Sandefjords briggen «Grimstad»

Med tillatelse av forfatter Gudmund Olsen

Grimstad fra Sandefjord

Funnet av Sandefjords briggen «Grimstad» er et eksempel på hvordan
vrak kan lokaliseres ganske fort. Ja. i dette tilfellet. på då femte dykket
jeg hadde i området. Dette må betraktes som meget raskt. og henger
sammen-med at jeg hadde gode indisier fra aviser. sjøforklaring osv. Men
Ikke alltid er slike opplysninger riktige. Og letingen for dykkerene blir
derfor en tålmodighetsprøve.
Brlggen «Grimstad» var på 216 t. og bygd 1859. Den ble kjøpt fra
Porsgrunn 1904 av Sandefjordrederene Thorvald Andersen og O. Her-
land. Skipet forliste på reise fra Skottland til Sandefjord den 26. 11. 1912.
Stedet der skipet la seg til hvile. i nærheten av Napa i innløpet til
Nevlunghavn, er bare 2 timers seilas til Sandefjord. der turen var be-
stemt.
Skipper S. Olsen, som førte «Grimstad» var passert de seksti. og han
hadde bestemt at dette var den siste frakt han ville gjøre. Nå ville han
trekke seg tilbake fra den harde jobben det var å være skipper på en skute
i de dager, og heller finne noe på land som fylte tiden. Han hadde sett
frem til en tilvarælse hvor det også skulle bli mer tid til å være sammen
med familien, noe det tidligere hadde vært dårlig med. Jobben som
skipper krevde at han stort sett var alle andre plasser enn hjemme hos
kone og barn. Dette fortalt av hans datter som jeg besøkte 1984. og hun
husket godt hvor hardt det var for en mor og søskenflokk å miste sin
kjære mann og far på havet så nær hjemmet.
Året 1912 begynte å gå mot sin slutt, det hadde blitt noen turer til
England i den siste tiden, men når han nå korn hjem fikk det bh med det.
Denne turen var i tillegg 14 dager forsinket pga. tidvann. innlastingen
hadde heller ikke gått som ventet. Men endhg var de klare å seile for
Norge. Lasten, som bestod av ca. 200 t. kull, lå trygt ,i rommet med
lukene skalket klar for overfarten, som kunne være ganske hardt-så sent
på høsten. Den gamle briggen stampet seg
Med beina i sjømannstilling sto han og svaiet frem og tilbake etter som
skipet gjorde overhalinger, så til styrbord, så til babord. Den tunge luften
med mørke skyer feiet horisonten, og sikten var sterkt redusert de siste timene.
Kronometeret viste 16:00, og han slo fire glassmed klokken som hang på Kahytt
taket en armlengde i forkant av knaggrattet. Han hadde ikke slått det siste
slaget før jungmannen viste seg. Ny rortørn. » Flink kar denne Gallis » tenkte
Olsen da jungmannen gjentok kursen med høy og klar røst, slik at han var
sikker på at vakthavende offiser skulle høre han, og ingen misforståelse hadde
oppstått «. Han hadde akkurat fylt 18 år, og vært med Grimstad flere turer nå.
Egentlig var han hjemmehørende i Kodal ved Sandefjord.

Skipperen hadde en liten samtale med styrmannen, før han gikk inn for å
fa seg noe varmt i skrotten. Et lite glimt på barometeret fortalte ham at
det stadlg vaar fallende. «Pokker, skulle de få disse forbaske sene høst-
stormene nå? Ja, ja, de hadde ridd de av før så skulle de greie det denne
gangen også», tenkte han idet han løftet beinet over den høye karmen inn
til messa. Stuerten, Randeberg fra Holmestrand, hadde alltid noe godt i
gryta på Søndag, og den kraftige vinden med regn hadde gjort ham
skrubbsulten. Så nå skulle det virkelig smake.
Etter intatt måltid, gikk turen til kahytten for å ta seg en liten hvil, «det
blir vel heller smått med søvn fremmover nå», tenkte han, og sovnet
straks av den jevne slingringen, med vinden ulende i vant å rær. Da han
våknet et par tre timer senere hadde mørket omgitt dem helt, og vinden
hadde økt til liten storm. Barometeret hadde falt ytterligare.

