene var stort sett det de var vant med hjemmefra, men råvarenes kvalitet synes å ha vært det der ble klaget over, og sikkert med rette. Far uttrykte det slik: «Det ville væere synd å si at levemåten var overdådig, men vi greide oss. Mavene var i orden, og tennene hvite og friske tiltross for at tannbørsten var et ukjent instrument om bord i de dager».
Informanten (den eldre damen fra Sørlandet, se i begynnelsen av artikkelen) som var født 1899, fortalte også at det var alminnelig oppfatning at tennene holdt seg friske når man spiste beskøyter istedenfor brød.

Historikk
Beskøyter var en del av hverdagen for sjøgutten født 1878, så lenge han sto om bord i en seilskute. Den var også en del av barndommens virkelighet for informanten fra Sørlandet, født i 1899. I 1930 årene var ordet bare forbundet med spennende fortellinger som sjøgutten (Johs. Sundfør) fortalte sin datter (Astri Riddervold født Sundfør og forfatter av denne artikkelen). En Oslo-mann, som arbeidet på plattform i Nordsjøen i dag, hadde ingen klar forestilling om hva en beskøyt var. Han tenkte seg om da han fikk spørsmålet og svarte at han trodde det hadde noe med kjeks å gjøre, og at ordet hørte til seilskute tiden. Han fortsatte uten å ha blitt stilt spørsmål: «Ordet skaffe og skaffetøy bruker vi også sjelden der ute, men det du har maten på, det er en bakk».
Beskøyter ble borte med seilskutetiden bokstavelig talt, mens utrykket for å spise -skaffe- og det du spiste med «Skaffetøy» ble med over på damp og motorskipene. Det gjorde også det du sppiste på «bakken», og den har blitt med ut på plattformen i Nordsjøen.
Artikkelforfatteren Astri Riddervold, (1925 – ) født Sundfør i Haugesund er utdannet innen kjemi og etnologi. Hun har kombinert disse 2 utdanningene i sitt arbeid rundt mat og matkonservering.
Hun har skrevet bøker om drikkekultur i Norge, rakefisk, lutefisk og speking.
Hun har for sitt arbeid mottatt Ingrid Espelid Hovigs matkultur pris i 1994 og også en UNISEF pris for sitt kulturhistoriske arbeid innen norsk matkultur.
Hennes far Johannes Sundfør (1978 – 1947) som det refereres til i denne artikkelen seilte som dekksgutt på seilskuten hans far eide og ble selv kaptein og reder. Da han sluttet som reder i mellomkrigstiden startet han skips ekspedisjons firma Johs. Sundfør AS som eksisterer den dag i dag i Haugesund og drives av hans oldebarn.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.