Sandefjord – UK  t/r via Verden – Ulf Gustavsen, Tønsberg

Skrevet av Ulf Gustavsen, Tønsberg
M/T ROSS HILL Johan Rasmussen & Co., Sandefjord.
Sandefjord – UK  t/r via Verden
Sommeren 1961
: At jeg skulle til sjøs etter 9. klasse på skolen, var klart som solen. Når man har sjøfolk i bøtter og spann på både mors- og farssiden gjennom generasjoner, en sjømann og hvalfanger som far, sjømannsfamilier som naboer, barndomshjem med utsikt over fjorden mot Kaldnes og bryggene, og – ikke ikke minst eldre kamerater som kom hjem etter første reis og skrøt uhemmet om alt rart de hadde opplevd og spanderte Chesterfield og Camel – ja, da hadde mann ikke en snøballs sjangs i helvete til ikke å stille på hyrekontoret så snart skoleklokka på Presterød Ungdomsskole ringte ut for siste gang. Dvs., jeg troppet opp på hyrekontoret uken før siste skoledag og skrev meg på lista, ”helst som maskingutt”, ba jeg, ”ikke hvalfangst”! (Min hvalfangerfar mente en tur i koffardi var det beste for hvalpen før en sesong ”i isen”).  Et par uker senere ringte mannen fra Hyrekontoret og sa:   -Du kan få hyre på M/T ROSS HILL, som byssegutt! Maskingutter må ha fyllt 16 forstår du…
Samme kveld satt far og naboen nede i hagen og drakk pjolter, (brandy med brønnvann) og ga meg gode råd. Naboen sa det var lurt å si ja til hyre som byssegutt, ”for da kan du jo etter hvert bli stuert, og stuert er tingen; da har du ansvaret for spritbeholdningen om bord, hø hø”! Rederikontoret til Rasmussen i Sandefjord ville gjerne se nærmere på denne 15-åringen som ville om bord i M/T Ross Hill og pappa kjørte guttungen sin til Sandefjord dagen etter. – Du får gå inn aleine gutt, sa han, -vise at du er selvstendig! Staben på rederikontoret var helt all-right, gliste og spøkte, viste meg bilde av båten, (riktig flott var den med hvit stripe på skroget og flott spring i baugen). Ja, jobben var min. Nå var det sånn at jeg jeg hadde Amerikafeber og ønsket over alt i verden å komme dit. Da jeg spurte hva slags fart båten gikk på, vred de seg litt i kontorstolen og sa ”løsfart, og da kan det jo godt bli en Statene-tur”.
En uke senere lettet en Fred. Olsen Dakota-maskin fra Fornebu med kurs for London. Jeg skulle mønstre om bord i Angle Bay i Wales isammen med tre andre, heldigvis langt mer erfarne enn meg, bl.a. 1. kokken som var reiseleder. Allerede under togreisen fra London  ante jeg en viss skepsis fra kokken mot sin vordende byssegutt. M/T Ross Hill var vakker, en 13000 tonner bygget i Fredrikstad 1954. Første møte med lugaren min var sterkt: Skrivebord og køye i teak, brungule skott, en benkesofa trukket med svart skai. Elekrisk vifte, speil og en steamradiator. Over døra var det en rund, forniklet dings som blåste luft. I klesskapet, (”locker’n” som det het), lå det en diger hvitmalt metalltrakt jeg lurte på hva var.  – Yes, tenkte jeg, – her skal jeg altså bo… Så kom stuerten, sjefen min, hilste blidt og spurte om alt var OK. – Ja jøss, sa jeg, -men hva er det? Jeg pekte på dingsen i locker’n. – Vindfanger, lo han, – den får’u bruk for etter hvert. Ingen air-condition her i går’n. (Ikke forsto jeg hva vindfanger var, men lærte det ganske kjapt når vi senere nærmet oss Suez).
