«Southern Queen» kolliderer med isflak

Meldingen om «Delphin»s forlis var tatt inn i avisene 24. februar. Dagen efter — den 25. februar — Kunne de samme aviser hente fram sine feteste typer til en ny ulykkesoverskrift: Flytende kokeri «Southern Queen» sunket efter kollisjon med isflak. Mannskapet reddet og er på vei til Montevideo. Over 20000 fat olje tapt.

Ja, dette var nok et alvorlig sjokk for A. C. Olsen og de mange Sandefjords familier som hadde sine med «Southern Queen» eller «Kvina» som Kokeriet populært ble kalt. Ulykken skjedde 60 mil øst av Syd Orkney, kl. 7.35 den 24. februar. Isflaket hadde tørnet mot fyrrommet på bakbord side. Det så igrunnen ikke så farlig ut dette isflaket, men hadde dyptsittende «utløpere» som flenget opp skipssiden. Braket var kraftig, og mannskapet skjønte snart at situasjonen var alvorlig. Heldigvis ble isen sittende fast i det hullet den selv hadde laget, og dette stoppet nok vannet noen minutter, slik at fyrbøterne greidde å komme seg opp. Men de var ikke kommet så langt opp i leiderne før vannstrålen stod inn gjennom
det gapende hullet. Alle ble øyeblikkelig vekket og fikk ordre om å kle seg godt. Skipet måtte forlates hurtigst mulig. Fire livbåter og en motorbåt ble satt på vannet, og trådløsen rapporterte ulykken til hvalbåtene, med ordre.om å komme til assistanse.
Det hendte mens karene satt i livbåten at en av maskinistene sa: «Det er sønd på alle grisæne».

Javist var det det. Og dermed ror en av båtene inn til skuta igjen, hvorefter noen av Karene går ombord for å avlive grisene. De hadde jo endel levende slakt fremdeles. Men noe griseslakteri ble det dessverre ikke, dertil var tiden for knapp, og noen risiko turde karene ikke ta. Det fortelles også en annen sørgelig historie fra «Queen»s forlis: 3. styrmann Oscar Engeli hadde tatt en desperat beslutning om å slutte å røke, og hadde ikke rørt en sigarett hele sesongen. Stor var derfor bedrøvelsen blant mannskapet straks efter at de fra livbåtene var tatt ombord i hvalbåtene: Hvem andre sto der på dekket og dampet på en sigarett enn 3. styrmann!

«Vi driver med sånt»

Det kan fortelles mange pussige eller la oss si tragikomiske episoder fra dette forliset, for en god del av dem som var med, går her hjemme i byen vår nu, som middelaldrende ærverdige borgere. Bare en liten historie skal jeg ta med: Av «Professor Gruvel»s mannskap var to karer kommet ombord i «Queen» tidligere i sesongen, og opplevde altså to forlis på kort tid. Da de rolige og rutinerte hoppet opp på dekket på en av hvalbåtene efter forliset, var det en matros på hvalbåten som sa: «Jøss, kommer dere også?» «Jada,» svarte de to, «vi driver lissom med sånt vis.”

«C. A. Larsen» grunnstøter

Som en passende avslutning på skildringen av denne bedrøvelige hvalfangstsesong, får vi da også ta med «C. A. Larsen»s grunnstøtning på Stewart Islands. — Hvalfangerselskapet «Rosshavet»s to kokerier, «Sir James Clark Ross» og «C. A. Larsen» var på hjemtur fra feltet i Rosshavet med full fangst. «C. A. Larsen» var dengang verdens største flytende Kokeri. Fangsten utgjorde 76000 fat.

Selv om folk i Sandefjord denne vinter så å si hadde vendet seg til de mange ulykkesmeldinger fra feltet, vakte nok telegrammet om «C. A. Larsen»s grunnstøtning stor oppsikt. En svimlende kapital stod her på spill, ja, det kunne vel være spørsmål om assurandørene ville greie en slik katastrofe på en anstendig måte. Skip og fangst var assurert for nesten 11 millioner, en svimlende sum i 1928!

«Rosshavet»s hvalbåter pleidde å gå i opplag på Stewart Islands ved New Zealand, og «C. A. Larsen» var altså på vei inn til opplagsstedet da ulykken inntraff. Dagen efter innløp et nytt telegram, hvor situasjonen ble betegnet som ytterst alvorlig. 8 oljetanker var ødelagt, og verdien av den tapte olje ble anslått til 300000 pund sterling.

Fra feltet i Rosshavet opp til Stewart Islands hadde kokeri og hvalbåter stormfullt vær. Oppunder land hadde hvalbåtene gått foran, og ingen ombord i kokeriet merket noe før «C. A. Larsen» satt fast. I hui og hast ble alle mann unntagen selve skipsmannskapet tatt ombord i hvalbåtene, hvor de ble natten over. Dagen efter kom de ombord igjen. Skipet lå ved høyvanne så dypt at brønnene forut lå under vann. Kaptein Nilsen fikk stor honnør for sin dyktige manøvrering, da han
førte skipet av grunnen og satte det på land akkurat på det rette stedet. Alt som kunne gjøres for å redde skuta og last ble gjort, og skaden ble da også mindre enn man fra først av hadde fryktet.

Vi har spurt en av realskolens lærere som var med på «C.A. Larsen»s grunnstøtning, om hva han husker best fra denne episoden. Det kan være litt av hvert å fortelle, svarer han, men det som kanskje er mest verdt å huske, er 1. maskinist Varilds berømmelige dåd. Han tok selv — for første gang i sitt liv — på seg dykkerdrakt, gikk ned vindeltrappen i pumperommet og utførte en vanskelig reparasjon. Det var makeløst. Varild var kjent som avholdsmann, og da vi andre efter nervøs venting endelig hadde Varild oppe igjen i god behold, var det en av Karene som sa: Nå har du jammen fortjent en dram, Varild!
Nei takk, svarte Varild. Det går bra uten også.

Skrevet av Vilhelm Møller, SB. 1956

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.