diselemotor

Den underlige 100-årige epoke i norsk næringsliv som hvalfangsten har vært, er nå slutt, antakelig for bestandig. Hvalfangst er for de fleste så nøye forbundet med Vestfold, med Tønsberg, Larvik og Sandefjord, at man overser at også andre byer har vært engasjert i den. Utenom fangsten langs den norske kyst har også ekspedisjoner fra Oslo, Haugesund og Tromsø fanget på fjernere felter. En enkelt
gang har Kragerø, Ålesund og Bergen forsøkt, for alle tre like mislykket. Historien — og forhistorien — om den sistnevnte bys forsøk er denne:   LES MER HER

Tanken å speide efter hval fra luften, er ikke noe nytt. Men flyet med faste vinger har så mange be-
grensninger at det nesten forbyr seg selv å ta det med på en hvalfangstekspedisjon og forsøke å dri-
ve det fra kokeriet. For det første er start- og landingsmuligheter i høy grad begrenset av værforhol-
dene. Det vil ikke kunne gå ut hvis det ikke er sikker på at også landingen er sikret efter de fem til seks
timene en rekognoseringsflyvning vil vare. For det andre vil en ha vanskeligheter med å få flyet om-
bord hvis kokeriet har en hvalbåt eller et transportfartøy ved siden. For det tredje vil drivis i nabolaget av kokeriet være en hindring.

LES MER HER

Ja, dette var nok et alvorlig sjokk for A. C. Olsen og de mange Sandefjords familier som hadde sine med «Southern Queen» eller «Kvina» som Kokeriet populært ble kalt. Ulykken skjedde 60 mil øst av Syd Orkney, kl. 7.35 den 24. februar. Isflaket hadde tørnet mot fyrrommet på bakbord side. Det så igrunnen ikke så farlig ut dette isflaket, men hadde dyptsittende «utløpere» som flenget opp skipssiden.
LES MER HER