1881_JASON-800×600

Type: SeilSkip m/hjelpemaskin, bark,
selfanger,
skrog av tre/sail ship w/auxiliary
engine,
bark, sealer, wooden hull
Flagg (flag): NOR, Sandefiord
Byggear (year built): 1881
Bygger (yard):Rodsverven ( Framnaes Mekaniske Vaerksted ), Sandefiord
Eier (owner):Christen Christensen, Sandefiord
Klasse (class):
Tonnasje (Tonnage): 495 brt, 357 nrt
Dimensjoner (size): L: 147′, 3: 30,6′, D: 171
Fangstutstyr.
(catching equipm.):
Navigasjonsulstyr:
Kommunikasjon (comm.):
Kallesignal (Call Sign.):
Fremdrift (propulsion): Seil (sail), m/hjelpemaskin pa GDBHK
Fart/forbr.(speed/Cons.):
Hjelpemaskineri (aux):
Tot.el.krait (el.power):
Kjele(r) (boiler): 1 x dampkjel (donkey boiler)
Skipsførere / Masters: Mauritz Jacobsen 1881a, 1891 C. A. Larsen
C. Evensen 1893
Bemanning (crew):
Historikk:
1881 Bygget som Selfanger JASON pa’ Rødsverven (A15 Framnaes mek.
Vaerksted), Sandefjord for Christen Christensen.
1336 Solgt til A. J. Freberg, Sandefiord.
1333 Satte av Fridg‘of Nansen og hans kamerater i land på øst
Grønland
1339 Solgt til A/s Dceana (Chr. Christensen som disponent) A/S 0ceana
var et selskap startet 23/21887 av Christen Christensen Og tyskeren C.
Lindenberg (han var representant for Woltereck 3 Robertson i Hamburg)
1390 Kaptein c. A. Larsen ble ansatt som kaptein pa’ JASON, 30 gr
gammel.
1392 Ble benyttet som forskningsskip i Antarktis i tiden 1392 til 1894.
Hensikten med de to ekspedisjonene var a’ forsake a“ finne retthval. Det
fant de ikke. Fra den fDrSte ekspedisjonen i 1392/1393 bragte de med
hjem de fDrSte fossile steiner funnet i Antarktis.
1333 Den andre ekspedisjonen i 1393/1394 bestod foruten c. A. Larsen
pa“ JASON, av kaptein Carl Julius Evensen pa’ HERTA og kaptein Morten
Pedersen pa’ CAst 09 med forsyningskipet ORNEN, flart av kaptein
Carl Englund. ‘l’ll sammen ca. 100 mann.
De oppdaget en rekke nye dyer og land, bl. a. Foyn Land (1893), Chr.
Christensens Island 09 King Dsz‘ar 11 Land.
C. A. Larsen og Sbren Andersen foretok den forste skitur i Antarktis. De
fant flere fossiler. De fant ikke retthval denne gang heller.
1393 Oceana ble overtatt av Johan Bryde, Sandefiord. Solgt til M
Amedeo Abruzzi, brorsbnn av kong Umberto av Italia for £6000 (NDK
103.000). Dmdbpt STELLA POLARIS. Ombygget til polarskip.
1399 I dette a“ret foretok Abruzzi en tur til Frans Josefs Land. Hans
onkel ble myrdet mens han var borte og enken lot lage en sdlvkopi, den
kostet 12.000 lire, av STELLA POLARIS og stilte den opp foran jomfru
Marias undergjlarende bilde i domkirken i Torino.
1909 I juli ble STELLA POLARIS foraert som skoleskip til en forening i
Roma. Den ble slept fra arsenalet i Spezia og forankret ved Ripa Grande
i elven Tiber, like ovenfor Avenfinerhøiden (en av de syv høyder Roma
er grunnlagt på (Caplex)
Kilde: Lardex.net

Hertugen av Abruzzerne og hans ekspedisjon mot Nordpolen i 1899
Opprettet tirsdag 06. juli 2010 09:18
Skrevet av Lardex
Artikklen er i fra » Sandefjordbymuseum » 1957/58
Fra skipsmegler Arne Støkken har Sandefjord Bymuseum
bl. a. mottatt det første bilde som viser hans onkel, maskinist Henry Alfred Støkken,
sammen med de øvrige norske og italienske offiserer i isen ved Frans Josefs Land.

