Skytter på New Foundland og Japan.

Retthval med barder på 7 fot.
Japansk begeistring og belønning.

Hvalskytter M. E. Davidsen, Veierland

En hedersmann

I hvalfanger- og sjømannssproget har man et ord, som heter «en kall badegjest». Det betegner en mann med stålnerver og en ubøielig energi i farefulle situasjoner eller når et viktig arbeide skal utføres, alle hindringer- tiltross.
Det er ikke få innen standen, som med full rett bærer dette hedersnavn, men vi kjenner ingen som det passer bedre på enn hvalskytter M. E. Davidsen, Veierland. Han inntar forsåvidt også en særstilling blant hvalskytterne som han kan notere 16 års tjenestetid i Japan.

Davidsen er født på gården Alby, Veierland, den 6. oktober 1874. Han mangler således ennu to år på å kunne runde det tall, som skulde gjøre ham berettiget til å «komme i avisen». Men da alder ikke synes å spille nogen rolle for denne manns vedkommende, tok vi ham høflig tilside og bombarderte ham med spørsmål — ikke fordi han er så og så gammel, men fordi han er hvalskytter Davidsen fra Veierland.

Selv De hr. Davidsen, må ha en ramme.

Femten år gammel ombord i en fangstskute, ikke sant?  Akkurat så ja. Hun bar navnet «Fremad», var selvfølgelig en Sandefjordsskute, og førtes av kaptein Christian Hansen. Vi fanget bottlenose i
Nordishavet. Det var i 1890. Så gikk jeg i koffardifart i 4 år, leste derpå navigasjon med Andersen i Sandefjord. I årene 1893—1904 var jeg på bottlenosefangst, dels som styrmann, dels som skytter med «Hvite Stjerne», «Kvik» og «Bos». I 1903 avløste jeg kaptein Halvor Andersen som fører av «Bos», gikk i 1904 som styrmann og skytter med «Hertha», året efter førte jeg hvalbåten «Skuld»,
tilhørende Albert Grøn, med fangstfelt på Færøene. Og så bar det vestover som skytter med hvalbåten «Hump», tilhørende Job. Brothers & Co. Lmt.
med New Founland som fangstfelt. Her drev jeg da i hele 5 sesonger over ett. Så hendte det sig, at direktøren for det japanske selskap Naigan Suisan & Co., Osaka, kom innom New Foundland på sin jakt efter kompetent skytter til det vanskelige fangstfelt på Japan. Han bød mig gode betingelser, og jeg drog med til Japan.

Stop litt, herr Davidsen, var det bare hval De jaget i disse fem år på New Founland?

Davidsen, som har arbeidet sig op i en viss uværsstemning ved tanken på det avskylige New Foundlandfelt, har vanskelig for å:gli over i
en blidere stemning, men omsider former leperne sig til et smil: — Nei, det var ikke bare hval, på New Foundland møtte jeg miss
Florence De Grish Trinity. Ikke sånn å forstå at jeg jaget henne det hele gikk pent og pyntelig for sig, og hun blev da min hustru.

Det høres bra ut. Bryllupsreisen, takk!

— Den var såmen interessant nok. Den gikk over Bermont State, Montreal, Wancuver, Victoria Columbia og derfra till Japan med et deilig japansk i Dassasjerskib. Efter et kortvarig ophold i Japan reiste min hustru hjem til Kanada. Jeg gikk ivei med å skyte hval, og efter fem års forløp gikk mitt selskap inn i Japans største hvalfangerselskap «The Oriental Whaling Co. Lmt., hvor jeg fortsatte uavbrutt i 11 år til
1927. Så gikk jeg hjem og blev året efter med «Sevilla», disponent Jahre & Co. Sesongen 1930—31 hadde jeg «Fraternitas»” nve hvalbåt «Tas I», som jeg førte fra Sandefjord til fangstfeltet. Der har De hele stasen .

