PLUTSELIG SÅ VI BREKKENE

Arthur Angher, Arendal, f . 1889.
I 1910 kom vi med logwoodlast fra Haiti og skulle til Sandefjord
for order. Vi skulle til Riga egentlig, men det var så langt utpå
året, og isen legger seg fort i Østersjøen. Det var ikke noe som het
radio, så vi skulle inn til Sandefjord for å forhøre oss. Vi kom
oppunder Norge. Det var ganske klart vær. Jeg stod ved roret og
hadde ordre om å styre bidevind. Vi hadde Lyngør fyr litegranne
på le baug. Men strømmen satte oss mot land. Vinden rummet, så
jeg styrte flere streker opp. Allikevel hadde jeg Lyngør fyr på
samme plass. Det var nokså høy, krapp sjø den natten. Vi hadde
satt skuta for små seil for vi skulle gå inn til Sillltlcijnl Li i dagslys.
Plutselig så vi brekkene fra skjærene på land. Så var det om å
gjøre å få skuta rundt så hardt som mulig og alle mann ut på
dekk. Vi fikk lagt henne utover. Hun gikk en 20 minutter utover
med kursen andre veien. Med ett ble rattet slått av hendene på
meg, skuta satt og sjøen kom over forut. Skipperen hadde nettopp
gått ned, men nå kom han opp. «Hva i alverden er det her for
noe», sa han. «Ja jeg vet ikke», sa jeg, «noe slo rattet ut av nevene
på meg og så var det akkurat som det ramla tomme tønner over
dekket». Da sa skipperen: «Hun hogger i bunn, gå forut i tøm-
mersjappa og få tak i øksa og hogg av livbåtsurringene. Skrik ut
og få alle mann på dekket».
Vi skulle sette babords livbåt ut. Hun slingra nokså mye, nå. To
unge gutter var kommet opp i båten og skulle holde ifra. Esingen
brakk på den. Jeg hoppa rett ned i livbåten for å hjelpe dem. Så
slakka de livbåten på vannet og fikk styrt litt ifra sida. Vi slakket
den akterut med en lang manillaløper. 2. styrmannen hadde vært
og peila pumpene, han fant ut at skuta var tørr. Klokka var ett da
vi kom i livbåtene. Vi satt der helt til klokka halv fire på mor-
genen. Guttene kom rett i fra køya, de hadde ikke noe videre på
seg, og de var temmelig forfrøsne. Vi heiste opp båten igjen. Jeg
var tømmermann der ombord, og det første jeg gjorde var å slippe
ned peilestokken. Det var fire fot vann i henne. «Hun er lekk», sa
jeg til skipperen.
«Du får gjøre istand pumpene, vi må legge henne andre veien»,
sa han. Det var ikke lenge før vi hadde pumpene fulle av sand, for
vi hadde sandballast under logwooden. Begge pumpene stoppa.
Nå var klokka blitt ni. Det var i grålysningen, for dette var på vin-
teren. Vi hadde snudd skuta frem og tilbake og visste ikke hvor vi
var heller. Han hadde så gamle kart, denne skipperen, og han
hadde ikke noe spesialkart for kysten. Hele tiden hadde vi blåst i
tåkeluren. Vi hadde skutt alle blålysene og rakettene vi hadde.
Men merkverdig nok, så nære kysten som vi var, var det ikke en
los å se. Men da det ble lys, fikk vi endelig se en los i le som kom
utover. Han hadde motvind og bauta seg ut. Samtidig så vi losen
fra Torungen som kom utenom Tromøya. Vi hadde to loser i sikte
da. Losen kom ombord, og han fant ut at vi måtte falle av, og vi
gikk gjennom Tromøysundet og komm inn vestre løpet og inn i
Arendalsfjorden. Da hadde vi åtte-ti fot vann i henne. Vi ble tatt
inn til Steinkaia og fikk hjelp. Kjølen var brukket to steder og en
plateskjøt var brekt opp. Vi måtte på verksted og reparere. Etter-
på mønstra jeg ut med skuta. Jeg var med den i alt 43 måneder.
På den samme skuta hadde jeg min verste opplevelse til sjøs.
Vi lå nede på Cubakysten et sted som heter Santa Cruz ogtlasta
mahognybjelker. Vi måtte ta inn disse mahognybjelkene mange
mil fra byen. Vi seilte langs kysten der. Hver natt med landbrisen
kom de seilende ut med en lang raft mahognybjelker til skutesida.
Så heiv de dem opp med dobbelt handvinsj. Mens vi lå der ute en
mørk natt,kom jeg ut som vanlig og satte meg ved forre
lukekarmen for å ta en røyk. Klokka var vel ti omtrent. De cu-
banerne som skulle laste skuta fra land, hadde en krakk der de
satt og spilte poker rundt en lampe. Lampen blenda meg så jeg
ikke kunne se noe videre når jeg snudde meg fra den. Lukearmen
var nokså høy, og det var noen som ikke hadde lagt på luka. Da
jeg satte meg og tok bak meg med hendene, var der ingen luke.