Ved denne ekspedisjonen ble ” Stella Polare ”, ex ” Jason ”, en berømt skute, men
” gamle Jason ” var da allerede så berømt at det må være tlllatt, som en innledning
å gi en oversikt over ” Jason ”s historie som selfanger og ekspedisjonsskip. Samme
dag ” Augusta ” gikk av stabelen ved Framnaes Skibsværft i februar 1881, ble kjølen
til byggenummer 14 påbegynt. Allerede 24. oktober blev sjøsettingen foretatt, og
byggenummer 14 fikk i dåpen navnet ” Jason ”. Dette var den første selfanger som blev
bygd her, og det første fartøy herfra som fikk betegnelsen d.s. En finfin treskute på
495 reg. tonn. Den kostet verkseier og reder Christen Christensen ca. kr. 200 000. I
1882 dro den på sin første ishavstur med kaptein M. Jacobsen som fører. På grunn av
uhell med propellen kom den ikke med i ” ungfangsten ”, men resultatet første sesong
blev allikevel 4125 skinn, og fangstene fortsatte med skiftende hell til 1888, da
«Jason» blev kjent for transporten av Fridtjof Nansen og hans 5 kamerater fra Isafjord
på Island over Danmarkstredet til Kapp Dan på østkysten av Grønland. Der gikk
ekspedisjonsdeltagerne i båtene for å ta seg fram gjennom drivisen til
Sermilikfjorden for den videre ferd over innlandsisen til Ameralikfjorden på Grønlands
vestkyst. En tur på 500 km som blev tilbakelagt fra 10. august til 26. september.
«Jason» fortsetter ishavsfangsten til 1892, da kaptein C. A. Larsen, som hadde vært
fører siden 1890, dro på sin berømte tur til Sydishavet etter avsluttet fangst i
Nordishavet. Roald Amundsen var da med som jungmann, 20 år gammel. Det var sel- og
retthvalfangst som skulle forsøkes i Sydishavet. Men ikke bare det. Chr. Christensen
og andre var interessert i å få opplysninger og erfaringer om sel- og
hvalforekomstene og fangstforholdene i Antarktis. Kaptein C. A. Larsen var foruten
en fremragende fangst- og ishavsskipper også en mann med store vitenskapelige
interesser og anlegg, og «Jason»-ekspedisjonen ble like meget en vitenskapelig
forskningsferd som en fangst-tur til ukjente strøk. 4 skotskeselfangere dro sydover
samtidig, men de ga opp etter første året. «Jason» derimot fortsatte også året etter,
og da sammen med Christensens «Hertha» og «Castor». – Det var i Weddelhavet, i
traktene omkring Graham Land, syd for Kapp Horn, C. A. Larsen foretok sine
undersøkelser. På hjemturen ga Christensen ordre om at fangstforholdene ved
Syd Georgia også skulle undersøkes. Det ble fulle selfangster, men ingen penger av
disse ekspedisjonene, men de la grunnlaget for det senere store eventyret i Antarktis.
Selfangerne hadde ikke redskap til å drive fangst på «storhvalen», som det så ut
til å være nok av. «Jason» fanger igjen i Nordishavet fra 1895 og frem til 1899, da
italienerne kommer inn i bildet fra 28. januar, og det er her beretningen i grunnen
skulle begynne. Hertugen av Abruzzerne var italiensk sjøoffiser, en mann med store
interesser for forskning og vitenskap, og med utlengsel i blodet. Han ville bl. a.
