Larship

Jeg var ute og kjørte da navnet plutselig var der: Henning Waagsnes! For å være sikker på at det ikke forsvant inn i glemselen igjen skrev jeg det ned der og da mens jeg satt i bilen.

Så ved et merkelig sammentreff lånte jeg en bok om Handelsflåten i krig noen dager senere og der var det berettet en historie om Henning Waagsnes som jeg hadde hørt nesten femti år tidligere.

Som ung styrmann om bord i BRITANNIA under 2.Verdenskrig hadde han reddet tre amerikanere som var blitt gassforgiftet nede i en tank. Som takk fikk han en kikkert av President Roosevelt. Med inskripsjon.

Dette var kanskje noe overveldende for en ung styrmann, og sammen med de krigsskader han måtte ha pådratt seg, ble det kanskje for mye da han i tillegg ble “Skipper nest Gud”. Det ga seg noen merkelige utslag. AMERICA hadde en interessant forhistorie.

I årene 1935-36 kontraherte Texaco (Norway) ni tankskip på 14300 t.dw. ved Deutsche Werft i Hamburg. Av disse ble 7 levert før Norge kom med i krigen i 1940. Det åttende beholdt tyskerne mens AMERICA som ble sjøsatt i 1941 først ble levert i 1946.

En av båtene fikk navnet GERMANIA, men da dette ble noe galt i 1940 ble hun omdøpt til INDIA som senere ble senket av den tyske raider MICHEL i Stillehavet.
Så langt Texaco (Norway).

Men det er en annen historie i forbindelse med Texaco`s tyske båter,  og den historien kommer frem bare i små bruddstykker.

På 30 tallet og frem til 1941/42 var nordmannen Torkild Rieber President i Texaco som da kanskje var verdens største tankrederi. Han var en personlig venn av Hermann Gøring og en beundrer av Adolf Hitler.

Det var kanskje av sympati for nazistene at han kontraherte et antall tankbåter i Tyskland, og derved ga sitt bidrag til oppbyggingen av tysk industri. Han inngikk dessuten en kontrakt om å levere drivstoff til den tyske marine. Og enda rarere.

Da jeg år senere leser om Maltakonvoiene og M/T OHIO`s rolle, får jeg den overraskelse at OHIO er av utseende som et søsterskip til AMERICA. Dessuten eksisterte det et søsterskip til OHIO  som het KENTUCKY.

At disse tilhørte Texaco overrasket ikke. Imidlertid sies det at OHIO var bygget  ved Sun Shipbuilding i Chester Pa. Og utstyrt med Westinghouse turbiner, mens AMERICA hadde to MAN dieselmotorer. Tonnasjen var imidlertid den samme.

Var OHIO bygget etter tyske tegninger? Jeg mønstret på AMERICA som Dekksgutt den 12/11 1954. Det var en kald dag da jeg møtte opp på Hotell Exelcior i Oslo for sammen med to andre ta natt-toget til Gøteborg. Det ble noen timers venting, og jeg fikk ta de to andre i nærmere øyensyn. Noe prating ble det ikke.

Det var to merkelige typer. På senga lå en stor svarthåret nordlending som senere viste seg å være Matros. Han lå med hendene under hodet og stirret tomt ut i luften som stinket av de sure føttene hans. At det var så som så med rensligheten skulle jeg senere få flere bevis på.

Den andre karen satt ved bordet med ryggen til og støttet hodet i hendene. Ingen reagerte på min ankomst eller mitt nærvær. Deres navn er forlengst glemt , men nordlendingen skulle senere bli kalt både Snill Hest og Stille-og-rolig.

Den andre  viste seg å være en krigsskadet ung polakk som såvidt fungerte, og som hadde funnet veien til Norge etter krigen. Felles for begge var at de var mentalt skadet av sine krigsopplevelser. Snill Hest som krigsseiler og polakken , etter hva vi senere fikk vite, etter å ha sett hele sin familie bli utryddet.

Heldigvis ble ikke hotelloppholdet av mange timers varighet, men togreisen ble om mulig enda verre. Jeg lå i toppkøya mens nordlendingen lå med stivt stirrende øyne og stinket som før i køya under meg.

Polakken satt på underkøya med albuene på bordet og hodet støttet i hendene,og så blindt inn i rullegardinen mens kroppen av og til ristet i lydløs latter. Eller kanskje det var gråt? At jeg sov dårlig den natten er kanskje ikke til å forundres over.

Vi kom til Gøteborg om morgenen og tok taxi ut til tankhavnen hvor AMERICA losset en del av en last fra Puerto  la Cruz i Venezuela. Hun så litt medtatt ut etter 3 ukers tur og NW storm i Norskehavet.

Det hvite skroget hadde brune streker av rustvann, og alle luftrør på poopen var dekket med seildukshetter for å hindre sjøen i å fosse ned i lugarer og ganger.

Det aluminiumsmalte dekket var blitt matt grått, og under dekk var luften fuktig og med lukt av damp fra lekke radiatorer.

Ved nærmere ettersyn viste det seg at AMERICA var en merkelig blanding av unødvendig luksus og overdreven sparsommelighet.

Poopdekket, båtdekket samt øvre og undre brodekk var planket med pitchpine eller teak, og var dyrt i vedlikehold med nating morgen og kveld samt regelmessig sliping med pimpsten og oljing.

Styrehus og bestikk var i teak, og det var de to yngste styrmennene som hadde jobben med å vedlikeholde teaken på vaktene. Overstyrmannen sydde solseil på sine vakter. Begge jobber var av den sorten som aldri ble ferdig.

I styrehuset skinte det i blank messing, og der sto noe jeg ikke har sett i noen annen båt. Det var en fortøyningstelegraf. Med maskintelegrafen på b.b. side var den plassert symmetrisk om st.b.og begge i skinnende messing selvsagt.

En forskjell var det selvsagt. Mens makintelegrafen hadde det vanlige Stop, Slow,Half og Full Ahead osv. hadde fortøyningstelegrafen Heave Sternrope, Vast Heaving, Make Fast osv. mens det sto en motsvarende telegraf på poopen, men siden det også var telefon akterut ble telegrafen aldri brukt.

Forut på bakken var det verken telegraf eller telefon . Det var det spart på, og kommunikasjonen foregikk ved stemmebruk og tegn. I formasten var det en utkikkstønne som aldri ble brukt, bortsett fra den ene gangen jeg klatret opp dit bare for å se hvordan det så ut.

Rattet var som på et fly, halvmåneformet med elektrisk overføring til styremaskinen. AEG Lenkradsteuerung kunne en lese. Dette var uvanlig, og tok litt tid å bli vant til. På skottet sto en kursskriver som avtegnet den styrte kurs på en papirrull.

Det ble som en konkurranse dette med å gjøre streken så rett som mulig. Akterut på båtdekket var den vanlige nødstyringen med ratt, og direkte kobling via aksling til roret, men i tillegg også et blokk og wire- arrangement i styremaskinen hvorved en ved hjelp av wire til winchen akterut kunne styre med denne.

Av kompasser var det en hel drøss; gyrokompass og styrekompass i styrehuset, hovedkompass på styrehustaket, og nødkompass akterut på båtdekket.

Av videre luksus på båtdekket var, foruten de to livbåtene og travaljen, en utsøkt mahognybåt som desverre hadde blitt ødelagt av tropesol og manglende vedlikehold. Men som vi senere skal se var motoren tatt vare på.

Under dekk akterut var det slutt på luksuriøse utslag. De fire messene hadde et lite kjøleskap på deling. Det sto i offiserspantryet, og det var bare til oppbevaring av margarinen i tropene. Og dette var margarin som var så hard, at den ikke ble myk før det ble 20-30 grader.

Melange Tropemargarin, jeg husker den godt! Som vanlig i denne typen tankbåter var det lugarer og messer på begge sider av poopen under poopdekket. Ute i borde i lugarene var det rennesten aktenfra  med utløp i forreste lugar.

Mellom skutesiden og lugarskottet var det åpent, og der holdt millioner av kakkerlakker til. Selv om det ble sprøytet med insektdreper sånn en gang i året ble de aldri utryddet. Imidlertid likte de dårlig det kalde været, og vi så lite til dem foreløpig.

Helt akterut var det vaskerom som var meget sparsomt utstyrt. Det hadde engang vært vaskeservanter der, men disse var nå borte, og erstattet av en trebenk.. Da vi kom ombord fikk hver mann utlevert en pøs og en gammel blikkboks. Det var vaskeutstyret.

Ferskvann fikk en ved hjelp av håndpumpe som gikk rett ned til akterpiggen, og så var det dampledning til å varme opp vannet. Det var en dusj, men den hadde bare kaldt sjøvann, og den eneste gangen vi fikk ferskvannsdusj var oppe i Amazonas.

Om det fantes ferskvannsdusj midtskips hos Skipperen og dekksoffiserene kan tenkes, men jeg vet ikke. Undre bro eller skipperdekket var noe en bare passerte på vei til og fra broen ,og da så fort som mulig.

På skipperdekket sto en elegant motorbåt på 17-20 fot. At den var nybygget var tydelig, og jeg fikk vite at det var Tømmern som hadde hatt byggingen som eneste oppgave de ni månedene som hadde gått siden skuta sist var i Norge.

Motoren og propellen var tatt fra mahognybåten akterut . Det var meningen at Skippern skulle ha med seg båten hjem til Arendal, og siden den hadde bensinmotor, hadde han sikret seg et utall av bensinfat fra lasten, og lagret disse under bakken.

Jeg kom som sagt ombord i Gøteborg, og det var straks en mengde nye ting jeg måtte lære. Hovedsaklig ting som gikk på forebygging av brann og eksplosjon. Det var alt fra røyking til bruk av gnistfritt bronseverktøy.

I messa gikk samtalen mellom gamle tankfolk og det var nye uttrykk å lære. Ikke alt korrekt. Det gikk lenge før jeg fant ut at ”krutolje”, som trønderen Leif uttrykte det, var crude oil, altså råolje.

Vi gikk fra Gøteborg til Stockholm og spyling og rengjøring av tankene begynte med en gang. Det var en skikkelig grisejobb. Det var kaldt og grått og alt måtte skrapes opp fra bunnen og hives opp på dekk med tau og pøs. Gassen var ubehagelig og det er sikkert mange som har fått senskader av den, for enkelte ble som beruset.

I Stockholm var det kaldt og grått der vi lå på en øy utenfor byen. Jeg hadde ikke helt funnet meg tilrette om bord, og da jeg ble spurt om jeg ville bli med et par av karene i land slo jeg meg med. Leif Johansen, en Matros fra Trondheim, ledet an.

Han var kjent på Kungsgatan   fortalte han. Til den tids landgangantrekk  hørte selvsagt hatt og kappe. Selv ar jeg sparsommelig utstyrt i klesveien, og det var noe kaldt, men Leif hadde en møllspist frakk, og en hatt med tydelige fettmerker av tommel og pekefinger på bremmen.

Det var ikke lett å slippe inn på den tids restauranter. Noe slikt som en Pub eksisterte ikke, og for å få en øl måtte en spise et eller annet.

Nå var ikke det så om å gjøre for meg; jeg var mer interessert i å se litt av byen, men endte på restaurant siden de andre gjerne ville ha en øl eller tre. Vi ble servert noe som het Hamburger, og som besto av brødskiver med kjøttskiver og brun saus!

De hadde lite med vår tids Hamburger å gjøre. Leif ville ha sennep på, og dermed praiet han kelneren på  kav trøndersk, og forlangte ”sinap”. Det forsto svensken.

Noen øl senere tok Leif en runde ved de nærmeste bordene, og nødet svenskene på Lucky Strike. En øl senere var han borte ved strykekvartetten som hittil hadde spilt dempet klassisk, og insisterte  på å få høre Gamla Nordsjøn og Nidelven, men da den siste ble spilt grep han mikrofonen, og sang og gråt av hjemlengsel, gikk det ikke lenge før vi var ute på gatan.

Vi kom oss med Taxi til nærmeste kai på fastlandet, og fant ut at båten ut til oljehavna hadde sluttet å gå for kvelden. Der sto vi med noen hundre meter isbelagt vann mellom oss og en varm lugar. Et bilvrak ble bergingen i den kalde snoen. Et gjenglemt pledd beskyttet oss noe, men det ble en svinaktig kald natt der i baksetet på bilen.

Tollerne gikk grundig igjennom skuta i Stockholm. Det var noe overraskende etter å ha gått gjennom det samme i Gøteborg, men denne gangen fant de noe. Det var Skipperen som eide smuglergodset, men på en eller annen måte fikk Skipperen vridd det til at det var 2.maskinistens eiendom, og han var den som måtte betale boten.

Som rimelig kan være ble han skikkelig sur, og svor hevn ved første anledning. Og anledningen kom noen dager senere i Sandefjord.

Det var den årlige dokkingen som foresto, og Texaco brukte alltid Framnes Mek. i Sandefjord til dette. De hvite tankbåtene var vel kjente i byen, og mannskapet kjente godt forholdene ved verkstedet.

Kvelden før vi skulle i dokken lå vi utenfor Færder og gjorde tanksjau. Skipperen og Stuerten åpnet  for spritslusene, og salget gikk strykende. Salongen var full av sprit og sigaretter, og Stuerten lempet mens Gnisten holdt regnskap.

Smuglergodset ble gjemt overalt, og noen begynte å smake på varene med det samme. Det var kanskje derfor vi fant glemt smuglergods flere måneder etterpå! Skuta flommet av sprit, og Skipperen tjente gode penger.

Vel i dokken ved Framnes ble de fleste av det gamle mannskapet avmønstret, og i løpet av den måneden vi lå ved verkstedet kom det nye folk ombord. 2.maskinisten fikk tatt igjen ovenfor Skipperen for peket i Stockholm.

Han tipset nemlig tollerne om Skipperens nye båt, som de da forlangte fortollet siden den var bygget på en båt i utenriks fart, og da de fant ut om bensinen under bakken ble det skikkelig oppstyr. Skipperen prøvde seg med at det var reservebensin til livbåtene, men det var jo tonnevis, og han kunne ikke helt forklare hvor bensinen skulle oppbevares hvis det ble nødvendig å gå i båtene.

Dessuten var jo skuta erklært for gassfri for det skulle jo foregå både brenning og sveising om bord, og her fantes store mengder bensin!

Det ble et kjedelig opphold i Sandefjord for jeg hadde jo ikke begynt å tjene noe penger enda, men et og annet besøk på Promenedekafeen ble det jo. Dessuten var det jo både surt og kaldt så det var ikke så mye å gå i land for.

Under midtskipet lå stuet en stabel med planker, og en bylt med seilduk som vi undret oss over.

Så mens vi lå der på verkstedet kom det en ombord som nå gikk på styrmannskolen oppe i byen. Det var ikke så lenge siden han hadde mønstret av AMERICA, og kunne fortelle at det var svømmebassenget til Skipperen, som ville bli satt opp på skipperdekket da skuta nådde varmere farvann.

Plankene var selvsagt rammeverket ,og seilduken selve bassenget. Fylt med sjøvann ble det fin plaskedam for Skipperen, men bare for ham! Nåde den som prøvde å få seg en liten dypp der.

Nå gikk han på styrmannskolen, som sagt, men det var p.g.a bassenget han hadde klart å få begynne der i tide. Skipperen nektet ham å mønstre av i Syd-Amerika, så han kunne komme seg hjem før skolen begynte, og det var da han i desperasjon gjorde det utenkelige.

Da han kom av vakt kl.0400 hoppet han opp i bassenget som sto rett utenfor skipperens sovelugar. Han plasket og svømte til Skipperen våknet, og fikk se hva som foregikk. Da fikk han mønstre av i første havn i Vest-Afrika.

Lille julaften 1954 seilte vi ut fra Sandefjord med kurs for Puerto  la Cruz i Venezuela, vår første lastehavn.

Julaften ble minneverdig, for da gikk vi inn i Pentlandstredet som er kjent for sin krappe strømsjø  i dårlig vær. Jeg ble voldsomt sjøsyk, og klarte ikke å få ned noe av julematen.

På vakt hadde jeg med pøs til å spy i, og da jeg hadde utkikkstørn hang jeg bare sløvt over brovingen. Men etter tre dager var det hele over, og jeg var fullstendig frisk resten av min tid ombord.

Dette med tre dager var lærdom jeg tok med meg videre til senere båter, og noe jeg kunne trøste førstereisgutter med da de hadde det som verst. Vi gikk vest for Irland og sydover Atlanterhavet på tvers av de vanligste skipsrutene.

Et pokerlag kom igang, og som vanlig ble det spilt om sigarettkartonger som da kostet $ 1,-. Pokerlaget økte snart både i intensitet og innsats. Det var ikke lenge før det ble spilt poker det meste av døgnet, og deltagerne skiftet ettersom vaktene gikk.

På pokerbordet ble det ganske trangt med 30-40 kartonger i potten, og kartongene ble noe medtatt etterhvert. Dette pågikk det meste av de tre ukene vi brukte på turen. Vi hadde en liten Lettmatros ved navn Lucien ombord. Han var franskmann, og ikke noen ungdom lenger.

Han var bygd på en merkelig måte med antydning til pukkelrygg, og med alt for lange ben i forhold til overkroppen, men den totale høyden over dekk  var liten. Så liten at han ikke klarte å se kompassen når han sto til rors, og derfor måtte han ha med seg en eplekasse til å stå på ved rattet.

På litt avstand og i profil var han et litt rart syn når han kom over stormbrua med eplekassa på vei til rortørn. De to tynne bena liksom dinglet leddløst fremover fra en liten rund ball av en kropp. Et stykke ute i Atlanteren fikk vi en dag se en spekkhogger like ved skutesiden.

Skipperen var tilfeldigvis på brua og han reagerte med å løpe ned i lugaren på dekket under, hvor han hentet en revolver, og fyrte av seks skudd i den stakkars spekkhoggeren som neppe merket noe. Det ga en antydning om hvor ryddig det var i Skipperens hode.

Været bedret seg jo lenger syd vi kom, og jeg la spesielt merke til at nye stjernebilder dukket opp over horisonten i syd. Jeg var heldig som gikk på 12-4 vakten med Otto Bratt som da var 2.styrmann. Han fortalte meg om stjernebildene og navnene på mange stjerner.

Min interesse for navigasjon ble vekket på den turen. Skipperens badebasseng ble montert, og skipperdekket slipt med holystones til det var plettfritt. Noe annet som skjedde var at kakkerlakkene kom frem fra sine skjulesteder i store mengder, til tross for sprøytingen i Sandefjord.

Det knaste under en når en snudde seg i køya, og på brua var det noen som var fem cm. lange. De dukket etterhvert opp i syltetøyet som sto i et skap i messa, og den eneste måten å få tatt knekken på dem var å sette ut bokser med litt sirup i. Etter kort tid var sirupen dekket av døde kakkerlakker.

Noe som tydeligvis var en delikatesse for kakkerlakkene var fargen på omslaget til norske pass på den tiden, og alle pass som var til sjøs da , har spor på kryss og tvers der kakkerlakkene har gnaget seg frem.

Vi passerte gjennom Sargassohavet, men så ingenting til de mange gamle skutene som angivelig skulle ligge fast i tangen. Vel var det tang, men ikke mer enn at det bare innimellom kladdet seg på rotoren til slepeloggen,så vi måtte hale den inn, og rense den.

Solseilene kom opp. Det var presenninger som var strukket over et ribbeverk av tre ca.2m. over alle dekkene unntatt tankdekket. I tillegg til luftrør som gikk rett ned i lugarene  hadde vi vindfangere til å sette i ventilen. Det virket greitt, men lastet kom vi veldig nær sjøen, og da hendte det vi fikk en sjø inn gjennom ventilen.

Og det var ikke hvilken som helst vannskvett, men en stråle på 30 cm i diameter, og med hele havets kraft bak seg. Det hendte noen ganger at vi ble vekket ganske brutalt og vått. Jeg fikk se flyvefisk for første gang , og enkelte ganger kunne en hel stim havne på tankdekket tiltrukket av lyset.

Det var populært å ta en runde på dekket ved daggry, og samle inn fisken som så ble stekt i på kokeplata i messa. Vi ankom til Puerto la Cruz utpå nyåret, og der lå søsterskipet GALLIA og SCANDINAVIA ved samme kai. Senere skulle vi også treffe BRITTANNIA der.

Det var liksom Puerto la Cruz som var lastehavnen vår, og det hendte vel bare et par tre ganger at vi lastet i annen havn. At søsterskipene lå der forårsaket enkelte problemer for noen da de skulle om bord ut på kvelden, og tok feil av båtene.

Det var min første havn i tropene, og landskapet var tørt og støvete. Det var et stykke å gå fra raffineriet til byen, men tanken på en kald øl holdt oss gående i varmen og støvet.

Byen var som tatt ut av en film med en gate og små enetasjes hus. Hva som gjorde mest inntrykk var den fremmede musikken, og de fremmede luktene.

Snill Hest rant skikkelig full, og ble funnet sovende i pisserenna på do mens alle gjorde sitt fornødne uten å bry seg om ham.

Vi avgikk for Vest-Afrika og det skulle bli noen turer dit. Abidjan, Takoradi, Lagos, Port Harcourt, Douala og Ango-Ango var noen av havnene.

Kysten der ble tidligere kalt for den hvite manns grav  p.g.a. alle sykdommer som herjet der. Det var varmt og fuktig, og vi måtte daglig ta malariamedisin. Det var noen små, bitre tabletter som smakte forferdelig. At ingen ble syk er likevel rart igrunnen.

Afrika var under kontroll av kolonimaktene den gang, og det var ro og orden alle steder. Det var en sterk kontrast til de ville tilstander jeg senere skulle oppleve, etter at landene var blitt selvstendige.

Men det var jo verdens utkantstrøk, og det var svært lite for en sjømann å gjøre i land. I Takoradi, Lagos og Port Harcourt var det  britiske sjømannsklubber med øl, og gjerne også et svømmebasseng. Disse var flittig besøkt.

En ting som var fint, var at vi hadde god tilgang på frisk frukt. Vi hadde gjerne en bunt med bananer hengende på dekk hvor vi forsynte oss etter lyst. Grønne appelsiner og ananas var det også mye av. Dette var selvsagt noe vi selv byttet til oss med sigaretter. Stuerten var for gjerrig til å kjøpe inn noe.

Vi hadde et par uhell, og fikk en fornemmelse av hvor langt unna sivilisasjonen vi var, og at vi bare hadde oss selv å stole på. På vei ned elven fra Port Harcourt sluttet styringen å virke, og det var da vi skulle brukt alt det fine nødstyringsutstyret vi hadde så mye av, men da styremaskinen sviktet skjedde det så fort at det var ikke tid til å koble det inn.

Nå hadde vi imidlertid to motorer, og ved å variere omdreiningene på motorene klarte vi å styre trygt ut i åpen sjø, hvor vi kunne ankre opp og reparere.

Da vi skulle gå til kaien i Ango-Ango oppe i Kongofloden gikk det verre. Det var så sterk strøm der at da vi endelig kom til kaien måtte vi fortøye med ankerkjettingen.

Men før vi kom til kaien måtte vi slippe b.b. anker for å holde skuta under kontroll inn mot kaia.

Nå ble det sluppet litt mye kjetting for skuta ble tatt  av strømmen og falt av til styrbord med voldsom kraft. Kjettingen strammet seg brått, og før Tømmern rakk å sette til bremsen begynte kjettingen å løpe ut.

Hastigheten øket og bremseklossene, som jo var av tre, brant opp og var fullstendig uten virkning. Alle 8 sjaklene rauset ut med et voldsomt leven, og en sky av røyk og ruststøv fra kjettingen. Alle hoppet unna, og kom seg i sikkerhet.

Til slutt nådde kjettingen enden, og den store sjakkelen som holdt den i bunnen av kjettingkassen røk rett av og enden kom fykende opp kjettingpipa, over kabelaren, og slo en bulk i dekket før den forsvant ut klysset. Det ble helt still etterpå, og vi kunne høre at det skrek fra brua.

“Hold på kjettingen!” hørte vi. De hadde tydeligvis ikke forstått hva som hadde skjedd.

Overstyrmann famlet seg vei gjennom røyk og støv til akterkant av bakken hvor han noe komisk slo ut med armene, og skrek opp mot brua. “Det er ikke mer! Alt er borte!”

Der ute i elven litt nedenfor Matadi ligger både anker og kjetting om noen skulle være interessert i å berge dem.

Var vi ikke på Vest-Afrika, så var vi i Brasil som oftest, og der var tingene mindre primitive enn i Afrika. Ja, vi var jo borti utkantstrøkene der også, men vi var flere ganger i Rio, Santos og Recife som var storbyer allerede den gang. Videre var vi i Rio Grande do Sul, Vitoria, Macapa og Fortaleza som lå rett ut mot et skinnende blått tropehav.

Det var ikke noe kaianlegg der, bare en pir med et par pullerter hvor vi akterfortøyde. Det var meget vanskelig, og tok over seks timer å få til. Da lå vi noen meter fra en skimrende sandstrand hvor atlanterhavsbølgene brøt.

Oppe på stranden lå en mengde små balsaflåter som tilhørte de lokale fiskerne. De var så lave at bare et lite stykke fra stranden var det bare det lille seilet og mannen ombord som var synlig.

Rio var selvsagt favorittbyen. Copacabana og Sukkertoppen ble selvsagt besøkt og det innebar en tur med taubanen i 300 meters høyde mellom to fjelltopper. Det ble senere laget en James Bond film der, og i filmen kan en klart se arrangementet.

