SKIPSAVISENE UNDER KRIGEN

Forfattet av: LEIF VETLESEN

I mellomkrigstidens Norge var det vel knapt den organisasjon hvor ikke
lagavisen utgjorde et fast innslag i møtevirksomheten. Først og fremst var den
et ledd i underholdningen, og redaktørjobben gikk gjerne på omgang.
Tradisjonen dukket også opp igjen etter krigen, men måtte etter hvert gi tapt
i konkurransen med andre og mer avanserte underholdningsinnslag. Det skal
imidlertid ikke forsverges at det ennå finnes et eller annet eksemplar av arten.

Lagavisen, eller skipsavisen som den her ble kalt, var heller ikke et ukjent
fenomen i handelsflåten, selv om den her fristet en atskillg mer problematisk
tilværelse. I de båter hvor den sporadisk dukket opp, hang det gjerne sammen
med et aktivt fagforeningsmiljø blant mannskapet akterut. Også til sjøs ut-
gjorde imidlertid avisen først og fremst et underholdningsinnslag 1 daglig-
livet. Siden skrivemaskiner var et ukjent begrep akterut på den tiden og kule-
pennen ennå ikke var oppfunnet, måtte avisen skrives for hånd med penn og
blekk. Sjøgang og slingring gjorde ikke dette enklere, noe avisene ofte bar
preg av.

Sjømannens isolerte tilværelse der ute på havet, uten tilgang på aviser og
med noen knappe radiomeldinger formidlet av telegrafisten som den eneste
kontakt med omverdenen, gjorde at redaktøren og hans medarbeidere stort
sett var henvist til å hente sitt stoff fra livet ombord og begivenheter i siste
havn. I den forbindelse var det nødvendig å utvise atskillig takt slik at en ikke
uforvarende kom til å tråkke en eller annen på tærne. Det kunne lett resultere
i krangel og i verste tilfelle et oppgjør på tørre never når anledningen bød seg.
Miljøet ombord var trangt, og en spøk kunne lett drives for langt.

Under omstendighetene nådde da skipsavisen heller aldri den store
utbredelsen i handelflåten. Den var unntaket heller enn regelen. Der hvor den
forekom, var det gjerne en ivrig skipstillitsmann eller en kar som hadde vært
så heldig å få litt mer skolegang enn de andre, som satte i gang. Som oftest
ble det vel heller ikke mer enn ett eller to nummer som så dagens lys, og da
gjerne til spesielle hendelser.

Min egen første befatning med skipsavisen var som dekksgutt ombord i
Wilhelmsen-båten M/S Teneriffa før krigen. Samtaleemnet blant de politisk
interesserte ombord den gang – dette var våren 1939 – var den spanske borger-
krigen og nazismens fremmarsj i Europa. Det var forholdsvis mange norske
skip som seilte på Spania, i “vin-farta” som det het, og stemningen var solid
på den spanske regjeringens side. Det var da også sjøfolk som utgjorde den
største kontingent blant de nordmenn som meldte seg som frivillige til Den
internasjonale brigaden. Den skandinaviske bataljonen fikk derfor ikke uten
grunn oppnavnet “de tatovertes brigade”. Engasjementet i den spanske
borgerkrigen var utvilsomt medvirkende til at sjøfolkene aldri var i tvil om
hvilken side de hørte til på da Hitler startet den andre verdenskrigen.

Det var da vi krysset Biscayabukta og skimtet spanskekysten i det fjerne
at skipstillitmannen på Teneriffa, Olaf Olafsen, en gammel matros og ivrig
organsisasjonsmann, kom på idéen om en skipsavis. Franco hadde da seiret i
borgerkrigen, og Olafsen mente karene ombord hadde godt av å bli minnet om
det som skjedde og om fascismens fremmarsj. Og siden jeg kom mer eller
mindre rett fra skolebenken, mente Olafsen at det måtte være min jobb å føre
“Teneriffa-posten” i pennen.