Neste vakt gikk sin vante gang, noe mer stri en vanlig var det jo. Folkene
hadde surret det som kunne tenkes å slite seg i slikt uvær, seilføringen var
selvfølgelig redusert, og fore, øvre messeil, bramseil, storrøy var revet,
og flere sto for tur. Det knaket og hvinte i stag og master, alt var under
full belastning. Briggen gjorde kraftige overhalinger når sjøene brøyt
over henne, så for i neste øyeblikk å reise seg opp av havet igjen.
Mandag: 16:00. Vinden hadde økt ytterligere og det var full storm. 2 av
seilene hadde revnet. Smellet skar ned til de på dekk i all den hylingen å
viningen stormen gjorde i seil og rlgg.
Mandag ettermiddag/kveld, gikk de nå bare for stumperne, og været var
enda økt i styrke.
Tirsdag ved middagstider tok de landkjenning av Ryvingen fyr, litt til nå
så kunne de kanskje få lurt seg inn i Langesundfjorden og lagt seg i le tll
været hadde bedret seg. Alt ombord nå var vått, og fukttghet trengte inn
over alt Sjøen var nå så grov at det var vanskelig å fa skuta tll å lystre ror.
Onsdag ettermiddag tok skuta landkjenning av Jomfruland, men måtte
lense enda utover dagen. Skipperen i fullt oljehyre fulgt med hvert
minutt etter som tiden skred fremmover. KommandorOp hogg ut fra han
når det trengtes. Han hadde ikke hatt blund på øye siden de så Norske-
kysten, men søvn, det var det siste han tenkte på. Nå gjaldt det å få 7
mann, skip, og last trygt i havn. Ved 3-tiden om ettermldagen bestemte
han seg for og holde skipsråd. Sjøen var nå enorm, og brøyt over skipet
ustanslig. Her er en av de to overlevende som forteller hva vidre hente
den ettermidagen og kvelden. Sandefjord Blad 30. 11. 1912 sitat: Hvor-
for kom dere ikke ind til Langesund?
Vi kunne ikke ligge så hardt op i vinden. – og så? Vi snudde rundt og gikk
utover for om mulig at gaa klar av land. Straks etter at Skuten hadde gaat
rundt sprang for-stangseil. Den luffet op mot vinden og vilde ikke styre.
Andenstyrmand og tildels Kapteinen stod ved roret.
Hvad så? Vi drev raskt indover. Det var intet at gjøre. Klokken kunne
vel være mellem 6 og 7. Lysene var tændt.
Foretog dere noget ombord? Vi samlet os paa akterdækket. Kapteinen
hadde bedt os ta livbeltene på. Det hadde vi gjort, etter at ha tatt av os
oljeklær og støvler. Vi viste vi snart skulde støte. Så ga kapteinen ordre til
at prøve livbaaden sat ut. Styrmændene og noget av mandskapet gik i
gang med dette. Under arbeidet hermed støtet vi. Det var skjær rundt om
oss. Skuten hogg to gange, og saa ble den brukket tvers over. Forskibet
gik først tildbunds.
Sa folkenede som sto der noget? Ikke et ord, det jeg hørte. Hvor var Dei
det øyeblik? Kapeinen og jeg var på akterdækket. Kapteinen hadde bedt
meg gaa op i riggen. Jag sat i Merset. Kapteinen sto ved roret. «Jeg vild
staa her, jeg staar», sa han. Da akterskibet sank, faldt riggen over til
Babord.
Kom de dypt under vandet? Nei, jeg kom straks Op igjend og fik tak i
Livbaaden, som hadde omvældet. Jeg fik klatret op paa baaten. Den
drev vidre.
Saa De noget av de andre? Kapteinen, han var et par favne fra baaten.
Jeg skrek til ham, at han skulde prøve at naa Baaten. Han ropte: «ja hvis
jeg bare kunde» Saa ble han borte. Da dukket Østerberg op. Han kom
l seg op paa baaten.
Maatte de hjelpe han? Ja, og saa drev vi mot et stort skjær. Jeg sprang
først i land, og hjalp min kamerat etter meg.
De så fremdeles ikke noen av de andere? Nei, ingen.
Hvad gjorde dere saa den kalde nat? Vi gik og vi laa vi så paa lysende i
Nevlunghavn det lille stykke borte. Vi maate stundom springe og hoppe
for at holde varmen saa nogelunde.
Det var vel fryktlig koldt? Vi frøs ilde. Men vi har ikke forfroset os. Vi
holdt os paa den siden av skjæret som vende mot Nevlunghavn, og vi var
glade da det begynte at dages. Vi viftet også med en skjorte som signal.
Ut paa formlddagen kom baaten ut til os.
Var det fremdeles storm? Ja. Så dere intet av skibet da? Ikke annet en litt
av formasten.
Drev det intet andet i land på deres skjær? Ikke andet en planker og bord
og Silkt noget.