Vi besøkte den svenske kirken som holdt til oppe i etasjene i en høyblokk på Copacabana, og som til forskjell fra norske kirker solgte øl.

Vi fikk vite at den kjempestore Kristusstatuen på Corcovado gikk under navnet Limhamnjesus blant svenskene ettersom sementen kom fra Limhamn.

Det ble innkjøpt de kjente souvenirene som var dekorert med skimrende sommerfuglvinger, og to brett og et album overlever til i dag. Favorittbaren het Florida Bar og den var full av sjokoladefarvede skjønnheter. Det var bare å velge og vrake.

Nå var ikke alle jenter like friske overalt, men HIV  var noe som lå langt inne i fremtiden og Pennicillin kurerte det meste. Kosten ombord ble dårligere etter hvert, og de som tjente på det var Stuerten og Skipperen.

Stuerten var en skinnmager liten jævel nordenfra  som gråt når noen sang Nordlandsnetter, og var så gjerrig som noen kunne bli. Rå kaffe ble innkjøpt i Brasil, og brent i byssa av Kokken og Stuerten mens de tilsatte store mengder med erter.

Etter kostreglementet skulle vi ha 225g med rå kaffe i uken. Det sto ingenting om blanding med erter.

I andre båter var kaffe noe en fikk nok av på nattevaktene, men i AMERICA var det kun en melkeboks full med kokekaffe til 12-4 vakta. Dessuten 1 fl. ketchup pr. uke på 12 mann.

Da eggene begynte å bli dårlige ble det laget pannekaker som var 1cm tykk, og smakte deretter.

Kjøttet var av tvilsom kvalitet.

I Lagos var det et helvetes leven oppe på land en natt. Hyling og kuer som rautet. Det pågikk hele natten, og på morgenen fikk vi forklaringen da slakterne kom ombord på rekke og rad med kurver med slintrete kjøtt på hodet. I tillegg fikk vi en mengde med vannmeloner, og det var det vi levde av de neste to ukene.

Hvis en gikk 4-8 vakta var en som regel sikret fersk fisk til frokost. Det var bare å ta en runde på tankdekket i grålysningen, og samle opp de flyvefiskene som var kommet ombord i løpet av natten. Deilig fisk!

Vann var også noe som Skipperen klarte å tjene penger på, for oppe i Amazonas ble det fylt vann direkte fra elva. Den eneste undersøkelsen som ble foretatt var at Styrmannen tok litt av vannet i en kaffekopp, kikket nedi, og erklærte det for godt drikkevann. Det var forresten de eneste gangene vi fikk dusje i ferskvann.

Vi hadde en drikkevannsfontene med kaldt vann, men lite å blande i vannet og gjøre smaken bedre. Selv limejuice var strengt rasjonert.

Skipperen ble verre etterhvert. Vanligvis gikk han i badebukse med et lommetørkle knyttet på hodet, men hver lørdag måtte Salonggutten blankpusse de halvlange skaftestøvlene hans, og med dem på, og i svart uniform  med hvite hansker, gikk han inspeksjonsrunde sammen med Chiefen og Stuerten, også de uniformert. Overstyrmannen hadde alltid “noe annet” å gjøre.

Skipperen strøk over lister og utilgjengelige steder med sine hvite hansker, og fant han noe støv fikk vi dekksgutter virkelig høre det.

Det var bare en lugar han gikk forbi. Det var lugaren til Snill Hest som bare ble skitnere og mer illeluktende etterhvert uten at noen kunne gjøre noe med det.

Snill Hest sa ikke mye. Det eneste jeg kan huske han sa, var i messa da han uttalte på norsk/engelsk “Her er jo fuck all to eat!” Så kunne han være stille i flere dager.

Vi hadde to turer opp til Macapa i Amazonasdeltaet. Vi tok da los i Para, og i to dager tråklet vi oss gjennom smale kanaler i tett jungel vest om den store øya Maraho. Om nettene ankret vi opp, for det var ingen seilingsmerker eller lys inne i jungelen. Hadde vi måtte forlate skuta av en eller annen grunn, er jeg sikker på at vi aldri ville ha funnet veien ut av grønsken igjen

I Macapa var det bare noen tanker og skur med bølgeblikktak, hvorav et fungerte som skjenkested. Utenfor var det en haug med knuste flasker, og i mørket klarte jeg å snuble, og falle oppi der.

Jeg tok meg for med hendende, og skar meg opp i venstre hånd. Et arr jeg bærer til dags dato. Ellers var det grønne vekster overalt, og meget fuktig med insekter av både kjent og ukjent art. Vi var glad for å komme ut til havet igjen.

Det var litt rart der utenfor Amazonasdeltaet for ferskvannet nådde hundrevis av mil ut i havet. Været var også litt spesiellt. En halvskyet natt med fullmåne fikk vi se en praktfull regnbue. Regnbue på natten? Det har sin naturlige og enkle forklaring.

Det var der jeg så St.Elmsild for første og eneste gang. Været var stille og fuktig med lave skyer. Jeg var på utkikk på bakken da jeg fikk se bleke elektriske flammer lyse opp hele skuta.

Fra stag og mastetopper, og alle høye utspring blafret de. Da jeg stakk hånden opp i været, ble fingrene forlenget med flammene.

Luften var ladet med elektrisitet, men det ble ikke noe lynnedslag. Ikke rart at sjøfolk i tidligere tider trodde det varslet både det ene og det andre.

En dag gikk Skipperen helt av skaftet. På ettermiddagen ble messeguttene beordret til å bære alt skaffetøy, pletter og kaffekrus midtskips til Stuerten.

Det viste seg at skipperen hadde fått det for seg at for mye ble knust, og for mye ble borte. Derfor skulle hver mann kvittere for sitt skaffetøy, og betale for det som måtte bli borte. Dette var fullstendig uhørt, og tillitsmannen gikk for å snakke med Skipperen hvor han sa noe slikt som at vi måtte få igjen skaffetøyet.

Da var det Skipperen eksploderte og skrek: ” Var det slik at tillitsmannen våget å kommandere ham som var Skipper om bord, og dessuten dekorert av verdens største mann? ”(Det var F.D.Roosevelt han siktet til.)

Tillitsmannen kom ingen vei, og etter at vi hadde fått vite at det var risgrøt til kvelds satte Båsen noen av gutta igang med å vaske lokk fra malingspøser, mens det i tømmermannssjappa ble produsert treskjeer. Glass hadde vi plenty av på lugarene. Souvenirer fra mange barer.

Så vi klarte oss bra, og da jeg løste av ved roret kl.18 gikk Skipperen  og brummet,  og snakket med Overstyrmannen om det umulige mannskapet som ikke ville kvittere.

Etter å ha skjelet bort på meg noen ganger, kom han med spørsmålet om hvordan vi klarte oss, og jeg sa som sant var at vi hadde både skjeer og pletter, og klarte oss bra.

Neste dag kom skaffetøyet tilbake, og det ble ikke snakket mer om det, for da var det like før Skipperen ble avløst.

Han klarte å gjøre oss enda et pek før han mønstret av. Han fikk det for seg at det kostet for mye å få vasket køyklærne i land, så nå skulle vi vaske selv.

Dette i en båt uten vaskemaskin, og med det gamle Farmand vaskepulver som det ikke nyttet å få noe som helst rent med.

Så satte vi igang da, med 10 liters pøser, og vasket så godt vi kunne, men resultatet ble dårlig, og da alt ble hengt til tørk over hele skuta likte Skipperen dette dårlig.

Neste gang ble laundryen sendt i land for vask som før. Han forsto det at det var billigere å benytte billig arbeidskraft i land,  enn at vi skulle gjøre dette selv på arbeidstiden.

Vi fikk en tur til Port Arthur i Texas for å laste smøreolje, og det var mitt første besøk i Statene. Å gjøre ren tankene før lasting var en helvetes jobb. Det var varmt, og det gasset noe for jævlig. For å lufte ut ble det rigget til vindmenn.

De var laget av seilduk, og var konstruert slik at de fanget vinden uansett fra hvilken kant den kom, og ledet den gjennom en lang pølse ned i tanken. Vindmannen hang fra stag som var strukket over hver rekke av tankluker. Hver tank måtte til slutt vaskes og tørkes med rene filler.

Hver minste bit av rust måtte bort, men når en tenker på hvor ren smøreolje må være, var tankene langt fra rene. De vanlige lasteledningene ble ikke brukt, men slanger som ble lagt over lukekarmen så oljen kunne renne ned i tanken.

Det var litt av en opplevelse å komme i land i Statene for første gang. Mengden av forbruksvarer var overveldende. Og jeg lærte å bli forbruker. Hittil hadde jeg, som var vanlig i Norge, stoppet hull i sokkene. I AMERICA lærte jeg å kaste klær som ble slitt.

Selvsagt ble det handling. Wrangler jeans, belte med stort spenne, og nylonskjorter var noen av tingene. Og så fikk vi ombord MELK!!, som vi ikke hadde smakt på nesten et år. Og så ordentlig kjøtt! Siden det ikke var lov å bruke av egen kjøttforsyning, fikk vi amerikansk biff. Vi levde godt noen dager til vi var ute i sjøen igjen.

Vi skar gjennom den grå utkanten av en hurricane, og AMERICA hadde en tung tid fullastet som hun var. Det var med et nødskrik vi klarte å komme over stormbrua for å løse av midtskips. Men det dårlige været gikk nordover, vi sydover, og snart var det tropisk igjen.

Det var på denne turen jeg opplevde å bli ranet. Vi lå nesten inne i byen i Rio, og like ved kaiene var det en favela eller rønneby. Jeg skulle ombord sammen med polakken utpå kvelden.

Helt edru var vi vel ikke, og plutselig, idet vi passerte rønnebyen, hoppet to karer på vår egen alder frem med en Colt .45, og forlangte penger.

Det hadde vi jo ikke , men de tok skjorta mi og mitt nye Texasbelte, og gjett om jeg ble sint! Polakken bare sto og flirte på sin idiotiske måte, og hadde ikke noe de syntes var verd å ta.

Vel, jeg kunne ikke argumentere med en pistol, men jeg ble ikke redd for det var først senere jeg ble klar over hvor lite et liv var verd der. Så vi var kanskje heldige?

Det var i San Fernando på Trinidad at Skipperen ble løst av, og Johan Schlanbusch overtok. Samtidig kom det ombord et par nye karer. Det var en Oslokar ved navn Dahlin som vakte oppsikt selv i en båt hvor det ikke var mange smågutter.

Han var bare muskler, og bygget som en treblokk, like bred som han var høy var førsteinntrykket, og han var høy.

Han var igrunnen snill, men kunne være farlig hvis han ble ertet, og hadde fått noe å drikke.

Vi hadde en matros fra Trinidad som het Joe. Han hadde vært ombord siden forrige tur, og nå kom han omsider tilbake til sine, men han mønstret ikke av, så det ble et kort gjensyn.

Han kom ombord igjen med et avskjært oljefat som han sa han kunne spille på. Ja,ja, greit nok det, men verken jeg eller andre hadde sans for calypsomusikk den gangen så han ble sittende å spille for seg selv.

Nei, trekkspill var tingen! Jeg hadde fått med meg et av min mor, for trekkspill måtte en sjømann ha. Det hadde hun sett på svenske filmer.

Jeg lærte aldri å spille ordentlig, men det var andre ombord som kunne, og det hendte at det var både musikk og sang på poopen. Det var helst Nidelven og Amanda fra Haugesund og slikt det gikk på, men av krigsseilerne lærte jeg sanger som Fuck them all, The Monkey and the Lady, Roll me over og andre.

Jeg lærte imidlertid nok til at jeg 20 år senere satt på kanten av Ngorongoro-krateret i Tanzania, og spilte Nidelven i solnedgangen.

I perioder var det mange dyr ombord i båten. Tre monkeys og et par hunder tjenestegjorde ombord i kortere eller lenger tid. Det var fint å ha dyr ombord, men apene gjorde endel ugang.

To rotet seg ned i maskinrommet, og tilbrakte en tid der, vettskremte og oljete. Av og til ble de sett, men de fant ikke veien ut selv. Det var først da de var  utmattet av tørst og sult at de lot seg fange inn igjen.

En monkey rotet fælt i lugaren min. Den hadde åpnet en kartong sigaretter, og så satt den tålmodig og åpnet hver pakke, tok ut hver enkel sigarett som så i sin tur ble plukket fra hverandre.

Den monkeyen som gikk inn ventilen, og besøkte Skipperens skrivebord en ettermiddag lå tynt an en stund, for der så det ut!

En grønn papegøye mønstret av etter noen få dager i sjøen. Den satt på en solseilsribbe på poopen. Vingene var klippet, og hun holdt på med det papegøyer vanligvis holder på med da hun fant ut at hun skulle prøve om vingene hadde vokst ut igjen.

Jo litt hadde de vokst for da hun flakset lettet hun akkurat nok til at skuta seilte bort under henne, og dermed havnet hun som fiskemat i sjøen..

Julen -55 tilbrakte vi oppankret i Amazonas. Jeg gikk 8-12 vakten, og det var ingenting å gjøre bortsett fra brannvakt. Julefeiringen gikk for full fart midtskips hvor offiserene festet. Sangen ble mer flerstemt ettersom kvelden gikk.

Akterut var det begrenset med drikkevarer, men noen fikk for mye, og tradisjonellt skulle uoverensstemmelser gjøres opp. Oppe på poopdekket kom Dahlin i slagsmål med Joe, som vettskremt hoppet ned leideren, og berget seg inn på lugaren sin hvor han såvidt rakk å låse døra før Dahlin var der.

Dahlin snublet på toppen av leideren, og stupte ned mens haka smalt mot hvert trinn nedover til han smalt nesa i dørken. Enda så full han var, spratt han opp, og hoppet med begge ben midt oppe på døra til Joes lugar, men så var det ikke mer krefter igjen, og han sloknet snart.

2.styrmann  kom akterut, og havnet i drabelig slagsmål med en motormann, mens en smører som stakk hodet inn ventilen til 2.kokken, fikk en saks stukket gjennom kinnet og inn i munnen.

Selv tilbrakte jeg slutten av vakta med å rydde opp hauger av nøtteskall, tomflasker og matrester i messa.

Drikkevarene var slutt, men midtskips lå Stuerten og sov på benken i sin lugar mens det på bordet sto et uvalg av flasker. En liten lasso gjennom ventilen sikret oss en flaske Tia Maria som som jeg og vaktkameraten tok akterut,og konsumerte på båtdekket under julestjernehimmelen.

Etter  denne siste turen til Macapa fikk vi ordre om å gå til Aruba, og laste for Nord-Europa. Nå ble det en oppløftet stemning om bord, for de fleste hadde tenkt å mønstre av, og alle håpet på at det ble Sandefjord for dokking igjen.

På Aruba ble det handlet en del klær for det var meget lite klær blandt gutta etter over et år i tropefart, De klærne som ikke var utslitt, var solgt eller byttet bort i afrikanske havner mot jenter, souvenirer, frukt og øl.

Nå var det jo vinter hjemme, og på Aruba var det lite klær som egnet seg for kaldere strøk, men jeg fikk kjøpt meg en pilotjakke i noe blankt tøy med en drage brodert på ryggen.

Den var tykk nok for vinterbruk,og veldig eksotisk i Norge hvor de enda ikke visste hva t-skjorte og jeans var.

Turen over Atlanteren var lang denne gangen, og det var henimot slutten av januar vi kom inn til Purfleet utenfor London. Det hadde vært dårlig vær i Nordsjøen, og på vei inn fikk vi se en norsk båt med slagside som ble tauet inn. Babord broving og livbåt var borte, og vi visste vel hvordan de måtte ha hatt det.

Å komme til Purfleet var ingen fornøyelse, og det var et skritt tilbake i forhold til Brasil. Den såkalte biffen vi fikk i land var det seigeste jeg har vært borti, mens kaffen var en slags ekstrakt blandet med vann. Pyton!

Utlosset satte vi kurs for Sandefjord, og var snart tilbake hvor vi hadde startet fra temmelig nøyaktig 13 måneder tidligere. I 20 kuldegrader med frostrøyk, gikk vi for sakte fart utenfor Færder, og gjorde tanksjau.

Det var som nevnt dårlig med klær, og det lille som var gikk på omgang. På utkikk gikk jeg med et ullteppe rundt meg. Heldigvis var det ikke mye skitt ettersom vi hadde gjort så grundig rent før vi gikk til Texas i oktober. På morgenen var vi derfor klar, og gikk inn til Framnes og rett i dokk. Snøen lå dyp og det var kald vind.

Vel var det fint å komme hjem igjen, men både jeg og de jeg kjente hjemme, var blitt forandret. Vi var alle et år eldre, men jeg hadde opplevd mer på dette året enn de fleste gjør i løpet av et liv. Jeg hadde sett Sydkorset, de Magellanske Skyer, jeg kunne peke ut den røde kjempen Antares og S Doradus, og enda var jeg ikke mer enn 17 1/2 år gammel.

For meg var det en hel og vidunderlig verden der ute som bare ventet på meg Jeg hadde helt antatt de verdier og syn på livet en fant på havet. Det var gått litt over to år siden jeg først satte bena på et dekk og jeg var blitt voksen. Ja, ikke bare det. Jeg var blitt sjømann.

De fleste som hadde sagt opp ble avmønstret den 27/1-56 , og fra Mønstringskontoret bar det rett til nærmeste klesbutikk hvor det første plagg som ble innkjøpt var lange underbukser.

Selv kjøpte jeg også en dress og en Trenchcoat, og dresset opp til tusan dro jeg hjem til min mor og søster. Det var også en jente som jeg hadde vært litt sammen med,  og som jeg ville overraske, og raske over. Hvilket jeg gjorde, men vinteren var kald,og 12 dager senere mønstret jeg ut igjen.

AMERICA seilte videre en tid. Den 21-10-58 gikk hun i opplag ved Sjursøya.
Hun ble solgt til Torvald Klaveness og ombygget til malmbåt. Begynte i den farten i 1960 under navnet MOFJELL.
Solgt til Panama i  1965 og omdøpt til SEVEN SUNS.
I 1966 omdøpt til BULK TRANSPORT.
Hugget i Taiwan i 1969.
Forfattet av Knut Sætervik

Tingene gikk jo sin skjeve gang i Tanzania. En gang fant de ut at de skulle eksportere 10 000 tonn sukker til India. Sukkeret ble samlet inn og lagret i et kaiskur.

Dette fikk som følge at det ble sukkermangel, folk fikk ikke sukker i teen sin, og uroen spredte seg utover landet. Regjeringen fikk kalde føtter og besluttet å importere 10 000 tonn.

Hvorfra? Jo da , India. Så inntraff det således at det lå to indiske båter ved samme kai. Den ene losset indisk sukker og den andre lastet Tanzaniansk sukker.

Sosialister skulle de være, koste hva det koste ville og det skulle snart få alvorlige følger for ølproduksjonen i landet. Kenya ble jo regnet for et kapitalistisk land i det sosialistiske Tanzania.

Nå hadde det seg slik at det var mange gamle institusjoner som hang igjen fra kolonitiden. Det var East African Railways, East African Harbours, East African Airlines , osv. For vårt vedkommende var problemet at det ikke fantes dokk eller reparasjonsmulighet mellom Diego Suarez og
Mombasa.

I mange henseende var landene avhengig av hverandre. Likevel bestemte Tanzania seg for å bryte forbindelsen med Kenya og grensen ble stengt. All handelsforbindelse ble avbrutt. Dette ble sett som en seier for sosialismen og alle partipampene jublet.

Landet haltet videre helt til det gikk opp for myndighetene at den eneste fabrikken for CO2 lå i Kenya, og at Tanzania Breweries kun hadde en begrenset beholdning på lager.

Myndighetene fikk panikk! En fremtid uten Ndovu Beer og uten blandevann! Her måtte noe gjøres, men de kunne jo ikke fravike sine sosialistiske prinsipper, og inngå et kompromiss med Kenya. Regjeringen samlet seg til uvanlig besluttsomhet og handling.

Det var lett å regne ut når bryggeriet hadde brukt opp sitt lager av CO2 og det var lett å regne ut når butikkhyllene var tomme for øl. Nedtellingen til tørketiden var begynt.

For den jevne Tanzanianer var det jevngodt med dommedag, så regjeringen besluttet å importere en komplett CO2 fabrikk fra Danmark og få den flysendt, komplett med danske montører.

Her var det ikke et minutt å miste! Dette var ment for å berolige folk, men i stedet brøt panikkhamstring ut. Blandevann og øl forsvant fra butikkene like fort som det ble levert.

Fabrikken ankom som avtalt, og nå begynte en spennende tid. Avisene brakte daglig rapport om monteringen og fremgangen, men et annet sted sto det skrevet om de stadig minkende lagre.

Et lite uhell og tilbakeslag i monteringen, utløste de feteste overskrifter, og det var som om hele landet bet negler. Går dette bra eller? Spenningen steg. Antall kasser øl på Hotell Kilimansjaro ble nevnt, og det var da det kom frem at et tyvetalls kasser øl var forurenset.

Dagene gikk i ulidelig spenning. til en dag det ble kunngjort at sosialismen og Partiet hadde seiret enda en gang! CO2 fabrikken sto der ferdig og pøste ut CO2, takket være innsatsen til de Tanzanianske arbeidere og bønder. Ædabæda, Kenya

Det fantes knapt treflisa om bord, men det var amerikanernes måte å forebygge brann på. Maskinen var en Nordberg Diesel på 1700 b.hk. og farten hadde engang vært 10,5 knop, men nå gikk det saktere. Det var en meget våt båt. Som singeldekker var det ikke så mye som stakk opp over sjøen som konstant vasket over dekket.

Hun gikk i fart på Østkysten og Venezuela med stykkgods og det skulle bli bare en tur med henne. Hva jeg husker best var at det fantes bare en LP plate om bord og den ble spilt natt og dag. Det var med Bing Crosby og han har så avgjort ikke vært blant mine favoritter siden. Første
anløp var Maracaibo hvor vi gikk inn mellom massevis av boretårn ute på sjøen og losset bl.a. borekroner til boreriggene.

Vi gikk videre til Puerto Cabello og La Guaira som er havnebyen til hovedstaden Caracas.

Der ble vi liggende et par dager og første kvelden var vi på en sjapp på kaia hvor vi drakk Cuba Libre og hadde det moro. En finne som var like bred som han var høy, med violinkasse under armen, dukket plutselig opp og noen av guttene våre kjente til ham fra før og vinket ham
over.

Han var en tidligere elev av Jean Sibelius og var nå Professor ved Musikkonservatoriet i Caracas. Flere hadde sett ham i konsert på TV, men innimellom tok han med hva han kalte sin fylleviolin og dro til La Guaira for å treffe skandinaver og drikke seg full.

Da han dro frem violinen og tok noen innledende tak med buen stilnet den latin-amerikanske musikken og praten . Forsamlingen av sjøfolk og banditter lyttet andektig til en Mester.

Han overnattet om bord hos oss, men neste morgen var han borte og jeg har ikke klart å finne ut hvem han var senere. Siste lossehavn var Guanta og der holdt det på å gå galt. En dekksgutt og jeg, skulle bade fra kaien. Vi skulle svømme de 15-20 meterne inn til land.

Dekken kunne ikke svømme, og jeg skulle taue ham mens jeg svømte på ryggen. Da vi nærmet oss land var jeg blitt sliten, og sa til Dekken at jeg skulle snu meg, så skulle han holde rundt skuldrene på meg.

Det var da Dekken fikk panikk og grabbet skikkelig tak i meg. Vi gikk begge ned, men jeg kom meg fri ved selv å gli ned mens jeg skjøv Dekken oppover. Vi fikk tatt noen tak til i retning av et rør som stakk
ut over vannet, men gikk ned igjen i en føyke av armer og vannsprut.

Nå var noen blitt oppmerksom på at noe var galt, og kom ut på røret. Enda en gang gled jeg ned mens jeg ga Dekken en dytt mot røret, og der var det noen som fikk tak i ham. Selv krabbet jeg utblåst på land, og
var meget klar over hvor nær jeg hadde kommet til å drukne.

Det var da vi skulle gå fra Caripito at tingene gikk galt. Det var på ettermiddagen og vi hadde vært i land og fått noen Cuba Libre i middagen så da avgangen kom var jeg ikke helt edru. Jeg gikk likevel til rors og styrte som normalt helt til Skipperen stoppet foran meg.

”Har du drukket?” tordnet han. Det luktet vel tenker jeg, og det å komme til rors i påvirket tilstand var dødssynd. Jeg var skikkelig flau og lei meg da jeg ble avløst.

Samme kveld gikk jeg opp til Skipperen, og stammet frem en unnskyldning mens jeg sa at jeg nok måtte mønstre av da vi kom til Statene igjen. Han syntes tydeligvis at det var en god ide og slik ble det.

Men først skulle vi gå til Puerto Ordaz for å laste malm. Vi gikk imellom Trinidad og fastlandet eller Gulf of Paria som det heter. Innløpet fra nord heter Dragons Mouth og i syd heter det Serpents Mouth så vi var som i eventyrland.

Videre inn i Orinoco og over 150 n.m. oppover elven hvor vi ankret midt ute i elven utenfor malmkaien. Flere av guttene, inkludert meg selv, hadde følt seg dårlig en dag eller to og i løpet av natten ble enda flere dårlig med høy feber.

