Den underlige 100-årige epoke i norsk næringsliv som hvalfangsten har vært, er nå slutt, antakelig for bestandig. Hvalfangst er for de fleste så nøye forbundet med Vestfold, med Tønsberg, Larvik og Sandefjord, at man overser at også andre byer har vært engasjert i den. Utenom fangsten langs den norske kyst har også ekspedisjoner fra Oslo, Haugesund og Tromsø fanget på fjernere felter. En enkelt
gang har Kragerø, Ålesund og Bergen forsøkt, for alle tre like mislykket. Historien — og forhistorien — om den sistnevnte bys forsøk er denne:   LES MER HER

Tanken å speide efter hval fra luften, er ikke noe nytt. Men flyet med faste vinger har så mange be-
grensninger at det nesten forbyr seg selv å ta det med på en hvalfangstekspedisjon og forsøke å dri-
ve det fra kokeriet. For det første er start- og landingsmuligheter i høy grad begrenset av værforhol-
dene. Det vil ikke kunne gå ut hvis det ikke er sikker på at også landingen er sikret efter de fem til seks
timene en rekognoseringsflyvning vil vare. For det andre vil en ha vanskeligheter med å få flyet om-
bord hvis kokeriet har en hvalbåt eller et transportfartøy ved siden. For det tredje vil drivis i nabolaget av kokeriet være en hindring.

LES MER HER

Ja, dette var nok et alvorlig sjokk for A. C. Olsen og de mange Sandefjords familier som hadde sine med «Southern Queen» eller «Kvina» som Kokeriet populært ble kalt. Ulykken skjedde 60 mil øst av Syd Orkney, kl. 7.35 den 24. februar. Isflaket hadde tørnet mot fyrrommet på bakbord side. Det så igrunnen ikke så farlig ut dette isflaket, men hadde dyptsittende «utløpere» som flenget opp skipssiden.
LES MER HER

Når jeg ( Vilhelm Møller ) av og til sitter og tenker tilbake på mine kamerater fra folkeskolen, da er det ofte jeg minnes Toralf Moe som bodde i Schrøders gate. Han var den første av mine kamerater som omkom ute, senere er det jo blitt nokså mange. Når jeg likevel husker Toralf bedre enn mange av de andre, er det kanskje fordi han var en av de siste sjøgutter fra Sandefjord som forliste med seilskute, nemlig fullriggeren «Fortuna». Det var i november 1927, den sesongen da så mange av våre hvalfangere opplevde havari og forlis.  LES MER HER

Flensing og flensedekket er noe vi har hørt flere ganger i forbindelse med hvalfangst, her var det mennesker som hadde jobben med å skjære hvalen opp slik at spekket kunne kokes og kjøttet foredles til mat.

For å kunne utføre denne jobben var de avhengige av ” kniver ” skarpe slik at kuttingen gikk som en kniv i smør. På koka var det egen person som hadde ansvaret for slipingen av disse ” flenseknivene “, de kunne det mesterstykke med å slipe disse slik at jobben gikk greit når de flådde hvalen. Egne slipesteiner i fra Porsgrund distriktet måtte de ha.

Knivene i fra Norge var viden kjent for kvalitet og til og med Japaneren kjøpte disse i fra Vestfold.

Les mer om ” Smia på Fevang ” her