Skipper”n sydde fingeren på igjen

En kjent og aktet mann i rederiet, maskinsjef Ragnar Hoel Andreassen, har sluttet å seile. Hoel Andreassen kunne ennå ha seilt i noen år, men han valgte å førtidspensjonere seg og la yngre krefter få slippe til. Han har bare positive ting å si om sine år til sjøs, en tid som har gitt ham mange venner, — og minner. — Det kunne ha vært mange episoder å trekke frem, sier han, og vifter med sin venstre hånd der pekefingeren er litt skjev. Denne fingeren holdt jeg på å miste ombord på min første Jahre-båt, «Jaragua». Den ble kuttet av og hang bare i en tråd. Skipperen, forøvrig min svoger Torleif Kvillum, sydde den på igjen.

— Jeg merket ikke at fingeren nesten var av før jeg så alt blodet som silte. Chiefen,
Anders Lorentzen, fulgte meg opp til skipperen, og chiefen filte nåler mens skipper’n syd-
de. Jeg fikk et par stive drinker med genever som bedøvelse. Dette hendte mens vi ven-
tet på konvoi i Suez. Hånden ble etterhvert svart, og jeg
oppsøkte en lege i Tripolis som anbefalte meg å reise hjem. Da jeg kom hjem til Sande-
fjord fikk overlege Arne Weber Laumann på sykehuset se fingeren. Han spurte hvem
som hadde sydd fingeren på og mente det var gjort så fint mat han ville tilby vedkommen-
de jobb på sykehuset! sier Hoel Andreassen, og smiler.

— Hadde du vært sjømann før 1959 da du reiste ut som 3.maskinist med «Jaragua»?

— Jeg var på hvalfangst noen sesonger, inkludert en overvintring på Syd Georgia.
Jeg arbeidet da hos Salvesen. Overvintringen var mørk og trist, og fortjenesten liten.
Dette var nok den lengste og mørkeste tiden jeg har hatt. Hadde jeg visst hvordan det
var i koffardi. hadde jeg nok begynt å seile med det samme.

Etter tiden på hvalfangst ble jeg tilbudt jobb som 2. maskinist hos Jahre. Jeg mente det kunne greie seg med 3. maskinist, og dro ut med 32.000 tonn store «Jaragua», som en gang
var Norges største turbintanker. Den var bygget på Gøtaverken og ble kalt «Jahre-
kua», antagelig fordi dette lignet på «Jaragua». Jeg ble ombord i 16 måneder. «Jaragua»
var en båt hvor man virkelig fikk utviklet seg og lært mye.
En arbeidsbåt, kunne man kalle den. Jeg rykket opp til 1.maskinist i løpet av den tiden
jeg var der, og seilte etterpå ut som 1. maskinist med «Ja-
garda», etter å ha fulgt byggingen i Kiel tre—fire måneder. «Jagarda» var I likhet
med de andre båtene jeg har vært på, en turbintanker. Årsaken til at det kun ble tur-
bintankere for meg, var nok at jeg hadde en viss forkjærlighet til damp mens jeg gikk på sko-
len. og senere på hvalfangst. Damp var liksom min kjepphest.

Fra 1970 og til 1978 var jeg vekk fra rederiet. Først var jeg seks år hos Waage og had-
de i denne tiden bl. a. byggetilsyn med tre båter i Gøteborg. Dette rederiet gikk inn, og jeg
begynte på Rafnes hos Hydro. Jeg bodde i Sandefjord og reiste til og fra hver dag, 12
mil pr. dag. og det ble slitsomt i lengden. Familien ville ikke flytte. Men jeg arbeidet på
Rafnes i tre år før mannskapssjef Johnsen ringte og spurte om jeg kunne tenke meg å begynne å seile igjen.
Og slik ble det. Det har jeg aldri angret på. Min første båt
etter årene på land var «Jalinga», og deretter «Jarmada»
som jeg var med å legge opp i Scaramanga. «Jarmada» er en fin båt og den jeg har likt meg
best på. Det kom ikke bare av størrelsen på båten, men alt var lagt så godt til rette om- bord. Alt var så gjennomført
og lett å holde i orden. Det er trist at en slik fin båt skal ligge i opplag, sier maskinsjef Ragnar Hoel Andreassen, som
altså nå har gått iland for godt. Han tenker tilbake på sine år ombord på skipene og sier: — Jo, det har vært mange gode stunder til sjøs.
                                                                       Jahre Nytt 1982