Overlevende fra «Jamaica» til Anders Jahres rederi møttes igjen.

Historien er sakset i fra Jahre Nytt og skrevet av Møller

Klokken halv elleve på formiddagen 7. mars 1943 ble
M/S «Jamaica» torpedert av en tysk ubåt i Atlanteren.
Skipet var da på reise fra Liverpool til New York med 38
manns besetning. Torpedoen rammet på styrbord side, og
skipet brakk i to og sank i løpet av to minutter. 17 mann
overlevde hvorav fire seilte tilbake til England i en gigg
mens 13 satt i livbåt i elleve døgn før de ble plukket opp
av en engelsk fregatt. Blant de 13 var den 16 år gamle
salonggutten Alan Ratcliffe, den 19 år gamle motorman-
nen Arne Fosselie og den 21 år gamle «gunneren» Chler
Larsen. Alan Ratcliffe måtte amputere begge bena fordi
han fikk koldbrann i livbåten. I slutten av august møttes
de tre igjen, 38 år etter det dramatiske forliset og døgnene
i livbåten.

Det var den tidligere motormannen, nåværende formann i
Agder Krigsseilerforening, Arne Fosselie, som hadde fått
møtet i stand. Fosselie kom nemlig over et avisutklipp i
Liverpool i 1977, og her kunne han lese om Alan Ratcliffs
skjebne. Fosselie fikk oppsporet ham, og dette førte i sin tur
til en invitasjon for Ratcliffe og hans familie om å komme
til Norge. For kort tiden siden møtte Fosselie Ratcliffe, hans
kone Majorie og sønnen John i Newcastle og derfra gikk tur-
en til Norge med økonomisk hjelp bl.a. fra Fred. Olsen —
Bergen Line, Caledonien Hotel i Kristiansand, Norges Krigs-
seilerforbund og Anders Jahres rederi. Som sikkert
mange vil kjenne til, tilhørte M/S «Jamaica» Anders Jahre.

Oppmuntret ham

— Dette er den største overraskelsen jeg har fått. Jeg
hadde aldri regnet med å se Alan i live igjen, etter at han
fikk koldbrann i begge bena og vi hørte at han måtte ampute-
re dem, sa Chler Larsen til JAHRE NYTT, etter gjenfor-
eningen på Park Hotel i Sandefjord. — Jeg husker ham ikke
som noe annet enn en guttunge. Han var jo bare litt over
16 år. Skjønt vi var ikke så gamle vi andre heller. Jeg var
20, og feiret min 21. fødselsdag et par dager etter at vi var
blitt plukket opp fra livbåten. Jeg husker at vi hadde så
vondt av ham da han fikk koldbrann. Det var jo mars
måned, i Nord-Atlanteren, og kaldt. Den første natten etter
torpederingen var den verste, med stiv nordvest kuling, snø
og hagl. Jeg husker at jeg sang for ham, oppmuntret
ham til å ikke gi opp. Både på norsk og engelsk, sa Chler
Larsen, som tilbragte resten av krigen ombord i en norsk
tankbåt men som heldig vis ble spart for lignende dramatiske ting

Alt ble rødt

— Jeg skulle akkurat ta et bad da det skjedde. sier Alan Ratclitfe
Jeg var i lugaren til David, en annen engelsk gutt,
da det smalt. Alt ble rødt. Døren kilte seg fast, og vi måtte
krabbe ut gjennom ventilen for å komme oss ut på dekket.
Det var full fyr overalt. og skrik flerret luften. «Jamaica»
var iferd med å synke. Vi jumpet i sjøen Og svømte bort til
en livbåt og kom oss opp i den, så kom ubåten mot oss. Den
rente inn i livbåten. og vi måtte hoppe til sjøs igjen. Jeg hop-
pet opp idet ubåten rammet oss. og fikk tak I et eller annet
på ubåten og holdt meg fast. Jeg ble ført med ut I sjøen
og hang og dinglet. Bena mine ble skrapet opp, og jeg måtte
slippe taket. Mens jeg lå der og plasket, så jeg at ubåten
forsøkte å renne den andre livbåten i senk, og klarte det. Jeg
fikk karret meg opp i en annen livbåt. Ubåten kom mot oss
igjen. En tysker kom til syne han ropte og spurte etter vår
kaptein og last. Vi svarte at kapteinen ikke var i vår livbåt
og at vi gikk med sand. Dette så ut til å ergre tyskeren
enormt. Vi gikk nemlig i ballast, med sand, for ikke å
ligge så høyt i vannet. Det var meningen at vi skulle laste
griseskrotter i New York, sier Ratcliffe, og fortsetter.
Bena mine begynte å svulme opp etter kort tid i livbåten.
De var røde, og ble verre og verre. Vann hadde vi noe av,
fordi det ble rasjonert fra første stund. Og så samlet vi regn-
vann i seil. Hagl samlet vi også. Hadde vi ikke spart på
vannet, hadde vi ikke greid oss. Det var hardt vær,
enorme bølger og mye vann i livbåten. Motoren var i ustand
og det ble rodd med to årer.