Oppdraget var ikke meg i mot – jeg tok det som et tegn på at jeg var
“godkjent” og opptatt i kameratskapet akterut. Dessuten hadde jeg selv også
vært dypt engasjert i den spanske borgerkrigen. Følgelig satte jeg meg på
første frivakt til med de redskaper som var for hånden – en gammel skolepenn,
et blekkhus med grønt blekk og en blokk med skrivepapir. Slingringen over
Biscaya skulle ikke gjøre jobben enklere – og håndskriften min mer leselig. Et
vittig hode ombord sa senere at førstesiden minnet mer om grønne gresstrå i
vind enn en avis.

Som avtalt handlet “Teneriffaposten” hovedsakelig om Spania – om ikke-
innblandingsavtalen som hadde gjort den spanske republikken til fritt vilt for
Franco og hans tyske og italienske leietropper. Og naturligvis om den inter-
nasjonale brigaden som “fylte svikets avgrunn/og la seg selv til bro” som det
het i Ingeborg Refling Hagens klassiske dikt “Den internasjonale brigadens
kirkegård”. Arnulf Øverlands “Guernica” hadde vi også fått med oss.

Kort sagt, “Teneriffa-posten” gikk et sterkt propagandamessig tilsnitt –
slik det også hadde vært tilsiktet. Men avisa inneholdt ikke bare Spaniastoff.
Den hilste også overgangen til trevaktsystemet i alle norske skip over 2.500
tonn – en reform som trådte i kraft fra 1. juli 1939 – velkommen, og serverte
som seg hør og bør en god del muntre historier fra livet ombord – og i land.

Avisen som ble lest opp på et møte i matrosmessa, fikk god mottakelse,
og når det ble med bare dette ene nummeret, skyldtes det krigsutbruddet 2.
september samme år som snudde opp ned på hele vår tilværelse. Det ga oss
andre ting å tenke på, og de – riktignok sparsomme – nyheter om krigens gang,
var mer enn tilstrekkelig til å holde diskusjonen i messa og “selskapslugaren”
i gang.


Men skipsavisen ble ikke borte for godt. Den skulle dukke opp igjen mot
slutten av krigen. Da Sovjetunionen og USA hadde kommet med på alliert
side og den tyske frammarsjen etter hvert stoppet opp, begynte på mange
måter en ny tid – også for oss krigsseilere. Pessimismen og usikkerheten ble
avløst av en ny og klippefast tro på seier og hjemkomst. ITF (International
Transport Workers’ Federation) og Norsk Sjømannsforbund sendte ut sine
ettekrigsprogrammer, og interessen for fagforeningsarbeidet våknet til live
igjen. I en rekke skip ble det dannet skipsgrupper – deres virksomhet og
vedtak fikk etter hvert sin egen spalte i sjømannsforbundets medlemsblad – og
dermed ble spørsmålet om skipsaviser igjen satt på dagsordenen.

Selv var jeg med på å lansere to skipsaviser i de siste krigsårene –
“Thorshovsposten” ombord i motorankeren Thorshov og “Middelhavsposten”
ombord i Libertybåten Roald Amundsen. Den siste fikk navnet etter farten vi
gikk i. M/T Thorshov gikk på sin side i fart med flybensein og nafta mellom
Aruba og Cuaracao i hollandsk Vest-India og oljehavnen Avonmouth i
Bristolkanalen i England. Det var pumpemannen, Karl Arne Ahnger, som tok
initiativet til “Thorshovsposten”. Han hadde tidligere vært redaktør av en
annen skipsavis – “Atlanterhavsposten”- og var dessuten den stolte eier av et
gammelt skaberakk av en skrivemaskin som han skrev på med én finger.