Har de fart længe? Fra jeg var 14 1/2 aar. Nu er jeg 19. Har de vært uder r!
Sllkt væler før? Ja, men ikke i slikt farvand.
Saa de ikke noen lods, før «Grimstad» laa utenfor Langesund Fyr? Nei.
En lods kunde kanske brakt skibet ind? Jeg tør intet si herom. Kanske,
hvis vi bare hadde kunnet faa han ombord.
Er dett Deres første forlis? Ja.
Hadde De staat lenge ombord i «Grimstad»? I et par maaneder.
Hva sier De om skuten? Den var 50 aar og ganske god.
Hvad tængte De egentelig, da skuten drev slik indover? At ingen av os ,xj
vilde bli reddet.
Dette var i korte drag en av de overlevends fortelling, men mye står fl
skrevet i mellom linjene i et slik basketak, både med seg selv og naturkreftene.

De to overlevende var matros Johan Edvartsen fra Nøterøy 19 år gam-
mel, og lettmatros Hilbert Østerberg fra Sverige 16 år gammel.
Ommkomende var: Sevrin Olsen Sandefjord, og kaptein på «Grimstad».
Han var født 1850. Han ble skibsfører i 25 års alderen, og hadde ført en
rekke skip. Mest hadde det blit for Martin Larsen Rød, Hannevig Borre,
Knoff Kragerø, og Nilsen, Gogstad.
Videre, så ble begge styrmennene borte, de var brødre og var fra Fred- til
rikstad. Førstestyrmand het K. Matisen, anenstyrmand Charl Matisen,
Stuerten het Ramberg og var fra Holmestrand. Den yngste som fulgte
skipet til buns, var O.Gallis, Kodal, han var bare 18 år, og det var hans
tredje tur med «Grimstad».

Den 22.10.1980 var jeg ute ved Napa for å lete etter «Grimstad»- for
første gang. De opplysninger jag hadde var følgene: Vraket var ikke
lokalisert av dykkere tidligere. dybden i det aktuelle omradet var varie-
rende fra 8-10 meter til maks 29-30 meter. Under forliset var været
syd-vest. og plassen der forskipet kunne ha gått ned. antok jeg til ca 50 til
70 meter fra det brottet jeg mente «Grimstad» hadde støtt. Videre
arbeidet jeg med teorien av at akterskipet lå noe lengre ut. og muligens
noe dypere.