Det kom lege fra land men da han hørte hvor mange som var syk var det så vidt han turte å gå om
bord. Det eneste jeg så av ham var da han fort åpnet lugardøren, og tok en titt inn før han lukket den like fort.

Vi visste det ikke da, men fant senere ut at det var det som skulle bli kalt Svineinfluensa, eller Asiasyken, som slo til for første gang. Vi fikk noe feberdempende, og vi var
jo unge og sterke, så på turen nordover kviknet vi til etter hvert som andre ble syke.

Vi losset oppe i Morrisville overfor Philadelphia før vi gikk til New York hvor jeg mønstret av med $ 88,- på lomma. Dette var den 6.nov. 1957 og nå ble det magre tider. Det var blitt vinter og alle sjøfolk ville bort fra kulda. Det var det samme som hjemme.

Folk ville helst ha ferien på sommeren, og være i varmere farvann på vinteren, og det var derfor ikke så mange ledige jobber som i september.

Jeg fant meg billig losji hos Strandkjerringa i Third Place. Hun var fra Bergen og tjente litt på å huse sjøfolk. Jeg var daglig på Shippingen som vi kalte Scandinavian Shipping Office som forkortelse, men det var lite jobber.

Jeg gikk i Stampen med transistorradioen som jeg hadde kjøpt et par måneder tidligere. Noen japanske souvenirer gikk samme veien. Det ble mye Franks& Beans en stund, men det var både billig og god mat som jeg enda synes om.

Jeg hadde kjøpt en brukt platespiller og et par Lp-er- som jeg beholdt. Den ene var med Slim Whitman som jeg senere fikk høre som ET-dreper i “Invasjon fra Mars ” i 2002.

Systemet på Shippingen fungerte slik at en ledig jobb først ble tilbudt den som sto først i køen for den kategorien. Hvis han ikke ville ha jobben gikk den til fri shipping. En lapp med beskrivelse av jobben og navnet på båten ble hengt opp på en tavle, og da kunne hvem som helst
plukke ned lappen og ta jobben.

Etter tre uker kom det opp på tavlen at FERNGROVE trengte en matros, og jeg slo straks til.
NORVANA eks WALL KNOT blei 1959 satt inn i Viking Line som LAGO VIKING.
I 1963 ble hun solgt til Panama og omdøpt til ANDONG. I 1964 kom hun under Syd-Koreansk flagg og gikk til hugging i Pusan i februar 81.

Bare det å sitte der i sin mørke og glohete lugar, og møysommelig forfatte et hatbrev,
for deretter knote det ned på en maskin som ikke hadde norske bokstaver, sier noe om hvor dypt
hatet satt. Og dette før han hadde funnet en måte å få sendt brevet hjem på!

Det lå mye innsats bak dette brevet. Det ble derfor først den 5/5 1964 at jeg mønstret
på M/s BODIN av Bodø, og på en måte var det vel skjebnebestemt at jeg som kom fra et
helvetesskip skulle komme om bord i et som kanskje var verre.

Det er de valg vi tar ved hver korsvei i livet som bestemmer hvor vi til slutt havner. Det er ikke alle gitt
å ta de rette valg , men det forundrer meg at jeg har klart å ta så mange feil valg gjennom livet.
Men her er jeg likevel i live, og befinner meg relativt vel mens mange som alltid har
tatt de ”rette” valg har falt fra langs veien.

En landkrabbe som går i samme jobben livet gjennom behøver ikke å ta så mange valg.
Alt går sin vante gang, og er ganske risikofritt.

For en sjømann er det noe forskjellig, for hver gang han står på hyrekontoret og svarer ja eller nei
på om han vil ta en bestemt båt, tar han et valg på liv og død. Det er et skritt inn i det ukjente,
men det er kanskje nettopp det som gjør sjølivet så attraktivt for oss. Eventyrlysten,
oppdagelsestrangen, er sterk i noen av oss, og noen ganger fører dette til at en tar feil valg.

Det var det jeg gjorde da jeg mønstret på BODIN.
Denne skuta kommer aldri over Atlanteren. Det er 98 løse nagler bare i tanktoppen.`
Det var det første jeg fikk høre da jeg kom om bord i BODIN, der hun lå og lastet jernbarrer i Mo i Rana.

Det var 1.maskinisten som med lav stemme mælte dette, mens han så seg om som om han var
redd for å bli hørt av noen andre.
Jeg er glad jeg skal mønstre av. Med denne lasten går hun rett til bunns!`
var hans dystre spådom.

Det skulle gå noen år før Stuertens spådom gikk i oppfyllelse, og i mellomtiden
skulle mye stygt hende om bord.

BODIN var bygget ved W. Pickergill  &  Son verft i Sunderland som byggenr.317 i 1949 for den polske eksilregjeringen i London, og var et mislykket prosjekt allerede før hun var levert fra verkstedet. Skip ble døpt ALFA ved sjøsettingen, og ble registrert under liberiansk flagg. Hun var på bare 4600 t.dw. men hadde et volum som gjorde at hun virket større.

Hun hadde kommet under norsk flagg i 1952 som NORMUNDO og WILLMAR med Jac. Salvesen, Farsund, som reder. De hadde tjent noen penger på henne før omkostningene var blitt for høye, og hun havnet på tvangsauksjon i 1963. Hun hadde omsider havnet hos Jacob Sannes & Co. i Bodø. Det er et rederi som få har hørt om og som i alle fall ikke er kjent for sin rikdom. Vedlikehold og reparasjoner ble deretter.

Meningen hadde vært at hun skulle ha en turbin som fremdriftsmaskineri, og hun så ut som en typisk engelsk turbinbåt med krysserhekk og de karakteristiske rørstumpene stikkende opp av skorsteinen. Hun så ut som om hun kunne gjøre skikkelig fart, men skinnet kan bedra.

Før hun ble ferdig ble det dårlig med penger hos polakkene, og det ble installert en liten Burmeister & Wain-motor på 2500 hk. Dette var så vidt nok til å gi henne en fart på 7,5 knop med nysmurt bunn og godt vær. Ja, motorkraften var så liten at hun enkelte ganger var umulig å styre i ballast og sterk vind.

For å endre kurs opp mot vinden, og forbi, måtte vi kuvende!I maskinrommet tok ikke hovedmotoren stor plass, så det var god plass til en stor kjele som leverte steam til styremaskin, wincher, og vår eneste generator som leverte 110v likestrøm. Borte i en krok lå vår andre hjelpemotor , en Lister dieselgenerator, i biter og der hadde den lagt lenge.

På dekk fortsatte elendigheten.

Winchene var i så dårlig stand at ikke alle kunne brukes på samme tid. Deler måtte byttes fra den ene til den andre bortover etter behov. Styrehuset var som et gammelt vedskjul, sprukket og gissent. Når det regnet måtte en bruke støvler der for ikke å bli våt på bena. Vannet samlet seg borte i en krok hvor det rant ned i pikelugaren på dekket under.

Derfra rant det ned i stuertens lugar som lå rett under, og videre inn i lugaren aktenfor hvorfra det ble lenset ut med pøs. Dekket sviktet under en på enkelte plasser, og vitnet om at stålet på enkelte plasser var blitt farlig tynt. Sprekkene i skansekledningen i forkant av midtskipet nådde nesten ned til dekket.

Det var vel bare rimelig at en båt i så dårlig stand skulle få en besetning som var like dårlig. De fleste var nordlendinger, fiskere med mer greie på fisk enn  på det som krevdes om bord i et handelsskip. Skipperen het Johansen og var en stillferdig kar som slett ikke hadde fortjent den besetningen som med få unntak var ny om bord.

At de var lite kvalifisert som sjøfolk  fikk jo så være, men  at det var så mange alkiser blant dem var verre. Det var Aldor, en skinnmager fisker fra Svolvær som hadde en uslokkelig tørst. En spebygd ung motormann som stadig gikk berserk i fylla hadde tidligere vært flymekaniker, men hadde fått sparken etter å ha kastet en skiftenøkkel inn i en jetmotor som var under prøvekjøring.

Det var Faren-til-ungen-til-kokken som var dømt til å betale bidrag i uoverskuelig fremtid for en unge som ikke var hans. I fylla snakket han alltid om da han hadde blitt lurt til å gifte seg med ei jente som en kokk hadde smelt på tjukken.

Han var ikke av de mest oppvakte og etter tre uker hadde jenta fått nok og reiste sin vei. Nå må jeg betale både for henne og ungen!`, kunne han skrike mens han i frustrasjon slo knokene til blods mot skottet. Stuerten, en pløsete alkis som så minst ti år eldre ut enn sine 46 år, var gift med ei velkledd ekshore fra Hamburg. Selv ble han ved en anledning tatt for å være fyrbøter av agenten som kom om bord.

Det var ikke så rart, for han var gjerne kledd i en skitten blårutet skjorte og svarte, flekkete vadmålsbukser, med ukegamle skjeggstubber strittende i et blårødt ansikt. Overstyrmannen het Hjalmar Bruun , men ble senere bare kalt ”han Hjalmar”. Han  var kommet ombord en ukes tid før meg, og var den som mer enn noen annen kom til å sette sitt preg på skuta og besetningen.

Han var en alkoholisert psykopat som virket normal nok til å begynne med, og så lenge han fikk nok å drikke, men etter hvert ble hans rå og sadistiske natur mer åpenbar. Midt i all denne elendigheten måtte det jo rimeligvis være noen som var brukbar. Ja, ikke bare brukbar, men blant de beste sjøfolk jeg har seilt sammen med, og det falt på disse å holde skuta seilende tross alle vanskeligheter.

Det var Ragnar Nyland fra Gratangen som var 1.styrmann, og alltid løste av i tide. Dessverre ble han ikke om bord mer enn et halvt år. Moise Saavedra  de Arajo var Matros fra Gallicia, og var alltid der da en trengte ham i vanskelige situasjoner. Maskinistene var dyktige, og klarte å holde et nedkjørt maskineri i gang. Ferdig lastet i Mo i Rana seg BODIN sakte nedover kysten, bound for Caen for å komplettere stållasten før kursen ble satt for Peru.

I Kopervik gikk losen fra borde, og samtidig kom det Gnist og Messejente om bord. Gnisten var en liten, rund Haugesunder som viste seg å være fullstendig alkoholisert. Messejenta, Anna, var ei mager flis oppe fra Finnmark et Stedmon så akkurat ut som ei mager flis fra Finnmark pleier å se ut. Dertil kom at hun heller ikke tålte alkohol.

Vi seilte nedover Kanalen under selvstyring i herlig vårvær. Selv oppholdt jeg meg på brovingen mens jeg automatisk holdt øye med den disige horisonten, da jeg ble oppmerksom på at sola ikke lenger var der den burde være. I løpet av kort tid hadde den flyttet seg fra rett forut, til tvers om styrbord. Det tok ikke lang tid for meg for å konkludere med at vi måtte ha forandret kurs, og med noen raske skritt var jeg inne i styrehuset og tittet på gyrokompassen som viste riktig kurs.

Det var da jeg tittet på standardkompasset at jeg fikk se at vi var 90 grader av kursen, og gikk med kurs rett mot franskekysten! Jeg fikk raskt koblet fra selvstyringen, og rettet opp kursen igjen før jeg gikk ut på brovingen og vislet på vakta for å få en mann til rors. Dette var bare begynnelsen,  for vi skulle få holde på så lenge vi var om bord med  reparasjoner av nedslitt selvstyring.

Anløpet av Caen forløp ganske rolig når en tar i betraktning at 17 mai inntraff mens vi lå der. De fleste ramlet på fylla, men ved hjelp av en edru matros og en dekksgutt klarte 1. styrmannen og jeg  å få lastet skuta og gjort sjøklart.

Da Overstyrmannen en sjelden gang viste seg på dekk var han omgitt av en duft av edel konjakk. Senere kunne duften variere etter tilgangen på drikkevarer, men den ble aldri helt borte. Ansiktet var blussende rødt, og han la ut om alle sine fantastiske bedrifter på en måte som snart avslørte ham som lystløgner.

At han hadde noe på gang med Anna ble etter hvert klart for hans lugar lå for enden av gangen, og Anna måtte passere en rekke lugarer for å nå frem til hans, og besøkene ble etter hvert mange. Det var heller ikke alltid at hun var helt edru da hun kom for å jobbe i messa.

Så en kveld mens vi lå der i Caen satt vi inne på 1.maskinistens lugar, og tok en liten pinne da det banket på døren. Inn vaklet Anna på ustø ben. Håret var tjafsete og ukjemmet, og hun var helt klart påvirket. Hun krabbet opp på fanget til maskinisten, og slo armene om ham mens hun hikstet frem `Han Hjalmar slår meg!

` Tårene rant mens maskinisten forsøkte seg med et klossete `Så, så ta det med ro` mens han klappet henne på låret og baken. Gliset han sendte meg fortalte at han var mer opptatt av å utnytte denne uventede anledningen til å beføle en kvinnekropp, enn å trøste henne. Anna snøftet og gråt en stund, men etter en drink kom hun til den slutning at `Han Hjalmar er da god likevel` hvorpå hun forsvant  til han Hjalmar igjen.

Episoden ble snart kjent over hele båten, og det manglet ikke på saftige kommentarer. Det begynte å bli klart at det var mer med `Han Hjalmar` enn hva han ville ha omverdenen til å se. Senere da det ble funnet et homoseksuelt pornoblad i han fraflyttede lugar forsto vi at han ikke var helt god. Vi var heldig med været da vi sakte krysset over Atlanteren.

Det var herlig sommer og skuta holdt seg flytende. Jeg fant ut hva som var i veien med selvstyringen. Jeg hadde tilfeldigvis måleren klar da den sviktet igjen. Det var en feil i en motor som kom og gikk, og det var bare flaksen at jeg var klar da det inntraff igjen.

Det var en masse motorer som drev selvstyringen og jeg tok en som ikke var absolutt nødvendig å benytte, og ved hjelp av litt seilgarn, tape og en trekile fikk jeg satt den inn i stedet for den som var defekt. For ikke å få varmgang i motoren, lot jeg dekselet til selvstyringen være av, og satte en vanlig vifte til å blåse luft på opplegget.

Med denne merkelige anordning seilte vi et par måneder før vi fikk ny motor, men det fungerte perfekt og vaktene kunne jobbe i stedet for å styre. Gnisten hadde ikke avslørt seg selv som alkis enda,  og passet jobben sin. I likhet med alt annet om bord var radioanlegget meget dårlig.

Rett som det var måtte han gi mottakeren et slag når den falt ut, men han var erfaren som radiooffiser, og klarte å holde anlegget i gang. Merkelig nok. Alt gikk stort sett som det skulle, og som i en normal båt på denne turen til Chimbote, men det skulle ikke vare.

Det ble et kort opphold i Cristobal før vi gikk gjennom Panamakanalen, og videre sydover til Peru. Jeg hadde jo gått gjennom kanalen før, så det var ikke noe nytt der. På veien sydover merket vi snart den kalde Humboldtstrømmen. Vi kunne se enorme fiskestimer og like store fugleflokker som forsynte seg av dem. På radaren liknet fugleflokkene tette regnbyger.

Om natten landet en mengde fugler om bord, og tok det med ro til morgenen. En kunne kjenne lukten av Chimbote lenge før en kunne se byen. En eim av fiskemel møtte en langt til havs, og om en ikke hadde bedre metoder for navigasjon, kunne en faktisk ha gått etter nesa..

Da BODIN seg inn mot kaien på morgenen kunne vi se flere fiskemelfabrikker og en mengde fiskebåter langs kaiene. At vi ville få problemer med fortøyningene  var åpenbar fra første stund. De tunge dønningene fra Stillehavet  kunne godt merkes ved kaien selv om det lå noen øyer utenfor.

Tung som BODIN var brakk vi et par trosser før vi var fortøyd med store traktordekk som fjærende elementer på fortøyningene. Likevel måtte vi ha to mann i kontinuerlig arbeid med å spleise wirer og trosser som brakk mens vi lå der. De fleste hadde vel tenkt seg i land om kvelden, og hadde skrevet seg på pengelisten, men så kom det beskjed fra skipperen om at rederiet ikke hadde kredit hos agenten, som derfor ikke ville utbetale noen penger.

Mannskapet ble skikkelig sure, og en delegasjon fra dem kom til skipperen, og gjorde det klart for ham at ble det ingen penger så ble det streik! Det skulle vise seg at dette var et problem vi skulle få i de fleste havner,  og det gjaldt innkjøp av proviant også.

Rederiet ble ansett som lite kredittverdig,  og det var jo forståelig for oss som jobbet med en nedkjørt båt og utstyr til daglig. Nå  gikk dagen uten at det kom noen penger om bord, og mannskapet bare dro seg og gadd ikke gjøre noe, men ut på ettermiddagen kom skipperen om bord, og fortalte at lastemottakeren hadde stilt de nødvendige garantier, og at agenten snart ville komme om bord med penger.

Stemningen om bord ble straks lysere, men ved utskjei klokken 1700 var det enda ikke kommet noen penger. Mannskapet kjeftet på Gnisten som ble sur, og trakk seg tilbake til radiorommet hvor han trøstet seg med en flaske rom han hadde fått fatt i på en eller annen måte. De fleste ble lei av å vente, og gikk i land med forskjellige ting som lett kunne omsettes i penger.

Som vanlig var det mest sigaretter som var stukket unna som en slags reservekapital. Ved åttetiden kom omsider agenten om bord med omtrent halvparten av de pengene som var bestilt, og Gnisten, som nå var god og full, kunne utbetale penger til de tre som fortsatt ventet på penger. De pengene som var igjen, flere tusen kroner, stakk han i lomma, og forsvant usett i land.

Det skulle gå dager før vi fikk se ham igjen. Han Hjalmar var en av dem som fikk sine penger, og allerede rødmusset og i god stemning forvant han i land med Anna. Neste dag var helvete løst blant mannskapet. Hvor pokker ble det av pengene? Skipperen lette på alle tenkelige steder, men kunne ikke finne noen. At Gnisten hadde stukket av med dem falt ingen inn.

Det var for utrolig. Tanken var, at om Gnisten lå i land et sted drita full, så hadde han gjemt pengene om bord et sted, og de måtte finnes. Skipperen fikk politiet til å etterlyse Gnisten, men han var bare borte. Spekulasjonene gikk på alt fra rømming til drukning, men dagene gikk uten noen oppklaring. Så en kveld kom Gnisten om bord igjen.

Han var dritings, og kom bare om bord som om ingenting hadde hendt. Penger hadde han ikke, og det nyttet ikke å snakke med ham, så han fikk gå til køys i håp om at det skulle være lettere å få noe fornuftig ut av ham neste dag. Men neste morgen var Gnisten borte igjen, og det samme var diverse skjorter og andre klesplagg fra Stuertens lugar.

Stuerten hadde som vanlig konsumert en god del rom, og hadde ikke merket at noen hadde vært inne på lugaren om natten. Det var ikke vanskelig å se sammenhengen mellom de to hendelsene. Sent på kvelden kom Gnisten om bord igjen. Dritings som tidligere, men nå tok vi ingen chanser på at han skulle bli borte igjen.

Ventilen til lugaren ble dratt til så hardt at han ikke skulle klare å åpne den uten hjelpemiddel, og siden dørnøkkelen var borte ble det boret hull i dørkarm og dør, og en wirestropp tredd igjennom, og låst med hengelås. I denne improviserte arrest ble Gnisten sittende til tørk de neste tre døgn. Da han var edru, og ble sluppet ut igjen, var vi langt ute i sjøen.

Hvor pengene var blitt av kunne han aldri helt gjøre rede for. I mellomtiden hadde det rablet for Skipperen. Etterpå forsto vi at det begynte da han inviterte oss styrmenn til en drink i sin lugar. Bare det at han tok en drink var  en merkverdighet, og at han inviterte oss helt uhørt.

Mens vi satt der begynte han å berette om et besøk hos agenten hvor han var blitt tvunget til å undertegne noen papirer vedrørende lasten. Trusselen var en mann med revolver som han riktignok ikke hadde sett, men som han var sikker på skjulte seg bak døren. Han mente han hadde levert lasten til en Mafia med enorm makt i Syd Amerika.

Vi forsto lite av det hele, og fortsatte lossingen til vi var ferdig, og avgikk med kurs for Panamakanalen igjen. Hans oppførsel ble merkelig, og  han var ikke i køya på flere dager. Blek og rødøyet travet han frem og tilbake på broen, og sendte iltelegrammer til alle og enhver om lasten.

Da to trålere dukket opp i det fjerne forandret han kurs unna dem mens han sa noe om at Mafiaen hadde sendt ut krigsskip for å stoppe ham. Det var også noen papirer som ikke måtte falle i Mafiaens hender. Det ble mer åpenbart at det var noe alvorlig galt med ham, og vi følte oss ille berørt og visste ikke riktig hvordan vi skulle takle det.

Han Hjalmar fikk Gnisten til å sende noen telegram uten at Skipperen visste det, og da vi gikk inn til kaien i Balboa sto en ambulanse og ventet. Hjalmar var på broen sammen med losen, og selv var jeg på bakken hvor han skulle vært. Skipperen var på sin lugar, og da vi seg inn mot kaien kjente jeg lukten av brent papir helt forut.

Det viste seg at Skipperen hadde brent alle papirer vedrørende lasten, for at de ikke skulle falle i Mafiaens hender. Skipperen ble sendt til sykehuset, og han Hjalmar overtok som Skipper. Ragnar Nyland og jeg begynte å gå 6/6 vakter, noe vi skulle få gjøre de neste 6 månedene.

Han Hjalmars rolle i forbindelse med Skipperens sykdom er uavklart, men  det skulle ikke forundre meg om han bevisst bidro til å forverre tilstanden, da han så hvilken vei det bar. Av det vi senere fikk se av ham ville det være rart om han ikke ga Skipperen en liten dytt da han hadde muligheten!

Vel gjennom Panama kanalen ble vi liggende i Christobal en dag, før vi satte vi kurs for Barahona i Den Dominikanske Republikk, for å ta en last med sukker i sekker til Iran. Nå fikk vi anledning til å handle, og Gnisten dresset seg opp i ny khaki og amerikansk uniformslue. 1.styrmannen og jeg hadde fri samtidig for en gangs skyld, og tok en tur i land.

Sammen med oss hadde vi en matros som var en jomfruelig fisker på over 40 år. Vi hadde bestemt oss for at nå måtte han bli kvitt jomfrudommen, og tok ham med på et horehus. Vi forklarte situasjonen ,og to jenter satte i gang med en oppvisning til ære for vår aldrende jomfru.

Nå gjorde dette mer skade enn gagn, for den ene svære dama veltet seg over på ryggen og skrevet ut mens hun spurte om vi ville se Panamakanalen? Hva hun åpenbarte var en mørk avgrunn som en voksen mann kunne forsvinne i, og det var mer enn hva vår jomfru kunne tåle. Vi gikk, og det er mulig at han fortsatt er jomfru.

Vi stimet nordostover  i den blå passaten, og vi så lite til han Hjalmar og Anna på overfarten. De oppholdt seg på skipperlugaren for det meste, og når de viste seg var de aldri edru. Og det var ikke bare drikkevarer det gikk på.

En dag kom han Hjalmar til 2.maskinisten, og spurte om han kunne lage en injeksjonsprøyte for det fant han ikke i medisinskapet. 2.maskinisten ordnet det, dyktig som han var, og hadde ingen spørsmål om hvorfor det hastet slik med sprøyta. 1.styrmannen og jeg fant jo det ut, da vi fikk ordre av han Hjalmar om å gå gjennom medisinskapet og telle alt vi fant av narkotika der.

Normalt skulle det være både Morfin og Amfetamin der bl.a. , men vi fant absolutt ingenting! Han Hjalmar var ikke det minste overrasket, og lot falle en bemerkning om at det var den forrige skipperen som hadde brukt det opp,  og at vi skulle føre resultatet av undersøkelsen inn i Dagboka. Dette ble gjort, men vi forsto etterhvert hvor dopen hadde tatt veien.

Han Hjalmar hadde vist litt tilbakeholdenhet som Overstyrmann, men som Skipper lot han alle hemninger fare. Det var bare han og Anna som sto på sammen, og det var et helvetes liv i lugaren hans til tider. Vi kunne ikke unngå å høre ting oppe på broen, for han hadde jo ventilene åpne i varmen. Barahona var akkurat slik en tenker seg en havn i Karibia.

Det var plass til bare en båt ved den lille kaien som var omgitt av raslende kokospalmer. Det asurblå vannet hadde akkurat passende temperatur, og nordostpassaten blåste en jevnt og kjølende bris. En eim av blomster , råtnende konkylier på stranda  og salt hav kom drivende med vinden. Vi åpnet lukene for å gjøre klart til lasting, og fikk en overraskelse.

Tanktoppen i luke to var helt dekket av stinkende fuelolje. Hva som hadde skjedd var fort oppklart. De før nevnte løse nagler i tanktoppen var virkelig løse. Da maskinistene fylte tanken, og vi kom ut i sjø og slingring, tøt oljen ut gjennom naglene og garneringen. Det var for jævlig, for det ville jo sette smak på sukkeret. I all hast ble hele dekksgjengen mobilisert, og rengjøringen satt i gang.

Da det var noenlunde rent ble tanktoppen dekket med dunnage for å skjule sporene, og etter at Inspektøren  var blitt smurt med noen flasker Black Label ble rommene godkjent for lasting. Utrolig nok klarte Gnisten å gjenta bedriften fra Chimbote.