Første nummer av “Thorshov-Posten” kom ut til jul 1942 og skulle – på
godt og vondt – bli en markert del av julefeiringen ombord. Vi hadde hatt en
hard tur vestover Atlanteren, ikke på grunn av fiendtlige angrep, men på
grunn av vedvarende uvær, tåke og kulde. Ruten var da også lagt mer nordlig
enn vanlig. Da vi var på høyde med Newfoundland, var hele båten fullstendig
ned-iset, og vi på dekket hadde vår fulle hyre med å hogge vekk isklumper fra
rigg og rær. Vi regnet imidlertid med at vi ville rekke fram til new York – vi
skulle innom der for å foreta noen reparasjoner på veg til Vest-India – tidsnok
til å få julen i land. Og tanken på dette, på jul i det norske Brooklyn, var nok
til å holde humøret oppe.

Det ble et kappløp med tiden, men vi rakk fram i tide – trodde vi – da vi
droppet ankeret på reden utenfor Staten Island om formiddagen på selveste
julekvelden. Men, akk! Mens vi sto langs rekka og stirret inn mot det for-
jettede land, kom det beskjed fra skipperen om at immigrsjonsmyndighetene
hadde stengt sine kontorer for julehelgen, og at vi ikke ville bli klarert for
landgang før tidligst 2. juledag.

Så mange forbannelser er vel sjelden blitt nedkalt over de amerikanske
myndigheter. Vi lurte jo også på hva galt vi hadde gjort for å fortjene dette
slaget 1 ansiktet. “- Det må være en Jonas ombord,” sa tømmermannen bittert
da han slukøret tuslet ned i lugaren. Men – hva annet kunne vi gjøre enn å
knytte nevene i bukselommen. En flaske norsk akevitt som stuerten satte på
julebordet ut på kvelden hjalp da litt på humøret. Og “Thorshovsposten”! Den
skulle bli kveldens høydepunkt både akerut og i offisersmessa midtskips.

Redaktør og pumpemann Ahnger hadde med litt bistand fra undertegnede
i siste liten fått i stand en presentasjon av mannskapet på vers, og på tross av
haltende rim og rytme, vakte den stor jubel der akterut. For sikkerhets skyld
begynte den med følgende formaning:

 

Sitt nå rolig mens jeg skal lese,
la smilet lyse over hele fjeset.

Det er bare skøy, ei alvors ord, .
det kan nok serveres ved julebord.

Her er ellers noen utdrag av presentasjonene:
Nu skal dere høre, dere må ikke le,
Grande har kjøpt seg et mango-tre
og nå skal han leve på frukt og boller
for han får aldri gebiss som holder.

Han Per har sagt han er lei av sjøen
og at han snart vil slå seg ned i støen

– med gard og grunn og krøtter på båsen
og ei ku som rauter opp i åsen.

Å snakke om jenter syns Morten er trivlig.
Da blir han både høyrøstet og livlig.
Over i Halifax venter en jente.

Men Morten – han klarer ikke å vente.
Og Ramberg han farer på bølgen blå.
Bensin og nafta han frakter på.

Om andre laster han kunne få,
han ville aldri fra “Thorshov” gå
Til dette siste diktet er det ellers å si at Ramberg, den eldste matrosen
ombord, stadig gikk rundt og forbannet sin skjebne som hadde havnet ham
ombord i en bensin-tanker. Han var likevel den som lo høyest da diktet ble
lest. En annen referanse til krigen var diktet om “trikker’n” (elektrikteren) –
Olav Urvik – som hadde kommet seg over Nordsjøen til England etter at Hitler
slo til mot Norge:

Hitler han er en forferdelig mann.
Trikkern likte slets ikke ham.
Så tok han sitt pikk og sitt pakk og sitt spann
og reiste over til Engeland.