Første dag på jobb i byssa: Vasket kjeler og sleiver, hentet pøser med poteter og kål fra kjøla under byssa og tok innover meg lukten av kaffe, nystekte kjøttkaker og – av båten. Første- og second kokken gliste godt da de belærte meg om hva jernku var. Mitt livs første arbeidsdag tok slutt etter middag kl. 16.00, og så bar det på land i Pembroke Dock sammen med skipsgjengen. Syntes byen var så fin, og waliserne så hyggelige. Gatene var fulle av Morriser og Austiner men fikk første stikk av hjemlengsel da jeg fikk se en blålakkert Vauxhall, helt lik den vi hadde hjemme. Mitt første pub besøk var en tøff erefaring: ”Regelen” var å rive i hver vår runde. Selv fikk jeg bare cola, men de eldre og øltørste helte i seg pint på pint. Det ble etterhvert dyrt for meg å kjøpe bitter til karene, og selv drikke cola til jeg gulpet. Men borti gata lå en kino … Dagen etter begynte sjømannslivet, Ross Hill gled ut av havna med kurs for Abadan via Suez. – Verden, her kommer jeg! Ute i rom sjø ble jeg kvalm og uvel. Sto for det meste i skrubben i byssa mens båndspilleren til sekken’ (2. kokken) gikk for full pip med Elvis, Fats og Tommy Steele. Musikken var grei nok den, men kombinasjonen av litt sjøgang i Biscaya, matos og hjemlengsel fikk maven til å vrenge seg. Spydde over rekka som en gris og følte meg flau og dum. Spiste ikke annet enn flatbrød før vi rundet Gibraltar. – Det går seg nok til, sa kokkene for å trøste, (men lurte nok sikkert på om jeg var særlig egnet i byssa).
Midtveis i Middelhavet ble jeg full for første gang! Fest i dagligrommet med basar, kaker og genever. Etter to glass Bols med en dash cola var det gjort. Sloknet fullstendig og ble geleidet ned i kabin’. Fyllesjuk hele neste dag, og spesielt kvalm da kokkene kokte bacalao mens jeg sto i skrubben og glante ned i det fettperlede oppvaskvannet. Spydde på nytt og tvilte på det kokkene hadde sagt; ”at det gikk seg til”. På kanalvent i Port Said ble båten invadert av egyptiske handelsfolk, og synet av dem fikk meg til å måpe. Noen var iført kjorteler sammenknytt mellom bena, og så hadde de så lange negler! Disse underlige fyrene solgte alt fra fake Omega klokker i ”ekte gull”, til souvenirer som veggtepper med pyramider og kameler. -Kjøpa, kjøpa kjøpa!  Kun en av dem hadde høy stjerne hos mannskapet; skredderen Mr. Ali! Han tok mål og sydde dressen på ”no time”, visstnok for en billig penge trukket på boka. En helt spesiell erfaring var at kokkene stekte flesk og koteletter i Port Said. – Grisekjøtt holder araberne unna byssa, gliste de. Ellers ga turen gjennom Suezkanalen nye inntrykk, og likeens Rødehavet som jeg lært om på skolen. Jeg hadde alltid likt biler, motorer og mekanikk og misunte derfor sotenglene nede i maskinrommet. En dag sto lykken bi; maskingutten sa:- Du byssen, ska’ vi sjingse jobb?  -Yes maskin’, sa jeg. Da vi fremførte vi våre ønsker for stuert og chief, nikket de og flirte sjevt. Senere gikk ryktene om at stuert og chief tok seg en dram sammen for å feire at stuerten ble kvitt den forbanna byssegutten som ikke likte matlaging, og chiefen kvitt den helsikes maskingutten som ikke likte å bli svart på hendene. Den nye maskin’ ble god kompis med den nye byssen. Vi hadde jo gjort hverandre gode tjenester i nødens stund. Livet i maskinrommet var som et mekanisk eventyr: Den enorme gråmalte Götaverken maskinen buldret som torden, hjelpemaskinene knatret som besatt, pumper og separatorer gven og pep. Jeg lærte å gli med hendene på rekkverket nedover leiderne og syntes det var stor stas å gå i oljeflekkede klær med tørkefille i baklomma og svetteragg rundt halsen. Jobben besto mest i å vaske dørker og tørke opp oljesøl, og å drasse 20 liters Gamlen-spann fulle av oljeskitt opp på dekk og dumpe det over rekka. (Dette var i en tid da Greenpeace og Bellona folket ennå gikk i kortbukser og smugrøkte). Det mest interessante var stempelsjauer og å assistere rep’en og trikkær’n.
