Chile

Vestfold AS ble dannet i 1920 ved en sammenslåing av Ocean AS og Sandefjords Hvalfangerselskap AS.
Aksjekapitalen var på 4 275 000 kr. og selskapet ble disponert av Johan Rasmussen og Alexander Lange.
Ved sammenslåingen ble A/S Oceans landstasjon i New Fortuna Bay på Syd Georgia lagt ned.
Alt utstyret fra stasjonen ble overflyttet til Sandefjord Hvalfangerselskaps gamle stasjon i
Strømnes Harbour på Syd Georgia. Mot slutten av 1920-tallet ble pelagisk hvalfangst i stadig
større grad ansett for å være fremtidens fangstmetode. I motsetning til den konsesjonerte fangst
fra landstasjon kunne den pelagiske fangst ekspandere uavhengig av regionale restriksjoner,
fordi fangsten foregikk utenfor de enkelte staters territorialfarvann. I 1931 avviklet A/S Vestfold
sin virksomhet i Strømnes Harbour på Syd Georgia og gikk over til pelagisk fangst. Selskapet
kontraherte et nytt kokeri i 1929 som fikk navnet Vestfold. Konjunkturomslag og prisfallet på
verdensmarkedet kom imidlertid til å ramme hvalfangsten hardt, og førte til at hele fangstflåten
lå i opplag i 1931. Derfor måtte kokeriet Vestfold i 1931, gå direkte fra verftet i opplag.
Selskapet kom under økonomisk press og var ikke i stand til å utruste en nye fangstekspedisjon.
Dette ble slutten på selvstendig fangst for selskapet, og kokeriet med tilhørende fangstkvote
ble bortleid sesongen 1932/33 til Viking Whaling Co. I 1934 ble selskapets stasjon i Strømnes,
samt kokeriet med tilhørende hvalbåter solgt til det nyopprettede selskapet
Vestfold Whaling Co. Limited. Kokeriet kom siden under panamansk flagg for rederiet Vestfold Corporation.
I tillegg til å drive hvalfangst, fungerte selskapet også som et holdingselskap for aksjeposter oppkjøpt
i andre selskaper tilhørende Rasmussen-gruppen. Videre drev selskapet tankfart og skipsrederi frem til nedleggelsen i 1976. Se mannskap og trekklister her: 1921trekklister_peth

Kilde: Takk til Vestfoldarkivet

Med tillatelse i fra Sannidal Historielag

Vi kunne partere opptil 12 hvaler på skiftet
En samtale med Reidar Marcussen om hvalfangst i Sørishavet på 1950-tallet.

Som de fleste vet, deltok norske rederier på 1900-tallet i en storstilt fangst av større hval i Sørishavet. En av de få sannidøler som ennå kan fortelle om denne hvalfangsten, er 75 år gamle Reidar Marcussen. Han ble født i Kil i 1935 og gikk på Kil skole under og etter krigen, for de ikke ukjente sannidalslærerne Karen Dobbe og Halvor Gjerde. Fra 1953 til 1959 var Marcussen fem sesonger på hvalfangst i Sørishavet….

LES MER HER

Mange av det norske folk har seilt ute til sjøs og alle har på en eller annet opplevd mye nytt når de seilte ut for første gang, det er disse historiene vi ønsker å ta del i. Forrige gang vi gjorde dette fikk vi inn mange flotte historier, så vi håper at også denne gangen vil vi få inn mye nye historier. Historien kan dere sende inn på mail eller legge inn under innlegget vårt her.

LES HISTORIENE HER

 

Fortelling av Erik Leister

Som førstereisgutt på flytende hvalkokeri «THORSHAVET» på 17 081 tonn med en bemanning på 350 mann, forlot vi Sandefjord 17. oktober 1961. Her om bord skulle vi alle være til neste år, – engang ut i mai måned.
Jeg må kort fortelle noe om livet på et hvalkokeri. Etter at hvalen er skutt og «blåst» opp av hvalbåten, og tauet inn til kokeriet blir det store dyret dratt opp brekken med ei stor klo, – hvalkloa.
Her oppe på dekket blir så hvalen partert og skåret opp med sylskarpe kniver på lange skaft, flensekniven. Den store dampdrevne beinsaga kutter opp bein; ribbeina og ryggraden. Her er kokehull ned til kokene som i perioder står vidåpne i perioder mens kjøtt og bein fylles på kjelene. Her nede dampes det ut olje av oppmalt bein og kjøtt, disse står under flensedekket, – på et dekk i kokeriet (fabrikken).
På det såpeglatte flensedekket også kalt bare «plan» yrer det av håndfaste karer som med hjelp av vinsjer og vaier får trukket spekkflenger, store kjøttstykker og bein bort til kokehullene. Det er slett ikke ufarlig her på planet, en må følge godt med, og til en hver tid vite hva andre vil gjøre!
Alle mann er utstyrt med store gummistøvler (vadestøvler)som har påmonterte pigger på hælene! – Forløperen til piggdekka.
Nei, ingen ting skjedde av alvorlige ulykker her på planet de 3 – 4 månedene fangsten varte. Ei heller
i maskinrommet eller i kokeriet var det noen skader og uhell å snakke om på denne sesongen så langt.
Olje, ekstrakt og beinmel ble lagret om bord i tanker – og fat, vi hadde store mengder av alt som nå skulle hjem til Sandefjord.

LES MER HER

Niels Andreason i fra Unneberg som hadde ført skuten fra 1874 til forliset i desember 1876 skrev han
til sin kone før han la ut på den siste reisen. Skuten var tungt lastet med
jernbaneskinner fra Skottland til Sverige da den forliste i sterk storm
på skotskekysten, og ingen av mannskapet ble reddet. Skipperen ble bare
32 år. Det ble sagt det gikk flere skuter ned på samme tiden. Brevet viser
også I hvilken stilling en skipsfører var dengang med å sørge for skutens
heldige drift. Det var svært liten anledning til å komme i kontakt med
rederiet da kommunikasjonsmidlene deng gang som kjent var svært
mangelfulle.et siste brev fra «Foldin,
                                                                               LES MER HER

Her ser vi virkelg aktivitet i fra Flk. C A Larsen tilhørende det norske selskapet A/S Antarctic med disponent Anton von der Lippe i Tønsberg. Skipet ligget tungt i vannet og har mange hvalbåter rundt seg. Hvis vi bruker godøye til så kan vi faktisk se hval i opphalingslippen som dette skipet hadde forut.

Fra gammelt av var det å håndtere en hval langs skutesiden en svært krvende og farlig måte å lense hvalen på. Ettersom årene gikk forstod man viktigheten av bruken av hele hvalen og at det ikke bare var spekke man kunne tjene penger på.

Mange hoder fant på forslag til hvordan man kunne få hele hvalen om bord og mange forsjøk ble gjort før de fikk den kjente åpningen bak på skipet hvor hvalen så ble trukket opp på dekk hvor mannskapet stod klar til å bearbeide hvalen.

Her ser vi det første heldige løftet med stålnett, neste forsøk gikk galt.