Som enhver annen skikkelig avis hadde “Thorshov-Posten” også gitt plass for
“annonser”, bl. a. for “Vetlesens Bokhandel A/S”. Den lød slik:

I anledning av at det nå er 25 år siden den røde julestjerne steg over Kremlins

kupler, holder Vetlesens Bokhandel A/S utsalg til spesielle lave priser. Hvis De

ikke kan kunsten å bli rød, så kjøp Vetlesens spesial-litteratur og lær!
Ellers måtte vår gamle hederskronede tømmermann, Knoff, stå for dette
galgenhumoristiske spesial-tilbudet:

Knoffs Trelasthandel

I tider som disse kan det være usikkert når døden inntreffer. Sørg for å ha deres

på det tørre. Bestill likkiste i dag hos Knoffs Trelasthandel. Motto: Bedre føre

var enn efter snar!
Underholdningsstoffet dominerte, som det vil fremgå, dette første nummer av
“Thorshovsposten”. Det var da også hensikten. Redaksjonen hadde imidlertid
også funnet plass for en lederartikkel med oppfordring til å slutte opp om
fagforeningsvirksomheten ombord og stå vakt for sjøfolkenes interesser. Et
referat fra det siste skipsmøtet var dessuten med – selv om også dette var gitt
en humoristisk ramme.

Skuffelsen over å bli nektet landlov satte – naturlig nok – likevel sitt preg
på feiringen av denne julekvelden. Lyshavet fra et myldrende Brooklyn lot oss
heller ikke glemme hva vi gikk glipp av. Og etter hvert som akevitten og
andre drikkevarer gjorde sin virkning, kunne stemningen tidvis bli temmelig
høyrøstet og amper. Den eneste som havnet i et oppgjør på tørre nevene, var
imidlertid undertegnede. Og det hadde forsåvidt også sammenheng med
“Thorshovsposten”.

Under opplesningen av avisen i matrosmessa kom tilfeldigvis 2. styrmann
innom for å ønske god jul. Han ble sittende og moret seg åpenbart godt.
Resultatene var i hvert fall at han inviterte meg med opp i offisersmessa for å
lese opp avisen der også. Dette falt imidlertid ikke i god jord hos 2.
maskinisten. Han hadde åpenbart sett litt dypt i glasset, og mente at en kar .
som meg ikke hadde noe å gjøre i offisersmessa. Det falt i den forbindelse en
del fornærmende ord, og det var nære på at vi tørnet sammen der og da.
Skipperen, en stødig og rolig kar, beklaget annenmaskinistens oppførsel, men
ba meg likevel om å gå så snart jeg var ferdig med opplesningen, for å unngå
bråk, som han sa. Men bråk ble det likevel. Da jeg senere støtte sammen med
2. maskinisten på dekket – jeg må innrømme at jeg hadde passet ham opp – røk
vi i hop på tørre nevene. I neste nummer av “Thorshovsposten” ble dette
oppgjøret skildret i disse verselinjene:

Blant de høye Andren talte
crewet midt imot,
men for dette han betalte
dyrt med eget blod.
For på mannen Oslo malte
en “shiner” som forslo.
Elsker, elsker det å tenke
på en Brooklyn-kro,
men vår annenmester måtte
holde seg i ro.

I det hele tatt var julefeiringen et gjennomgangstema i dette nummeret. Et
fantasifullt dikt med livfulle skildringer av tildragelser som angivelig også
skulle ha funnet sted denne minneverdige kvelden fylte således ikke mindre
enn tre sider. Dertil kom en beretning om et uforklarlig tyveri som hadde
funnet sted mens festen pågikk. Dette var imidlertid en sann historie, selv om
den var utbrodert til det ugjenkjennelige. Da størmann – for anledningen kalt
Kristian den Første – ut på morgentimene vendte tilbake til sin lugar, oppdaget
han nemlig at hodeputen hans hadde forsvunnet. Mange teorier ble lansert i
reportasjen – ikke alle like smigrende for størmann – men puten var og ble
borte. Omtalen av størmann førte forøvrig til at redaksjonen fikk seg en
kraftig skrape av Ahnger som i mellomtiden var blitt forfremmet til 4.
maskinist – opphøyet i adelsstanden, som det het i “Thorshovsposten” – og
dermed hadde fratrådt som redaktør før utgivelsen av dette nummeret.