forsøke å komme til Nordpolen etterat han hadde studert Fridtjof Nansens
forberedelser og ferd med «Fram» i 1893-l896. «Fram» lot seg fryse inne ved De
nysibiriske øyer så langt nord som mulig, på 78°
50′ n. br. Den skulle la seg dristrømmen. Så enkelt gikk dette over polområdet med
imidlertid ikke, men den nådde da 85° 57′ n. br. Nansen og Johansen forlot «Fram»
i isen og forsøkte å nå polen på en sledeferd. Dette gikk heller ikke, men de kom
helt til 86° 57′ n. br. Hertugen av Abruzzerne ville forsøke å realisere en annen
plan. Denne blev forelagt for Fridtjof Nansen, som var meget interessert. «Jason»
var det fartøyet som hertugen valgte blant de skuter som var til salgs í 1899. Den
blev kjøpt og sendt til Colin Archer i Larvik for nødvendig overhaling og
ominnredning for å bli best mulig skikket som ekspedisjonsskip. «Jason» var ikke
bygget som en «rundbunnet» skute, som skruisen ikke skulle kunne få tak i. Men det
var heller ikke nødvendig etter hertugens mening, da hensikten var å seile til
Frans Josefs Land så langt nord som mulig, og derfra forsøke fremstøt mot Nord-polen
med 3 sledeekspedisjoner, hvorav de to skulle legge ut depoter på veien. I traktene
omkring Frans Josefs Land mente hertugen at det ville være utsikt til assistanse fra
en eller annen av de mange selfangerne, hvis ulykken skulle være ute og «Jason»
måtte bukke under. I ominnredet stand kom fartøyet på ca. kr. 240.000.-. Dertil kom
utstyr og proviant- instrumenter, medisiner etc. for ca. kr. 440 000,- og ikke å
forglemme 120 polarhunder som kostet ca. kr. 10 000.–. I alt ca. kr. 690 000.-.
Fartøyet hadde nå fått navnet «Stella Polare» etter Polarstjernen. Den 12. juni 1899
kl. 11 for-middag letter ekspedisjonen anker i Kristiania med kurs for Arehangel via
Larvik. Hertugen hadde fått all den assistanse han kunne ønske i Norge. Han skriver
bl. a.: «Den 11. juni tok vi avskjed med våre norske venner. Først og fremst
professor Nansen, som i løpet av vinteren hadde gitt meg all den hjelp jeg kunne få.
Jeg glemmer aldri de timene jeg tilbragte hos ham på Lysaker, da han besvarte mine
spørsmål, ga meg råd, ja, deltok i forberedelsene som om det skulle være hans egen
ekspedisjon. Han ga meg to hunder som var født ombord i «Fram» Lykkønskningstelegram
kom fra Kong Oscar II, noen bragte blomster, og fra et fort ble det saluttert ved
avreisen» – antagelig fra Akershus.
Personene er fra venstre: Den italienske lege Cavalli Molinelli, 33 år. 2. maskinist
Anton Torgrimsen fra Larvik, 30 år. Kaptein C. Julius Evensen fra Sandefjord, 47 år.
2. styrmann Andreas Andresen fra Sandefjord, 28 år. Den italienske marinekaptein
Umberto Cagni, 36 år. Første maskinist Henry Alfred Støkken fra Sandefjord, 24 år.
Den italienske marinelgiytnant Francesco Querini, 31 år. Den øvrige besetning bestod
av 7 italienere og 5 nordmenn: Carl Christian Hansen og Ole Johansen fra Larvik,
Ditman Olausen fra Tønsberg, Hans Magnus Dahl fra Kristiania og Johan Johansen fra
Sandefjord. Hertugen av Abruzzerne, Luigi Amedeo di Savoia, kong Umberto av Italias
brorsønn, ledet selv ekspedisjonen som han også bekostet og hadde planlagt.
Hundene skuffet stort ved første bekjentskap i
Archangel til tross for at Alexander Ivanov på forhånd hadde gjort oppmerksom på at
man ikke skulle dømme dyrene efter det første inntrykket. De var kommet den lange
veien fra Tobolsk i Øst-Sibir, en reise på 1 100 miles, som vel hadde tatt på
kreftene. Den 13. juli gikk turen fra Archangel til Frans Josefs Land med det
italienske og norske ?agget i mastetoppen. Frans Josefs Land blev oppdaget så
sent som i 1873 av en østerriksk-ungarsk ekspedisjon under ledelse av Weyprecht.
