Sandefjord – NATHOLMEN

«Natholmens beskrivelse» og de første som bodde der
Avsnittene fra s. 90 til s. 100 er delvis hentet fra
Vilhelm Møllers bok «Sør i skjærgården», Gyldendal
1970. Tegninger av Ulf Aas.
En times makelig rotur fra Lahelle ligger Nat-
holmen. Den er ikke stor, men heller ikke så
liten som folk gjerne tror når de ser den fra
fastlandet. Herfra går det nå bru over sundet,
men før i tiden måtte en ta seg over i robåt, en
ti, tolv åretak om strømmen ikke var for stri.
De som skrev stedets historie, fattet liten
interesse for Natholmen. Men den lå nå der
som en slags medskapning i geografien, og
måtte vel for oversiktens skyld omtales i offent-
lige dokumenter. Således er den i en eldre opp-
tegnelse benevnt som «en holme i sjøen hvorpå
ingen årlig sæd kan anføres».
Noe utover dette fant man ikke nødig å med-
dele, for hva slags berømmelse skulle vel Nat-
holmen ha gjort seg verdig til? Var Natholmen
kanskje noe mer og noe annet enn en øy med
knatter og bergskorter og skogslapper? Var ikke
holmen like ugjestmild og utrivelig som de
fleste andre holmer her ute i havgapet, uten
jord til sæd og matnyttighet, kort sagt et slags
Vårherres fyrabend, skapt på slump?
Fra l620 later det riktignok til at Natholmen
tiltrekker seg endel oppmerksomhet, idet den
benyttes som «ladested». Utlendinger, vel sær-
lig hollendere, må ha lagt til her og kjøpt tre-
last av bønder fra distriktene inne på fastlandet.
Noen stor trafikk var det vel ikke, men Tuns-
berg-borgere søkte å stoppe den, og fikk Kris-
tian den fjerde til å utstede forbud mot å ha
Natholmen som ladested.
Holmen må kalles vakker, usedvanlig vakker
vil mange si. Fra sundet ved brua fører den
smale veien forbi noen få hus med noen få opp-
sittere, ut mellom knatter, glenner og skogs-
lapper: barskog, frodig lauvskog, kjerr. Bjørne-
bær og slåpetorn har funnet seg høvelige vekst-
plasser, mjødurten er gavmild med sin bitter-
søte duft. Kaprifolium pynter skortene. En øy
mot havet, en øy i solen.
Hendte det noen gang et eller annet her ute
som var verdt å minnes, noe som den skrevne
historie aldri fikk med?
I århundrer. i årtusener slo bølger mot Nat-
holmens strender. Solen stod opp over Tjøme-
landet, vandret sin dagstur over havet der ute,
og gikk i kveldingen ned over åsene i vest eller
nordvest. Storm og regn pisket over svaberg,
knatter og vekster. Sommer skiftet med høst,
vinter med vår.
En dag falt et tre overende. Av elde, eller
kanskje fordi det stod så utsatt, og et kraftig
vindkast fikk tak og feide det til jorden.
En fisker drog forbi i sin båt, en ensom
jeger jaktet på ender, kanskje en hare. Hendte
det at en og annen båt gikk ned rett ved hol-
men her?
Det første navngitte menneske dukker opp
på Natholmen. Beretningen om ham er knapp:
Mads bor på Natholmen i 1620-årene, levde
hen mot 1650. Han var fattig, sier futen, skjønt
han var jo eneste beboer av et ladested.
Dette er hele sagaen om Mads, Mads den
første, urinnvåneren på holmen. Etter Mads
kommer Jacob, som historieskriveren tilmed
har beæret med etternavn: Larssøn. Jacob Lars-
søn. Og her begynner historien å gå i detaljer,
den blir en slags levnetsbeskrivelse, den får
perspektiv:
Jacob bor på Natholmen fra 1650 til 1680-
årene. Jacob er en fattig mann, og har fast ver-
ken aker eller eng; han sår et kvarter og for
ku og to sauer.
De enkle ordene om Mads og Jacob faller
meg av og til i hu når jeg vandrer på mine
stier her ute. Hvem vet, tenker jeg ved meg
selv, kanskje det var nettopp på denne stien
Mads vandret av sted til sin båt? I så fall var
det vel Mads som fant ut at stien burde gå her,
nettopp her. På denne steinen satt kanskje
Jacob når han hadde leid ku og sau av sted til
beite. Der ute drog Mads fisk til seg og sine.
Var Mads gift? Hadde han barn? Hvor ble det
av Jacob da han flyttet fra holmen? Eller
kanskje han døde her ute?