Det skjedde også andre endringer ombord under oppholdet i New York.
Kokken og tillitsmannen ble begge sykeavmønstret og fikk seg selvsagt noen
minneord i avisen. Kokken var en gammel uteseiler og hadde også noen år
drevet fiske ut fra Alaska. Han var dypt religiøs, og hans tale var gjerne
krydret med sitater fra bibelen. Særlig hadde han en forkjærighet for Kong
Salomos ordspråk, derav oppnavnet Salomon den Vrede. Han hadde imidler-
tid også en forkjærlighet for glasset, og da skulle det lite til før han ble opp-
hisset og høyrøstet. I “Thorshovsposten”s nr. I var han blitt presentert på
denne måten:
Over alle oss her nede.
har vi kokken, Salomon den Vrede.
En stadig strøm av bibelens ord
og banning i et mektig kor,
samt lukt av grøt og fleskesvor
følger i hans brede spor.
I avskjedsdiktet – etter at han hadde forlatt skuta – var tonen unektelig noe
skarpere, selv om de fleste av oss hadde hatt en godhet for den gamle
uteseileren:

In Memoriam.

Et blodig redselsregimente
her forleden sine dager endte
da kong Alkohols profet,
Salomon den Vrede, som I vet,
vår gamle mesterkokk,
i lysken fikk et brokk,
og i land i New York dro.

Båsens vinterfrakk
tok han med seg da han stakk.
Og litt gammel gjeld
tok han med “as well”.
men “Tømmer” mener det
var en billig pris for fred.

Oh, Salomon, oh Salomon, du ble nok full og vred,
men det du kokte sammen det glei da alltid ned.

Og derfor skal vi lyse ditt minne evig fred.
Avskjeden med tillitsmannen ble benyttet til en ny og manende appell om å
støtte opp om organisasjonsarbeidet ombord. Det var forøvrig nokså over-
flødig – organisasjonsprosenten akterut var 100%, og så sant de ikke var på
vakt, møtte man trofast opp på møtene.

 

Mens de to numrene av “Thorshovsposten” trofast har fulgt meg i alle år, sitter
jeg bar igjen med enkelte kladdeark fra “Middelhavsposten”. S/S Roald
Amundsen var et av de berømmelige Liberty-skipene, de første helsveisede
skip bygget etter samlebånd-prinsippet, og på rekordtid ved det såkalte
Kaiser-verftene på vestkysten av USA. Disse skipene var – naturlig nok, siden
de ble bygd under krigen og for krigsfart – særdeles godt bestykket. Dette
førte også med seg at det i tillegg til den vanlige dekksbesetningen ble
påmønstret et større antall enn vanlig av de såkalte matros/skyttere fra
Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten (SSH).

På Roald Amundsen var det på min tid, dvs. vinteren og våren 1943/44 7-
8 slike skyttere under ledelse av en væpningsoffiser. Mens de ordinære
mannskapene i Libertyskipene bodde midtskips, var det innrettet egne
kvarterer for skytterne akterut. Når de ikke trenges til bemanning og
vedlikehold av skytset, gjorde de vanlig dekksarbeide sammen med
matrosene. De fleste hadde da også yrkesbakgrunn som sjøfolk, som
etterhvert som handelsflåten ble redusert som følge av fiendtlige angrep,
enten meldte seg frivillig eller ble rekruttert til marinen. Som matros/skyttere
beholdt de imidlertid sin tarifflønn, og de fleste opprettholdt sitt medlemskap
i sjømannsorganisasjonene.

Ombord i Roald Amundsen utgjorde skytterne og det ordinære
mannskapet en samlet gjeng som holdt lag både ombord og i land. Skytterne
deltok også med samme interesse som oss andre i møtevirksomheten ombord,
og var blant de ivrigste da det ut på våren 1944 ble fremmet forslag om å gå
i gang med en skipsavis – “Middelhavsposten”. Av de tre bidragene jeg sitter
igjen med, var da også to forfattet av dem. Det ene er en uskyldig beretning
med tittelen “En deilig badetur”. Den henter sitt stoff fra en søndagsutflukt
mens Roald Amundsen lå i den vesle havnebyen Arzew i Algerie, noen mil
vest for Oran, og har sitt tydelige forbilde i skolestilen.

