Sjøfolk før og nå av Svein Berge

Sjøfolk – før og nå.
Det er for de aller fleste en velkjent historie at sjøfolk under siste krig gjorde en formidabel innsats for at de allierte skulle gå seirende ut av krigen.
Den behandling de hjemvendte sjøfolk fikk ved hjemkomst til kongeriket Norge i tiden etter krigen er en skamplett for hele vår nasjon. En urett som
aldri har blitt tilfredsstillende godtgjort de dette gjaldt, eller deres familier og etterlatte.

Men for dagens urbane befolkning er det trolig en godt bevart hemmelighet den store betydning norsk skipsfart hadde for tvillingrikene Norge / Danmark
helt tilbake til midten av 1500 tallet.
Etter en lavkonjunkturperiode fra 1709 til 1740, begynte en ny oppgangsperiode for norsk skipsfart. Den amerikanske uavhengighetskrigen førte til en
fordobling av den norske koffardiflåten, og perioden 1793-1807, med den franske revolusjonen og de etterfølgende Napoleonskrigene, skulle bli en ny
gullalder for norsk skipsfart. I 1806 hadde ca. 11.000 mann hyre i handelsflåten, og fraktinntektene var på omtrent 2 millioner riksdaler.
(Ca 116 millioner 2010 Kr). En enormt sum tatt i betraktning en befolkning på ca knappe 900 000 tusen mennesker. 1769 hadde landet 723 618 innbyggere.
Folkemengden viste svært liten vekst frem til 1814, men deretter fulgte en tiårsperiode med mer enn 1,4 % i gjennomsnittlig årlig vekst.
Den engelske blokaden av Danmark/Norge i 1807-14 lammet langt på vei den norske skipsfarten, selv om kaperfart ble en inntektskilde for mange.
Den engelske blokaden av Danmark/Norge i 1807-14 lammet langt på vei den norske skipsfarten, selv om kaperfart ble en inntektskilde for mange.
Men mange sjøfolk endte for kortere eller lengre tid op i engelsk fangenskap. Av de omkring 7000 sjøfolk som i tidsrommet 1807 – 14 satt i Prisonen var
ca 5000 norske. Nå skal det i sannhetens navn bemerkes at skandinaven fikk en «relativt» god behandling. Langt bedre eller den som ble franske og spanske
fanger tildel. Offiserene fik gå på «frigang», hvilket innebar at de gav sitt æresord som offiser på at de ikke skulle flykte. Derved kunne de bo i land og
ha omgang med de «innfødte».

At sjøfolk ble «dårlig behandlet» er gammelt nytt. Går vi to hundre år tilbake i tiden finner vi tilnærmet liknende senarioer. Vi har en del informasjon om
hvorledes det forløp med hensyn til løslatelse og hjemsendelse av sjøfolkene. Leserne må ha i bakhodet at Norge / Danmark inngikk Kilerfreden den
14. januar 1814, og den 25. januar 1814, fikk fangene på prisonskipet «Fyen» ved Chatham, offisiell beskjed om at freden var sluttet elleve dager
tidligere, men fredsslutningen ble ikke ratifisert før i april. Deretter begynte så smått frigivelsen av de fangene som fremdeles satt i prisonen.
En god del dansker og nordmenn ble dimittert fra Chatham i juni og sendt til Tönning eller Tönningen («Tonningen») i Holstein. Hovedmengden av
nordmenn måtte likevel vente helt til 24. september 1814, da de ble sendt hjem med de to svenske fregattene «Chapman» og «Euredice».
De siste ble ikke løslatt fra Chatham før i oktober, 3/4 år etter at krigstilstanden var opphørt!
Mange av de fangene som av forskjellige grunner var blitt frigitt i løpet av krigen hadde selv måttet ta seg hjem etter beste evne, det ville i praksis si å
skaffe seg hyre på et skip som skulle over til kontinentet eller direkte til Norge. Da den såkalte lisenstrafikken kom i gang i 1809, ble det lettere å komme
seg hjem. Det hendte også at engelskmennene kunne komme om bord på lisensskip og plukke ut mannskaper til orlogs¬tjeneste, mens skipperen ble henvist
til å erstatte besetningen med folk fra prisonen.
De som ble satt fri fra prisonen med ordre om å komme seg hjem, var ellers utsatt for de såkalte press gangs, som med loven i ryggen kunne overmanne og
bortføre alle høvelige mannspersoner til tjeneste på orlogsflåten. Disse pressgjengerne var forøvrig allerede før krigen en konstant trussel for også utenlandske
sjøfolk i land, deriblant nordmenn og dansker.
Den videre skjebne er ukjent for mange av dem som entret, men det var sikkert adskillige som aldri mer kom tilbake til fedrelandet.
Fra sommeren 1814 og utover i 1815 og 1816 ble flere nordmenn (derav 79 fra Agder-fylkene) sendt hjem på offentlig bekostning, med bistand av den
svenske konsulen i London. På langt nær alle av disse hadde vært innom prisonen, og enkelte uteseilere hadde ikke vært hjemme på over tjue år. Felles
for alle var imidlertid at de hadde vært i engelsk tjeneste, og senere ikke var i stand til å komme seg hjem på egen hånd.
Det ble nemlig ikke nådig tatt opp av danskekongen og embetsverket at dansk / norske sjøfolk gikk i «fiendens» tjeneste. Under sterk tvil kunne det aksepters
at fengslete sjøfolk seilte ut i kofardifart, men for dem som gikk i «fiendens» tjeneste medførte det dødsstraff om de ble tatt.
Dog, etter fredsslutningen kunne de relativt trykt komme hjem igjen.