Da pengene kom om bord betalte han ut noe, og forsvant i land med resten. Neste formiddag kunne vi se ham sitte under et palmetre et stykke bortenfor kaia, pent uniformert og med en flaske rom som han drakk av. Ut på kvelden kom han om bord og gikk rett til køys. Neste morgen var han borte igjen, og ut på dagen ble han sett under palmetreet igjen, også nå med en flaske rom.

Av den fine uniformen var det nå bare lua og underbuksa igjen. Hele dagen satt han der med sin hvite hud i sola, og da han kom om bord på kvelden var han kraftig solbrent. Jeg smurte ham inn med brannsalve, og fikk ham til køys. Neste morgen var han borte igjen, og det var også en god del køyklær.

Ut på dagen satt han som vanlig under palmetreet. Køyklærne var byttet bort i romflasker som han satt og drakk av. Etter enda en dag i sola så han fæl ut da han kom om bord igjen. Huden hadde blæret seg og hang i strimler nedover ryggen hans der hvor de hadde sprukket.

Det var mer rått kjøtt enn hud. Etter å ha salvet ham igjen ble han sperret inne på lugaren som forrige gang, og der fikk han sitte til vi var vel i sjøen. En morsom ting med Barahona var at det var populært med lyse barn, og for å få til dette ble flere av gutta invitert hjem til folk bare for å gjøre kona tjukk. Dette skjedde med mannens vitende, og det er klart at gutta benyttet seg av tilbudet.

For enkelte ble det mange hjembesøk. Han Hjalmar så vi lite til den tiden vi lå i Barahona. Han tilbrakte mye tid i Garden-parties og i middager, og spilte rollen som Gentleman. Anna ble fullstendig neglisjert, og hun tok til å tilbringe mer tid sammen med de mest alkoholiserte av mannskapet. Imidlertid var alt ved det gamle da vi hadde gått fra Barahona.

Anna var hos han Hjalmar som før, og det kunne være et helvetes leven enkelte ganger. Han begynte å invitere andre av offiserene til sin lugar, og kom til og med opp på broen og insisterte på at jeg måtte komme ned og ta en drink da jeg var på vakt! Jeg ble med ned et lite øyeblikk, men klarte ikke tanken på at broen var ubemannet, og gikk opp igjen.

Dette var helt uhørt og imot alt hva jeg hadde lært til sjøs, selv om vi var i en relativt lite trafikkert del av Atlanteren. Vi skulle bunkre i Ceuta ved innløpet til Middelhavet og Gnisten hadde fått ordre om å telegrafere etter sin avløser for nå var det definitivt slutt for hans vedkommende, trodde alle. Men Gnisten skulle klare et siste sprell før vi så det siste av ham.

Chiefen hadde også bedt om avløsning, for han hadde fått nok av skraphaugen i maskinrommet. Så ved bunkerskaia i Ceuta kom avløseren som var en gammel inntørket mann, og sammen med ham kom en kvisete guttunge på 18 år som var den nye Gnisten. Den gamle Chiefen og Gnisten satt i Chiefens lugar og drakk, mens de ventet på å få gå i land.

Mens Chiefen var ute som snarest så Gnisten sin chanse til å stjele en kartong sigaretter fra Chiefens koffert, for han hadde ingen selv. Sigarettpakkene stappet han i lommene som bulet til bristepunktet. Da tiden kom for å gå i land kom han ned på dekk med en koffert på størrelse med en skoeske og et dumt fylleglis fra øre til øre.

Vi hadde ikke brydd oss med å sette ut gangveien, men la en vanlig trestige fra rekka og ned på kaien, som var en meter lavere. Da Gnisten forsøkte å krabbe i land klarte han å tippe over, og falt mellom skutesiden og kaien. Nå var det kraftige fendere imellom, men trangt likevel.

I fallet slo Gnisten hodet i stenkaien før han forsvant ned i den svarte oljen som lå og drev mellom skutesiden og kaien. Selv sto jeg på dekket over og så hva som skjedde, og reagerte momentant. Jeg grep en livbøye og kastet den ned før jeg skled ned leideren, over rekka og ned langs et tau til en fender som lå  i vannskorpen.

Før Gnisten rakk å synke igjen hadde jeg et solid tak i ham, og tilsvinet med blod og svart bunkersolje ble Gnisten halt om bord igjen. Det dumme gliset var fortsatt der, men kofferten var borte. Jeg tok Gnisten i badet, og foretok en vanskelig rengjøring av ham ved hjelp av parafin og såpe.

Noenlunde ren, og i mine bukser og Kvartens skjorte, samt diverse plasterlapper I bakhodet, gikk han omsider i land med to manns støtte. De gjennomvåte sigarettene som ble funnet i hans lommer kunne jeg bare beholde som takk for hjelpen sa han. Midt oppe i alt dette hadde vi forsøkt å hindre mannskapet i å få fatt i drikkevarer, men det var mislykket.

De som jobbet på kaien hadde lang erfaring i å selge sprit til tørste sjøfolk, og visste godt hvordan de skulle unngå offiserenes falkeblikk. Mannskapet ble ganske påvirket etter hvert, og noen måtte med makt hindres fra å gå i land. Da jeg så hvordan det utviklet seg hentet jeg håndjernene, som jeg stakk ned i beltet bak – en matros ble helt vill, og fråden sto om kjeften mens han ulte og skrek.

Vi hadde for lengst lært at ovenfor dette mannskapet var det bare fasthet som nyttet. Så da han gikk til angrep på meg ble han buntet sammen og påsatt håndjern på ryggen. Tanken var å låse ham inne på lugaren, men som vanlig var det ingen nøkkel å finne.

”Stand by fore and aft” ble varslet, og jeg skyndte meg ut på dekk da dekksgutten kom løpende, og hikstet frem at det var en motormann som holdt på å dø. Motormannens lugar bar preg av et alvorlig slagsmål. En knust stol og noen tomflasker lå strødd på dørken mens skottet var tilsmurt med blod. I køya lå Motormannen med lukkede øyne og blodig ansikt.

Det eneste tegn til liv var luftboblene som boblet ut av det som engang hadde vært nesen. Det så alvorlig ut, og jeg sprang opp på broen hvor jeg traff Skipperen og losen. En av motormennene er skadet` sa jeg. `Jeg tror han burde ha legetilsyn`. Han Hjalmar som hadde sittet og prøvesmakt den nye whiskyforsyningen, tente på alle plugger, og brølte til meg.

`Det er fore and aft, så til helvete kom deg forut, og ta inn fortøyningene! Jeg løp forut hvor de allerede hadde begynt å ta inn fortøyningene. Mens vi holdt på med det kom Matrosen med håndjernene seg ut av lugaren, og klatret med hendene lenket på ryggen opp på broen for å klage over dårlig behandling. Det fikk han angre, for han Hjalmar var i et svart humør.

Matrosen fikk så vidt åpnet kjeften da han Hjalmar lukket den med et velrettet slag. Uten mulighet til å verge seg eller ta seg for gikk han rett i dekket før han Hjalmar plukket ham opp, og lempet han utfor leideren til dekket nedenfor.

Da jeg senere kom for å ta motormannen under behandling måtte jeg også plastre Matrosen. Heldigvis var ingen alvorlig skadet, men han Hjalmar gikk lenge etterpå og skrøt av sin bedrift. Turen til Port Said gikk med bare et par mindre uhell.

Stuerten stupte ned en leider i fylla og pådro seg den største blåveis noen har sett. Den gikk fra haka og hele høyresiden opp til hårfestet, og det var høyt! En matros falt ned fra skorsteinen og brakk et par ribben.

Med hjemreise i blikket lot han seg undersøke av han Hjalmar som informerte ham om at Her blir det faen ingen sykeavmønstring! Han fikk bare et plaster rundt brystet, og det var det. Den nye Gnisten var fra en liten plass på Nordlandskysten, og var like naiv som han var ung.

Dessuten var han jomfru. Som vanlig ble han lurt og ertet på de mange måtene en førstereis må lære på,  og det skjer fullstendig uten ondskap. Troskyldigheten er det første som blir borte til sjøs. Den gamle Gnisten hadde reist uten å kunne gi noen instruksjoner om radiostasjonen, og den nye Gnisten hadde bare sett stasjonen på radioskolen.

Av en eller annen grunn så han meg som et vennlig fjes i en vanskelig verden, og stilte meg flere spørsmål enn jeg kunne besvare. Særlig om radiostasjonen. I tillegg til radioen fungerte han som vanlig som skipets sekretær. I den forbindelse var den eldgamle skrivemaskinen et viktig redskap.

Da anledningen bød seg kunne jeg ikke dy meg, men byttet om på de løse bokstavene på tastene B og N. Da Gnisten skulle skrive skipets navn ble det til NODIB uansett hvordan han prøvde, og han forsto ingenting. Så aksepterte han det uforståelige, og lærte seg å bruke maskinen som den var.

Det var da jeg byttet tilbake til originalen, og Gnisten forsto absolutt ikke hvordan bokstavene kunne bytte plass på en slik måte. På radioskolen hadde han hørt at det var viktig med mye overtid hvis en skulle tjene penger. En dag spurte han meg om hvordan mulighetene for overtid var, og jeg sa som sant var at det var dårlig. Men så stakk faen i meg, og jeg kunne ikke dy meg.

Vi har hatt litt problemer med Gyroen, sa jeg, kanskje du skulle spørre Skipperen om du kan sitte vakt der?` Gyrorommet var et rom på størrelse med en telefonkiosk nede på hoveddekket, og det var akkurat plass til moderkompasset der.

Gnisten var ikke ulik Løytnant Fuzz i tegneserien Billy, og det var med samme iver og tjenestevillighet  han spurte han Hjalmar om overtidmulighetene? Han Hjalmar var noe stresset akkurat da, og ideen om at Gnisten skulle sitte vakt i gyrorommet ble særdeles dårlig mottatt. Det brølet han svarte Gnisten med kunne høres opp på broen.

Gnisten stakkar ble en illusjon fattigere, og en erfaring rikere. Det begynte å bli lite vann og proviant om bord, og meningen var å ta om bord nye forsyninger i Port Said. Nå fikk vi imidlertid den overraskelsen, at siden skipet hadde vært i Israel et par år i forveien, var det nå svartelistet i Egypt. Null proviant, null vann, og null whisky.

Vi lå med andre ord dårlig an, selv om vi fikk tillatelse til å passere gjennom kanalen etter at myndighetsrepresentantene hadde fått utlevert og  tørket føttene på det israelske flagg. Likevel dro det ut før vi fikk gå inn i kanalen. Vi lå fortøyd i en bøye og ventet .

Mannskapet hadde fått tak på sprit igjen, og lå for det meste og sov da vi omsider fikk beskjed om å kaste loss fra bøyen, og  gå inn i kanalen. Det var vanskelig å finne noen som var edru nok til å styre skipet, og en full motormann meldte seg frivillig til oppgaven, men ombestemte seg da han Hjalmar ga ham juling i mørket på båtdekket.

Vi kom gjennom kanalen uten problemer med en spansk matros ved rattet, og ankret opp i Suez for å forsøke å få forsyninger der, men nei , det gikk ikke. Det verste var kanskje at vi ikke hadde kart for Rødehavet og farvannet videre, men det løste seg da vi fikk se LYSEFJELL til ankers. Jeg visste det jo ikke da men skipperen om bord skulle jeg senere treffe igjen, men da som skipper i VARANGFJELL vel et år senere.

Vi sendte en båt over med 1.styrmannRagnar Nyland, og han klarte å få kart til Aden, og derfra et kart som dekket hele midtøsten. Ikke noe særlig å navigere etter, men ved hjelp av plottingkart og Admiralty Pilot klarte vi virkelig å ta oss frem. Det ble en varm og besværlig tur nedover Rødehavet mot Bab el Mandeb eller Helvetesporten som det heter på norsk.

Air-conditioning eller friskluftanlegg fantes ikke, og flere av viftene på lugarene var i ustand. Spriten hadde tatt slutt; bare han Hjalmar hadde noen flasker igjen. Alle så frem til nye forsyninger i Aden, men der ble vi skuffet. Rederiet hadde ikke kredit, og det ble bare 20 tonn med dårlig vann til blodpris.

Dette var normalt bare til 2-3 dagers forbruk, og det ble nedlagt forbud mot å bruke ferskvann til å vaske seg. Vi måtte først og fremst ha drikkevann, og vann til kjelen. Maskinistene koblet litt om på ledninger og pumper, og derved kom det sjøvann der hvor det før hadde vært ferskvann. Dette var litt forvirrende til å begynne med, og ødela den siste drinken jeg hadde.

Etter seks stekvarme timer på broen fant jeg frem min siste Soloflaske og min siste skvett med Gin. Jeg fylte opp et høyt glass med isbiter fra kjøleskapet, og helte med andakt gin oppi. Så fulgte Solo med samme forventing og andakt. Glasset dugget, og jeg tok en stor slurk som jeg holdt litt i munnen før jeg lot den gli ned. Da kjente jeg det, og holdt på å spy!

Salt! Isbitene var laget av saltvann! Så var den dagen ødelagt. Med 7 knop seg vi sakte oppover Gulfen mot Bandar Shapur. Lenge før vi kom frem måtte vi gå over til å bruke sjøvann på kjelen. Maskinistene forutsa kjelens nært forestående sammenbrudd, men den holdt til Bandar Shapur hvor vi ble liggende sammen med GORJISTAN til Strick line.

Det var GORJISTAN som ble redningen for de hadde evaporator som alle moderne båter, og kunne levere noen tonn til oss så vi klarte oss til et tankt og ankom inne fra landet med vann. Bandar Shapur så akkurat slik ut som det gjorde da jeg var der syv år tidligere med BELKARIN. Det var en vaklevoren trepir med jernbanespor, og noen brune murhus omgitt av ørkensand.

Ikke en busk var å se, og temperaturen sto og dirret på 46 grader om dagen. Oppe på land var en sjapp som solgte tynn iransk sprit og lunken Coca Cola. Dette var jo før Ayatollaene kom til makten. Lossingen pågikk døgnet rundt, men likevel gikk det sørgelig sakte.

Vi måtte stadig bytte deler fra en winch til en annen for å holde dem i gang. 1.styrmannen og jeg gikk fortsatt 6/6, så jeg var på vakt fra 0600 til 1200 og fra 1800 til 2400. Vi hadde et konstant underskudd på søvn, for det var meget vanskelig å sove  i denne varmen. Dessuten hadde vi  sandstorm rett som det var, og det fine støvet trengte inn overalt og blandet seg i de svettevåte køyklærne våre til en skitten deig.

Det beste som hendte meg på de to ukene vi lå der, var at jeg ble invitert om bord i GORJISTAN for å se filmen Suzie Wongs Verden, og overnatte i avkjølt lugar. Etter en behagelig natt ble jeg vekket med te på køya, og da var ikke livet så verst likevel.

Anna og han Hjalmar røyk uklar, for han ville beholde sin lille spritbeholdning for seg selv, og ikke dele med henne. Anna gikk i land med noen av mannskapet midt på dagen, og ble sittende på sjappa og drikke i varmen. En ettermiddag kom hun vaklende utover piren på ustø ben, støttet av to politimenn.

Da de kom opp til han Hjalmar, dro han til henne så hun røk tvers over gangen, og seg sammen utenfor døren til sin egen lugar. Han Hjalmar vendte seg mot de to politimennene, og lot dem forstå at det var faen ikke bare araberne som forsto å behandle kvinnfolk!

Anna hadde i mellomtiden låst seg inn i lugaren, men han Hjalmar brøt opp døren, og banket henne grundig opp. Neste dag var Anna fortsatt på fylla, og nå foregikk det i Stuertens lugar. Ut på ettermiddagen hørtes rå latter derfra. Det var Stuerten som forsøkte å få seg et nummer med Anna som lå dritings og skrevet i køya.

De arabiske sjauerne sto og tittet i ventilene, og i døren trengte mannskapet sammen for å få med seg showet. Alkoholisert og impotent sto Stuerten med buksene nede om anklene og forsøkte å få til noe som kunne ligne en ereksjon , men før han kom opp i køya hadde den falt igjen. Etter noen forsøk ga han opp, og overlot plassen til Matrosen Aldor  som kjørte en møkkete finger langt opp i henne, og kjernet rundt før han holdt den opp, og tilbød araberne å lukte på den.

Han høstet vill applaus for dette, og latteren runget som aldri før. Det var kanskje høydepunktet i Aldors miserable liv, og historien ble gjenfortalt i månedene som kom, og ble alltid belønnet med latter. En del av lasten skulle til Abadan, og en morgen lå vi ankret opp et lite stykke nedenfor Abadan, og ventet på losen.

Jeg kom på broen klokken 0600, og mannskapet kom akkurat på dekk for å gjøre klart for lossing. Jeg sto og hang over vindskjermen på brovingen, og drakk av en kopp kaffe. Så ble jeg klar over at de to fillefransene fremme på bakken ikke var av vårt mannskap, selv om likheten var der.

Da jeg ropte for å varsle mannskapet som ikke hadde sett noe, hoppet de to fillefransene over bord, og i neste øyeblikk fikk jeg se vår beste trosse forsvinne over bord i voldsom fart. Så dukket en båt frem under baugen, og satte kurs for sivet ved elvebredden, hvor både den og trossa vår forsvant. Det begynte å bli lite fortøyningsgods om bord, men det var ikke det verste.

Da vi avgikk for Bandar Abbas etter to uker var det nesten slutt på provianten. Frysa holdt 5 grader PLUSS, og der hang det to harske, illeluktende griser. Noe hermetikk hadde vi, og dessuten mel, men ikke gjær. Resultatet var brød som var en tomme høyt. I de to ukene vi lå i Bandar Abbas forsøkte Stuerten å avhjelpe situasjonen uten at han lykkes med det.

Vi fikk om bord en nyslaktet kamel, og ti levende høner som ble stengt inne i den tomme potetkassen på poopen. Vi lå på reden og lastet krommalm fra lektere med små tobber, og det var lite å gjøre. Jeg fikk fatt i en flaske sprit fra land, men turte ikke drikke stoffet uten videre. Jeg bestemte meg for å prøve det ut på hønene, og slo en skvett opp i vannfatet deres.

Resultatet lot ikke vente på seg. Snart lå ni av hønene med bena i været, og var aldeles døde. Spriten ble satt til side for teknisk bruk. Så en morgen kom han Hjalmar fyllesjuk og jævlig inn til meg. Han lurte på om jeg hadde noe å drikke? Jeg viste ham spritflasken, men gjorde ham oppmerksom på at det var den hønene hadde dødd av. Han Hjalmar så på flasken med kjennermine.

`Den er fin, den er fin!`sa han og forsvant med den. Kanskje hadde jeg et lønnlig håp da , men han Hjalmar var vanskeligere å ta knekken på enn hønene. Sigarettene tok også slutt og Stuerten fikk fatt i noen iranske som smakte som kamelmøkk.

Det var da jeg sluttet å røyke. For en tid. Etter to uker var vi ferdig lastet med en liten klatt av den tunge malmen i hvert rom. Etter en måneds stilleliggende var skuta ekstremt begrodd  at farten var gått ned til under 7 knop, og dette ville forlenge den vanskelige situasjonen vi allerede var i med hensyn til proviant. Vi hadde forsøksvis spist av kamelen, men da vi fikk magesjau ble dette gitt opp.

Kosten var blitt redusert til kokkens flatbrød, kaffe og syltetøy. I desperasjon forarbeidet vi en harpun for å forsøke å fange springerne som lekte foran baugen , og en mann ble satt på vakt på bakken. En dag ble det virkelig fast fisk, men før vi kunne få stoppet skuta hadde springeren kommet seg løs igjen. Harpunen var ødelagt, og forsøket ble oppgitt.

Som om det ikke var nok, fikk vi brann i spyleluftkanalen på hovedmotoren, og måtte stoppe. Det var i Rødehavet på høyde med Port Sudan, og det var vindstille. Da den lille fartsluftingen ble borte ble heten nesten uutholdelig. Maskinistene svettet og jobbet i to døgn med utallige prøvestarter før de klarte å få motoren i gang igjen. Det var jo rene helvete i maskinrommet med full fyr på kjelen, og uten den minste lille lufting ned luftrørene. Det gikk sakte nordover mot Suez.

Da vi gikk ut Hormuz-stredet hadde vi møtt BRUSE JARL på vei inn i Gulfen for å laste. I Rødehavet passerte den oss igjen. Nå på vei mot Europa med full last mens vi lå i kjølvannet, og begynte å føle oss som et sjømerke. Og det var ikke nok med dette, for da vi var vel igjennom Suezkanalen og nærmet oss Malta møtte vi den igjen for østgående mot Port Said etter å ha losset i Rotterdam!

Egyptiske myndigheter var i utgangspunktet ikke noe mer vennlig innstilt enn de var sist vi var i Suez, men da de så hvor dårlig det sto til hos oss, selv etter egyptisk standard, lot de oss få nok proviant til å rekke frem til Ceuta. Vi så litt lysere på tilværelsen, men han Hjalmar var sur fordi han ikke hadde fått spriten han hadde bestilt.

Noe luksus var det likevel ikke, for med vår fart var vi nesten skrapet for proviant da vi omsider nådde Ceuta. Bunkringen gikk greit denne gangen, og både proviant og øl kom vel om bord. Vi tok for oss av både grønnsaker og frukt for slikt hadde vi ikke smakt på et par måneder.

Men så var det drikkevarene da. Vi ville jo ikke være sjøklar uten dem. I hvert fall mente Hjalmar det, der han travet frem og tilbake på broen og speidet etter bilen med de etterlengtede varene. Etter et par timers venting kom varene, og ble i en fart stuet unna, og fortøyningene tatt inn.

Nå hadde vi etter hvert så lite og dårlige fortøyninger at det var lite å ta inn. Vel utenfor moloen ble han Hjalmar borte, og vi så ham ikke  på 4 døgn. Han holdt seg på sin lugar sammen med Anna, og tømte flaske etter flaske med White Horse whisky.

En natt like etter at jeg hadde kommet av vakt smalt det i døren til han Hjalmar; og jeg kunne høre Anna bli lempet ut under masse skrik og skrål. Alt var nå tilbake til det gamle. En gang tilkalte han Gnisten,og ga ham et ankomsttelegram å sende, men det viste seg å være et døgn feil. Så etter at vi hadde rundet Kapp Finisterre, og lå på kurs østover mot Gijon, dukket han opp.

Det var slutt på de mest fredfulle dagene jeg hadde hatt om bord i BODIN. Skuta var assurert i Lloyds, og skulle egentlig ha vært besiktiget 3 år i forveien, men med  mange lure unnskyldninger hadde rederiet klart å få utsettelse gang på gang.

Det første han Hjalmar gjorde med en gang vi var fortøyd, var å ta taxi rett opp til Lloyds stedlige representant, og sørge for utsettelse til vi hadde losset i Rotterdam, og videre til Bergen hvor vi skulle på verksted. Dette skjedde før de ved Lloyds hovedkontor var ferdig med første tekoppen på morgenen og begynte å fungere, for senere på dagen fikk vi vite at det var kommet beskjed til den stedlige representant om at vi måtte holdes tilbake der, men da var det for sent! Vi ankret innenfor moloen i Gijon og akterfortøyde med innleide fortøyninger.

For første gang på flere måneder kunne vi puste ut og slappe av for en stund. Til og med dagrommet ble tatt i bruk igjen, og vi satt gjerne der med en drink etter dagens arbeide. Han Hjalmar var i strålende humør etter å ha kuppet Lloyds, og inviterte offiserene til middag i land. Noen flott restaurant ble det ikke, men en liten kafe nede i havnen.

Nå gjorde ikke dette noe for både vinen og maten var utmerket. Selv tok jeg for meg av skjell i ymse former, og skyllet det ned med kjølig hvitvin. Anna var med, og etter hvert mistet Hjalmar hemningen helt, og begynte å krafse oppunder skjørtet hennes.

Anna protesterte og forsøkte å holde ham unna, men han syntes det var lidderlig moro, og lo en karsk latter mens han blunket til spanjolene i lokalet og stakk hånden oppunder skjørtet hennes igjen. Vi syntes det her begynte å bli pinlig og takket for oss, og gikk fra dem der. Det var den kvelden jeg begynte å røyke igjen. Jeg hadde holdt opp siden Bandar Abbas, men luktesansen var blitt så god at jeg kjente all drittlukt om bord.

Hele skuta stinket. Da var det bedre med en god sigar, og senere ble det sigaretter igjen. Jeg var tidlig om bord den kvelden. Satt bare i dagrommet, og lot freden synke inn over meg. De fleste var i land, og det var stille om bord. Jeg hadde akkurat tatt kvelden, og lagt meg da jeg hørte Gnisten komme inn i lugaren sin med en masse bråk.

Helt edru var den unge mannen ikke. Så smalt døren til min lugar opp, og Gnisten kom ramlende inn. Det var noe han måtte fortelle meg, og han var helt i hundre. Han hadde truffet en jente på en nattklubb, og det var kjærlighet ved første blikk.

Han hadde til og med fått lov til å ta henne på brystene og oppe i skrittet. `Lukt her,` sa han og holdt frem en finger. En eim av velbrukte kjønnsorganer drev mot meg ,og jeg sa som sant var at han mest sannsynlig hadde truffet en hore. Men dette ville han ikke høre på, for han skulle treffe henne neste dag, og da hadde hun lovet ham et nummer!

