Redningsskøyten Risør I

Mens skip gikk ned, og sjøbuer ble feid på sjøen, mens kystboeren forsøkte å ta hånd om sin eiendom og få
landsatt sine småbåter, mens sjøfolkene om-bord på de slingrende fartøyene inne i havnen kavet for livet
med å sette ut nye fortøyninger i håp om at de ville holde, mens telefonnettet og elektrisitetsforsyningen
brøt sammen mens alt dette skjedde i storstormens ragnarokk, gjorde fire mann ombord på en liten seilskøyte
seg klar til å stikke til sjøs ut fra Risør. Redningsskøyten Risør I gikk ut klokken 7.40 om morgenen den
4. desember. Vannet var da sunket ca. en og en halv fot stormen var tilsynelatende noe avtagende.
Endel sjøfolk som befant seg nede ved bryggene, hadde en liten prat med skøyte-mannskapet, og på en bemerkning
om det ikke var risikabelt å gå ut i slikt vær skal skøyteføreren Johannes Martinsen ha
svart: «Det er nok nettopp etter en natt som denne at vi har noe på sjøen å gjøre.» Gamle Henrik Los minnes
det som det skulle vært i går: «Vi sto oppe på Lillevarden, jeg og min svoger Martin Gregertsen, og vi fulgte
dem med øynene da de sto ut i Loknesgapet. Klokken var omkring åtte. På utsiden brøt det på gode 12 favner vann,
noe som hører til den ytterste sjeldenhet. Jeg kan ikke huske å ha sett grovere sjø på Sørlandskysten i de
46 år jeg var los. Vi fulgte dem med kikkerten til klokken 9.30 — du ble de borte for oss i havrokket.
Sannsynligvis var vi de siste som så dem fra land. Det var så meningsløst det som skjedde — de var jo alle
forholdsvis unge. Hva som kan ha hendt, er umulig å si, man kan bare gjette. Jeg heller sterkt til den oppfatningen
at de har kommet inn i et grunnbrott, og så er de blitt brutt ned.» Den aller siste hilsen fra Risør I kunne senere
dampskipet Capella bringe. Klokken 12 samme formiddag hadde den møtt skøyten ca. fire kvartmil av land; den lå
da for klossrevet seil med kurs sør-sørvest i det opprørte hav. Den 9. desember bringer avisene denne triste
meldingen: «Nå hersker det dessverre ikke lenger noen tvil. Redningsskøyten Risør må anses for å ha gått
tapt.» Norges Handels- og Sjøfartstidende reiste skøyte og mann-skap dette minne: «Under den siste stormen
gikk redningsskøyten Risør til havs med 4 mann ombord. Ingen har sett den siden.
Det er også blitt stille etter den, så stille som minnet om den bølgen som begravet det lille fartøy. Enhver nasjon
må stille flere eller færre borgere oppgaver hvis løsning krever særlig stor oppofrelse og personlig mot. De mest adlende
av disse oppdrag er hvor liv settes i vove for å redde andres som er i fare. Oppofrelse av egen lykke, muligheter, kjære
pårørendes velferd og av eget liv — kort sagt av alt det vi mennesker klamrer oss til med selvoppholdelsesdriftens
hele energi — det å frivillig ofre alt dette for å berge andre som man ikke engang kjenner av navn, er det
høyeste hvortil noen kan nå. Den enkeltes bedrift, hvori denne innsats er gjort, skattes da også gjerne høyt.
Men det er ikke fritt for at vanen gjør oss litt sløve overfor dem hvis gjerning er en stadig fortsatt innsats av
livet for andres skyld. Det er jo nettopp deri at redningsskøytemannskapenes oppgave består. Som en stormfugl
skal de være ute hver gang det går på livet løs, og uten tanke på seg selv redde andre. Det er til heder for
nasjonen at den kan skaffe skøyte-besetninger som fyller denne svære oppgaven. Heldigvis står folkenes sjødyktighet
på høyde med deres mot. Dette er vel forklaringen på at skøyter så sjelden blir borte. Men nå som ulykken har vært ute,
må nasjonen kjenne sin plikt overfor døde og levende. La oss gi heltene den heder de fortjener — den største noen
borger kan fortjene. La det bli sørget godt for de etterlatte, om det er noen. Og la det store tap som Redningsselskapet
har lidt, bli erstattet.» Dagen etter at redningsskøyten Risør I hadde gått ut på sin siste ferd, kom en ny havarist inn
på Arendals havn. Det danske skonnertskipet Pelos på vei til England hadde forsøkt å ri stormen av i Nordsjøen. Skipet
var sterkt ramponert, og førte flagget på halv stang. En lettmatros var gått overbord, og skipperen betegnet uværet som
et av de verste han hadde opplevd.
Kilde: Siste havn

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 100 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.