Jeg falt bakover og rett ned i bånn på tom skute. Vi hadde nettopp
begynt å laste, og det var 23-24 fot ned til skutebånn. Jeg hadde
slått opp hele hodet, det var et tretommers åpent sår. Det var en
mellomdekksluke jeg hadde slått meg i på veien ned, og såret var
som det var kutta med kniv. Jeg kom ned på nakken. Jeg rulla
over på ned i den sida der vi ikke var begynt å laste.
De fikk heist meg opp og måtte holde vakt over meg i to-tre
dager, for jeg fikk ikke puste. Kapteinen plastra meg og forsikret
det over, sa han. Etter hvert ble jeg bedre i ryggen, men jeg kjente
jeg hadde slått innsiden av kneet. Hver gang jeg fikk en liten vri
på kneet, gjorde det så vondt at jeg falt over ende.
Da jeg hadde ligget i 14 dager, ble jeg så pass at jeg kunne gå
med dekksskrubbere som krykker under armene. Da fikk jeg beri-
beri. Det begynte med at jeg mista all kraft i beina. Beina hovna
opp til kneet og ble så tykke som stokker. Tok en på dem med
fingrene, ble det dype hol som satt i en halv time etterpå. Jeg sa til
kapteinen: «Jeg har fått beri-beri». «Å, langt ifra», sa han, «du
har sittet for lenge i solen med bare bein.» Jeg hadde fått beskjed
om at jeg skulle sitte med føttene i vann på grunn av hevelsene.
Nei, det var ikke så galt det at jeg trodde det var beri-beri, selv
om vi ikke hadde hatt så lange turen. Vi hadde gått fra England
ned til Brazilien, og det hadde vi gjort på noenogførti dager. Vi
lossa kollasta dernede, det tok oss en 27-28 dager. Hele tiden
hadde vi ikke noe ferskt, det var bare tørka poteter, preserverte
grønnsaker og salta eller preservert kjøtt. Derfra hadde vi noe
over 30 dager til Cuba, og der lå vi en 14 dager utenfor kysten. Det
ble adskillige dager allikevel og en temmelig lang reise, og det var
samme kostholdet ved land som i sjøen.
Vi gikk iland til doktor, og han sa at jeg hadde hjertefeil. Jeg lo
og sa til kapteinen: «Er det noe jeg ikke har feil i, så er det
hjertet».
Dagen etterpå måtte seilmakeren og matrosen i land til doktor,
og da han fikk se dem og hørte de var fra samme skuta sa han:
«Dere har beri-beri i skuta, jeg kommer ombord med en gang».
Han kom og så på provianten. Alt preserva ble låst inn og for-
segla i en benk i salongen. Han forordna at vi skulle ha fersk
kjøttsuppe annenhver dag og svinesteik og ferske poteter og ris.
Vi fikk en hel masse medisiner. Men det ble noen syke hver dag.
Til slutt var det bare de to yngste guttene igjen. Kapteinen fikk det
sjøl, og det helt opp til knea, men da var han kvikk nok til å
komme seg til doktor.
Vi lå der i fem uker. Vi kunne såvidt gå, og det var ingen som
hadde lyst til noen verdens ting. Til slutt fikk skipperen en damp-
lekter som heiv ombord de siste bjelkene og tok oss til Santa Cruz.
Der lå vi på reden og tok inn det siste av lasta. Vi gikk nå ut der-
fra. Vi fikk noen ferske poteter med. Vi var unge gutter. Jeg var
23 år, og de andre var yngre så nær som en.
Flere dager etter at vi hadde gått ut, var det en matros som ga
opp. Han ble liggende, og han døde da vi kom frem. Det verste på
turen oppover var det at vi hadde orkan to-tre ganger. Vi lensa
med snaue riggen. Vi måtte klatre i riggen stadig, og jeg var ikke
kar om å trø opp på neste vevling. Jeg måtte gå på knea opp i rig-
gen. Det var enda noenlunde når jeg kom på perten og skulle ta
seila, for der kunne jeg ha hendene gjennom stroppene. Det fantes
ikke kraft i beina. Det var ikke mer enn to mann på hver vakt som
kunne være til nytte og ta seil. På slutten måtte vi ta bramseilene
hver kveld, for vi turde ikke ligge med mer seil i tilfelle det kom
noe hard vind. Skuta var nokså rank med den mahognylasta. Alle
som fikk et sår på hendene av saltvannet, sprakk opp i alle ledd,
og det ble dype sår som det gikk verk i. Når en har beri-beri, er det
umulig å få det til å bedres.
Da vi kom opp til Haver, forlangte vi doktor, og han sa at vi
hadde beri-beri, men da var den på retur. Kapteinen klemte på at
vi skulle bli stående ombord. Vi hadde bare stått 13 måneder fra
siste mønstring, og den tid var kontrakten på to år. Han ville ikke
slippe oss.
Nå, det gikk bra.
Innsendt av Morten Nilsen.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 100 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.