Den evige krigen mellom dekks- og maskinfolk var grei nok å tackle, men jeg som enslig Tønsberggutt blant en gjeng patriotiske Sandefjordsgutter var ingen lett match selv om det mest var på fleip. – Sandefjord har flere rederier og båtær enn Tønsberg, sa de. – Vi har Wilhelmsen, Norges største, repliserte jeg. – Drit og dra, sa Sandefjordingene, – Wilhelmsen holder til i Oslo. – Vi har Salvesen, sa jeg. – Drit og dra, sa de, – Salvesen er skotsk! – Tønsberg er Norges eldste by, sa jeg. – Æsj, sa de, – Sandefjord er best … -Eik!, sa jeg. –Ballklubben!!, sa de. Jeg lærte at patriotisme er sundt og godt, skjerper sansene og farver hverdagen, og det beste av alt var at var det faktisk også styrket kameratskapet. Kvarten fikk jeg stor sans for! En skinnmager danske som imponerte stort da han trakterte manøverratten til hovedmaskinen ved ankomster og avreiser: Han brukte hele kroppen og ble selve symbolet på mennesket som mestrer tusenvis av hestekrefter. Med M/T ROSS HILL av Sandefjord fikk jeg reise verden rundt i storm og stille. Men, vi kom aldri til det forgjettede Amerika! Derimot opplevde jeg Gulfen med 45 graders varme, Aden med taxfree sjappe, Ceylon, India og Øst Pakistan. Byen Chittagong ga varige spor! Aldri har jeg vel sett større nød og fattigdom, og mengder med tiggende krøplinger. Synet overgikk elendighetsinntrykkene i Madras, Bombay og Calcutta med stor margin. På en annen side ga Colombo på Ceylon godt inntrykk selv om jeg ble lurt av en gateselger som solgte sko. Skoene var av pappmateriale og løste seg opp i vann. Oljehavnene i Gulfen var nedtur de luxe! Forbudt å bevege seg fritt! Vi var i Singapore og Port Swettenham, exotiske steder med blide malaysere, og vi var i Australia. Her følte jeg meg nesten hjemme og lurte faktisk på å gå i land både i Fremantle og Adelaide. Vi var i Burnie på Tasmania og jeg stortrivdes! Da vi en vakker dag nærmet oss Ny Caledonia og så palmeblader flyte i azurblått Stillehavsvann, var livet vakkert … og spennende som fan. Den grønne øya og byen Noumea var et Paradis.
På land denne kvelden gikk jeg på friluftskino og så Greven av Monte Christo. Fransk film uten undertekster. Forsto ikke et kvekk, men det gjorde ingen ting: På setet ved siden av satt den vakreste sydhavspiken jeg noen gang har sett  – sammen med foreldrene. Vi glante på hverandre og selvfølgelig ble dette observert av mamman og pappan. Da filmen var slutt var det mørkt og jeg dødsforelsket. Foreldrene forsto at jeg kom fra en båt og sa temmelig bestemt på broken english at de skulle følge meg ned til ”gaten” ved havna. De måtte ha forstått at jeg var en ganske naiv 15-åring fra andre siden av verden, og som helst ikke burde være ute så sent på kvelden i ukjent land. Det var vanskelig å veksle ord med henne pga. språkbarrieren, men smile kunne vi selv om jeg etter hvert følte meg flau. Ved ”gaten” vinket vi farvel og smilte fortapt. Åh, for en savn og tomhet jeg følte da den vennelige familien gikk tilbake opp mot byen og forsvant – og jeg tuslet motvillig om bord i Ross Hill og lurte på hva den pene jenta fra Noumea  het …
Etter nesten ett år om bord anløp vi engelsk havn og losset olje fra Mena. Da var det bestemt at båten skulle til Sandefjord for opplag, og dermed røk muligheten for avansement til smører. I Nordsjøen så jeg storøyd på at noen av offiserene skar toppene av pullertene på poopdekket med skjærebrenner og stappet dem fulle av sigarettkartonger og sprit innpakket i asbestduk før de sveiset pullertene sammen og malte dem. Få dager senere, en blond junidag i 1962, stevnet vi inn fjorden til Sandefjord. Opprømt og lykkelig over snart å være hjemme, var de nedslående inntrykkene fra Gulfen og Bengalbukta nesten glemt og likeens den brå avstandsforelskelsen i fløyelsmørket på Stillehavsøya. Jeg hadde fyllt 16 og var fast bestemt på å bli sjømann for resten av livet, (hvilket jeg ikke ble). Foreldrene hentet sin unge håpefulle om bord i Sandefjord, glade for å få meg hjem i hel skikk. Etter å ha tatt farvel med gode skipskamerater og sjefer bar det hjemover i den blå Vauxhall’en. Denne sommeren var det min tur til å skryte uhemmet til venner og bekjente om alt det rare jeg hadde opplevd. M/T Ross Hill var en god skole, så ”thank you” til Rasmussens rederi og hyrekontoret.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.