Senere blev landet nærmere kartlagt og utforsket bl. a. av den engelske polarforsker
Jackson med «Windward» og Nansen som overvintret med Johansen i en steinhytte på
en av de nordligste øyene. Da han kom dit fra «Fram» 26. august 1895 og blev boende
der til 19. mai 1896. Den 17. juni treffer Nansen ved et tilfelle Jackson, som er
ute på en ny ekspedisjon. Det blir stor gjensynsglede. Nansen får bo i villa Elmwood»
i Kapp Flora hos Jackson til «Windward» kommer fra London og bringer polarforskerne
tilbake til sivilisasjonen. Den 13. august går Nansen i land i Vardø, samme dag som
«Fram» slipper ut av drivisen etter 3 års drift. I Den britiske kanal – se kartet —
møter «Stella Polare» den 6. august «Capella» med kaptein A. Støkken fra Sandefjord.
«Capella» er da på vei sydover med Wellman-ekspedisjonen ombord. Mellom far og
sønn, A. Støkken på «Capella» og Henry Støkken på «Stella Polare» blir
gjensynsgleden stor, men av kort varighet. Støkken forteller at det er åpent vann
til Jacksons øy – Nansen overvintringssted i øygruppen. 27 dager efter avreisen
fra Archangel ankrer «Stella Polare» opp i Fligerlybukta, der Payer 25 år tidligere
hadde plantet det østerriksk-ungarske ?agg etter å ha tatt seg fram dit med de
største vanskeligheter. Litt senere stopper ekspedisjonen i Tiplitz-bukta da det
ikke er mulig å komme stort lenger nord med «Stella Polare». Vinterkvarteret gjøres
ferdig. Brakker og telt settes opp på land, like inn for det sted skuta ligger
godt fortøyd. Proviant, hunder, utstyr, redskap etc. følger etter. Men det varer
ikke lenge før isen begynner å bli sjenerende og nærgående mot «Stella Polare»,
som får vanskeligheter med å holde seg på rett kjøl. Det knaker i sammenføyningene.
Isen legger seg helt opp til stevnen. Maskinrommet kommer under vann, og mannskapet
får full hyre med â pumpe og berge det som kan reddes. Det setter inn med
orkanaktig vintervær, med sterk kulde, så selv hundene til sine tider har vanskelig
for å kjempe mot naturkreftene. Men så bedrer det seg noe igjen, og vinteren går
med skiftende dager, eller rettere sagt netter, for dagen forsvinner allerede
omkring den 20. november. – Nordlyset er den eneste lysning ute. Den 8. februar kan
stjernene ikke lenger sees midt på dagen, og man begynner å forberede seg på
aksjon, d. v. s. trening og forberedelser til sledeturene. Mange hunder hadde
satt livet til under overvintringen. Noen var falt i sprekker under treningsturer,
noen var spist opp av kamerater og andre var begravd av is og sne. Den 20. februar
går starten. 3 sledeavdelinger med hver 3 mann under ledelse av hertugen. Det
er bare italienere med. Dette er et brudd på avtalen, i hvert fall for Støkkens
vedkommende, da han ved forhyringen uttrykkelig hadde tatt forbehold om at han
skulle være med i fremstøtet mot polen. Det har ikke vært mulig å finne noe om
den reaksjon som må ha oppstått i den anledning. Men det ser ut som om Nemesis
i hvert fall har hatt en finger med i spillet, for det går ikke mange dagene
før hele følget kommer tilbake på grunn av for sterk kulde og ?ere ting som
sviktet i utstyret. Hertugen forfrøs venstre hånd så etpar fingrer måtte amputeres
i ytterste ledd. Han fant det av den grunn nødvendig å gi avkall på videre forsøk
med å lede sledeekspedisj onene. Kommandoen ble overdratt til kaptein Cagni.
Neste forsøk blir gjort ll. mars. Kaptein Cagni ville da ha en ekstra mann med,
og Støkken blir valgt, da det blir tatt hensyn til hans ønske om å bli med.
Sledeekspedisjonen deles i tre avdelinger som starter samtidig. Det er nu i alt
10 mann, 13 sleder, kajakker og 104 hunder. Første avdeling reg-ner med å være
ute i 12 dager, 2. avdeling i 24 dager og 3dje avdeling 36 dager, i alt 72 dager.