Gnisten var kanskje den mest naive person jeg noen gang hadde truffet på til sjøs, og det var nesten synd å ta fra ham illusjonene, men jeg regnet med at han ville snart finne ut av det. Neste dag dro jeg i land og handlet 10 liter med 96% sprit samt noen flasker brandy, og en 10 liters ballong med hvitvin. Siden vi skulle ligge på verksted en tid var det best å sikre seg.

Ved arbeidstidens slutt kom Gnisten, og spurte om å få låne en halvflaske brandy som han visste jeg hadde. Han skulle i land, og treffe jenta fra kvelden før, og mente han måtte by henne på en dram! Det var skikken der oppe på kysten hvor han kom fra, og det her skulle bli en skikkelig helaften! Gnisten fikk flaska, og steamet i land mens jeg satt sammen med de andre i dagrommet. Vi tok en liten pinne, og slappet av. Mindre enn en time senere var Gnisten tilbake.

Flasken var uåpnet, og Gnisten var tydeligvis noen illusjoner fattigere. Det var nesten så en kunne synes synd på guttungen. Likevel, jeg kunne ikke dy meg. Si meg, vasket hun pikken din i sprit etterpå?`spurte jeg Gnisten. Han tittet uforstående på meg. For slikt gjorde en ikke på Nordlandskysten. Å nei, mumlet han, mens han hang med hodet og rødmet.

Jeg fremholdt viktigheten av en skikkelig dypp i sprit om en skulle unngå ymse sykdommer. Og nå som vi skal hjem til Bergen,` minnet jeg ham om. Jeg gikk inn på min lugar og hentet et vannglass med 96% sprit  som jeg ga til ham. Hold pikken nedi et minutt,` sa jeg. Han så tvilende på meg, men tok glasset med seg inn på lugaren.

Han kom fort tilbake, og sa at dette var for jævlig og at han ikke klarte det! Alle de andre offiserene i dagrommet gliste, og var skjønt enige om at det måtte nok til om han skulle være på den sikre siden. Gnisten skulle førsøke igjen. Denne gang gikk vi ut på dekk, og tittet inn ventilen hans. Der sto Gnisten med ryggen til og småhoppet mens han holdt på glasset i høyde med skrittet med høyre hånd, og forsøkte å se på klokka samtidig.

Vi krøllet oss i latter, og etter en stund kom han inn i dagrommet og forkynte at han hadde klart 20 sekunder! Vi erklærte nådigst at det fikk være  nok. Og det var det tydeligvis, for han ble ikke syk.
Anna hadde ikke tørnet til den dagen, og vi måtte sette Dekksgutten til å jobbe i messa.

Vi var nå passende lei av å ha henne om bord, og etter en helvetes krangel med han Hjalmar sendte han henne til lege, og så ble hun sykeavmønstret og sendt hjem. Det passet nok Hjalmar også, for nå skulle vi til hjembyen hvor han var gift og var kjent..

Det var dårlig vær ute i Biscaya den siste dagen vi lå i Gijon. Vestlig storm. Da en spansk båt på ca.8000 t.d.w. forsøkte å fortøye til lovart for oss gikk det  galt. De hadde ankrene ute , men klarte ikke å holde med trossene akterut. Hun drev ned på oss og knuste fallrepet om styrbord sammen med travaljebåten som var fortøyd der.

Spanjolen manøvrerte desperat mens han Hjalmar sto på båtdekket og ropte `En gang til, en gang til!` Og spanjolen kom tilbake. Denne gang ble livbåten vår klemt sammen så de råtne spantene knakk, men da spanjolen drev forover rettet den seg ut igjen, og så tilsynelatende hel ut.

Hele styrbord side var oppskrapet etter sammenstøtet, og han Hjalmar riktig koste seg da han førte inn skadene i dagboka. Nå måtte spanjolens forsikring betale for de gamle råtne båtene våre, og det fallrepet som var i en slik stand at losene i Panamakanalen nektet å bruke det.

Heller ikke den gamle sprekken i skottet inn til fryserommet ble glemt, men oppført som ny skade. Turen opp til Rotterdam gikk unna i voldsom slingring, men hele skuta var i topp humør som det var vanlig da en var homeward bound.

Til og med han Hjalmar ble munter, og tilbrakte tid på broen med å prate. Han hadde alltid vært fæl til å lyve, men hadde ikke hukommelse nok til å bli en god løgner. I Rødehavet hadde han vist til et vrak i fjæresteinene på en øy, og fortalt at det var vraket av en Wilhelmsen båt som han hadde kjørt opp der!
Som Overstyrmann hadde han snakket om et gammelt naust hans kone hadde arvet av sin far på Sotra.

Dette var nå blitt til et landsted, etter å ha steget i gradene sammen med ham. Senere i Bergen kom en skøyte langs siden, og tok om bord all dunnage vi hadde om bord, for den skulle ut til Sotra for å bli ”landsted”. Hans gode humør sto ikke helt i stil med det han kunne fortelle om sin kone. Hun led av blodkreft, og hadde bare kort tid igjen. He, he, he.

Etter et raskt anløp av Rotterdam gikk vi til Bergen hvor vi ankom en våt og grå dag i slutten av oktober. All sprit og sigaretter var godt gjemt, og på broen skrevet Hjalmar omkring med nyinnkjøpt uniform, og kommanderte mens han forsøkte å imponere rederiets representanter som ventet på kaien. Jeg reiste hjem samme kveld.

Ragnar Nyland skulle mønstre av, men sa seg villig til å bli i ti dager til så jeg kunne få fri. Han hadde vært en fin kar å jobbe sammen med, og jeg visste hvor gjerne han ville komme seg bort fra helvetesskipet. Jeg satte desto større pris på at han ville stå noen dager ekstra. Det var også godt at han fikk  det han hadde til gode.

Vi hadde jo lenge visst at rederiet verken hadde penger eller kredit og da han fikk sitt tilgodehavende som rederianvisning, bemerket rederiinspektøren at det var jo en forferdelig masse penger! Ca.kr.10000,- eller så. Mye penger? For å være på den sikre siden gikk Ragnar rett opp i nærmeste bank, og fikk anvisningen kreditert sin konto.

Så fikk det bli bankens problem å få innløst anvisningen, Da jeg kom tilbake var flere av mannskapet avmønstret, og det var et helvetes kaos om bord med kabler og luftslanger strukket over alt på dekk og i ganger. Han Hjalmar bodde i Nesttun, og pendlet hver dag i leiebil. Ja, han eide faktisk utleieselskapet sa han! Det ble et fint og livlig opphold i Bergen.

Vi tilbrakte mye tid på Teaterkafeen, og ble med ut til selskapeligheter i hybelhusene til Merinospinneriet og Arne fabrikker i Ytre Arna. Min gamle venn Kjell Finchenhagen kom om bord en kveld sammen med en venn, og vi ble sittende i dagrommet og smake på innsmuglet whisky.

Kjell var i Marinen og stasjonert på Håkonsvern som MP. Ut på kvelden luktet vi røyk, og ved nærmere undersøkelse fikk vi se røyk som sivet ut fra en av mannskapslugarene. Kjell sparket opp døra, og røyken veltet ut. Vi kunne høre en stemme inne i røyken, og vi fikk tak i en forvirret og full motormann, som ikke visste hvor han var.

Vi fikk ham ut på dekk hvor han kviknet til, før vi slokket brannen som ulmet i køya. Det ble ingen skade utover det. Skipperen hadde innført nulltoleranse ovenfor Stuerten, og vi var pålagt å påtale og journalføre alle forseelser. Her skulle det ikke være noe slinger i valsen! En kveld kom vakten, og sa at Stuerten hadde kvinnfolk om bord.

Han hadde vært innom gamlehjemmet i Laksevåg, og funnet ei gammel kjerring der, Nå satt han på sin lugar og drakk sammen med henne. Da jeg skulle få henne i land, nektet han å åpne døren, og dermed ringte jeg til politiet for å få henne i land.

Det varte og rakk før de kom, men ut på natten dukket de opp. Det  var en grøtete røst som svarte da vi banket på, og Stuerten åpnet mens han hoppet på ett ben, og prøvde å få på seg sin Kronemakko underbukse. I køya lå kjerringa og sov med underbuksene nede på knærne. Det var ikke noe vakkert syn, og jeg så tydelig at den yngste politimannen rødmet da han kom inn i lugaren. Stuerten bare sto og bablet  med sikkelet rennende fra den tannløse kjeften.

Kjerringa ble brakt i land, og freden senket seg over skuta igjen.
Rederiets inspektør bleknet da han fikk seg forelagt listen over nødvendige reparasjoner, men fattet seg raskt, og med et pennestrøk reduserte han denne til det halve. Følgene av dette skulle snart vise seg. Likevel ble verkstedoppholdet, som var beregnet til en uke, forlenget først til en måned, så til 6 uker.

Dekket rundt midtskipet ble forsterket med tykke plater som ble sveiset til de gamle. Maskin, styremaskin og wincher ble demontert, og det var meningen at alle slitte deler skulle skiftes ut. Livbåtmotoren som ikke hadde vært i gang på mange år ble tatt i land for reparasjon.

Den ble liggende som en rustklump utenfor en verkstedbygning til den i all hast ble tatt om bord igjen like før skipets avgang. Den skadede livbåten ble heller ikke reparert, og et strøk maling ble brukt til å kamuflere de brukne spantene. Bunnpanna til hovedmotoren var sprukket og rederiet hadde sendt en mann nedover fra Nord-Norge som skulle tette den med glassfiberarmert polyester.

Han ble gående og vente i tre uker før han fikk beskjed om at slik reparasjon var ulovlig, og lite holdbar. Skipskontrollen skulle prøvekjøre nødbrannpumpen som ikke hadde vært i gang på flere år. Den virket heller ikke nå, og vi sto der lenge og ventet etter å ha åpnet ventilen til brannslangen.

Det varte lenge før det begynte å komme vann med trykk, men da sprang inspektøren brått ned i maskinrommet, hvor han grep en maskinist på fersken idet han kjørte den vanlige pumpen som leverte vann på dekk. Det ble full overhaling og ny prøve. Han Hjalmar sendte om bord en gjeng som han hadde samlet på Frelsesarmeens herberge, for å skrape og sementvaske ferskvannstankene.

Det ble ikke gjort så mye av verken det ene eller andre for de fikk sin betaling hver kveld, og det ble mye øldrikking nede på tankene. Hva de ellers gjorde vet jeg ikke, men vannet smakte forferdelig etterpå. Vi begynte å lure på om en var blitt gjenglemt nede på tanken, men vi åpnet aldri opp for å se. Vi fikk om bord en brukt plastjolle, og fallrepet ble reparert, men frysa ble det ikke gjort noe med.

De verste rusthullene i dekket ble tettet med stålplast, og overmalt. I det hele tatt ble skuta i bedre stand enn hva hun hadde vært på mange år. Byssa, som var oljefyrt, hadde hele tiden lekket olje rett ned på dørken, og kokken var lei av dette. Nå ville han ha ny bysse eller avmønstring! Det ble avmønstring. Vi hadde etter hvert skiftet ut en del av mannskapet, men ny kokk var det verre å få fatt i.

Flere var om bord og tittet, men gikk hoderystende i land. Etter en tid ble imidlertid en ung kar mønstret på som kokk, men koke kunne han ikke.  Da folk klaget fikk de høre`Eg e ikkje kokk eg, eg e mekanikar!`   Og det var han virkelig. Ny Messepike og Salongpike ble påmønstret. Mens Messepiken var en frisk Bergensjente, var Salongpiken som tatt ut av den svarteste menigheten på Strilelandet.

Hun var et halvgammelt inntørket stykke kvinnfolk med en stram gammeldags hårknute. Hennes fremste kvalifikasjon var at hun var en venn av Hjalmars kone. En kunne tro hun var en gammel jomfru , men hun medbrakte en ung sønn som ble påmønstret som Dekksgutt.

Han virket tilbakestående  med sine to skinnmagre, kalvbente meter, og underkjeven konstant hengende ned på brystet med sikkelet drivende. Det kom dessuten ny Overstyrmann  og 2.styrmann om bord, og jeg ble ommønstret til 1.styrmann.Å fortsette om bord i BODIN var ikke noe jeg så frem til med glede, men 6-7 måneder var kort tid, og jeg hadde i grunnen ikke noe valg.

Verkstedregningen ble etter hvert så stor at rederiet fikk problemer med å betale den. Det ble gjort mange forsøk på å selge skuta, men plast og maling kunne ikke skjule skavankene, og ingen kjøpere ville ha henne. Omsider var det et dansk rederi som chartret  skuta for fire år, og forskutterte rederiet de pengene verkstedoppholdet kostet. Da vi skulle gå fra verkstedet gikk ikke det sånn uten videre.

Jeg var tilfeldigvis i nærheten da det tok fyr i byssa. Det var dieselen som fortsatt rant ut under komfyren som omsider tok fyr. Svart røyk veltet ut, og jeg måtte krype inn for å få fatt i brannslokkeren som hang på skottet. Det var så vidt jeg klarte det, men da ble brannen fort slokket.

Det var imidlertid for sent å gjøre noe med lekkasjen, og vi måtte bare gå til sjøs. Nå gikk ikke dette heller sånn uten videre for hovedmotoren nektet å starte. Dårlig var den før, men med mange deler utskiftet ville den bare ikke. Etter to dager og mange bomstarter, klarte omsider en tilkalt ekspert fra Oslo å få motoren i gang.

Vi trodde alt var klart, og jeg gikk opp på broen for å starte Radaren og Gyrokompasset, men det gikk ikke. Det viste seg at vår eneste likestrømsgenerator var blitt ompolariset slik at alle målere viste null selv om vi hadde strøm. Vant som jeg var med å finne på nødløsninger, forsøkte jeg med å bytte om pluss og minus på strømtilførselen til Radaren, og det virket!

Så gjorde jeg det samme med Gyroen som også kom i gang. Et par uker før jul var vi omsider klar til avgang. Etter korrigering av kompasset satte vi kurs for Vlissingen for ordre. Han Hjalmar hadde fått kona om bord, og gikk og gikk og spankulerte foran henne på broen i sin nye uniform. Hun led fremdeles av leukemi ifølge han Hjalmar, men bar ikke preg av det, og var heller ikke underlagt noen form for behandling.

Vi fant etter hvert ut at hun var like alkoholisert som sin mann. Det var det som feilte henne. Hjalmar drakk like mye som før, og forholdet til styrmennene ble stadig dårligere. Overstyrmannen turte han ikke si så mye til for han var over 60 år, og hadde langt mer erfaring enn han Hjalmar. Dessuten var han edruelig.

Vi to andre fikk imidlertid gjennomgå da han Hjalmar var i dårlig humør. Ute i Nordsjøen fikk vi regn og vår nye Stuert innfant seg på broen, og forlangte at jeg gjorde noe med at vannet rant inn i lugaren til hennes sønn! Jeg forsto ikke helt hva hun mente, men løp fort ned for å ta en titt. Jo der var det vann! En fingertykk stråle som fra en åpen vannkran sto ned fra dekket over, og traff dørken  så det sprutet opp i underkøya, som var gjennomvåt.

Det var regnvannet fra dekket over som hadde funnet ett av rusthullene i rennestenen. Jeg fikk vakten til å slå i en treplugg, og derved var det ordnet, men det viste tydelig skutas tilstand etter et så langt verkstedopphold. Da vi skulle bunkre i Vlissingen sviktet hovedmotoren igjen. Da han Hjalmar slo akterover i maskinen skjedde ingenting. Maskinistene klarte ikke å få maskinen til å gå akterover, og vi seg med god fart mot bunkringslekteren.

Det så ut til å gå galt, men Overstyrmannen lot ankrene gå, og fikk stoppet skuta like før vi braket inn i bunkringslekteren. At det ville blitt storbrann er sikkert! Det ble en ukes verkstedopphold igjen i Vlissingen. Det var tre båter på verkstedet og det ble arrangert stor julemiddag for alle tre besetningene like før jul. Og det var virkelig STOR middag.

Det var et utall av retter og de riktige viner ble servert til. Det var taler og sang etter hvert som middagen skred frem. En tysk Skipper fremførte et par meget gode shantier, og grekerne stilte med et helt orkester som laget et helvetes leven av gresk musikk. Den ene talen fulgte den andre. Bare han Hjalmar forble taus. Hans engelskkunnskaper strakk ikke til, og vi skulle senere finne ut hvor dårlig de var.

Da vi fikk maskinen til å virke igjen gikk vi ut på reden, og ankret opp. Vi hadde ikke fått seilingsordre, og dertil var det streik i Antwerpen havn så det ble etter hvert mange skip som lå på reden. Godt over hundre ble det etter hvert, og det er en mektig flåte! Som julaften stundet til, oppdaget vi at Stuerten hadde drukket opp all juleakevitten.

En taubåt ble hyret inn og skipshandleren i Vlissingen leverte villig ny forsyning. Han Hjalmar fant det kjedelig å ligge slik uvirksom, og satte opp landgangsbåt hver dag. Mest for å komme i land selv sammen med kona. Hennes angivelige Leukemi var ikke verre enn hva en god dram om morgenen ordnet. Han hadde nå funnet ut at han ville ha style om bord.

Det hadde noe med at han hadde kona om bord å gjøre. Det gikk verst ut over stuerten som ikke hadde hatt en edru stund på flere måneder. Det var tydelig at han Hjalmar ville bli kvitt ham. Vi fikk beskjed om å inndra drikkevarene hans når vi kom over noe, og dessuten føre inn i dagboken hver gang han viste seg påvirket.

Reparatøren ramlet også på fylla, og han Hjalmar så enda en anledning til å imponere sin kone. Disiplinærnemnd ble satt med  han Hjalmar rød og blussende som påtalemyndighet/dommer ved enden av bordet. De fire andre i nemnda hadde ingenting de skulle sagt, og det ble en ukes logging på Reppen. Men Reppen fikk tatt igjen på en utspekulert måte nyttårsaften.

Julaften kom og gikk med den vanlige fylla, og pakker fra kjerka. Ikke noe spesielt med det. Nyttårsaften ble hele besetningen invitert opp i Salongen etter middagen. Dette var uvanlig, og et av Hjalmars typiske innfall i fylla. Det ble trangt, men ikke verre enn at en kunne svinge et glass. Stemningen ble etter hvert høy ,og en stund etter midnatt  spurte Reppen høflig om ” HR. Kapteinen” kunne tenke seg å være ham behjelpelig med en liten tryllekunst han hadde tenkt å utføre?

Han Hjalmar ble smigret over den høflige tiltalen, og var ganske føyelig da Reppen trakk opp en saks av lommen samt et stort papirstykke som han draperte om skipperns hals.
Alle fulgte spent med. Reppen fomlet under papiret med saksen , mumlet noen trylleformularer og –simsalabim- frem trakk han to ender av et avskåret slips!

Ja, hva ellers? Vi trodde det var det hele. Bare en litt dum tryllekunst som ble belønnet med forsiktig klapping. Men vent! Reppen var ikke ferdig. Og vi ble oppmerksom på at han Hjalmar langsomt ble rødere i ansiktet mens øynene begynte å bule seg utover.

Nå skal jeg få slipset sammen igjen`sa Reppen ,og fomlet under papiret igjen mens han mumlet besvergelser før han med en flott bevegelse rev papiret til side. De to slipsbitene falt ned på dørken. Nei har du sett slikt, sa Reppen. `Nei jeg kan ikke alltid lykkes!`Det var tilløp til usikker latter blant tilskuerne.

Men det slipset fikk jo min mann av meg i julegave!`, brast det ut av Hjalmars kone der hun stirret vantro på de miserable rester av et slips som hang nedover hennes manns skjortebryst. Ta det med ro frue,`kom det avfeiende fra Reppen, “Et slikt slips får du kjøpt i hvilken som helst forretning for en tier!

Han Hjalmar som hittil bare var blitt rødere i ansiktet,  og snøftet som en flodhest før han stampet  målløs ut av salongen. Ute i gangen fikk han talens bruk tilbake, og snudde på halen, og konfronterte Reppen. Om det så er det siste jeg gjør så skal du i land!` skrek han rasende til Reppen.

Vi så ikke mer til Hjalmar den kvelden. I midten av januar fikk vi seilingsordre. Det var til et lite sted på nordkysten av New Foundland som het Baie Verte, og som ingen hadde hørt om før. Vi skulle laste asbest i bulk, og siden dette var før noen hadde funnet ut at asbest var farlig, var det ingen som bekymret seg om det.

Hva som bekymret oss var at vi skulle inn i isfarvann, og ingen om bord hadde erfaring fra slike ekstreme forhold fra før. Vi tok om bord los i St.Johns, og ventet et døgn før vi begynte å tråkle oss oppover den kronglete kysten som minte sterkt om norskekysten. Isen ble etter hvert tykkere, og en natt ble vi nødt til å ankre opp da skuta ble ganske umulig å styre, ballastet som vi var.

Vi lå helt åpen for en storm fra nord, og med is som ble presset ned mot oss. Temperaturen sank til minus 20 grader. Vi hadde begge ankrene ute på tamp, og gikk med sakte fart i maskinen . Faren for å drive på land var overhengende. Vi styrmenn måtte skifte på å gå vakt fremme på bakken for å holde øye med ankerkjettingene.

I stormen av hvasse isnåler måtte vi bruke beskyttelsesbriller, for i det hele tatt kunne se over rekka, og vi klarte et kvarter om gangen før vi med vår dårlige utrustning og klær måtte inn og varme oss. I styrehuset var det ikke stort bedre. Radiatorene hjelp lite mot vinden og snøen som trengte seg inn gjennom de mange sprekkene.

Vi måtte dekke til radaren for at den ikke skulle bli dekket av snø. Neste dag bedret været seg, og vi kunne fortsette i en råk langs kysten mot Baie Verte. Da vi hadde stedet i sikte ble vi stoppet. Isen var ca 2 fot tykk, og vi fikk stanget oss noe inn i iskanten før vi la oss til med sakte fart i maskinen.

Neste dag kom agenten fra St. John   med fly som landet på isen like ved siden av oss. Vi hadde ikke radiotelefon og  forholdene for telegrafi var ikke helt gode, så de hadde begynt å lure på hvor vi var. Neste dag kom en liten kystbåt som brøt seg inn til kaien så isen sprutet!

Vi var ikke sene om å følge etter i råka, og kom oss til kaien vi også. Asbesten ble lastet ved hjelp av transportbånd så føyka sto over hele skuta, men det var ikke noe problem. Derimot frøs nesten alle avløp fra toalettene og  det var et problem. Ferdig lastet  var isbryter kommet til, og skulle hjelpe oss ut i åpent farvann.

Vi kom oss fra kaien, men å komme frem i råka var verre. Det ble å bakke, og så forsøke å stange oss frem i råka med den farten vi hadde, men det gikk sent. Etter en dag kunne vi fortsatt se kaien der inne, og i maskinen var det registrert 273 starter. Et stempel sprakk under påkjenningen og lekkasje oppsto på styrbord side hvor naglene i skutesiden ga etter.

Etter flere dager nådde vi åpent vann langt nord for New Foundland , og losen gikk til køys etter å ha bemerket at vi som nordmenn nok ville finne veien tilbake til St. John. Det gjorde vi, og kom i februar vel tilbake til Rotterdam. Da så BODIN virkelig ut som det rustne vraket hun egentlig var.

All kosmetikken var vasket bort, og det var så vi skammet oss over å ha det norske flagget akterut. Men hun fløt fortsatt og maskinistene holdt maskinen i gang. Det største problemet hadde vært at han Hjalmar hadde kjøpt et .22 kal. Gevær, og skjøt både på rustflekker i akterkant av bakken så vel som uskyldige måker som tilfeldigvis fløy over.

God og full stakk han løpet ut av ventilene, og fyrte av på skrå oppover eller nedover, alt etter innfallet. Vi så aldri at han traff noe, men blodflekker på broen fortalte at noen hadde fått et sår. Vi var aldri sikker på hva han ville finne på, og viten om at han nå var bevæpnet inga en viss usikkerhet blant besetningen. Etter Rotterdam fikk vi ordre om å gå til Klaipeda for å ta en last med kull til Nantes.

På veien dit ble det daglig beslaglagt sprit hos Stuerten, og det faktum at han var full innført i dagboken. De beslaglagte flaskene ble overlevert til han Hjalmar som skulle ta vare på dem. Det var et mysterium hvor Stuerten fikk sprit fra , men løsningen kom da jeg fant på å merke flaskene som ble levert til han Hjalmar. Neste dag ble de samme flaskene beslaglagt hos Stuerten igjen.

Da han Hjalmar ble konfrontert med dette svor han på at Stuerten måtte ha stjålet flaskene!. Imidlertid hadde han nok på Stuerten, og i Kielkanalen ble Stuerten sparket i land. Det var den samme farselignende disiplinærnemnd som vi hadde sett tidligere, og dermed var alt lovlig.

Det var under gjennomfarten av Kielkanalen at styremaskinen sviktet for første gang. Plutselig låste roret seg 20 grader b.b. og vi skjenet inn mot bredde. Det var på min vakt, og jeg reagerte lynsnart. Ned fra broen, og i sprang frem på bakken hvor jeg fikk droppet st.b. anker som jeg  lot slepe langs bunnen, og derved rettet skuta opp igjen.

Jeg ventet ikke noen medalje akkurat, men det var likevel overraskende at jeg fikk sur kjeft av han Hjalmar fordi jeg hadde latt ankeret gå uten ordre fra ham! Styremaskinen begynte å virke som normalt  igjen, og maskinistene kunne ikke finne noen feil med den. Et stykke nede i kanalen skjedde det igjen på samme uforklarlige måte, og i Nantes kom verkstedfolk om bord for å finne feilen.