— Mange takk. Det var ikke så lite enda. De blev så hård i stemmen, da De snakket om fangstfeltet på New Founland.
Var det så slemt?

— Spor de andre, som har lagt igjen humøret sitt der borte. Tåke, vrangvillig is og all annen elendighet. Fy!

— Men Japan, da?

— Da jeg kom til Japan gikk hvalen nær land, men var sky og uhyre vanskelig å komme på skuddhold. Det var i 1912. Da var hvalfangsten allerede på
retur der nede. Til å begynne med var blåhvalen så tam at bestyreren, når han var med ute, kunde peke ut -den hval han ønsket sig, og han fikk den.

Behandlingen av spekket?

— Til å begynne med blev spekket kokt i store bøikegryter, men efter hvert gikk man over til åpne koker og presskjeler. Kjøttet blev dog mest solgt som fin matvare og stod i pris på høide med oksekjøtt. En god blåhval var ved vintertid for kjøttets vedkommende verd sine 20—30,000 kroner. Mange
tror, at japaneren ikke er nøie. Jo, han har såmen en fin nese og en kresen smak. For å bevare hvalen frisk og appetitlig kuttet vi opp for avløp av blodet og pumpet koldt vann inn i maven på den. Da holdt den sig godt under slepen. Små motorbåter kom ut til oss og til stasjonen og fraktet kjøttet videre til markedet.

Mannskap og hyrer?

— Vi hadde bare japanere ombord. Hyren var omtrent 14. av hyren på norske hvalbåter. Østens barn er ikke fullt så rolige og koldblodige som vi. I januar 1912 skjøt jeg en rethval, og De kan tro der blev opstandelse — slepen foregikk hele tiden under øredøvende fløitestøt og med alle flag og vimpler
oppe. Steamen minket i den grad, at det var bare såvidt vi klarte oss inn til stasjonen. Mannskapene var elleville, og tusener av begeistrede japanere mottok oss på stasjonen med høie rop
og annen hyldest. Der blev holdt stor festmiddag, hvor min ringhet blev anbragt på hedersplassen, sittende på det japanske nasjonalflagg og omgitt av vakre ladies. Ved anledningen blev jeg overrakt et vakkert rullur med kjede som hedersgave fra hovedkontoret! Spør, om japanerne forstår sig
på rettval. Det var også en pen rugg, — bardene målte sine 7 fot, og den blev utgjort i en masse penger. Mens festmiddagen pågikk blev der reist lange stiger for flenserne, som under tilskuernes begeistring gjorde sin gjerning med knivene.
La mig straks nevne, at jeg aldrig hadde nogen trouble med folkene, I hele 7 år hadde jeg det samme mannskap. Kompaniet hadde ikke mindre enn 20 stasjoner rundt kysten.

Eventyr iland?

— Ingen kan opholde sig 16 år I Japan, uten å oppleve eventyr iland. Og vi var sammen om dem, min hustru og jeg.
Hun har trolig delt sin manns skjebne der ute i hele 7 år, har været med ombord under fangsten og er antagelig mere «helbefaren» enn nogen annen i sin stilling. Vi har også i minne det forferdelige jordskjelv som rammet Japan under vårt opphold der ute. Vi gikk heldigvis klar av selve ”katastrofen, da vi i den tiden opholdt oss på Nord Japan, men vi hørte frykteligé ting om begivenheten. Der blev laget menneskebål med tusener av lik som blev overdynket med parafin og
satt fyr på. Og nøden blandt de gjenlevende kan ikke skildres med ord.

I samtalens løp uttalt herr Davidsen, at der antagelig for tiden er: engagert 15 norske hvalskyttere i Japan, men efterhvert blev der utdannet japanske skyttere, så de var snart selvhjulpne også på dette område.

Ved hjemreisen i 1927 blev Herr Davidsen overrakt to vakre sølvpokaler som erkjentlighetsgave for sitt mangeårige og dyktige arbeide i det japanske selskaps tjeneste.

SB

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.