Første avdeling består av Querini, Ollier og Støkken. Cagni begrunner dette med
at Querini er lite utholdende, Ollier har hatt en stygg ansiktsforfrysning og
Støkken er nordmann. Det sier klart at man ikke ønsker en nordmann med til
Nordpolen. Det skal bare være italienere til stede når flagget skal heises. Dette
må ha forårsaket stor bitterhet, og Støkken har sikkert gitt uttrykk for dette.
– 1ste avdeling returnerer med 6 gode hunder og 4 av de dårligste, en slede og
antagelig 1 kajakk. – Dette er fredag 23. mars. Siden har ingen hverken hørt
eller sett noe til denne avdelingen. 2. og 3. avdeling går videre. 2. avdeling
består av Molinellí, Cardenti og Savoie. De går nordover til 31. mars, da de legger
ut depot og begynner tilbaketuren efter avskjed med 3. avdeling som fortsetter.
Denne består av kaptein Cagni, Petigax, Fenoillet og Canepa. De sliter seg videre
nordover helt opp til 86° 34′ n. br., en ny rekord i fremstøtet mot Nordpolen.
Her møter ekspedisjonen 25. april 1900 i 35 ° kulde en mektig barriere av
opphopet is, som strekker seg fra øst til vest – svære isblokker som er presset
opp, og bak disse igjen en veldig ismur som synes uovervinnelig. Her kommer
ingen videre med det utstyret som står til rådighet. Det blir ekspedisjonens
«Ultima Thule». 3 forseglede beholdere med angivelse av lengde- og breddegrad
graves ned, og så begynner tilbaketuren med proviant for bare 30 dager, 4 sleder
og 34 hunder. Bare 7 hunder kommer tilbake. Mange må ofres for at andre skal leve.
Ja, det var hundene som blev sledeekspedisjonens redning.

Kartet forsøker å vise
turen nordover og de steder der de forskjellige avdelinger snudde. Kartet viser
også tilbaketuren for 3. avdeling, som går i en linje vestenfor ruten nordover.
Dette skulle tyde på at isen var i drift østover, eller at ekspedisjonen kom ut
av kurs, og av den grunn ikke fant igjen den korteste og beste vei tilbake, der
depotene var lagt ut. 1 avd. kommer tilbake til leiren 18. april i god kondisjon.
3. avdeling returnerer først 25. juni etter å ha tilbragt 104 dager i pakkisen.
Av hundene er det som nevnt bare 7 igjen, og kaptein Cagni og hans 3 kamerater
er sterkt medtatt og utmattet, men ikke verre enn at de efter en tid kommer
til krefter igjen. Da det blir klart for hertugen og kaptein Evensen at det må
være tilstøtt 1. avdeling en ulykke, eller at den er kommet ut av kurs, blir det
sendt ut patruljer for å lete. Men al-le forsøk blir forgjeves. Kaptein Cagni
forteller ved sin tilbakekomst at det fra det sted han tok avskjed med 1. avdeling,
kunne man fra en høyde skimte land i horisonten, og han kan ikke forstå at
avdelingen skulle kunne komme ut av kurs, da været ikke var dårlig. Det er og
blir et mysterium hvordan disse 3 kom bort, de som fikk den letteste oppgaven,
og skulle ha alle betingelser for å komme tilbake uten uhell. Tross store
vanskeligheter til å begynne med greide «Stela Polare» seg gjennom vinteren uten
å bli skrudd ned av isen. Det så mange ganger håpløst ut, men det gikk allikevel
bra. Etter mange anstrengelser får man fartøyet løs av isen og den 16. august
forlater ekspedisjonen Teplitz bukta med kurs for Hammerfest. Det blir et
opphold i Den britiske kanal i 14 dager på grunn av isvansker. Den 5. september
kommer ekspedisjonen frem til Hammerfest, og så bærer det sydover etter at det
er sendt hilsningstelegrammertil Kong Oscar II i Stockholm og kong Victor
Emanuel III i Rom. «Stella Polare» var også innom Sandefjord på veien sydover.