Den fant de ikke, og det samme gjentok seg i alle påfølgende havner. Den muselignende Salongjenta ble ommønstret til Stuert. Hennes engelske ordforråd besto av `yes`og `no` noe provianteringen bar preg av. Skipshandlerne sendte om bord alt de ikke fikk levert til andre båter. Han Hjalmar fikk ofte angre på denne ommønstringen. I  Nantes mønstret mekanikeren som tjenestegjorde som kokk av. Han klarte ikke mer av all  den vel fortjente kjeften han fikk.

Den som nå overtok som kokk var en `kokekyndig` matros som hittil hadde utmerket seg som en snik og en øyentjener. Noen forbedring ble det ikke. Matrosen var dessuten en litt underlig type. Ved en anledning bråvåknet jeg en morgen ved at han sto bøyd over meg med en merlspiker i hånden som om han ville støte den i brystet mitt.

Jeg vet ikke hva som vekket meg, og det var ingen overgang mellom søvn og våken tilstand. Jeg bare våknet, og grep om håndleddet hans med en gang jeg åpnet øynene. Hans øyne var en liten halvmeter fra mine, og han flirte bare dumt og forklarte at han var kommet for å sjekke at ventilen var ordentlig stengt, før de spylte skottet utenfor.

Det var jo vanlig prosedyre også at en brukte merlspiker til det, men måten han sto bøyd over meg på fant jeg ytterst merkelig.  Vi ble chartret av et hollandsk rederi for en tur med stykkgods til vestkysten av Sentral-Amerika. Vi lastet i Antwerpen, Bremen, Hamburg og Amsterdam, og reparerte styremaskinen i alle havner uten at det hjalp. Den låste seg for deretter, på uforklarlig vis, begynne å virke igjen.

I midten av mars var vi ferdig lastet i Amsterdam, og gikk til sjøs ved Ijmuiden ved 10 tiden på kvelden. Jeg kom som vanlig opp på broen for å løse av ved midnatt. Også som vanlig ville jeg ta en titt i kartet før jeg gikk ut i styrehuset hvor 2.styrmannen var, men det jeg fikk se fikk meg til å undres. Kursen var trukket fra Hook van Holland, og nesten rett vest mens vi var gått fra Ijmuiden, og skulle ligge på en mer sydlig kurs.

Men han Hjalmar ropte på meg , og 2.styrmannen forsvant som et lyn da han hadde oppgitt kursen til meg. Han Hjalmar sto og så etter Goeree fyrskip, som ligger SW for Hook van Holland, men dette ville ikke være synlig på flere timer enda, og slett ikke synlig på denne kursen.

Han Hjalmar var full som vanlig, og da jeg  sa hvordan det forholdt seg, og at den som hadde satt ut kursen i kartet umulig kunne være helt edru, eksploderte han. Det var jeg som var full, og jeg måtte bare komme meg ned fra broen!  Jeg gikk ned, men holdt et øye med andre skip i farvannet, og passet på om det skulle oppstå akutt fare.

Da Overstyrmannen ble purret kl. 0330 fortalte jeg ham om situasjonen, men han kunne ikke gjøre noe med det heller. Da jeg kom på broen kl1200 var posisjonen riktig i kartet, men han Hjalmar hadde satt en kurs i hytt og vær ut i Nordsjøen fra Ijmuiden;  for så ved tretiden på natten plutselig å forandre den sydover.

Det var vel på den tiden han hadde gitt opp å se etter Goeree, og funnet ut at jeg hadde rett. Kurser og klokkeslett som var innført i dagboka var visket ut og rettet for å passe den nye virkelighet, og dessuten hadde han ført inn at jeg ikke var på vakt p.g.a beruselse!

Jeg forsto hva han planla. Det var slik han begynte da han kvittet seg med stuerten. Jeg snakket knapt med han Hjalmar etter dette, og han innrømmet aldri at han hadde tatt feil og navigert i fylla.Jeg ble ikke så lenge om bord. Avmønstringen kom før jeg hadde ventet.

Det hadde seg slik at styremaskinen fortsatt slo seg vrang, og det ble bestemt at vi skulle gå til Falmouth hvor folk fra fabrikken som hadde laget styremaskinen, skulle komme om bord og reparere den en gang for alle. Jeg var med på første prøveturen, og den forløp så dårlig at vi måtte bruke nødstyringen med 4 mann på det enorme dobbeltrattet på poopen  for å komme oss inn i havna igjen!

Det var da det skjedde. Jeg røk uklar med en hollender, og det endte med at hollenderen måtte ta en tur til hospitalet. Han Hjalmar fikk nå en chanse som han hadde lengtet lenge etter. Disiplinærnemnd ble satt, og jeg avskjediget som så mange andre før meg. Hjalmar blusset mer enn vanlig da han leste opp disiplinærnemndas (sitt) vedtak for meg. Jeg fikk billett hjem, men ikke et øre utbetalt i avmønstring. Rederiet måtte gardere seg i tilfelle krav fra hollenderen da det gjaldt meg het det, og jeg så aldri noe til pengene.

Den 23.mars 1965 mønstret jeg av i Falmouth.

Det gikk et par år eller så, og jeg traff en maskinist som hadde vært med på den turen til Mexicogulfen og Sentralamerika. Han kunne berette at kona til Hjalmar hadde reist hjem fra New Orleans. Neste dag kom Salongjenta løpende ut på dekk med Hjalmar i hælene.

Hennes rop om `hjelp voldtekt` ble fulgt av en karsk latter fra Hjalmar da de i god stil rundet skorsteinen, og forsvant inn en dør på andre siden.

Det var full rulle i New Orleans, og de hadde det så morsomt at de glemte å bunkre. På vei til Christobal tok dieseloljen slutt, og de ble liggende å drive i Yucatan Straits, til det ble sent en taubåt for å berge skuta inn til havn. Da ble  Hjalmar omsider avløst, og sendt. hjem.

BODIN fortsatte å seile, men den 28/5 1966 ble det brann i maskinrommet, og hun ble satt på land ved Vlissingen i innløpet til Schelde. Det tok to døgn å slukke brannen og etter å ha blitt slept til Antwerpen ble hun kondemnert.

Samme år kom hun under Gresk flagg og fikk navnet GOOD HOPE. Ja de nye eierne kunne saktens håpe!

I 1973 ble hun omdøpt til PANGRI eller TAGRI, fortsatt under Gresk flagg.I 1976 finner vi henne under Kypriotisk flagg  under navnet AGNI.Så i august1977 ankom hun til Gandani Beach for hugging og det var ikke et øyeblikk for tidlig!

Det var plass til elleve mann, men bare en jente om gangen. Selv kjørte jeg en 36 Harley-Davidson Flathead som vakte oppsikt i Trondheims gater da jeg kom rundt gatehjørnene med fotbrettet skrapende nedi brosteinene.

Favorittpuben var Vika på Nordre gate. Der tilbrakte vi en god del av tiden, og utredet diverse navigasjonsproblemer over et glass øl.

Overraskende var det at pensum i engelsk var det samme som jeg året i forveien hadde gjennomgått som brevkurs i Marinen. Det var min første formelle opplæring i engelsk, og kurset på 10 brev tok meg 10 dager å gjennomføre. Dette skulle bli alt jeg skulle få av formell utdannelse i det engelske språk, men jeg har klart meg bedre enn hva noen skulle trodd.

 

Jeg kunne vel ha fått jobb i hvilket som helst rederi , men jeg hadde i grunnen ikke tilknytning til noen. Jeg var ved en korsvei, og det valg jeg foretok var bestemmende for min karriere videre som offiser. I ettertid ser jeg jo klart at jeg valgte feil, men saken var den at jeg hadde opparbeidet en betydelig studiegjeld, og dessuten hadde jeg enda ikke egen bolig til familien. Jeg trengte derfor en båt hvor jeg kunne tjene mest mulig.

I juli måned var det mange båter å velge mellom. Et rederi som var ukjent for meg skulle ha en drøss med styrmenn til båter nede på Østen. Det var Karlander A/S i Fredrikstad og Oslo som hadde overtatt en flåte av mindre tankbåter samt en tørrlastbåt fra Shell som p.g.a de politiske forhold i Indonesia ikke lenger kunne seile skipene under engelsk flagg der.

De ble derfor solgt til Norge og tatt tilbake på Time-charter. Av en eller annen grunn begynte alle båtenes navn på Sl. Hvorfor vet jeg ikke. Med unntagelse av SLANG og SLING begynte alle tankbåtenes navn med SLAMET, som visstnok skulle bety ”lucky”, fulgt av SATU, DUA, TIGA osv. som er EN, TO, TRE på Indonesisk.

Tankbåtene var på 3- til 900 t.dw og så var det SLYNE på 700 t.dw, som jeg fant ut var passende for meg. Imidlertid hadde vi en klausul i kontrakten om å tjenestegjøre i andre av rederiets skip hvis det var behov for det, og det skulle vise seg å være fatalt.

 

Kjell Finckenhagen og jeg mønstret på som 2.styrmenn i henholdsvis SLAMET LIMA og SLYNE, og sammen fløy vi ut til Singapore for å gå om bord. Å komme fra en forholdsvis kjølig norsk sommer til Singapore på 24 timer i varmeste juli var en brå overgang.

Vi ble innkvartert på Connell House i Anson Road som var et slags Sjømannshjem . Meget britisk med både Tiffin og Tea, og en gjennomtrengende lukt av Lysol. Det var en typisk 20-talls bygning med store luftige rom, men uten aircondition selvsagt.

Vi tilbrakte de første dagene der mens vi ble utstyrt med ti sett hvite uniformer hver på rederiets bekostning. Som Officers & Gentlemen måtte vi være dresset ordentlig, men det skulle vise seg at stylen var forskjellig fra den ene båten til den andre.

 

Kjell dro snart av gårde til sin båt, og det tok flere måneder før vi så hverandre igjen mens jeg ble sendt om bord i SLAMET TUDJUH noen dager. Hun lå ved verksted i Singapore, og det var egentlig ikke mye å gjøre. Det var Chief og en 1. styrmann om bord fra før.

Chiefen hadde vondt i maven og satt med en pute på maven og drakk konjakk som visstnok lindret. 1.styrmannen het Stavik og var en drittsekk fant jeg ut. Da jeg kom om bord sa jeg bare at jeg skulle være om bord en stund, og Stavik henviste han meg til en styrmannslugar hvor jeg svettet meg gjennom natten. Aircondition fantes ikke.

Da jeg neste dag var en tur i land overtok Stavik min lugar, og var sånn passende snurt fordi han mente jeg hadde utgitt meg for Overstyrmann, og derved fått en bedre lugar enn han! Da Inspektør Heide-Holtan kom om bord og bemerket at messa var et rot klarte Stavik å få det til at det skyldtes meg!

Det var både unødvendig og dumt, og den gode Stavik skulle jeg få se mer til i Pladju. Hans bror var Skipper på en av båtene som gikk på Kina, og jeg skulle få treffe ham også med tid og stunder.

Etter noen dager ble jeg spurt om jeg ville ta jobben som 1.styrmann i SLANG, og selv om det var en liten tankbåt på bare 300 t.dw , bygget i Dartmouth i 1953, var det betydende med høyere hyre, men hvor dårlig betingelsene egentlig var, ble jeg først klar over senere.

Vi var bare to styrmenn om bord, og det gjorde at arbeidstiden var 12 timer pr. døgn. Uten overtid, men med hva som ble kalt for to-vakttillegg. Hadde jeg visst om dette hadde jeg aldri i verden gått om bord i SLANG. Det var et helvetes slit, og en helvetes varme for mindre enn hva jeg ville tjent i en ”normal” båt. Likevel var ikke det det verste.

Jeg hadde aldri truffet et menneske som var så besatt av hat mot alt og alle som Skipperen om bord i SLANG. Bentsen var hans navn. Det er i grunnen alt jeg vet om hans personalia samt at han var 64 år gammel, var gift og hadde ikke vært hjemme på flere år. Han hadde en dialekt som stammet fra et sted mellom Arendal og Haugesund, men hvor han bodde fikk jeg aldri vite.

Hans hat, smålighet, gjerrighet og feighet gjorde livet til oss andre om bord til et lite helvete, og kunne ha kostet meg livet.

Jeg ble med som passasjer med SLAMET TUDJUH ned til Pladju. Vi gikk gjennom Riouw Arkipelet med sine høye kokospalmer på alle øyer. Gjennom Berhala – stredet hvor øyen Berhala lå som en høy, jungelbevokst holme midt i leden. Videre til munningen av Musi River som ikke var vanskelig å finne med alle tankbåtene som lå oppankret, og ventet på høyvann for å krysse over baren.

Liten som SLAMET TUDJUH var, gikk vi bare rett inn og oppover elven. Musi var en bred og dyp elv å seile i og båter på 20 000 t.d.w. gikk opp der og ut med full last. Det var grønn, ensformig jungel på begge sider, og det eneste avbrekket på de 50 n.m. var en ankringsplass for store båter som aldri ble kalt annet enn ”BananaOK” siden de innfødte kom ut til båtene der for å selge frukt.

Dessuten var det Johnsen Point, oppkalt etter en skipper som der tok feil av elveløpet i tåken, og endte opp langt inne i deltaet før han ble klar over det, og fikk snudd.

Pladju og Sungei Gerong er egentlig navnet på to raffinerier som ligger et lite stykke nedenfor Palembang, og det var der jeg kom til å laste den tiden jeg var om bord i SLANG. I følge Admiralty Pilot lå Palembang ved munningen av Musi den gang Hollenderne etablerte seg der på 15-16-hundretallet, men nå hadde elven fylt på 50 n.m. med mudder og bygget opp nytt land.

Ved Pladju var elven flere hundre meter bred, og mange båter lå ankret opp der og ventet på å laste. SLANG var ikke å se, og jeg ble innkvartert på det lille hotellet til Shell for å vente. Det var en Sjømannsklubb på raffineriområdet, men det var problemer med pengene, og klubben var dårlig besøkt.

Det var et enormt misforhold mellom den offisielle vekslingskurs og den reelle. Det en kunne få tatt opp på lovlig måte var ikke nok til å kjøpe en flaske øl engang. Og omregnet etter offisiell kurs kostet en flaske Whisky kr.800,- når en var så heldig å finne en.

En var derfor nødt til å veksle Singapore$ svart hvis en skulle på Sjømannsklubben. Nå var ikke dette så enkelt, for en kunne risikere å bli grundig undersøkt i Gaten, og hvis politiet fant noe så lå en meget dårlig an. Alle i landet var underbetalt. Lønnen til en los var ikke større enn at han kunne kjøpe 10 kg. ris i måneden .

Dessuten var landet i såkalt konfrontasjon med Malaysia så det var mangel på de fleste varer. Korrupsjonen var meget utbredt, og politiet og militæret samarbeidet med sjørøverne som herjet nesten som de ville ute på elven. Det var her i et grønt helvete jeg hadde bundet meg til å tjenestegjøre i ett og et halvt år.

Det kom et brev utpå vårparten–64.

(Gjengitt her med alle skrivefeil og mangler)

EVENTYR.

I.

”Det var engang en skipper-han førte et fartøy paa fjerne farvann
-han skulde ha en ny 2.styrmann.For den han hadde-som var en
meget dygtig mann,blev skiftet over til et annet skip i samme rederi
som 1.styrmann.

Ja, den nye 2.styrmann kom om bord og presenterte seg
for skipperen som den som skulle overta 2.styrmannsjobben. Han var
en ung mann, stor av vekst og saa kraftig ut. Men det var bare flesk.

Men han blev jo antatt. Det var hans første tur som offiser. Men efter
haanden opdaget jo skipperen hvad slags mann det egentlig var. Han
skulde jo aldrig ha vert offiser i det hele tatt. For han kunne aldrig
lere at oppføre seg som saadan.-Han passet best som dekksgut ell. Jungm.

Det viste seg at han var en storsnutet,oppstanasig,
frekk,utrolig dum og selvgod type. Han kunne hverken omgaaes over-
ordnede eller mannskap. Og skipperen lurte lenge paa hvordan han skul-
le bli kvitt dette ubrukelige individ. Han vill ikke akkurat gi ham

sparken heller- trods det hadde han gode nok grunner til-men han var
familieforsørger, og skipperen beholdt ham i lengste laget kun av den grunn.
Men saa blev han ”kjaereste” med maskinisten-som ogsaa var en
stor dum tosk-og disse to holdt da sammen til stadighet.

-Like barn leker best,sies det.Og det stemte fullstendig i dette tilfelde. De
ranglet sammen, de dro kvinnfolk om bord sammen, saa politiet kom om bord
og hadde razzia. De stjal av stuertens proviant i kjøleskapet og delte
ut til folk fra land. De løp i land med det samme skipet kom i havn,
jenteten paa klubber, restauranter eller om bord i andre skip-baade rederiets
egne skip og andre, utenlandske som norske. Naar skipet skulle seile
var de altid siste mann om bord.

 

Det hendte at de var kommet om bord noe før skipet gikk, men da var de tilkøys og sov
rusen ut og var ikke paa sin plass ved avgang
Men saa fikk plutselig maskinisten-”kjaeresten”hans sparken

for misligheter-men det er et annet eventyr og skal ikke medtas her,-
men samme dag ble 2.styrm.”syk”- og det var bare bra, saa slapp han
at faa sparken han ogsaa, for det hadde skipperen bestemt seg til-
familieforsørger eller ikke-han skulde ha denne infame slyngel vekk.

Da maskinisten fikk sparken, satte denne ”kloge” 2.styrmann seg til
at forfatte en skrivelse, hvori han uttrykker sin forundring hvorfor
maskinisten fikk sparken-han kunne ikke” forstaa” at det laa saa tungt-

veiende grunner-eller ingen grunn iheletatt , at han –maskinisten-
kunne gis sparken ,og gikk rundt til folk med denne skrivelsen sin og
ville ha underskrifter paa at maskinisten var urettferdig behandlet”.

Men saa blev han selv ”syk” altsaa,og fikk efter nogen
dager ”sykeavmønstring” som er blitt saa populert blant,i de senere
aarene,-av noen som kaller seg for ”sjøfolk”.-Men i dette tilfelde

passet det utmerket.Skipperen bevilget ekstra forpleining til alle
mann om bord den dagen han hadde den store glede se ryggtavla paa denne
ufordragelige slapsen.- Skipperen som hadde seilt som skipper i over

25 aar hadde aldrig hatt en slik slabbedask som offiser i nogen av
hans tidligere skip.saa han drog et lettelsens sukk da han endelig
blev kvitt dette ”utskuddet av paddeslekten” –som han uttrykte det.-

Saa kom det ny 2.styrmann og ny maskinist. Og skipet seil-
te videre – i ro og mak og med f r e d om bord.
Skipperen uttalte lenge efter at disse to urostifterne

var vekke: ”Nei det var ikke saa rart i grunnen, at ikke 2.styrmann
kunne forstaa hvorfor maskinisten fikk sparken-han forsto ikke noe
annet heller.- Snipp,snapp,snute o.s.v.

Enerett.

Side2

”SUPERMANNEN”

En gang iblant man møter her paa denne fagre jord
ignorante individer som om seg selv de tror,
at de er ”supermenn” paa skipet, vet alt paa hav og land,-

som riktignok benektes av den ”ringe” stand,–
med mer laerdom,praksis,i baade damp,motor og seil…….
og det kan ”supermannen” bande paa at det slaar aldrig feil:

For sladder er et vaapen som i det lange løp,—-
ikke vinner serlig fremgang,-det er et daarlig kjøp.
men ”supermannen” reiste viden om som sladrehank,-

men hevnen er søt, han faar svi for sin skavank!!!
Nei- dette diktet blir for langt-han fortjener jo kun litt,-
derfor sluttes det at skrive mer om verdens største skitt.

(I parentes skal bemerkes at ”supermannens” navn er
KNORT MARKETT(Markspist)Sladrevaag).

Ovenstaaende blev meg tilsendt fra en som sikkert kjente ham.
Navnet vites ikke,men det var undertegnet
”ISBOKSFORVALTEREN” og under der igjen var det skrevet med smaa

bokstaver :”ostetyven”. Det vites ikke hva alt dette menes,men
en ide has jo- og ”diktet” blir hermed paa anmodning sent videre
da forfatteren ikke var i besittelse av adresse.-
Som vederlag for den videre ekspedisjon blev
det tillatt at beholde originalen.-Dette er kun en kopi.

Hilsen,

”Adressekalenderen”

Enerett.

M/T Slang på prøvetur vinteren 1952/53.

”Hvem fan er du”? Var typisk nok de første ord jeg hørte fra Kaptein Bentsen, før jeg i det hele tatt satte mine ben om bord i SLANG. Spørsmålet ble fremsatt med en dirrende undertone av hat, og en skjærende stemme som jeg etter hvert skulle inderlig avsky.

Jeg hadde stått på kaien en stund, og sett på at den lille tankbåten tråklet seg vei mellom de store ankerliggerne ute i elven, og opp mot oljeterminalen. Etter hvert som hun kom nærmere fikk jeg se en mannsling som utviste en febrilsk aktivitet på den lille broen.

Som en røyskatt for han ut og inn av styrehuset, og røsket og rev i maskintelegrafen mens han med skjærende stemme skrek ordre til rormannen og det kinesiske mannskapet som var klar med fortøyningene.

Den alt for store khakishortsen hang ned på knærne, og gjennom en hullete singlet kunne en se en inntørket, mager kropp. Noen grå tjafser stakk frem under en enorm uniformslue av tilnærmet russisk modell.

Så snart fortøyningene var vel fast og hun lå der med broen så vidt over kaikanten, ble han oppmerksom på meg som sto der avventende og interessert studerte skipet som skulle være min arbeidsplass de neste 18 måneder.

”Hvem fan er du”? Spørsmålet hang dirrende i luften mens jeg, brakt noe ut av fatning, famlet etter et svar. Hans bleke, nesten hvite, øyne var rettet mot meg på en merkelig ufokusert måte. Det var øynene til en gammel, nesten blind mann.

”Jeg er den nye styrmannen. Navnet er Sætervik”, kom det omsider fra meg idet jeg rakte frem hånden.

Med et snøft som av dyp forakt snudde han seg halvt bort, og med tommelfingeren på høyre nesebor blåste han ut en snørrklyse som havnet på dekket. Uten et ord forsvant han inn i styrehuset, og ned til seg selv.

En lang kar i tredveårene viste seg på poopdekket under meg. Lett foroverbøyd for å gå klar av dekksbjelkene, tørket han hendene på en oljete twistdott mens han myste opp på meg.

”Er du den nye styrmannen?” Uten å vente på svar fortsatte han.

” Jeg er Chiefen. Send ned kofferten din så skal jeg vise deg lugaren.” Det kom på klingende sognemål selv om han var mørk som en araber både av hud og hår. Han viste vei ned på tankdekket, og inn en tung ståldør på b.b.side. Like innenfor åpnet han døren til den minste lugar jeg noen gang har sett.

Knappe to x to meter og oppfylt av en køy langskips ute i borde, et stort skrivebord/kommode, kleskap, vaskeservant. På den lille plassen som var igjen, en stor stol. Med de to ventilene skalket på grunn av brannfaren, var heten trykkende, og bare en liten vifte oppe på skottet laget bevegelse i den kvalme luften som stinket av olje fra raffineriet og bensinen vi lastet.

Chiefen slengte kofferten opp på køya, og seg selv ned i stolen. Den eneste plassen som var igjen for meg var på køya hvor jeg også slo meg ned. Chiefen beklaget at han ikke hadde så mye som en øl å by meg i varmen, men skuta var fullstendig tørrlagt. Selv ikke en flaske brus var å oppdrive.

Chiefen fortalte om da han var tilstede ved overtagelsen av båten fra Shell. Han og Kaptein Bentsen benket seg inne i den lille messa sammen med den engelske skipperen og chiefen.

Den engelske skipperen bød på en øl som Chiefen takknemlig tok imot, men som Bentsen avslo på en sur og tverr måte. Englenderen oppfattet ikke helt, og spurte om han kanskje heller ville ha en drink? Bentsen ble enda surere og tverr i sitt svar.

Engelskmannen var imidlertid høfligheten selv, og spurte om han foretrakk en brus? Bentsen var om mulig enda mer tverr i sitt svar, og da var det engelskmannen med bitende sarkasme sa ”Jeg har nettopp bunkret 10 tonn med vann. Kanskje du vil ha et glass?”

 

Så, skuta var tørrlagt! Dette kom egentlig ikke som noen overraskelse med en skipper som skarret på r-ene som Bentsen gjorde. Jeg fikk vite at mannskapet var kinesere fra Singapore. De var en blandet gjeng.

Alderen varierte fra tyveårene til en som så ut som 80 år gammel, men ingen visste riktig. Det var en god del opiumsrøykere blant dem og følgelig opium om bord, men det lot Bentsen passere. Vant som jeg var med stylen om bord i norske båter reagerte jeg på at skipperen tillot dop om bord! Senere skulle jeg forstå hvorfor.

Som vi satt der dukket det opp en liten, brun kar i døren. Han var iført shorts og tropehjelm samt et stort smil fra øre til øre. Jeg trodde først det var en kineser, men da han rakte frem hånden så jeg de blå øynene, og det viste seg å være Overstyrmannen som allerede var i gang med lastingen.