Grimstad fra Sandefjord

Det siste brevet Kaptein S. Olsen Bensrod skrev til sin kone den 19 November 1912. De
siste linjer har han skrevet så sent som søndag den 23, også den dagen de avgikk
Skottland, bare 3 dager for deres skjebne ble avgjort i det dramatiske forlis i innløpet til
Nevlunghavn.
Full av forventninger begynte jeg søkingeni nordkanten av Napaskær, og krysset hele tiden mens jeg
svømte mot grunnen som lå noe vest for mitt utgangspunkt.Etter første dykk var intet av spessiell interesse dukket
opp, et Stokkanker av mindre dimensjon vakte selvfølgelig nyskjerighet,
men etter et overblikk var jeg sikker på at det ikke stammer ifra et så stort fartøy som Grimstad.
Dykket ble omhyggelig tegnet ned på et kart jeg hadde forstørret av
området» Og gjorde det lettere å finne der jeg hadde avsluttet dykket.
Jeg hadde ytterlige to dykk i området den høsten, men fant intet tegn
som tydet på noe forlis. Jeg begynte faktisk å tvile på om vrakrestene fra
<<Grimstad>> var helt tæret opp, og at det lille som var igjen av skipet var i
glemt under sanden. Strømmen kunne være ganske sterk her, og da i
forsvant treverket ganske fort. Jeg hadde tidligere sett treskrog som bare
hadde-ligget på bunnen i 24 år, som på 25-26 meters dyp nesten var helt ,
oppspist av Pælemark. Kun spanter og jernrester var tilbake. Å
Iløpet av vinteren fikk jeg tak i mer stoff som omhandlet hendelseforlø-
pet til forliset, og jeg var fast bestemt på å prøve vidre når det var vær til
Imidlertid skulle det gå ca. to år før jeg igjen fikk prøve meg på nytt.
Under tiden hadde dykkingen verdt spredd fra Rundø til Mandal, men
rett ut for mitt hjemsted hadde det blitt heller lite. Jeg var også mye
opptatt av kursvirksomhet i forbindelse med min jobb.
Høsten 1983 var jeg så igjen pånytt, ute med «Napa», Jeg hadde nå
anskaffet meg Aquasepp, (undervannscooter) og hadde adskillig større
rekkevidde, noe som raskt skulle vise seg å gi resultat.
Den 28.10.83, det andre dykket denne høsten, ble det blink. Det var i
Olav M. Strømsholm, fra Kristiandsund Dykkerklubb, og Hans N. Nil-
sen fra Sandefjord Dykkerklubb som varomefl den fine høstdagen. Vi ble
enige om å dykke en av gangen, shk at nar sa en dykker hadde avsøkt et
område, kunne han gi beskjed til neste mann om noe av mteresse hadde
dukket opp. Studie av de fire dykk jeg hadde gjort tidligere, ble ogsa
gjennomgått.
Det ble til at det var jeg som skulle ut i først, og med fullt oppladet boatteri
på Uv-Scooteren bar det i vei. Jeg hadde trdhgere avsøkt omradet i
nærheten Det ble til at det var jeg som skulle ut i først, og med fullt oppladet boatteri
på Uv-Scooteren bar det i vei. Jeg hadde trdhgere avsøkt omradet i
nærheten av de aktuelle grunner og ut ca. 100 meter. Denne gangen bestemte jeg meg
for å kjøre ut ca. 300 – 350 meter, og for deretter å krysse innover mot grunnene.
Sikten var ganske god, og var lite strøm

En dag ringte telefonen, og en hyggelig eldere dame kunne fortelle meg hun hadde sett at
briggen «Grimstad» var omtalt i lokalavisen. Han het Ella Kristensen og var datter av
skipper Sevrin Olsen som ommkom ved «Grimstads» forlis. Selv om hun bare var en
jen’t’un ge da han mistet faren på havet, ktmne hun godt huske da den triste beskjeden kom.
Senere besøkte jeg henne, og over en kaffekopp fortalte hun med stor iver fra seilskute dager. Hennes mor fortalte henne at det var den siste turen som faren skulle gjøre med
«Grimstad», den siste ble det, men ingen hadde ventet en slik brutal og uforståelig bort-gang av Deres kjære far og mann.

