Slavehandler i land

«Om natten etter to glass ute på hundevakten var vi alle i ar-beid med å vende fra landet, men tross alle våre
anstrengelser kunne vi ikke på noen måte få skipet til vinden eller bære av. På samme tid ble vi også vår de
første brenninger, og like etter støtte vi på en klippe. Hele natten fortsatte med storm og snødrev. Styrtsjøer
slo over skipet, men det ble likevel stående fast på grunnen, og da dagningen kom fikk vi se at bunnen på skipet
var aldeles «i støkker slagen» og rommet fylt med vann. Vi så land, men ingen båter eller fartøyer som kunne
bringe oss frelse, og ved middagstider besluttet styrmannen, båtsmann Peter Adams, matros Hans Perssen og en
passasjer ved navn Christian at de ville forlate skipet og forsøke å redde sine liv. Klokken to om ettermiddagen kom
de i skipsbåten lykkelig inn til Narestø, hvorpå styrmannen straks gjorde «anstalt».
Samme kveld før de ut med ert losbåt samt tre andre båter bemannet med folk fra stedet for å gjøre seg den umake å
redde meg, skipsgutten og en passasjer, samt berge alt som berges kunne. På grunn av den svære sjøen og stormen som
ennå hersket, kunne de ikke komme til skipet med noen båt, og vi måtte fire ut en boye med line som drev ned til båtene.
Ved hjelp av denne linen ble så skipsgutten og passasjeren reddet, idet de styrtet seg i sjøen og ble halt inn.
Selv ville jeg ikke forlate mitt skip, men klokken fem om kvelden måtte også jeg selv gå fra borde og ble halt ombord
i losbåten. Selv om vinden på dette tidspunkt hadde lagt seg, var sjøen i sterk bevegelse, og da nattemørket falt på
måtte vi oppgi enhver tanke om å berge fra skipet og fra det drivende gods.» Sitatet er et utdrag av den forklaring
skipper Pieter God-bers avla for sjøretten i Narestø den 8. november 1745, og som det het på datidens språk,
«andgaaende dend ulykke Ham er tilføyet idet hans førende Smacke Det Forgylte Lam kalde! herved Stædet ongefær Een halv
Mile fra Landet er tilset og Strandet». Egentlig er dette gamle aktstykket ikke bemerkelsesverdig. Riktignok er det en
beretning om et skips stormfulle reise i Nordsjøen, en reise som til slutt endte i Målen-steina. Men både skipper Godbørs,
hans mannskap og hans to passasjerer slapp fra det med en våt trøye. Målcn har opp gjennom tiden forårsaket atskillig
mer dramatiske strandinger.
Langt mer interessant er et brev som en av passasjerene skrev i sitt losji inne i Narestø, bare noen timer etter sitt kalde bad.
Brevet var slitet til det kongelige danske Vestindiske og Guineiske Kompagnie i København, og avsenderen var
Ludvig Ferdinand Rømer, kjent navn fra dansk slavehandel-historie i afrikanske kolonier. Rømer forteller de «høy velbOrne,
høyedle og velhårne, veledle og velbyrdige høye herrer, preses og direktører» i Kompagniet at han hadde vært på vei fra
Amsterdam til København for å rapportere om hvor dårlig det nå sto til med forretningene på Guinea-kysten, hvor han hadde
tjenestegjort i tre år: «Så har den Allerhøyeste straffet oss så hårdt, at skiper er strandet i natt her i Norge en mil ute i sjøen,
og jeg slett intet har berget uten mitt eget liv.» Rømer ber derfor om hjelp til å komme seg til København, «så jeg kan få gi en
helt fullkommen efterretning om alle de bedrøvelige tilstander der har vært på fonn Chrisriansborg».
Brevet fra Narestø ble sendt den 5. november 1745. Tre uker senere har Rømer kommet seg til København ved hjelp av en skipper
som har latt ham reise gratis. Han skriver nå et nytt brev til den høye Direksjon, datert København den 27. november.