Mareritt

Verst var tanken på ubåten som ble brukt som rambukk
på livbåten. Jeg glemmer det aldri, og hadde mareritt om
nettene etter krigen som følge av dette. I livbåten ble alle litt
tussete. Jeg husker at jeg fikk hallusinasjoner, jeg så en bar
med mange glass og flasker. mnJeg forsøkte å få noe å drikke,
men ubåten kom opp på siden av baren og sa: «Får vi kull,
skal du få whisky». Alt jeg tenke på da vi ble plukket opp
var å drikke vann.
Dagen etter torpederingen ble livbåten oppdaget av et fly
som droppet tre pakker. I den opprørte sjøen drev to pakker
vekk, mens karene fikk tak i den tredje. Den inneholdt
førstehjelpsartikler.
Etter de strabasiøse døgnene i livbåten, ble Alan Ratcliffe
via den reddende korvetten overført til et annet marine-
skip og bragt til et militærsykehus i Gibraltar. Hans ben
var så ille tilredt at amputasjon var nødvendig. Først det
ene, så det andre. Han visste mnikke hva som hadde skjedd un-
der operasjonene, før han våknet opp og ble fortalt at hans
eneste chanse var å amputere.

Så bar det tilbake til England hvor han tilbragte mange
måneder på et hospital i London. Han fikk en kraftig påminnelse
om at det fremdeles var krig da en V-1 bombe rammet sykehuset, men heldigvis
slapp han fra eksplosjonen uten skader. Via et krigsseilerhjem gikk ferden
til et treningssenter før han begynte å arbeide for et tippeselskap, en
jobb han hadde i 32 år.
Skjebnen har vært hard mot Alan Ratcliffe, men han har ikke glemt å le. Han smiler
bredt når han forteller at skredderen på militærsykehuset i Gibraltar laget et
par bukser til ham, med bukseben som var kuttet ved knærne.
Skredderen hadde tatt mål av bena hans uten tanke på at det
er noe her i verden som heter kunstige ben.
For fem år siden rammet skjebnen ham påny. Han ble påkjørt av en fyllekjører og
ble liggende mer død enn levende i gaten, alvorlig kvestet.
Men han overlevde og var syk i 18 mnd. som om ikke dette var nok, ble han for
halvannet år siden ramme! av slag. og han er nå lam i venstre arm. Han har også
problemer med hjertet.

Really great
— It’s been great, really great sier Alan Ratcliffe, om tur-
en til Norge som Arne Fosselie har fått istand. — Folk i Norge
er så omtenksomme, så hjelpsomme, og vi er takknemlige
og rørt over det vi har fått se og oppleve, sier Alan og hans kone Majorie
til JAHRE NYTT. Sammen med Fosselie har de vært på rundtur i landet og sett
Setesdalen, høyfjellet, snedekte topper. Vøringfossen, endel av Hardanger-
vidda, Akershus Festning, Sjøfartsmuseet og Vikingskipene i Oslo og mye annet
som de aldri vil glemme, denne hardt prøvede familie som
aldri tidligere har vært i utlandet.

Arne Fosselie, primus motor mi dette opplegget, har som nevnt gjort mye for krigs-
seilerne. Foruten å sørge for en uforglemmelig tur til Norge for familien Ratcliffe har han
hjulpet Alan Ratcliffe til å få norsk krigsinvalidepensjon, som gjorde livet adskillig let-
tere for den funksjonshemmede engelskmannen som bor i nærheten av Liverpool.
Fosselie, som tidligere har fått heder i form av en pris for sitt arbeide for krigsveteraner, kan
fortelle at kapteinen på den tyske ubåten som torpederte «Jamaica» het Hans Troyer,
Troyer møtte sin skjebne i Biscaya samme år da et engelsk Halifax-fly gjorde ende på
den tyske kapteinens berserk-gang.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.