Nei, beretningen, slik vi finner den i de
gamle opptegnelser, kan ikke kalles ordrik,
den er knapp, og den fastslår i grunnen bare
én ting: Mads og Jacob var fattige. Men ordene
danner likevel en begynnelse, et utgangspunkt
for Natholmboernes historie. Selv om denne
begynnelse er av svært beskjeden art. For straks
etter at Jacob forsvinner ut av historien, blir
holmen liggende avfolket og øde i mange år.
Skulle du i dag spørre deg for hos noen av
holmens fåtallige innbyggere, så kan de fra de
gamle tider neppe fortelle noe utover det som
her er nevnt.
Men Anton. min venn fiskeren som bor her,
han kan fortelle mangt fra sine guttedager før
århundreskiftet. Men Antons viten er begren-
set til hans egen tid. For om du spør om han
kan fortelle noe om tiden før han selv vokste
opp, da svarer han bare: min far og min farfar
drev fiske her ute.
Interessen for historien og det som ligger i
fortiden, er vel kanskje ikke så stor hos fiskere,
deres tanker er bundet til dagens gjøremål
hva kan det vel bli i garnet i morgen tidlig?
Se. det er fiskerens evige spørsmål og fiske-
rens uopphørlige forundring, for garnet gir liv-
næring, garnet gir håp, og garnet gir skuffelse.
En vakker dag kommer det store varpet, da
skal det bli en råd med banken, med ny red-
skap, kanskje ny båt?
De gamle skipsbeddingene
Fjorden har i uminnelige tider vært bygdas
dør ut mot verden. Folket som bodde langs
kysten her, vendte seg tidlig til å leve med an-
siktet mot sjøen. Der ute fanget de fisk til liv-
næring for seg og sine. Der ute gikk skipsleia
innaskjærs til andre landsdeler, eller over hav
til andre land.
Hva vet vi i dag om de som bodde her før
oss?
Der inne, et stykke innenfor stranden.
haugla de småkongen Olav Geirstadalv i sitt
store, havgående skip. En genistrek i konstruk-
sjon og håndverk. elegant i linjeføring. særs
dugelig i sjø. Skipsfunnet ble en rik kilde til
nye studier i den gamle tidens kultur.
Hva kan skipet først og fremst fortelle oss?
Det forteller om et folks fortrolighet med
sjøen, et folks kjærlighet til sjøen.
Så skulle vel de gode skipsbyggertradisjoner
føres videre, selv om vi vet lite om de nær-
meste århundrer etter haugleggingen. Men det
kom tider da handel med utlandet tok seg opp.
og skipsverv og beddinger fantes i hver vik. For
fjorden skapte alltid ny lengsel mot havet, den
skapte drøm om samferdsel og fortjeneste. Der
bak horisonten etsteds lå gevinsten som skulle
føre til fremgang og bedre livsvilkår. For reder.
for skipper og mannskap. For familiene i de
mange små hus.
Fra mitt skjær ser jeg mot nordvest. mot
Lahelle, den gjæveste viken med den fordums
så berømte skipsverven. Der gikk på atten-
hundre-tallet så mange skuter på vannet, fra
små skonnerter på et snes kommerse-lester, til
havseilere som lastet tolv ganger så mye. Skips-
farten skapte næringsgrunnlag, og en folke-
karakter med åpent sinn for impulser der uten-
fra.
Men likesom fjorden og havet stimulerte
trangen til dåd og innsats, så ble folket også
fortrolig med å ta risiko og møte farer. Sjøens
yrke gav sterke utslag til godt og vondt, til liv
og til død. Hvor ble de av alle de skutene som
bygdes på beddingene der inne. hva vet vi om
dem i dag?
Det er rundt hundre år siden nå. det meste
er glemt. Men det gamle skipsregister kan for-
telle:
De fleste fikk en ublid skjebne. Vi nevner
noen av dem. tilfeldig plukket ut av en lang
tapsliste:
Den lille briggen «Vigor» strandet på New-
ports red under orkanaktig storm høsten 1886.
alle mann omkom.
Skonnerten «lael» forsvant på hjemreise
fra England våren 1900.
Den minste av dem alle, skonnerten «Juno
Lovise» forsvant allerede første vinter i sjøen.
lån av de største. barken «Gangerolf»: For-
svunnet i Skagerak våren 1883. Navnebrett
funnet ved Hanstholmen noen måneder senere.
Fire skipstragedier blant mange. Fire beret-
ninger om sorg i mange hjem. Et kvart hundre
skip fra samme bedding gikk ned. Hvem min-
nes i dag alle dødsbudskapene? Nye skuter har
gått på vannet. tiden lærer menneskene å
glemme.