Den andre bidraget var en skøyeraktig og underfundig beretning om en av
matrosene som sniker seg akterut for å tjulåne en pøs hos skytterne som
angivelig hade så meget bedre orden på tingene sine. Dette gir gjennom
ufrivillige sammenstøt anledning til å presentere en del av skytterne og deres
fritidssysler. Bl. a. møter matrosen “allmektige Elizabeth” som driver øvelser
på trekkspillet sitt. ” – Hvor pokker har jeg hørt denne melodien før,” funderer
han, “den forekommer meg så underlig kjent. Jo, nå husker jeg det, det var
den gang grisen hadde satt seg fast i garen hjemme.” Neste møte er med den
matglade Tveitan som nettopp hadde “hvitkalket sin lugar med alle årets
helligdager lysende på skottet”. Matrosen blir likevel så imponert over det han
får se, at han der og da beslutter at det første han skal gjøre når de kommer 1
havn, er “å gå forbi alle barer og direkte på marinekontoret for å sende en
ansøkning om opptak ved skytterskolen”.

En kar som betydde mye for det hyggelige og avslappede miljøet ombord
i Roald Amundsen var en matros ved navn Tepsel. Han var av same-ætt og sto
mer eller mindre sentralt i alt vi foretok oss på fritiden. Han introduserte bl.a.
“den røde sangboken”, en samling av kjente sanger og viser, utgitt av avisen
Nordisk Tidende i Brooklyn. Den var vår trofaste følgesvenn ved alle våre
mer løsslupne sammenkomster. Tepsel var ellers oppslukt av Snorre og de
norske kongesagaene, derav navnet “Tepsel-kongen”. Jørgen Moes
“Fanitullen” var en annen favoritt ombord, og satte bl.a. sitt preg på dette
dikteriske bidraget til “Middelhavsposten”:
I hine hårde dage med vindrikk og svir,

da Kong Tepsel gikk til gudeblot med kniven løst i slir,

og da karene til gildet tok den røde sangbok med

som de kunne lufte sine stemmers velklang med

da forstyrret mange sjøslag den sene nattefred.

Når bommene var toppet og lukene gjort klar

da dro de strak av gårde til byens første bar

Nå skal det riktig festes, ti den tapre sjøens mann

kan saktens vel behøve å kysse glassets rand.

I krig med ubåtpakket med store mannetap,

da må jo nerven støes fra flaskehalsens gap.
De følgende strofer skildrer utviklingen av en hei dundrende fest med kvinner
og vin, som avsluttes i mannskapsmessa ombord, hvor de høyrøstede sang-
øvelsene bl.a. vekker opp en forbannet størmann. Men –

om morgenen dog de springer så lett i mastetopp,

og rusen føles bare som et minne i vår kropp.
I avslutningsverset trer så inspirasjonskilden – Fanitullen – tydelig fram igjen:

Middelhavet kalles ennå den ville fart,

hvor karene de fester og festen den går hardt.

Og vendes atter kursen mot vindrikk og svir,

da løsner atter kniven i Tepsel-kongens slir.

Det må tilføyes at Tepsel i virkelighetens verden var Roald Amundsens
mest fredsommelige og vennesæle sjel. Det var aldri noe trøbbel med ham,
uansett hva han hadde lagt innpå. Han var da også den eneste som hadde
betenkeligheter da forslaget om å starte en skipsavis ble lagt frem – han var
engstelig for at den ville komme til å inneholde innlegg og utfall som ville
skape uvennskap og krangel ombord.