Ute der jeg mente ca, 300 m. måtte være. Sjekket jeg så lgjen kompassretning,
og begynte møysomlig å krysse innover igjen. Jeg hadde ikke
holdt på i mere en ca 20 minutter da plutsllg en brunrød gjenstand som
ikke hørte til her nede dukket opp rettl foran meg, hjertet gjorde et lite
hopp. raskt begynte vrakrester å dukke Opp her og der. Grove planker,
jomfruer, beslag og blokker kom tilsyne. «til og med blokker med noe
tauverk virket helt etter at jeg hadde brukt Uv-scooteren, og dens
proppellkraft til og blottlegge noe av vraket. som stort sett var dekket
med sand. Dybden her var 25 meter med fin sand og steinbunn. SIden jeg
hadde funnet dette så langt ut, og hva jeg senere fikk bekreltet, gikk jeg
ut i fra at dette var stedet der akterskipet av «Grimstad» hadde sunket, og
nesten midtveis mellom brottene der «Grimstad» har støtt, Og Bram-
skjær der de to overlevende kom i land.

To ivrige dykkere, som spisset ører av det jeg hadde og fortelle, var ikke
sene med å komme seg i Vannet etter at vi hadde dregget opp båten et par
hundre meter lenger Nord Øst. Det å utforske, se hva som var igjend av
den gamle briggen gjør dykking til en sport det vansklig kan sammenlig-
nes noe med, i alle fall når interessen er vakt.
Vraket ble nå rapotert til Norsk Sjøfartsmuseum, og selv gjorde jeg en
skisse av det som var funnet. Vi dykket i farvannet videre utover høsten, i
håp om å finne også rester av forskipet, men området var stort, og først 4
den 14.07.85, ca. fem år etter min interesse for vraket ble vakt fant jeg
forskipet av «Grimstad». Her lå begge ankrene.
Det var de som jeg så først, men det meste her også ligger under sanden.
Kullasten som «Grlmstad» hadde, lå også strødd runt på bunnen. Klam-
mere etter formasten lå pent og pyntelig i rekke, men ingen mast selv-
følgellg, den hadde perlemarken forlengst spist. Dybden her var 18-19 1
meter og ca. 70-80 m fra bråttene. Merkelig at jeg ikke hadde set disse
restene før. Men sånn er det med dykking, «det bare plutslig dukker
opp», og derfor ha alltid et øye med deg, for det om det er dykket der
t1dl1gere. Her er det mange historier som kan fortelle at et såkalt vrak er
«oppdykket», av lokale dykkere, men så kommer det dykkere som ikke
har vært i området før og finner de gjeveste ting, som skipsklokker,
søllvaser osv.
«Grimstad» og dens tragiske forlis der fem mann fulgte henne i dypet er
for lengst glemt. Men bevart er hennes rester der på bunnen, som vitner
om en tid der de ferreste i dag kan tenke seg, Havet var deres brød, men
også for mange sjømenn deres grav.
Bare 16 dager senere den høsten skjedde et nytt forlis. Det var briggen
«Gustava» som gikk til bunns, snaue 7 nautiske mil vestenfor der hvor
«Grimstad» fant sin grav. Plassen var Tvillingbåen, og seks av de 8
ombordværende mistet livet ved dette forliset.
To skip til bunns, begge brigger, på samme størrelse. Begge forlisårsake-
ne var de samme, de klarte ikke å holde opp mot vinden, med det resultat
at de ble skyllet inn i bråttene som en kork. Begge hadde samme utfall av
tragedie og tap av liv. Og ved god sikt kan du stå på et av forlisstedene og
se over til det andre der det gikk ned. Nei havet kjenner ingen, og ofte var
prisen så alt for høy, men livet skulle gå vidre, og nye fartøyer ble sjøsatt
før og pløye verdenshavene. Heldigvis ble seil byttet ut etterhvert, og
dampskipene kom, de hadde jo en sjanse når pålandsværet ble for hardt
og handskes med.
For de som ønsker å besøke restene av den 130 år gamle briggen, ligger
forskipet ca. 70 meter nor Øst for et brått (bryter ved lavvand) som igjen
ligger ca. 180 meter nor vest for Napa skjær. (Ikke Napa) Akterskipet
ligger i samme retning fra brottet, men ca. 200 meter fra brottet. Sikten
er som regel god i området, men det kan være noe strøm.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.