Det meste er allerede glemt. Men ikke alt
En gammel bestemors beretninger lever frem-
deles i mitt minne. Enkle ord, om mennesker
som levde her ute for hundre år siden. Familier
i små hus innerst i viken. med jordlapper som
gav poteter og korn. kanskje nok til eget for-
bruk. kanskje ikke. Men far og ektemann og
sønn kunne tjene en god ekstraskilling på sjøen.
her var så visst nok av skuter å få hyre med.
Kjente de rederen. så kunne de få en kontrakt
med ham, han førte ofte sin egen lille skute
et lilleputtrederi hvor hell og risiko kunne være
jevnt fordelt. sånn omtrentlig.
Ser du alle de gamle fortøyningsringene langs
strendene her. sa den gamle bestemor. Der lå
de fortøyd alle de gamle skutene som hørte
hjemme her. Ringene i fjellet var en slags pant
på at vi skulle livberge oss vinteren over, kan-
skje neste år med.
Men bestemor hadde mer å fortelle:
Når skuta hadde vært i langfart noen måne-
der og var ventendes hjem, da kunne de tomme
fortøyningsringene skape ilinger av bekymring
i husene innover viken, bekymringer for dem
der ute, nå måtte de vel snart være her?
Så ble det å ta med seg de største barna og
gå opp på Årøåsen og speide mot havet og de
ytterste skjær. Der ute måtte seilene snart
komme til syne, kanskje i dag, kanskje i mor-
gen. Kanskje aldri?
Hvor ofte skulle hun gjenoppleve den lam-
mende vissheten om forlis og død? Første gang
var hun neppe mer enn ti år, da skipperen på
nabogården med sin lille brigg hadde seilt seg
bort på hjemvei fra England.
En dag kom også budskapet til bestemor om
at bestefar var savnet. Det lammet henne ikke
fullstendig. hun hadde allerede i ukevis gått
i bekymring, og de vonde tankene gikk etter
hvert over til visshet. Så kom meldingen: vrak-
gods var funnet ved Jyllands vestkyst.
Det kom nye år. Nye. lange år, uten for-
sørger, og med en tiltagende engstelse for søn-
nenes fremtid og hva de ville velge som yrke.
Så ble det sjøen med dem også. Det var vel
ikke til å unngå. Det var i alle fall ikke i beste-
mors makt å forhindre det.
En dag måtte hun igjen opp på åsen for å
speide etter seil der ute ved de ytterste skjær.
Eldstesønnen var ventendes hjem nå. hvorfor
tok det så lang tid?
Men historien om fjorden har vel også sine
lyse sider? Om dem som kom hjem i god be-
hold?
Jeg har beretningen fra min nærmeste krets.
Det hendte lenge før jeg selv var til:
Uopphørlige høststormer i Nordsjøen, med
uvisshet og engstelse i mange hjem. En kvinne
som har sin mann der ute. styrmann på en
liten skonnert. på hjemvei fra Skottland. Tre
barn som blir mer og mer utålmodige etter å
se faren hjemme igjen.
Å stelle til julehøytid skaper bare mer pine-
full usikkerhet. Flere uker siden siste livstegn,
la oss ikke telle dem.
Julaften med besøk av tause naboer. tause
slektninger. Måtte Gud forbarrne seg over dem
der ute.
Første juledag med en mor som ikke våger
å gå til kirke, som ikke våger å møte mennes-
ker som spør.
Men Halvor. eldste sønnen, går. Og så skjer
det, straks etter at han er kommet ut fra kirken:
En ung mann. eneste kontorist i det lille re-
deriet. kommer løpende mot ham og roper:
Nå står skuta inn fjorden. spring hjem og
varsko mor!
10. fjorden har sin historie. Den gjemmer på
minner om mennesker som levde sitt liv rundt
de gamle skipsbeddingene. mennesker som på
et eller annet vis hadde knyttet sin skjebne til
sjøen.
Der inne på Årøåsen satt en ung kvinne med
de største barna og speidet engstelig mot havet.
Der inne satt hun som eldre og speidet engste-
lig etter skonnerten med eldstegutten om bord.
Og det kom nye år. menneskene levde videre
i forhåpning eller bekymring for dem der ute.
En dag kunne ikke bestemor greie å komme
opp på åsen mer. Nå ble det andres tur til å
overta speidingen og vaktholdet.
I dag er det meste glemt. Nesten alt. Men
noen av de gamle fortøyningsringene står der
fremdeles.