Man kunne ikke se bort fra at 1. avdeling tross alt kanskje kunne være i
behold et eller annet sted i eller omkring Frans Josefs Land. Hertugen organiserte
derfor en ny ekspedisjon som skulle lete efter de savnede. I juni 1901 dro
«Capella» med kaptein A. Støkken og bl. a. sønnen Olaf nordover. Det blev
lett i man-ge områder og retninger, men dessverre forgjeves. Qlaf Støkken var
bl. a. innom Kapp Flora og fant der notater og observasjoner fra tidligere
ekspedisjoner, men de man lette efter var ikke â finne, og «Capella» måtte
gjøre vendereis med uforrettet sak. Det er mange som etter hvert er blitt sporløst
borte i de arktiske områder. Mange har bukket under på forskjellig måte.
Naturkreftene har vært de sterkeste, men til tross for bitende kulde, snestormer,
tåke, drivis, skruis, uberegnelige sprekker, râk og mange andre farer, har
forskertrangen og innsatsviljen for å komme til ukjente strøk vært så store at
naturen etterhvert har måttet gi fra seg sine lukkede områder. Mange har ofret
livet, men andre har tross alt kommet etter og til slutt vunnet seier. Til minne
om de tre som omkom under hertugen av Abruzzernes ekspedisjon med «StellaPolare»
i 1899-1900 blev det i 1905 i Venedig avslørt et mo-nument til ære for
Francesco Querini, Felice Ollier og Henry Alfred Støkken. – Dette er laget av
den italienske billedhugger Achille Tamburlini. Monumentet ble reist av
hertugen av Abruzzeme og de kommunale myndigheter. Det står fremdeles i
Giardini Pubblici-parken og bærer følgende inskripsjon i oversettelse: Til Francesco
Querini som ikke vendte tilbake fra den dristige Nordpolferd. Luigi di Savoia,
Hertugen av Abruzzerne, som sammen med andre planla og fullførte denne ekspedisjonen
mot nye triumfer, hedrer det smertefulle tap av en tapper sønn. MCMV. Støkken og
Ollier har på hver side av monumentet også fått sin minneplate med navn og data.
Enkelte herfra som har vært i Venedig og sett monumentet, har trodd at dette er
reist over Henry Støkken. Andre har lett efter monumentet over Støkken, men har
ikke kunnet ?nne det. Grunnen er antagelig delvis den at minneplatene har kunnet
villede. Det finnes bare ett monument over de omkomne, det som står avbildet her.
Hertugen av Abruzzerne ønsket også på annen måte å vise sin deltagelse overfor
Støkkens familie. Han lot lage en minneplate i bronse og sendte tildels verdifulle
gaver til foreldrene i Sandefjord, blant annet et unikum av et lite kaminur i sølv.
Støkken var sikkert en utmerket 1ste maskinist, og hertugen nevner ved flere
anledninger hans gode innsats. Det er derfor så tragiske at han ikke også kunne
forstå Støkkens ønske og berettigede krav om å få bli med i den siste
sledeekspedisjonen når det allerede før forhyringen var tatt forbehold om dette.
Enkedronningen av Italia lot i 1900 utferdige en sølvkopi av «Stella Polare».
Den kostet 12.000 lire og er skjenket til domkirken i Torino hvor den ble oppstilt
foran Jomfru Marias undergjørende bilde. Kaptein C. Julius Evensen, Sandefjord,
ble tildelt Det italienske Geografiske Selskaps sølvmedalje etter hjemkomsten.
Hvor blev det så til slutt av «gamle, berømte J asom? Jo, den forble
italienerskute også i alderdommen. I 1909 blev «Stella Polare» skjenket som
skoleskip til en forening i Rom med det formål å utdanne gutter til den italienske
handels?åte. Skipet blev slept fra arsenalet i Spezia og forankret ved Ripa Grande
like overfor Aventinerhøyden en verdig avslutning for en berømt skute som omkring
århundreskiftet gikk i utenlandsk tjeneste og der høstet nye triumfer.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 20 MB. You can upload: image. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.