Da jeg hadde fått pakket ut tok jeg en tur opp til skipperen med mine papirer. Han åpnet døren på gløtt da jeg banket på, og jeg kunne så vidt se hans ansikt i halvmørket. Det var dårlig lys i gangen, og foran hans to ventiler var gardinene trukket for.

Jeg skulle få se at dette var vanlig til tross for varmen. Han tok mine papirer, og sa noe om at jeg fikk snakke med Overstyrmannen. Dessuten fikk jeg ta meg av radioen. Overstyrmannen hadde radiosertifikat, men han hørte så dårlig. Bentsen sto der i dørsprekken uvennlig, og med rennende nese som tidligere da jeg så ham på dekk.

Jeg begynte å få en følelse av å ha kommet i feil skip!

En rundtur for å gjøre meg kjent med skuta avslørte et lite styrehus/bestikk med båtdekk og to livbåter aktenfor. Av navigasjonsutstyr var der bare slepelogg og kompass samt sekstant og kronometer som aldri ble brukt i kystfarten. Noe så anvendelig som ekkolodd fantes ikke.

De vanlige kart og tabeller fantes selvsagt, og dessuten en liten radiotelefon som hadde meget kort rekkevidde. Bortsett fra radioen hadde vi i det herrens år 1963 ikke mer navigasjonsutstyr enn hva de gamle seilskutene hadde!

Under båtdekket lå først Skipperen og Chiefens lugarer på hver side i forkant. Fra gangen utenfor gikk en leider opp til bestikken, og det var der Skipperen pleide å snike seg opp.

Så fulgte Overstyrmannens lugar om babord, og en liten offisersmesse med plass til 6 mann om styrbord.

I akterkant lå det hele tre bysser hvorav to, offisersbyssa og kineserbyssa var i bruk. Den tredje, inderbyssa, var i bruk som proviantlager hvor all mulig proviant lå i en uryddig og uoversiktlig haug. Da byssene kun var adskilt med netting var det glohett der.

I gangen utenfor offisersmessa sto det to store kjøl/fryseskap hvor ost og bedervelige varer ble oppbevart.

På tankdekket var mannskapslugarene hvor min lå forrest på bb.side. Akterover gangen var det mannskapslugarer, messe og bad/toaletter hvor mannskapet hadde sine høner. Stinkende Durianfrukter hang rundt i lugarene, og på dørken under køyene lå gjerne mannskapet og røyket opium. Det hele stinket for jævlig da en i sjøen måtte ha døren til dekk lukket.

I maskinrommet sto en liten Crossley- motor på 470 hk. som ga oss en fart på 9,5 knop i godt vær, men i strømmen oppover elvene gikk det heller tregt.

Jeg meldte meg for Overstyrmannen for å se om jeg kunne være til hjelp, og dessuten sette meg inn i lastingen som jeg hadde lite greie på siden jeg hadde seilt praktisk talt bare i stykkgodsbåter, og var havnet om bord i SLANG nærmest ved et uhell.

Det var ikke noe for meg å gjøre fikk jeg høre for det tok bare et par timer å laste, og siden var det bare å vente på at papirene skulle bli klar. Selv om vi ikke lastet mer enn vel 200 tonn var papirarbeidet det samme som for en 20 000 tonner.

 

Det kinesiske mannskapet var ikke stort bedre enn sjørøvere, og så virkelig ut deretter. Det var en Stuert/kokk som bare laget mat til oss offiserer, og som mottok et fast beløp pr.mann/dag kontant av Skipperen. For disse pengene skulle han holde et rimelig kosthold for oss.

Jo mindre vi konsumerte, jo mer tjente han. En ikke helt ung, og halvblind messegutt tok seg av klesvasken og messa. Han hadde et fast beløp fra stuerten for å holde messa med ketchup, limejuice og lignende. Jeg merket fort at ettersom det minket i flaskene fylte messegutten etter med vann, og til slutt var det bare farget vann på flaskene.

Enten det var ketchup, HP-saus eller Limejuice. Tilstanden i byssa var meget dårlig, og jeg hadde ukentlig magesjau hele tiden jeg var om bord. Jeg forsøkte å snakke med Skipperen om det, men kom ingen vei.

Messegutten tok seg også av vasken for oss offiserer, og for dette fikk han en liten sum pr mnd. Men de hvite tropeklærne ble imidlertid stadig skitnere og stivere. Forklaringen var at han var nesten blind og ikke så skitten og heller ikke kunne lese doseringen på pakken med stivelse som han brukte.

Det var også en hund av ubestemmelig rase om bord. Den holdt som oftest til inne på Skipperens lugar, men innfant seg i messa til måltidene. Skipperen spiste lite, og var ikke i messa mer enn noen minutter noen gang.

Men det var der han foretok seg en av de merkverdigheter som stadig skulle gjenta seg. Han skar en bit av osten som sto på bordet, og la biten på tallerkenen sin. Så passet han på at messegutten ikke så ham, og smuglet, med en konspiratorisk blikk til oss andre, ostebiten ned i lommen før han reiste seg og gikk hastig ut. Osten var til hunden som fikk den inne på lugaren.

Siden SLANG var så liten og gruntgående gikk hun i fast fart på Djambi hvor det kunne være lite vann utenom regntiden. Djambi ligger bare 200 km nordvest for Pladju, men for å komme dit måtte vi først seile 50 mil ned Musi-elven, så 125 mil nordover langs kysten, og 96 mil oppover Djambi-elven.

Det skulle etter hvert bli 45 turer til Djambi, og Indonesia har siden stått for meg som et land med bare tre farger, grønn jungel, grå tåke i regntiden, og svart natt.

Med bare to styrmenn om bord ble det 12 timers vakt i døgnet. Jeg ble satt på vakten fra 0000 –0600 og 1200 –1800.

Siden jeg skulle være radiooperatør begynte jeg å studere radioreglementet, og hvordan telefonisenderen skulle brukes. De andre båtene hadde faste pratetider morgen og kveld, men Bentsen nedla forbud mot å snakke med andre båter, så det var bare i Pladju vi kunne snakke med andre mennesker.

Skipperen tok skuta ned Musi-elven, og i begynnelsen var det interessant å se på jungelen med enkelte landsbyer innimellom, men etter hvert ble det ganske ensformig.

Vel ute av Musi-elven ble det mer levelig med en frisk sjøbris, og vi satte kurs nordover. Etter en dusj slengte jeg meg naken på køya, og lot den relative kjølighet skylle over meg. Det var tid til å fundere litt over tilværelsen. At jeg var havnet i feil båt var sikkert, men jeg var bundet for 18 mnd. Så det var bare å gjøre det beste ut av det.

Jeg gikk på vakt kl.24 00, og seilte nordover langs en fullstendig mørklagt kyst. Hvordan strømmen satte var ukjent, og for alt jeg visste kunne vi bli satt nærmere og nærmere land. Noe nervøs satte jeg på lyskasteren, og rettet den mot sjøen hvor den dype blå farven fortalte meg at vi var på dypt vann. Fyr eller lysbøyer eksisterte ikke, og vi gikk på bestikket langs en farlig kyst.

Senere da vi gikk i grauttåka hendte det at vi stoppet, og tok loddskudd akkurat som i seilskutetiden. Innløpet til Djambi-elven var markert med en svart bøye, og var grei nok å finne i klarvær, men senere i tåka ble det verre.

 

Nær elvemunningen lå en landsby hvor vi kunne få los, men etter et par turer med los, var det ingen som ville lose oss mer, og Skipperen måtte selv ta skuta opp elven. For meg var grunnen åpenbar. I et land hvor losen bare tjente nok til å kjøpe 10 kg. ris i måneden, var det ikke bryet verd å jobbe to dager for den ene pakken sigaretter Skipperen ga ham.

Måten dette foregikk på var like latterlig som størrelsen på belønningen for vel utført jobb. Skipperen kom med pakken skjult inne i hånden, og stilte seg ved siden av losen før han liksom lurte pakken inn i losens hånd. Losens reaksjon var et uttrykk av overraskelse over kun en pakke, mens Skipperen tolket dette som et uttrykk av overveldende takknemlighet for en så generøs gave.

De blikk losen sendte meg sa noe annet. Skipperen hadde selvsagt et beløp fra rederiet til representasjon og smøring, men dette gikk i hans egen lomme.

Turen oppover elven ble en kjedelig gjentagelse av grønn jungel. Det var imidlertid enkelte variasjoner. Normalt ankret vi når mørket kom, men det hendte at vi ikke hadde nådd den påtenkte ankerplass, og da fortsatte vi i mørket.

Breddene var imidlertid klart opplyst av ildfluer helt ned til vannkanten. Det var et fantastisk syn å gå der på svarte elven med breddene klart opplyst som en endeløs rekke av juletrær. Vel ankret ble vi invadert av innsekter av utallige slag, og nettingen måtte settes i ventilen, noe som gjorde det kvelende varmt på lugaren På dekk var det nesten uframkommelig rundt dekkslysene av insekter som holdt et helvetes leven.

Noen ganger ankret vi ute i elvemunningen, og der var det liv i vannet. Mannskapet fanget blekksprut med hov, og fisket små hammerhaier. Det var dessuten et utall av sjøslanger som kom opp i lyset, og Chiefen moret seg i halvfylla med å fange dem med hoven.

Så hoppet han rundt på dekket, og forsøkte å slå dem i hjel med ene sandalen. Problemet var bare det at slangene hadde så lite hode at de så like ut i begge ender i det dårlige dekkslyset, og det var rart at Chiefen ikke ble bitt.

Ved daggry kom det gjerne kanoer forbi med nattens fangst av fisk og kreps om bord. Ja, kreps og kreps. De var nesten på størrelse med en hummer, og virkelig deilige. Og ikke minst en avveksling fra grisematen kokken laget.

Elven slanget seg oppover i svinger på opptil 180 grader, og det ene strekket var likt det andre. Det tok mange turer før jeg lærte å kjenne enkelte seilingsmerker. Noen landsbyer lå langs bredden, men de så alle like ut. I tørketiden var det lite vann i elven, og det var normalt at vi gikk på grunn på en av de mange sandbankene en gang om dagen.

Med sandbanker som stadig flyttet på seg var jo dette en ting en måtte vente seg, og at dette ble nevnt i samtaler med andre var for meg en naturlig utveksling av erfaringer. Etter hvert kom det melding tilbake til meg, at Bentsen mente jeg gikk om bord i andre båter, og sladret på ham. Han ville ikke være bekjent av å gå på grunn!

Men sandbankene bare var der, og det var ingen som kunne unngå å gå seg på dem. De var like mye av naturen på elven som vannhyasintene som i perioder dekket elven fra bredd til bredd, og satte ned farten vår til det halve. Da vi lettet anker på morgenen hadde vi problemer med å få fjernet det høylasset som på natten hadde samlet seg på ankerkjettingen.

En av de få ganger vi hadde los la rormannen roret feil vei, og vi rente opp i elvebredden for full fart så svære greiner brakk, og falt ned på bakken. Da det likevel var tid for å ankre for natten måtte alt treverket lempes over bord før vi kom til ankerspillet, og fikk latt ankeret gå.

Vel oppe i Djambi lå vi med styrehustaket jevnt med kaien i tørketiden, og tre meter høyere i regntiden. Det var en slags by et stykke borte, og det hendte vel at jeg dro dit et par ganger med hest og kjerre, som var den eneste form for taxi der.

Det var lite å gjøre der, men det var viktig å komme vekk fra skuta en liten stund. Det var en kino som viste indiske filmer, og noen gatekjøkken hvor det ble solgt lunkent øl, og noen grillspyd som godt kunne ha vært rottekjøtt for alt jeg vet. Djambi var et fuktig helvete med dårlig øl i et stort grønt helvete. Hva skulle vel mennesker på et slikt sted å gjøre? Jo, det var noen oljekilder der inne i alt det grønne.

Etter et par måneder kom jeg opp i messa ved 1130- tiden for å spise før jeg skulle på vakt. Chiefen var der også, og han kunne fortelle at vi hadde fått en liten lekkasje i maskinrommet. Det var et fingerstort hull som ble plugget, og så tok pumpen unna resten.

Det var likevel alvorlig nok til at vi måtte gå til Singapore for reparasjon, for det kunne jo være flere rusthull som ventet på å åpne seg. En tur til Singapore passet bra og en tom tankbåt trenger mer enn et lite rusthull for å være i fare. Vi hadde akkurat losset i Djambi, og var kommet et stykke ned i elven da lekkasjen ble oppdaget. Det var i regntiden, og vi gjorde god fart nedover med strømmen. Vannet sto høyt, og elven var nå et par hundre meter bred.

Da jeg kom opp på broen, fikk jeg se at Overstyrmannen og mannskapet, var i gang med å svinge ut livbåtene mens Bentsen huserte i styrehuset, som han pleide når vi gikk uten los.

På min forundring og spørsmål ristet Overstyrmannen bare oppgitt på hodet, og nikket i retning av styrehuset.

Skipperen kom straks bort til meg med en papirlapp, og sa at jeg måtte starte opp radiosenderen og sende ut nødmelding. Jeg hadde ikke fått lest så mye av radioreglementet, men så mye visste jeg at jeg ikke kunne sende ut Mayday slik som situasjonen var, men måtte bruke hastermelding, Pan, i stedet. Dette sa jeg til Skipperen som merkelig nok godtok det. Han kjente vel mindre til reglementet enn meg.

Jeg begynte å kalle opp Pladju Radio, men langt oppe i jungelen som vi var, og midt på dagen fikk jeg ikke kontakt. Jeg prøvde flere ganger ut over ettermiddagen, men det var først på kvelden da vi kom ut av elven at jeg fikk forbindelse med Pladju, og da fikk jeg straks problemer for radiokodene hadde jeg ikke fått tid til å sette meg inn i. ”Tango Romeo” var det første den profesjonelle radiooperatøren i Pladju sa.

Og der sto jeg og lurte på om han drev gjøn med meg. Romeo som danset tango? Det var først senere jeg fant ut at det betydde ”Hvor er du og hvor skal du?”. Så kom det i klarspråk spørsmål om posisjon, og jeg sa vi var rett utenfor munningen til Djambi elven med kurs for Singapore. Jeg sendte så Skipperens telegram til kontoret i Singapore. In sinking condition. Proceeding Singapore.

Det var det hele som sto på lappen jeg fikk av Skipperen. Ingen posisjon eller nærmere enkeltheter om hva som hadde skjedd. Telegram kostet penger, og her skulle det spares! Jeg fikk ordre om å slå av radioen igjen, og så fortsatte vi.

Da vi kom til Singapore ble vi møtt av en taubåt som var ute for å lete etter oss, og dokken var klar til å ta imot oss, for vi var jo ”synkende”. Hva rederiets inspektør, Heide-Holtan, hadde å si til Skipperen ved denne anledning vet jeg ikke, men det var neppe bare høfligheter.

Vi fikk en ukes opphold i Singapore, og første kvelden spiste jeg middag ikke mindre enn tre ganger. Det var skikkelig kinamat helt forskjellig fra det sølet kokken vår rotet sammen. Skipperen måtte motstrebende utbetale penger, og jeg benyttet anledningen til å kjøpe en lenge savnet radio. Den eneste vi hadde om bord var jo på brua, og den fikk vi ikke bruke.

Jeg tok opp Singapore $ for nesten 400 kroner den måneden, og det var ikke all verden selv på den tiden, men for Skipperen var det så mye, at han på min avregning han sendte til rederiet skrev en anmerking om at grunnen til at jeg hadde tatt opp så mye penger, var at jeg skulle kjøpe radio. Det hadde jo vært vittig hvis det ikke hadde vært for at dette, og mange lignende ting ble lagt meg til last.

En måtte ikke bruke penger eller gjøre noe uten Skipperens tillatelse. En fikk en følelse av at ens penger, og fritid ikke var ens egen til å bestemme over. Forholdet til Skipperen ble etter hvert anstrengt for å si det mildt.

Oppholdet i Singapore var et velkomment avbrekk, og livet om bord ble lettere med nyheter fra den store verden utenfor. Satellitten Telstar fikk jeg høre om via radioen, og forsto da hvorfor det plutselig var en ny stjerne på himmelen. Likeens mordet på President Kennedy.

Det var på den tiden jeg for alvor begynte å lese engelsk litteratur. Jeg begynte med ”And Silent Flows the Don”, og den boken er rimelig tykk! Jeg begynte å lese med ordboken lett tilgjengelig, men fant etter hvert ut hva ordene betydde ved å se på den sammenheng de ble bruk i. Ferdig med den boken hadde jeg ikke problemer med å lese engelsk mer.

 

De Indonesiske pengene var ingenting verd, men Singapore $ var etterspurt valuta. Den offisielle kursen var så gal at et fat smøreolje kostet 45000,- omregnet i norske kr. Og hvis jeg ikke husker feil kostet en flaske øl omregnet 160,- kr.

Det var bare det at det ikke lot seg gjøre å veksle til seg så mye på lovlig vis. Singapore $ var derfor tingen, og etter et par måneder spurte jeg Skipperen om å få noen $? ”Ikke faen! Dessuten var det ulovlig å veksle på svartebørsen! Og forresten hadde han ikke noen penger om bord!”

En tid senere spurte jeg en av de andre skipperne i rederiet om han kunne gi meg noen $ mot at han fikk en rederianvisning av meg? Dette var OK, men hvor var de $ 35000,- som Bentsen hadde tatt ut fra agenten i Singapore? , spurte han.

Dette kunne kanskje vært mystisk, hvis det hadde dreiet seg om noen annen enn Bentsen, men jeg hadde sett så mye av hans smålighet og faenskap at jeg visste at han kunne finne på å nekte meg penger bare for å være jævlig.

Å utbetale Singapore $ hadde han for så vidt lov til å nekte i Indonesia, men rederianvisning kunne han ikke nekte meg, men da han fikk navnet på mottakeren av pengene forsto han med en gang opplegget, og plutselig kom han på at han visstnok hadde noen $ likevel. Ikke mange vel å merke, men noen kunne han jo hjelpe meg med. Hvor de $ 35000,- av rederiets penger var vet jeg ikke, men det er nærliggende å tro at de sto på konto i Singapore, og samlet renter for Bentsen.

I tørketiden gikk navigasjonen på kysten greit til tross for at merker og lys fungerte dårlig, men da regntiden satte inn ble det verre. Jungelen ble brent for å rydde nytt land, og dette forårsaket en smog så tett som noen tåke. Jeg fikk virkelig prøvd meg som navigatør.

Med bare logg og kompass til hjelp, måtte jeg forsøke å beregne strømmens fart og retning ut fra mangelfulle tidevannstabeller. Hvor nær vi var en ulykke vil jeg aldri vite, men inne i grauten var det mange mindre skonnerter, uten lyd og lys. De større båtene brukte fløyta som reglementert, og kunne av og til sees i revner i tåka.

Særlig utenfor innløpet til Musi var trafikken tett, og krevde noe i retning av en sjette sans. Jeg begynte å bli en god navigatør og fikk flere ganger skuta ut av farvann som var farlige. En natt med grauttåke, mens jeg klarte å finne ankerplassen, lå en annen av rederiets båte, og bakset innimellom fiskestakene som det var så mange av.

Da vi snakket med skipperen om bord dagen etter om dette sa han: ”Da du ligger i tåke som det der, så er det bare sjømannskap og den der som kan hjelpe deg.” mens han banket på nesa med pekefingeren.

Overstyrmannen var noen ganger så beruset at han ikke visste om vi kom eller gikk. Han var jo også en eldre mann med sine 62 år, og hadde gjort det helt store da han i beruset tilstand kolliderte med en tankbåt i Kanalen. Det var slutten på hans karriere som Skipper, men i Karlander var det fortsatt plass for ham.

Merkelig nok sa ikke Skipperen noe særlig da slikt skjedde, men tok vakten i all stillhet.

Jeg undret meg noe over dette, men så fortalte Chiefen om det hvite pulveret som Skipperen snuset, og jeg forsto at det kunne være dop, trolig kokain slik som hans nese rant, og da skulle ikke han si for mye.

Chiefen hadde lite å gjøre, og kjedet seg i grunnen, for kineserne klarte det lille som var å gjøre i maskinen. Hans alkoholforbruk ble større etter hvert, men det gjorde jo ingenting. Selv var jeg rimelig edruelig på den tiden.

En ting var at alle drikkevarer laget i Indonesia hadde den samme merkelige og motbydelige bismak, og at jeg derfor fant dem udrikkelig, men det var vanskelig å få fatt i ordentlige drikkevarer også. Jeg tror det var ved to eller tre anledninger jeg klarte å få fatt i en flaske, og da til en blodpris hvis en regnet den offisielle kursen.

Det var i regntiden vi fikk en tur til Tjirebon, eller Cheribon som ligger på nordkysten av Java. Det var fint med en avveksling fra den evindelige grønne jungelen, og det var fint å komme til sjøs igjen.

Gjennom Bankastredet slo kompassen seg helt vrang p.g.a. de store mineralforekomstene på Banka. Over Javasjøen så vi bare bakken som stakk opp av sjøen forut mens skypumpene vandret majestetisk under det lave skydekket.

En formiddag våknet jeg av at det var fullstendig stillhet om bord. Alt maskineri hadde stoppet. Grunnen var at noen hadde glemt å skru til pluggene til bunkerstankenes peilerør, og at sjøvann hadde rent ned i tanken. Etter en tid stoppet naturligvis motorene. Da var det Chiefen måtte trå til, og gjøre seg fortjent til hyra. Og det klarte han slik, at etter noen timer startet vi opp igjen og fortsatte reisen.

Java er synlig på lang avstand på grunn av alle de vulkanske kjeglene som alle strekker seg opp til ca.3000 m. På avstand ser de ut som mørke triangler som strekker seg mot himmelen. Jeg tok peilinger av vulkanene enda jeg ikke var sikker på hvilken det var, men ved å prøve meg frem med forskjellige muligheter fant jeg en kombinasjon som ga en posisjon.

Det var imidlertid et godt stykke fra der vi skulle være etter bestikket, og Skipperen ville ikke godta det. Først da fyret på Karamundjawaøyene dukket opp og ga oss sikker posisjon, måtte han se at jeg hadde rett, men han innrømmet det aldri.

Grunnen til at vi var sendt til Tjirebon forsto vi da vi ankom, for det var så vidt vi klarte å bakse oss gjennom mudderet og inn til kaien, selv med vårt grunne dypgående.

Vi ble liggende natten over, og Chiefen og jeg tok en tur til et hotell som ble drevet av en Hollender. Han var en av de få som var blitt igjen etter frigjøringen.

Drikkevarene var kun de som var laget i Indonesia, og som var udrikkelige.

I en butikk fikk jeg se en mengde flasker som så ut som Johnny Walker Red Label, med den øverste etiketten plassert på skrå på den firkantede flasken, men ved nærmere ettersyn viste det seg at merket var Captain Royal, og at det med liten skrift sto ”Made as in Scotland” hvor ”as” var så maltraktert at det var nesten uleselig. De fleste ville lese det som ”Made in Scotland”. Lureri som smakte pyton!

Neste dag gikk vi fra Tjirebon med kurs for Pladju igjen. Været var nå bedre, og med akterlig vind gjorde vi vel 9,5 knop.

Den natten vi seilte opp Bankastredet inntraff noe som vi alltid hadde ventet kunne skje. Sikten var god, og jeg syntes jeg så et svakt lysskjær forut, og forandret kursen litt. Nå var det ikke uvanlig at de mange seilskuter i farvannet tente en parafinlykt, eller lyste på sine seil med en lommelykt, når de så et maskindrevet fartøy med alle lanterner tent, nærmet seg.

Så det var ikke uventet, men lyset ble slukket brått, og siden avstanden var usikker tente jeg lyskasteren, og rettet den dit jeg trodde fartøyet var. I lyset så jeg en liten motorbåt på 50-60 fot på noenlunde samme kurs og kanskje 100m unna, idet den forandret kurs og skar inn mot oss. Ved rekka dukket det opp en gjeng som så for jævlig ut, og som utvilsomt var sjørøvere.

Jeg stoppet ikke for å studere dem nærmere, men la roret hardt styrbord, og styrte rett unna. Heldigvis gjorde vi litt mer fart enn dem, og etter en stund oppga de forfølgelsen, og vi kunne fortsette på vår kurs igjen.

Pirater var en plage på Musielven, og da særlig på ankerplassen i Pladju, men det var ikke mange som ble drept. Den eneste jeg hørte om var en styrmann om bord i Slyne, da hun var under engelsk flagg. Han våknet med pirater i lugaren, og satte seg til motverge og ble drept.

Selv en stor båt som LANDVARD på 20 000 t.dw ble bordet da hun lå i ballast ved kaien. Da Skipperen på natten reagerte på uvanlige lyder utenfor lugaren, og tittet ut, var piratene i gang med å tømme forseglingsskapet for sigaretter og sprit. Han fikk slått alarm, men da folk kom til var piratene borte.

Overstyrmannen i KATHARINA av Tromsø opplevde det forsmedelige å få sin egen lugar rensket mens han var akterut, og fortalte besetningen om nødvendigheten av å ha alt låst, og å være på vakt!

Vi i de små båtene var mer utsatt, da vi var lettere å borde. Ved en anledning kom de fra under kaien, og forsøkte å borde SLAMET LIMA, men der var de forberedt. Skipperen og Chiefen satt på båtdekket i mørket, og tok seg en drink. De hadde kasser med tomflasker innen rekkevidde, og da de ble oppmerksom på hva som foregikk, og scoret et treff i hodet på en av piratene, trakk de andre seg tilbake under kaien, og ble borte.