Ludvig Ferdinand Rømer gir dette bildet av det som skjedde ved forliset: «Matrosene gikk fra oss i båten og lot skipperen, en
skipsdreng og meg selv bli igjen på vraket. En av skipsfolkene trodde at skipet ville være slått i stykker i løpet av få minutter,
og at vi ikke ville komme derfra. Han tok blant annet med seg noen papegøyer som tilhører meg, men som han mente nå var hans, da
jeg ikke kunne berges. Og det er alt hva jeg har av min eiendom i behold. Men dert A Ilerhøyeste var oss nådig. Det ble bedre vær
om ettermiddagen, og noen joller kom fra landet og vi kunne kaste ut en bøye med et tau som drev ned til båtene. Siden måtte vi
springe i havet med tauet rundt livet, og vi ble alle berget. Den andre dagen var det ganske stille, og det første jeg fikk høre
var at min kiste var brutt opp og alt mitt gods forsvunnet. Jeg var dermed i en miserabel tilstand så jeg ikke engang hadde midler
til at bekoste min videre reise til København, om ikke en islandsk skipper hadde tatt rang med for intet. Nu har jeg slett ingen
råd til at skjule min kropp i dette strenge klima. Deres eksellense og høye herrer ber jeg derfor underdanigst og allerydmykst om
forståelse for den ulykke jeg nå er kom-met i, og at den høye Direksjon kan være tjent med at jeg utferdiger skriftlig på hvilken
måte det høye Kompagnie kan være fri for slike skadelige tilfeller som har tildradd seg i noen år på Guinea-kysten.
Og at de høye herrer akter meg for å være dyktig nok til at tjene dem på Kysten igjen, slik at de vil betale meg min gasje til der
atter går ut et skip herfra til Gui-nea. Jeg forplikter meg til som tidligere at tjene det høye Kompagnie med all troskap og nidkjærhet.
Til slutt forsikrer jeg den høye Direksjon at det er bare nø-den som tvinger meg til at være til Deres besvær. Jeg ville, om jeg kunne,
erstatte min reise på en annen måte, og tjene det høye Kompagnie og mitt fedreland så lenge jeg lever. Jeg er med største underkastelse,
underdanigst og allerydmykst tjener, Ludvig Ferdinand Rømer.»
Brevene fra Rømer gjorde antakelig inntrykk på den høye Di-reksjon. Året etter var Rømer igjen å finne på fortet Christiansborg, og
nå som kjøpmann. I de neste tre år ble han en markant skikkelse i dansk slavehandel. Han forsto ikke bare å tjene det høye Kompagnie,
men også egen lommebok, og var en av de få fra Guinea-kysten som vendte tilbake som en holden mann. Han slo seg ned i København som
kjøpmann og fikk pen-gene til å yngle. Giftet seg og avlet barn, og presterte også å bli forfatter i sine siste leveår. Hans bok,
«Tilforladelig Efterretning om Kysten Guinea», utgitt i 1760, ga sikkert mange visdom, ikke minst på grunn av de fromme forord av
den kjente teolog Erik Pontoppidan. Slavehandel kunne nok synes å stride mot det kristne bud om kjærlighet, men man måtte se på de
dyrebare fruktene den førte med seg. Det nyttet ikke predike kristendom for afrika-nere, da disse overtroiske arme mennesker ikke ville
ta i mot sannhetens rike tilbudt i deres eget land. Ved overførelse til Vestindia kom vel de fleste av dem til bedre kunnskap om Gud og
hans rike, følgelig «bleve de Christi Frigiorte, skiønt Menniskens Tienere». Rette ord i den rette tid. Både aksjonærene som satte sine
penger på spill, og besetningen på dødsseilerne kunne saktens trenge litt åndelig ballast. De seilte ikke bare for mammon, men også
for Vårherre. Argumentet er ikke ukjent i våre dager heller.
Hvor skattene fra Rømers oppbrukne reisekiste havnet, vet vi ikke. Ellers var der nok å berge fra forliste Det Forgylte Lam.
Selv om det var et lite skip, var hun dyktig lastet med stykkgods, piper, tobakk, krydderier, fargetre, ost, poteter, mandler, bomull,
kamelhår m.m. Spesielt nevnes en «fustage rottekrutt» (arsenikk), som ble tatt godt vare på etter den var berget og på en betryggende
måte sendt til sin adresse i København. Det øvrige ble etter skikk og bruk solgt på auksjon inne i Narestø.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 20 MB. You can upload: image. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.