Selv om vi ikke sa nei takk til en fest, glemte vi heller ikke organisasjons-
arbeidet under land. Lå det andre norske skip i havn, var det ikke så sjelden
vi tok oss en tur ombord for å høre nytt og diskutere saker av felles interesse.
Referater fra gruppemøter ble sendt Sjømannsforbundets medlemsblad, og
det gjaldt også et “Åpent brev til Nortraships ledelse” hvor skipsgruppen rettet
skarp kritikk mot Nortraship i en rekke spørsmål, og advarte ledelsen mot
eventuelle planer om å berøve sjøfolkene de goder de var blitt innrømmet
under krigen, slik som flat skatt, tørnsystem ved forhyring, sykepenger,
tariffestet rett til ferie og et bedre kosthold. Brevet som var undertegnet
“Mannskapet på s.s Roald Amundsen” lovet rederne krig på kniven om de
forsøkte seg på dette, og forsikret at de da ville finne hver eneste norske
sjømann “fylket bak organisasjonen i en enighet og beredskap som aldri før i
norsk sjøfarts historie”.
Brevet inngikk som lederartikkel i “Middelhavsposten” og fant også veien
til Norsk Sjømannsforbunds Medlemsblad (nr. 3/1944). Det førte til atskillige
reaksjoner, også fra rederhold, og skipsavisen på Roald Amundsen kom der-
med til å legge opp til en debatt som kom til å vare ved langt inn i etterkrigs-
Norge.

Selv mønstret jeg av Roald Amundsen i slutten av mai samme år og, så
vidt jeg vet, ble dette det ene nummeret av “Middelhavsposten”. Senere – som
redaksjonssekretær i Sjømannsforbundets medlemsblad — fikk jeg imidlertid
flere brev og innlegg fra skipsgrupper som også hadde satt i gang med
skipsavis. Som nevnt innledningsvis, skjedde en markert oppblomstring av
organisasjonsarbeidet og skipsgruppevirksomheten mot slutten av krigen –
etter hvert som hjemkomsten nærmet seg og skipsfartens framtid i et frigjort
Norge ble et stadig hetere diskusjonstema.

I de hektiske årene etter krigen ble imidlertid mye av denne debatten –
naturlig nok – flyttet over i fagbladene og de hjemlige avisene. Utsendelse av
avløsningsmannskaper og store utskiftninger av mannskapet gjorde også en
kontinuerlig skipsgruppevirksomhet problematisk. Fra mitt utsiktspunkt så
det i hvert fall ut til at skipsavisene, slik de framsto under krigen, etter hvert
forsvant ut av bildet. Dette henger naturligvis også sammen med at moderne
kommunikasjonsmidler etter hvert førte skipssamfunnet ut av den isolasjon
som i sin tid gjorde skipsavisen til en populær avveksling i hverdagen.
Siste ord om skipsavisene var imidlertid ennå ikke sagt. Så sent som i
påsken 1982 sendte NRK radioen på initiativ av programredaktør Per Bøhn
en serie på fem programmer om hverdagslivet ombord under krigen slik det
avspeilet seg i skipsavisene. Det resulterte bl. a. 1 at jeg fra en kontakt i
Porsgrunn fikk tilsendt noen eksemplarer av “Ko-Øget”, en skipsavis som
kom ut på den norske jageren KNM Stord under krigen. Innholdet her lå
forholdsvis tett opp til hva som er referert tidligere – spøkefulle beretninger
fra episoder ombord og i land, skrevet dels på vers og dels på prosa, de
forunderligste skinnannonser og meldinger, samt dikt og annet småstoff.

Der hvor “Ko-Øget”, som forøvrig mot slutten av krigen endret navn til
“Gibraltarposten” – antagelig fordi KNM Stord ble stasjonert der – lå et
hestehode foran sine konkurrenter i handelsflåten, var når det gjaldt
illustrasjoner. “Ko-Øget/Gibraltarposten” er således fra første til siste side
prydet med de lekreste og mest fantasifulle karikaturtegninger. KNM Stord
må derfor åpenbart ha hattt en begavet avis-tegner blant besetningern.

Med andre ord: Også marinen hadde i likhet med handelsflåten sine
skipsaviser under krigen!

1997, med tillatelse i fra Norsk maritim museum.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.