En av de andre båtene hadde fylt flaskene med kaustisk soda, men om de kom til anvendelse vet jeg ikke. Siden vi ikke hadde våpen var dette noe som måtte improviseres, og Chiefen tok til å sitte på båtdekket om nettene i Pladju med redningsgeværet klart. Selvsagt hadde han en drink til trøst og vederkvegelse, men klarte ikke å holde seg våken.

Han sov ihvertfall da vi en natt ble bordet. Det første jeg merket var uro og rop utenfor lugaren. og da jeg var våknet og kom ut i gangen fikk jeg bare høre av den kinesiske vaktmannen at ”Boat come alongside”. Ja det var jo ikke uvanlig, og jeg gikk til køys igjen. Neste morgen fikk jeg vite at skrivemaskinen til Chiefen var blitt borte sammen med en del andre gjenstander.

Selv satt han vakt på båtdekket. Skipperen hadde hørt noen som romsterte, men typisk nok gikk han ikke ut for å undersøke. Det ble med det ene overfallet på oss, men vi kunne aldri være trygge.

De eneste båtene som fikk være i fred var de japanske. Det ble fortalt at japsene lot piratene komme inn, og at de så stengte dørene så de ble fanget. Vel ute i sjøen brakk de armer og ben på dem, og kastet dem over bord. Sant eller ikke, så var effekten den samme så lenge folk trodde på det.

Et par måneder etter siste turen til Singapore med hull i maskinrommet, fikk vi grunn til å gå dit igjen. Vi lå med babord side til kaien,og skulle gå fra Djambi på morgenen. Vi tok inn baugtrossa og alt akterut. Så med sakte fart gikk hun forover i springet, og svingte akterenden ut fra kaien.

Så la Skipperen roret hardt styrbord, og slo full fart akterover i maskinen. SLANG svingte elegant akterenden opp mot strømmen, og Skipperen slo Stopp og Full Fart Forover. Men hva vi ikke visste var at Chiefen hadde fått det for seg at han ville ta seg en tur ned i maskinrommet. Helt edru var han ikke der han sto og skulle manøvrere.

Å stoppe gikk greit, men hva årsaken enn var så fikk han to bomstarter da han skulle starte forover, og SLANG som hadde god fart akterover fortsatte mot elvebredden. Selv var jeg på vei over båtdekket mot brua da jeg hørte de to bomstartene, og forsto at her var det krise. Skipperen slo fortvilt på maskintelegrafen, og kom ut på brovingen og vrengte de hvite øynene sine akterover mot bredden som nærmet seg raskt.

”Ka e det? Ka e det?” skar han frem, og tok et tak med maskintelegrafen igjen. Så traff vi bredden med akterenden. Det var et mykt sammenstøt, og jeg trodde alt hadde gått bra, men da Chiefen fikk startet opp forover, og vi seg ut fra bredden fikk vi ikke lagt roret midtskips. Det var åpenbart at noe hadde skjedd, og vi ankret opp ute i elven for å finne ut hva som var i veien.

I styremaskinen så alt normalt ut, men rattet var meget tungt å dreie rundt. Rorflyndra og rorstammen beveget seg som normalt, og det hele var et mysterium. Chiefen fant ut at han måtte ned å se på selve roret, selv om det fantes både krokodiller og slanger i vannet. Vi hang ut en leider over hekken og Chiefen tok en hiveline om livet før han hoppet over bord.

Han kom straks opp igjen, og sa at roret lå nitti grader styrbord. Da vi la roret babord over gikk det bare midtskips før det var stopp. Saken var klar. Selve rorstammen var blitt vridd i sammenstøtet med bredden.

Chiefen klatret opp leideren igjen mens kjeften gikk i ett om hva han hadde sett og hva som måtte gjøres. Jeg så ikke på ham, men plutselig stoppet han, og sto dønn stille.  Så opp og der sto han på øverste trinn i leideren og skulle akkurat skreve om bord. ”Jeg mistet tennene!”, lespet han.

Da jeg fulgte blikket hans fikk jeg se tannprotesen hans ligge på det nederste leidertrinnet pent delt i to. At det lå der var ikke mindre enn et mirakel for leideren svingte vilt der den hang. Chiefen krøp forsiktig fra trinn til trinn nedover igjen til han klarte å få fatt i de massakrerte løstennene.

Så begynte arbeidet med å reparere skaden. Det kinesiske maskinmannskapet var til liten hjelp i en situasjon som ikke var rutine, og det ble Chiefen og jeg som måtte trå til.

Vi lå og kravlet rundt om i det lille styremaskinrommet mens svetten drev av oss. Vi tok rorflyndra løs fra rorstammen og vred den ca.45 grader. Nå passet ikke kilesporet så for å låse flyndra til rorstammen boret vi hull i flyndra , gjenget opp, og satte i et par kraftige bolter.

Dette tok hele dagen, og da vi prøvde roret virket det da, men jeg måtte bruke alle mine krefter for å dreie rattet rundt. Jeg hadde liten tro på at vi skulle klare å nå åpen sjø med slik styring.

Neste dag lettet vi anker, og holdt på å gå rett på land igjen for rormannen klarte ikke å dreie rattet fort nok. Jeg kastet meg over rattet, og klarte å rette opp kursen igjen. Og da jeg først hadde tatt i rattet ble jeg stående der i mange timer. Så ble jeg avløst av Chiefen som var den eneste utenom meg som hadde krefter nok og klarte å styre nedover elven.

Nå gikk dette fort, og ved solnedgang var vi ute i åpen sjø og kunne overlate rattet til de ordinære rorgjengerne som styrte i sikksakk mot Singapore. Chiefen klarte å lime sammen tennene sine med Araldit, og viste senere frem stolt limejobben til tilhørerne, da han senere satt i Sjømannskirken i Singapore og fortalte om hendelsen.

Et lite avbrekk i jungelfarten var velkomment, uansett årsaken. Denne gang lå også båten til Kjell Finchenhagen på verksted.

Vi var i land og tok noen øl sammen og pratet om gamle dager og situasjonen nå. Vi var begge enig i at det hadde vært en fordel å ha valgt et annet rederi. Hos Kjell var det også fire nordmenn, men Skipperen insisterte på at stylen skulle være som i en stor båt med norsk besetning.

Han, Overstyrmannen og Chiefen svettet seg derfor gjennom måltidene i den knøttlille salongen, mens Kjell hadde den relativt rommelige messa for seg selv. Hva kineserne tenkte er ikke godt å si, men hvis de tok det som en bekreftelse på at hvite mennesker var gale, var de inne på noe.

Kjell og jeg kjøpte et sett med Walkie-Talkies i Singapore, og kunne deretter prate med hverandre rett som det var.

Det var under en slik kontakt at Kjell fortalte meg at en jente som hadde gått på radioskolen samtidig med oss, hadde skrevet til ham at hun var gravid. Dette var i 1963 og både jeg og tidene var annerledes og jeg rådet ham derfor til å gifte seg med henne når han kom hjem. Han gjorde det, men det varte ikke så lenge dessverre.

Kjell syntes også det var en kjedelig fart vi var havnet i og som tidtrøyte hadde han tatt opp igjen en gammel hobby, nemlig slagverk! Han hadde et helt batteri av trommer stilt opp i lugaren, og mens han spilte musikk på platespiller slo han ivei på trommene. Dette var noe uvanlig i en båt, og hva de andre om bord sa i sakens anledning er meg ukjent.

Skipper Bentsen syntes lite om å komme til Singapore, og spesielt det at Chiefen og jeg kunne gå i land, og prate med andre. Det kom mange sure bemerkninger fra ham i den anledning. Dessuten ble han sur fordi jeg hadde opparbeidet hele 375 kroner (!) i overtidsbetaling den måned.

Dette var for ham en enorm sum, og han skrev derfor an anmerkning på avregningen at grunnen til at jeg hadde så mye (!) overtid var at jeg hadde hjulpet Chiefen i anledning rorhavariet. Hvordan han forklarte selve havariet vet jeg ikke.

En kveld ble jeg med en tur til Paradise Nightclub i Anson Rd. Og der traff jeg broren til Styrmann Stavik som var skipper på en av rederiets båter som gikk på China. Han var et sørgelig syn der han satt dritings og siklet ved et bord. Han hadde vært til konsulen til forhør, og var i et bedrittent humør.

Saken var den at han lå sammen med en båt fra Bruusgård & Kiøsterud i en kinesisk havn, og hadde en skikkelig fest om natten. Da Stavik skulle seile på morgenen glemte han helt Radiooffiseren fra den andre båten som lå på en lugar og sov ut rusen. Ut på dagen våknet han langt ute i sjøen på vei til Singapore.

Den andre båten fikk alvorlige problemer for de fikk ikke seile uten Radiooffiser.

Det ble jo snart klart hvor han var, men det hjalp jo lite, og han måtte bare bli med til Singapore. Hva resultatet ble for Stavik etter møtet med konsulen fikk jeg ikke ikke vite, men han kjøpte ihvertfall et Rollexur i gull til 16000 1963-kroner.

Mange år etterpå traff jeg ham igjen i Malmø, og da fortalte han at han aldri hadde hatt råd til å bruke uret. Det lå ubrukt i en skuff. Senere fikk jeg høre at han hadde tatt det med til en urmaker og blitt fortalt at det var en dårlig kopi av en Rolex han hadde spart på i alle disse år.

 

Det var da jeg traff Alex Johnson på Sjømannskirken. Gutten var en ung mann som hadde arbeidet seg ut til Singapore, og nå ville videre til Bangkok. Han finansierte turen med å sende bilder og reportasjer hjemover.

Når nan trengte mer fotoutstyr så jeg tok ham med til Change Alley hvor jeg ga ham noen gode råd om hvordan han skulle forhandle om prisene. Kineseren var veldig fornøyd og, som min ”commission” eller kanskje for å få meg full, passet han nøye på at jeg hele tiden hadde et fullt glass med kaldt øl for hånden.

Alex Johnson kom seg til Bangkok, og jeg hørte senere at han hadde startet et reisebyrå der. År senere kom han på TV som engelsk Lord. Han hadde kjøpt seg en tittel der og det måtte han vel, for senere fikk jeg høre at han i Bangkok hadde giftet seg med en Thailansk Prinsesse.

Chiefen satt på Kjerka og satte i seg vafler og kaffe sammen med prestekjerringa og noe andre. Han berettet om det dramatiske rorhavariet, og det er mulig at han så noe forskjellig på hendelsen enn hva jeg gjorde, for høydepunktet i hans beretning var at han hadde klart å reparere løstennene sine ved hjelp av Araldit, og for at folk riktig skulle forstå hvilken bragd det var tok han likegodt tennene ut av munnen så vaffel og kafferester drev, og svingte det triumferende foran tilhørene som så på med blandede følelser.

Etter episoden med roret fortsatte vi i den samme kjedsommelige farten på Djambi. Forholdet til Skipperen ble bare verre, og jeg snakket overhode ikke med ham unntatt i tjenestlige anliggende. Hans bleke øyne var nesten blinde og nesen rant som aldri før.

Typisk var det en dag vi kom opp mot munningen til Djambi River, og forsøkte å finne sjøbøyen i tåka. Jeg hadde akkurat fått øye på den da Skipperen kom opp på broen, og ga seg til å speide forover med kikkerten. Jeg sa ingen ting. Etter en stund spurte han om jeg så noe til bøyen? `Ja den er der borte`, sa jeg og pekte ca.45 grader til styrbord, og da hadde jeg gjort mitt.

Han tittet i den retningen, men så ingen ting, og fortsatte å se forover og til babord hvor bøyen skulle være etter bestikket. Jeg var klar over at vi var på full fart mot sandbankene, men ville Skipperen sette skuta på grunn så fikk han bare gjøre det! Jeg var kommet til det punkt da jeg etterkom ordre og gjorde jobben min, men for øvrig ga jeg jamt faen i hva Skipperen gjorde.

Etter en stund ble han imidlertid usikker og spurte igjen om jeg så bøyen, og jeg sa som sant var at nå var den aktenfor tvers om styrbord. Da turte han ikke fortsette lenger, men forandret kurs og gikk mot bøyen.

En dag kom han inn i bestikken og bøyde seg over kartet mens han blåste ut snørra først ut av det ene nesebor og så det andre. Klysene havnet på kartet, men det så ikke jeg før jeg selv skulle se i kartet, og lente meg over på begge underarmene. Det var da jeg oppdaget Skipperens snørrklyser. De satt klistret til mine underarmer!

Vi gikk der i tåka, og jeg slet meg gjennom dag for dag. Jula kom og gikk uten at noen merket noen forskjell. Ut på nyåret kom et Aerogram fra Rogaland Radio med juletelegrammene. Vi hadde jo ikke radiovakt så posten var jo eneste muligheten.

Posten var jo meget uregelmessig for den ble sendt til Singapore, og så videre med en tilfeldig båt som skulle til Pladju, og med litt flaks kom brevene oss i hende omsider.

Å sende post var bortkastet å forsøke. På postkontoret i Djambi eller Pladju ble frimerket pillet av så fort som en hadde satt det på, og brevet kastet. Eller, om en betalte, ble frimerket aldri satt på. Den eneste måten å få sendt brev hjem på var at noen tok det med, og postet det fra Singapore.

En dag i Pladju kom Chiefen om bord med nye tenner, og det var ikke hvilken som helst tannpryd. Perleraden var dekorert med en gulltann på hver side, og slik som prisene var i Indonesia hadde de kostet en liten formue forsto jeg.

Men hvordan hadde Chiefen ordnet dette? Svaret lot seg vente på en tid for Chiefen sa ingenting og dessuten var det ikke så interessant heller da. Dessuten inntraff en hendelse som nær hadde kostet meg livet.

Det begynte uskyldig nok med at rormannen ikke fikk avløsning en sen kveld. Jeg visste at om jeg selv tok rattet, og sendte rormannen ned for å finne avløseren, ville sannsynligvis ingen ting skje, og jeg ville bli stående der i timer.

Han som skulle løse av var en stygg skjeløyd faen som så ut som Marty Feldmann på det verste og , i likhet med resten av mannskapet, trolig ikke var helt ukjent med sjørøvergesjeften i Malakkastredet.

Well, jeg hoppet raskt ned to leidere, og kom inn i den smale gangen utenfor min lugar. Da jeg åpnet lugardøren til avløseren var han lys våken og reagerte på min noe bryske beskjed om at han fikk komme seg opp på broen, med å vise meg sine råtne tannstubber samtidig som han ga meg et ondt blikk.

Jeg gjentok ordren, og da stupte han plutselig mot kommoden hvor det lå en kniv. Jeg ventet ikke, men grabbet tak i ham og dro ham ut i gangen.

Så brøt helvete løs. Plutselig var gangen full av kinesere som alle hadde meg som mål, men i den smale gangen kunne de ikke komme til mer enn en av gangen. Med et godt grep rundt to av fingrene til rormannen blokkerte jeg gangen mens jeg bakket hen mot leideren opp til dekk.

Likevel ble klærne revet av meg av alle de hender som strakte seg ut for å få fatt i meg. Jeg hadde bare shortsen igjen da Chiefen og Overstyrmannen åpenbarte seg i leideren bak meg akkurat idet maskinfolkene kom opp fra maskinrommet bevæpnet med hammere og store skiftenøkler. Jeg var rask opp på dekket hvor jeg fikk fatt i en jernspak, og returnerte ned leideren.

Der hadde imidlertid situasjonen roet seg noe, og Chiefen og Overstyrmannen hadde kontroll. Jeg gikk da opp på broen som jeg hadde forlatt så ubeleilig og fant Skipperen der.

 

Jeg skal være den første til å si at broen til enhver tid må være bemannet med en kompetent person, men her var det et helvetes leven, og hvorfor Skipperen gikk opp på broen i stedet for å undersøke årsaken til bråket kan bare tilskrives hans feighet.

Da han ikke fant meg der, og så at alt var klart forover, ville det ihvertfall være grunn til å undersøke hva som foregikk.

Situasjonen roet seg, og en annen rormann kom og løste av, og vakten forløp som normalt videre. I løpet av natten førte jeg inn hendelsesforløpet i loggen. Dette var både min rett og plikt, men Skipperen ble ikke glad da han neste dag fikk se det. Jeg ventet at han ville sammenkalle til disiplinærnemnd som loven foreskrev, og sparke de som hadde vært mest aktive i det jeg kalte mytteriet, men nei da.

Jeg fikk en overhøvling, og dessuten ble jeg beskyldt for å ha startet det hele før han kom med et merkelig forslag. Det var jo jeg som førte overtiden for mannskapet, og for å blidgjøre dem skulle jeg, med Skipperens velsignelse, gi dem mer overtidsbetaling enn hva de hadde jobbet for.

Dette kunne jeg ikke gå med på, og forlangte at de skyldige skulle avmønstres. Mitt liv ville ikke være av lang varighet hvis disse fortsatt skulle være om bord. Skipperen hadde fullstendig undergravet min autoritet, og i ettertid kan jeg godt tro at han håpet på at jeg skulle forsvinne en mørk natt.

Neste dag kom vi til Pladju, og da jeg forsto at Skipperen ikke hadde tenkt å gjøre noe med saken gikk jeg først til Shells lege for å få dokumentert at jeg virkelig hadde vært utsatt for vold. Hans konklusjon var at jeg så ut som om jeg hadde blitt pisket med wire!

Så gikk jeg til Shells Port Captain Kayser som var en gammel østenseiler, og la frem saken for ham. Han ble skikkelig sint, og gikk om bord i SLANG hvor han virkelig leste teksten for Skipperen. Han ble ikke engang spurt, men fikk beskjed om å sende de to verste rett på land, og dessuten forventet han at en skipper som seilte for Shell klarte å holde disiplin blant mannskapet sitt! Knus dem! var beskjeden Skipperen satt igjen med.

De to verste ble hevet i land, og innkvartert hos det indonesiske politiet mens de ventet på båtleilighet til Singapore, og det kunne ta sin tid. Dessuten er et indonesisk fengsel det siste sted noen ønsker å befinne seg, særlig når en kommer fra en stat som hadde et særdeles uvennskapelige forhold til Indonesia på den tiden. Det var ikke bare på elven at politi og pirater samarbeidet.

I Malakkastredet drev den indonesiske marinen regelrett sjørøveri og kidnapping av personer for løsepenger. De brukte russiskbygde kanonbåter, og gikk gjerne inn i Malayisk farvann om det så falt dem inn. I Singapore skrev avisene om uidentifiserte båter med uniformert personell som herjet ute i stredet. Forholdene mellom de to landene var akkurat nummeret før åpen krig.

Å si at forholdet til Skipperen ble dårligere etter dette ville være feil, for forholdet var så dårlig at det ikke kunne bli verre. Og jeg kunne se frem til nesten et år på samme viset. Men slik skulle det ikke bli.

Da vi kom tilbake til Pladju neste tur kom waterclerken ombord med beskjed om at det var kommet en ny maskinist fra Singapore, og at han ville komme om bord neste morgen!

Det var truffet arrangement for at Chiefen kunne reise til Singapore samme kveld med en tankbåt som skulle dit.

Dette kom fullstendig overraskende på oss, og da Chiefen gikk på Skipperen og ville vite hva som foregikk, kunne Skipperen angivelig ikke fortelle noe. Det var typisk for ham at han ikke kunne si ting som de var, ansikt til ansikt med den det gjaldt.

I ettertid fant jeg jo ut at det var Skipperen som lå bak. Det hadde seg slik at Chiefen hadde kjøpt inn et par fat smøreolje som han solgte for å finansiere sine nye tenner. Med de enormt oppblåste prisene i Indonesia kom et fat på Kr.45000,- og det var jo enormt selv etter dagens priser.

På en eller annen måte hadde Skipperen fått greie på dette, og sendt rapport til rederiets inspektør i Singapore. Visstnok var det en av kineserne i maskinen som hadde angitt Chiefen.

Chiefen måtte ha ant noe, for han visste jo om oljen han hadde solgt. Jeg forsto ingenting, og satt inne på lugaren hans mens han pakket koffertene. Det var en koffert med klær, og den andre ble fylt av alle mulige papirer og håndbøker. Jeg stusset litt over det, men det var jo ikke min sak hva han pakket i kofferten. Etter et raskt farvel gikk han om bord i båten som skulle ta ham til Singapore.

Neste morgen kom det en ny Chief om bord og begynte med en gang å gjøre seg kjent med maskinrommet. Etter en stund kom han opp til Skipperen og lurte på hvor alle håndbøkene var? Og dessuten skulle han gjerne ha vedlikeholdsrapporter og data vedr. forbruk osv.

Det var da Skipperen forsto at Chiefen hadde gjort ham et siste pek for ikke et eneste papir eller bok var å finne! Den nye Chiefen sto på bar bakke i et fullstendig ukjent maskinrom! Ja,ja. Motoren gikk jo, og det var det viktigste.

Etter en tur i land kom Skipperen om bord, og forkynte med skadefryd at nå hadde han sendt arrestordre på Chiefen til Singapore, så han skulle nok få svi!

Imidlertid antar jeg at Chiefen lempet kofferten med papirer over bord den samme natt han seilte, og ankom til Singapore uten et eneste fellende bevis for jeg hørte ikke mer til verken ham eller saken. I små drypp begynte etter hvert sannheten å komme frem, men noen detaljer forblir ukjent.

Forholdene om bord ble om mulig enda verre. Hva Skipperen hadde sagt til den nye Chiefen vet jeg ikke, men jeg kunne merke en viss tilbakeholdenhet ovenfor meg. Skipperen var i strålende humør til å være ham, d.v.s. han oppførte seg tilnærmet normalt mot Chiefen, men det skulle vel ikke vare så lenge.

Det ble den vanlige turen til Djambi . Det grønne helvete.

Vi hadde ankret for natten, og jeg hadde som vanlig ankervakt på broen da jeg begynte å få vondt i ryggen og pungen. Etter hvert kjentes det ut som om jeg hadde fått et realt ballespark, og jeg forsto ingenting.

I mangel av et bedre sted la jeg meg på kartbordet og led i stillhet til morgenen da Overstyrmannen kom for å avløse meg. Han hadde vært borti slikt før og stilte med en gang diagnosen nyresten. Han ga meg en injeksjon med morfin, og så ble jeg liggende i køya mens skuta gikk opp til Djambi og tilbake til Pladju.

Før vi kom dit hadde smertene blitt mindre, men jeg la meg inn på Shells hospital hvor jeg ble liggende mens SLANG gikk enda en tur til Djambi. Jeg ble undersøkt av kompetente folk, og de fant ut at jeg hadde hatt et anfall av nyregrus, og at det var over for denne gang.. Jeg hadde håpet på sykeavmønstring, men nå var jeg altså frisk til neste gang det ville inntreffe, og det viste seg å ligge 5 år inne i fremtiden.

Men det visste jeg ikke da, og humøret var heller labert da jeg gikk om bord med en ukes sykemelding på lomma. Den som reddet dagen var Skipperen, og han skulle bare ha visst hvor glad jeg ble.

Da jeg kom om bord, og viste ham sykemeldingen fra hospitalet spratt han opp og gneldret `Me kan ikkje ha sjuke folk om bord!` Jeg så ordentlig lei ut og mumlet noe om at jeg måtte vel mønstre av da. Han hoppet på ideen med en gang og gneldret `Akkurat det ja. Du må sjukeavmønstres! Du får reise til Singapore i dag for me skal gå`

Det var akkurat det jeg ønsket å høre, men passet meg vel for å vise det for da hadde han sikkert ombestemt seg.

Så pakket jeg sakene mine, og gikk med lette skritt om bord i M/t LANDVARD for å seile til Singapore.

Sykeavmønstringen ble raskt ordnet den 16/3 1964, og jeg fikk tre dager på meg før jeg skulle fly hjem via Bangkok. Marerittet var over for mitt vedkommende.

Jeg hadde knapt fått sol på kroppen den tiden jeg hadde vært om bord i SLANG. Jeg var den hviteste mann i Indonesia, og de tre dagene ble tilbrakt ved bassenget på Connell House, og resulterte i den verste solbrenne jeg noen gang har hatt. Vel hjemme drysset hudflakene som et snøvær da jeg tok av meg skjorta.

Ut på vårparten 1964 kom det et brev.

Noen data om SLANG.

Bygget v. Philip & Son Shipyard, Dartmouth.

Dimensjoner: 307 br.t. 96 n.t ca 300 t.dw. 137 x 24,6 x 8,34 fot.

Motor: 5 cyl. Crossley Brothers Ltd. 470 BHP.

Pris: £ 74316,-

Bestilt: Aug.-51 av Anglo-Saxon Petroleum Co.Ltd,London.

Sjøsatt: 28/11 1952. Døpt LANG av Singapore.

25/2/53 Avgikk fra Dartmouth for Fjerne Østen og ankom 11/4/53.

1963 Solgt til Sameiet Coasting Ships A/S Fredrikstad og omdøpt til SLANG.

1966 Solgt til Cia.de Nav.Ohtan S.A.Panama og omdøpt til TANJONG RHU SATU.

1977 Solgt til P.T. Perusahaan Pelayaran Nusatara Sianton Co. Indonesia og omdøpt til PULAU TIGA.

1990 Nye eiere P.T. Sianton Kembang, Indonesia.

Aug.1992 Slettet fra Lloyds Register.